Bøker som beveger

Jeg var 19 år gammel og akkurat ferdig på videregående. Jeg var ikke interessert i å lese bøker, bortsett fra Ibsens dramaer. Som 17-åring satt jeg på biblioteket på Furuset og leste Catalina. Tidligere hadde jeg slukt alle Viggo-bladene de hadde på biblioteket. Men 19 år gammel begynte jeg å jobbe på et kontor i Oslo sentrum, som vernepliktig i siviltjeneste. En av de andre som jobbet der lånte meg to bøker, Kong Leopolds arv og Sataniske vers. Det var som om verden ble åpenbart for meg, som om jeg fram til da hadde vært innestengt i min egen lille kukong, med Viggo og Ibsen. Siden har jeg ikke sluttet å lese.

God litteratur har kraften til å bevege, og i møte med leseren kan bøker sette dype spor. Jeg husker fortsatt hvor forferdet og kvalm jeg ble av å lese Kong Leopolds arv. Og jeg husker hvor fantastisk jeg syntes Sataniske vers var. Mange har leseropplevelser de husker særlig godt, så jeg har spurt noen folk om de kan fortelle om bøker som har betydd mye, eller som har beveget dem på noen måte.

 

Linn Nikkerud. Foto: Privat

Linn Nikkerud. Foto: Privat

Linn Nikkerud er 22 år, halvt norsk og halvt marokkaner, jusstudent.

Den boka som har betydd mye for meg er Reclaim your heart av Yasmin Mogahed. Denne boka handler om ens forhold til Gud, samfunnet og verdslige krav. Hvordan det evige er verdt å satse på, mens forgjengelig investering fører til smerte. Hun fikk meg til å se det verdifulle på en helt annen måte, at jeg som kvinne ikke definerer min verdi og standard som følge av samfunnets krav og menns lyster, men heller utleder den fra hvor godt menneske jeg er og mitt forhold til Gud, i form av min oppriktighet. Boka fikk meg til å starte med hijab, og få en mer spirituell forståelse av Islam. Jeg er evig takknemlig for den boka.

 

Amina Bile. Foto: Privat

Amina Bile. Foto: Privat

Amina Bile er 18 år og elev i videregående skole.  

Telles samlinger av dikt? For har bare én bok, og det er egentlig ikke en bok. Samlingen av Kavafis dikt fra start til slutt. Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg elsker denne fyren, men Konstantinus P. Kavafis er bare helt utrolig til å sette ting i perspektiv. Diktene hans minner meg om ydmykhet, takknemlighet og hvor håpløst, men vakkert alt er, og det er sånt jeg føler man trenger en daglig påminnelse av. Et av mine favorittdikt er Ithika.

 

Ithika

As you set out for Ithaka
hope the voyage is a long one,
full of adventure, full of discovery.
Laistrygonians and Cyclops,
angry Poseidon—don’t be afraid of them:
you’ll never find things like that on your way
as long as you keep your thoughts raised high,
as long as a rare excitement
stirs your spirit and your body.
Laistrygonians and Cyclops,
wild Poseidon—you won’t encounter them
unless you bring them along inside your soul,
unless your soul sets them up in front of you.

Hope the voyage is a long one.
May there be many a summer morning when,
with what pleasure, what joy,
you come into harbors seen for the first time;
may you stop at Phoenician trading stations
to buy fine things,
mother of pearl and coral, amber and ebony,
sensual perfume of every kind—
as many sensual perfumes as you can;
and may you visit many Egyptian cities
to gather stores of knowledge from their scholars.

Keep Ithaka always in your mind.
Arriving there is what you are destined for.
But do not hurry the journey at all.
Better if it lasts for years,
so you are old by the time you reach the island,
wealthy with all you have gained on the way,
not expecting Ithaka to make you rich.

Ithaka gave you the marvelous journey.
Without her you would not have set out.
She has nothing left to give you now.

And if you find her poor, Ithaka won’t have fooled you.
Wise as you will have become, so full of experience,
you will have understood by then what these Ithakas mean.

 

Translated by Edmund Keeley/Philip Sherrard

(C.P. Cavafy, Collected Poems. Translated by Edmund Keeley and Philip Sherrard. Edited by George Savidis. Revised Edition. Princeton University Press, 1992)

 

Eivind Trædal.

Eivind Trædal.

Eivind Trædal er 31 år og bystyrerepresentant i Oslo for Miljøpartiet De Grønne. 

Det var et stort spørsmål. Det blir lett å nevne en barnebok, siden det er de som ofte former en mest, og da går jeg for Michael Endes Momo, eller kampen om tiden. Vet ikke om du kjenner til den, men den handler om en liten jente som bor utenfor en stor, moderne by i et amfiteater med mange venner, og som er populær fordi hun er god til å lytte. Samfunnet, og vennene hennes blir etter hvert overtalt av noen sleipe grå menn som vil lure dem til å spare tid og effektivisere livene sine for å sette tiden inn på konto, så den kan forrente seg og de kan hente den seinere. Sannheten er naturligvis at de grå mennene stjeler tiden fra dem, og ikke gir noe tilbake. Samtidig mister Momo vennene sine, som får det for travelt til å være med hverandre og med familien sin og andre de er glade i, fordi de er besatt av å effektivisere og spare tid. Det er vel lett å se appellen for en grønn politiker. Boka handler mye om hvordan man skaper seg meningsløse eller direkte menneskefiendtlige målestokker på suksess, som gjør at folk løper rundt og har det travelt mens de glemmer å gjøre de tingene de egentlig er glade i å gjøre. Jeg leste den mange ganger, og tenker ofte på den. Greit å ha i bakhodet når bystyret skal vedta reguleringsplaner, og i mange andre debatter. (amfiteatret hennes blir også truet av en utbygging, om jeg ikke husker feil. De grå mennene vil bare ha svære OBOS-blokker)

 

Siri Kvadsheim. Foto: Privat

Siri Kvadsheim. Foto: Privat

Siri Kvadsheim er 20 år og medisinstudent. 

Hvis det ikke er et altfor kjedelig svar, så tror jeg at jeg vil si Harry Potter og de vises sten, nettopp fordi det var den første ordentlige boken jeg leste (ikke så lenge etter at den kom ut). Har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest boken, sett filmen eller hørt lydboken, og har nylig kjøpt meg den på fransk. Fin bok og fine minner.

 

 

 

Neha Naveen. Foto: Privat

Neha Naveen. Foto: Privat

Neha Naveen er 29 år og forfatter.

Det er vanskelig å velge en bok som har betydd mye. Jeg klarer aldri å velge en favoritt, og leser sjelden bøker om igjen. Mest fordi jeg heller vil lese noe jeg ikke har lest før. Men når jeg først får spørsmålet, så skal jeg allikevel klare å velge en. Og det første som faller meg inn er boken A Star Called Henry av Roddy Doyle. Det var en bok vi leste i engelsken på videregående. Og det jeg likte så godt med den er at den gir en god forståelse for hvorfor noen ender opp som mordere eller terrorister. Handlingen er plassert i Irland, tidlig 1900-tallet og beskriver livet til Henry, som ender opp som soldat i «the Irish Citizen Army» og etter det er han også en soldat i frigjøringskrigen til Irland. Som syttenåring lærte den meg mye om perspektiv og den klassiske lærdommen om at et folks terrorister kan være et annets folks frihetsforkjempere. En lærdom som er viktig i dagens politiske klima. For eksempel kan vi ikke bare stemple terrorister som onde, vi må vite hvor ondskapen kommer fra.

 

Vil du fortelle om en bok som har beveget deg? Ta kontakt på epost: post@assadnasir.com
Med ujevne mellomrom skal jeg stille spørsmålet til mer eller mindre kjente folk, og dele de gode leseropplevelsene. Den som følger med får se.

Merket med ,

Om kropp og sjel, kjønn og makt

Kristina Leganger Iversen sin andre bok, I ringane, er en gripende fortelling om en ung jente kalt Jo. Boken åpner med et av de kanskje sterkeste scenene jeg har lest, en abort.

Ho ligg på badegolvet, på dei varme, kvite flisene. Krampen i magen, for to dagar sidan svelgde ho pilla som hindrar progesteronet i å nå livmora, bryt livmorveggen ned , gjer han tynn. For tre timar sidan stakk ho han inn i skjeden, tabletten som får musklane til å trekke seg saman, støyte fosteret ut med blodet. Varmt, størknande, raudt. Det stumme i det. Den ruglete, våte innsida mot fingeren. Den harde, glatte pilla. Det døyr i henne, løyser seg opp. Metall bak i munnen.

I ringane av Kristina Leganger Iversen. Utgitt av Samlaget.

I ringane av Kristina Leganger Iversen. Utgitt av Samlaget.

Slik fortesetter det på seks sider hvor vi får virkeligheten presentert, slik den er. Konkret og hardt. Iversen beskriver det kroppslige slik det er. Hun bruker ingen metaforer eller sammenligninger, ingen eufemismer eller symboler. Mensblod er mensblod, det aborterte fosteret er nettopp det, og et kjønn er et kjønn. Kroppen er ikke romantisert, og det brutale er brutalt fordi det er skildret like konkret som vi erfarer våre egne kropper og våre egne liv.

Hele boken, I ringane, handler egentlig om ulike kroppslige erfaringer. Som barn, som ung. I linjene beskrives hvordan kropper holdes nede, utøves makt over, men like mye handler det om hva som ikke kommer frem i teksten. Det som forsvinner i tomheten mellom linjene og mellom sidene. Jeg tror man der kan finne sjelen, hvis man leter. Tomheten kommer også tydelig og fysisk frem i boken, siden det er mye rom i teksten.

I ringane er gripende fra første setning, og holder leserinteressen ved like gjennom hele boken. Kristina Leganger Iversen klarer å fortelle leseren akkurat nok, eller klarer å la være å fortelle de riktige tingene, slik at man noen ganger må lese enkelte passasjer flere ganger for å se om det var noen man ikke fikk med seg første gang. Hvis en bok kan få meg til å gjøre det, anser jeg forfatterens oppdrag som vellykket.

Kristina Leganger Iversen

Kristina Leganger Iversen

Merket med , ,

Filmer i sommer

Etter flere uker med ganske mye knallvær, kom regnet og de kalde vindene de siste to ukene. Det førte til mer innetid enn ellers, og flere både nye og gamle filmer på skjermen/lerretet.

independence_day_resurgence

Man kan vel trygt si at romvesener er sååå 90-talls. 20 år etter den første Independence Day var det vel noen smarte Hollywoodfolk som tenkte at her kan vi tjene litt penger. Men det virker som at de ikke tenkte på noe annet for filmen mangler sjel. Filmskaperne har fulgt oppskriften, men det hjelper ikke, jeg blir rett og slett ikke engasjert.

Jeff Goldblum er med, og det pleier som regel å være ålreit når han er med, men det hjelper ikke stort her. Det jeg kanskje savner mest er en eller to karakterer som bærer filmen. I begynnelsen blir to mannlige karakterer introdusert, og det blir raskt tydelig at de er rivaler. I løpet av filmen må de løse konflikten seg i mellom for å bekjempe romvesenene. De blir selvfølgelig venner, litt for enkelt, og det er vel ingen spoiler å si at de tar rotta på romvesenene også.

 

ten_thousand_b_c_ver2_xlgDa er den andre filmen jeg så, 10 000 B.C. (2008) å foretrekke. Kort fortalt handler den om en ung mann som bor i et jegersamfunn, som en dag blir overfalt av et ukjent folk til hest. De dreper og røver med seg slaver, blant annet kjæresten til hovedpersonen. Han legger ut på ukjente veier for å vinne tilbake kjæresten. En ikke helt ukjent fortelling i så måte, men dramaturgien er god, skuespillerne er gode, og ikke minst det visuelle er særlig godt, noe som teller en del i film. Den minte meg om Mel Gibsons Apocalypto (2006), som har den samme grunnfortellingen, men det påvirker ikker opplevelsen i så måte. Hvis man skal sammenligne er Apocalypto bedre dramaturgisk, men 10 000 B.C. er ikke så aller verst.

 

 

 

NymphomaniacNymphomaniac (2013) av Lars von Trier ble mye omtalt da den kom ut, ikke ulikt de fleste filmer av von Trier. Denne fikk mest oppmerksomhet for sexscenene, men den handler i grunn ikke omm det. Nymphomniac åpner med bilder fra et kaldt og urbant miljø, en slags bakgård eller noen bakgater. Seligman (Stellan Skarsgård) finner en kvinne liggende på bakken, tilsynelatende besvisstløs. Hun er rimelig mørbanket. Han hjelper henne opp og tar henne med hjem. Kvinnen er Joe (Charlotte Gainsbourg, og hun begynner å fortelle historien om sitt liv.

Filmen er både hårreisende og sjokkerende i sitt uttrykk, og til sammen omtrent fem timer lang. Men lengden er ikke til noen hinder, for dramaturgisk er Nymphomaniac mesterlig.

På et overordnet plan handler filmen i stor grad om å ikke passe inn, eller å være annerledes i samfunnet. Den handler om en kvinne som ikke lever opp til forventningene om hvordan en kvinne skal være, og hvordan det tærer på et mennesket og bryter det gradvis ned. I så måte er filmen filosofisk, men uten at den som ser filmen forstår det umiddelbart. Avslutningen, uten å røpe noe, både er og er ikke overraskende. Lars von Trier oppleves kanskje som filmskaper for spesielt interesserte, men Nymphomaniac handler i stor grad om mennesket, og er i mine øyne i hvert fall, allmennmenneskelig, så hvis du tenker at dette ikke er noe for meg, håper jeg at du vil gi filmen en sjanse før du bestemmer deg. Denne anbefales på det sterkeste, og er den filmen som har engasjert og berørt på en måte det er lenge siden jeg har opplevd.

 

Den evige diktator

General Muhammad Zia Ul-Haq gjennomførte et statskupp i Pakistan i 1977, og ble sittende som president i 11 år, da han døde i en flystyrt i 1988. Flystyrten kan sies å være den mest sagnomsuste i Pakistans historie, kanskje til og med i verdenshistorien. Sammen med Zia Ul-Haq døde flere miltiærtopper og to ameriakanske diplomater i flystyrten. Fortsatt vet vi ikke hva som skjedde, og slikt er jo mat for skjønnlitterære forfattere (og konspirasjonsteoretikere, men de skal vi ikke gi noe oppmerksomhet her).

A case of exploding mangoes er debutromanen til Mohammed Hanif, utgitt i 2008. Handlingen foregår i månedene før den mystiske flystyrten, og vi følger i hovedsak en offiser ved navnet Shigri og Zia Ul-Haq parallellt. Vi får allerede i prologen vite at flyet har styrtet, og fortelleren, Shigri, tar oss med tilbake til da han ble tatt til fange, mistenkt for å konspirere mot presidenten (eller diktatoren).

A case of exploding mangoes

A case of exploding mangoes

Hanif skriver med en vittig brodd, og blottstiller på Zia Ul-Haq på alle måter. Kanskje særlig i scenen hvor presidenten spør livlegen til en Saudi prins om å undersøke ham. Legen gir så presidenten en analundersøkelse, og konstaterer at han har mark i tarmen. I en annen scene får Zia Ul-Haq deng av kona for å ha sett på brystene til en amerikansk journalist, tatt på fersken og avbildet i en avis.

Videre kan deler av boken minne litt om Salman Rushdie i stilen, særlig boken Skam som handler om Zulfiqar Ali Bhutto og Zia Ul-Haq. Mens Skam er mer magisk realistisk, er A case of exploding mangoes  realistisk med en viss dose svart humor.

A case of exploding mangoes er god uavhengig av om man kjenner det historiske bakteppet, men selvfølgelig får man mer ut av boken hvis man vet litt om Zia Ul-Haq og hva han gjorde i løpet av den perioden han styrte Pakistan. Zia Ul-Haq islamiserte Pakistan, særlig gjennom lovverket. Han støttet Taliban i kampen mot Sovjetunionen, sendte unge pakistanske menn til Afghanistan, og man kan vel kanskje si, fikk radikaliserte islamister i retur. Zia Ul-Haq stelte i stand så mye ugagn i Pakistan at landet fortsatt sliter med ettervirkningene av hans tid som president.

Zia Ul-Haq har blitt den evige diktator, for selv om han døde i 1988, er han fortsatt en pest og en plage for Pakistan og Pakistanere.

 

Our lady of Alice Bhatti – tragikomisk om Pakistan

Tittel: Our Lady of Alice Bhatti
Forfatter: Mohammed Hanif
Språk: Engelsk
Utgiver: Random House India (2011)

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Handlingen i Our Lady of Alice Bhatti foregår i Pakistans hovedstad, Islamabad. Hovedpersonen er sykepleieren Alice Bhatti som begynner å jobbe på et sykehus etter et opphold i fengsel. Hvorfor hun har vært fengslet får vi ikke vite før mot slutten av boken. Alice er kristen og tilhører dermed en minoritet i det muslimske Pakistan. Hennes far jobber med å tømme rennestene slik at det flyter noenlunde ufortrødent. Hennes mor døde da Alice var et barn.

Vi får tidlig inntrykk av at Alice er en som er vant til å klare seg selv, og at hun ikke har et så godt forhold til faren. Hennes hverdag består stort sett av arbeid.

I tillegg til Alice møter vi også andre karakterer. Det er leger på sykehuset, pasienter, politifolk og Teddy som Alice etter hvert gifter seg med, som vi ikke helt vet hvor vi skal plassere, men han er håndlanger for politiet, en som gjør all drittjobben.

Språket er lekent og humoristisk, og det er drypp av svart humor i boken. Det er levende karakterer og miljøbeskrivelser. Hanif er sikker i stil og oppbygging. Han klarer å bygge opp en kompleks historie, å følge den samtidig som han har leseren med seg. Likevel vil leseren få noen overraskelser. Historien er på ingen måte forutsigbar, noe som gjør at opplevelsen blir enda større.

Boken kan leses som en analogi til det pakistanske samfunnet i dag. Hovedtemaet som er fremme i boken er de kristnes stilling som minoritet i det muslimske Pakistan, med Alice Bhatti og hennes far som representanter. Ganske tidlig i boken sier faren til Alice at «These Muslas … will make you clean their shit and then complain that you stink».

Så å si hele handlingen foregår i et veldig mørke. Sykehuset er skittent, legene og politiet er korrupte, det er vold, død og fordervelse. Men likevel er Hanifs språk og skrivestil oppløftende.

En av de beste engelskspråklige forfatterne fra Pakistan som anbefales på det sterkeste.

 

Merket med , , ,

En etterlengtet historie – I morgen vi ler

I vår kom debutromanen til Namra Saleem, I morgen vi ler. Det er historien om Samina, en ung norsk-pakistansk kvinne, som bryter med foreldrenes forventninger når hun flytter ut, og etter hvert får en norsk ikke-muslimsk kjæreste.

I morgen vi ler. Roman av Namra Saleem. Bokomslag hentet fra Tigerforlaget.

I morgen vi ler. Roman av Namra Saleem. Bokomslag hentet fra Tigerforlaget.

Historien er langt fra original. Vi har hørt og lest lignende historier før, men den er veldig nødvendig. I morgen vi ler kom også tilfeldigvis, og passende nok, samtidig som debatten om skamløse arabiske jenter raste i mediene. Det kunne dermed også leses som et innlegg i debatten, noe som gir boken en ekstra dimensjon.

Litterært er boken helt grei. Språklig sett litt varierende, og har mot slutten noen irriterende skrivefeil som kan tyde på at det kanskje gikk litt fort før utgivelse. Komposisjonen er nok det mest kompliserte ved boken fordi man følger nesten tre parallelle historier, om samme person, men i ulike tidsperspektiv. Den første handler om Samina som er på vei til foreldrene sine, sammen med datteren hun har med en norsk mann. Denne fungerer også som en rammefortelling. Vekselvis får vi tilbakebelikk til oppveksten og ungdomstiden til Samina. Den tredje parallellhistorien (en slags i alle fall) er Samina sin tanker og refleksjoner som kommer frem gjennom videopptakene hun gjør, og som vi får lese i førsteperson. Saleem klarer vekslingen mellom de ulike perspektivene stort sett godt, og vekslingen ikke alltid er like god, klarer leseren å henge med.

Karakterene kommer også tydelig frem, og særlig dialogen er troverdig og god. Noen av karakterene blir vel perifere, og kunne med fordel ha spilt en mer sentral rolle. For eksempel uteliggeren som er sentral med tanke på hvilken retning historien tar, men som kun beveger seg i ytterranden av fortellingen. Han selv har en interessant historie å fortelle, men som vi kun får høre litt av. Kanskje det kan være utgangspunktet for neste bok?

Namra Saleem. Foto: John Andresen.

Namra Saleem. Foto: John Andresen.

Styrken ved boken er at den skildrer en ung norsk-pakistansk, muslimsk kvinnes oppvekst i Norge. Den tematiserer det å vokse opp mellom to kulturer, og hvilke dilemmaer individet står i, på en veldig god måte. Historien er realistisk og troverdig, den er nær og tett på hovedkarakteren, og gir et godt bilde av hvordan det er å skulle finne seg selv i en verden full av krysspress og ulike forventninger.

I motsetning til bøker som er gitt ut før, handler I morgen vi ler mer om hvilke valg den unge selv tar, og hvordan hun reflekterer seg frem til et slags svar på ulike spørsmål en flerkulturell oppvekst reiser. Jeg tror mange unge med etnisk minoritetsbakgrunn vil kjenne seg igjen i I morgen vi ler.

Merket med , , , ,

Du er mer enn vitnemålet ditt!

Nok et skoleår går mot slutten. Vårens vakreste eventyr, eksamen, er snart over. Etter hvert vil det begynne å komme nyhetsartikler om avgangselever som går ut av videregående skole med mange eller bare seksere.

Jeg skjønner godt at mediene skriver og snakker om de som ikke får annet enn seksere på vitnemålet. Det er sensasjonelt, fordi det ikke skjer så ofte. Det er en nyhet i ordets rette forstand. Men jeg vil gjerne snakke om alle oss andre. Jeg sier oss fordi jeg er blant dem som fikk et godt og blandet vitnemål. Jeg fikk en sekser, men jeg hadde noen toere også. Faktisk fikk jeg alle karakterer det var mulig å få, fra 2 til 6 på vitnemålet fra videregående.

Det var helt greit da jeg gitt ut av videregående i 2004. Selvfølgelig ville vi ha gode karakterer. Men det var også greit å ikke få toppkarakterer i alt. I dag kan det virke som om ungdommen ikke er opptatt av annet. Men det er ikke ungdommens feil.

Dagens ungdommer har blitt kalt generasjon prestasjon. De skal prestere på skolen, i idretten og i det sosiale livet. De skal gjøre alt, og lykkes i alt, samtidig. Det er klart en kan bli både stresset og nedbrutt av et slikt press. Jeg tror de færreste av oss voksne hadde taklet det samme presset. Man skal selvfølgelig ha ambisjoner, og det er godt å se at ungdommen nå til dags er skikkeligere enn noen gang. Kanskje litt for skikkelig innimellom.

Så i et miljø hvor mange er opptatt av å prestere hele tiden, å få toppkarakterer, er det viktig å huske på alt vitnemålet ikke forteller.

Vitnemålet ditt sier ingenting om hvordan du er som person. Det sier ingenting om hvor glad i dyr du er, eller blomster, eller fotball. Det sier ingenting om hvor god venn du er, at du stiller opp, at du kan trøste, men også dele gledene i livet med dem.

Vitnemålet ditt sier ingenting om du har grønne fingre, eller om du kan skifte dekk på bilen, sette sammen flatpakkede møbler, eller male vegger og tak uten at det blir skjolder.

Vitnemålet ditt sier noe om hva du kan i ulike fag, men det er også alt. Husk at du både kan mye mer, og er mye mer enn vitnemålet ditt.

Rå og intens debutroman

Null av Gine Cornelia Pedersen er den mest rå og intense romanen jeg har lest noengang. Tidligere har jeg skrevet om Kjærlighetshistorie, Pedersens andre roman.

Null av Gine Cornelia Pedersen. Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Null av Gine Cornelia Pedersen. Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Null handler om en ung kvinne som er på søken etter å finne seg selv. Hun er helt åpen for verden, og tidvis kan nesten minne om en kvinnelig Peer Gynt. Setningen Jeg finner ikke kjernen gjentas flere ganger i romanen, og hun springer fra forhold til forhold, uten å finne kjernen, og uten å finne seg selv.

Muligens er det dette Peer Gynt-temaet som virkelig blir utviklet i Kjærlighetshistorie. I Null kan man finne spor av det, men det er ikke så sterkt tilstede.

Det beste med romanen er det intense og suggerende språket. Når man først kommer inn i det suger det en inn i teksten, og det er som om pulsen slår i takt med rytmen i teksten, og det føles som om pulsen vil opphøre hvis en slutter å lese.

Merket med , ,

Knausgårds sjel

Tittel: Sjelens Amerika. Tekster 1996 – 2013
Forfatter: Karl Ove Knausgård
Forlaget Oktober
2013

Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Allerede i første setning kommer det knausgårdske frem. I hvert fall hvis man har lest Min kamp. Selv har jeg foreløpig bare lest første og andre bok, men det er likevel gjenkjennelig. På kne foran toalettskålen forsøker jeg å spy så lydløst som mulig. Setningen er fra den første, og korte, teksten med tittelen ti år. Akkurat hva tittelen viser til, hvilke ti år, hvor, eller for hvem (selv om det er naturlig å lese en slik tekst av Knausgård som biografisk, så styrt som man blir av Min kamp) kommer ikke frem i teksten på noen måte. Det er bare et utdrag fra et liv, en episode, hendelse eller hva man nå vil kalle det. Det er et utdrag uten noe før, eller etter, slik Knausgård selv skriver i en senere tekst mot slutten av Sjelens Amerika  at noe av tanken med Min kamp-serien etter hvert ble. Et brudd med formen, altså den tradisjonelle begynnelsen, midtdelen og slutten. Modernistisk eller postmodernistisk i så måte, og det første som faller meg inn er Hamsuns Sult.

Men Knausgård løper en viss risiko her, for den teksten er på ingen måte representativ for de andre tekstene som følger. Hvis man er lei Min kamp-stilen som tydelig preger den første teksten, vil man kanskje ikke lese videre. Men så kan det hende at man  ikke hadde kjøpt eller lånt Sjelens Amerika hvis så var tilfellet. Det bør man nemlig gjøre.

Det knausgårdske er tilstede gjennom hele essaysamlingen, og jeg tviler ikke et sekund på at det er Knausgård som skriver. Stemmen hans er tydelig til stede i hver eneste setning. Samtidig er det slik at tekstene er skrevet i en tidsperiode på 17 år. Mye skjer, og har skjedd på de 17 årene. De siste tekstene er betraktelig bedre enn de første, og man er som leser vitne til en reise i Knausgårds forfatterskap hvor det tydelig kommer frem at han blir bedre med tiden. Han modnes intellektuelt.

Muligens er det å ta i litt, men i min begeistring skriver jeg likevel at flere av essayene er skoleeksempler på hvordan et essay skal være. Intellektuelle og med sjel. Knausgårds sjel.

Merket med , , ,

Vi menn burde skamme oss!

Aller først vil jeg beklage på vegne av mitt kjønn. Slik Nancy Herz skriver i Aftenposten 25. april 2016, det er de som har sneversynte holdninger, og de som stilltiende aksepterer disse, som bør skamme seg. Ikke kvinnene som står rakrygget opp for sin frihet og sine rettigheter.

Den siste tiden har Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile tatt til orde mot skamkulturen mange kvinner blir offer for. En kultur preget av sladder, moralsk utpressing og undertrykkelse. Jeg gjør honnør til alle kvinner som taler makta midt imot, som utfordrer autoritetene, og går i front mot undertrykkelse og urettferdighet.

Men hvor er mennene? Jeg skammer meg over at så få menn, ja nesten ingen, høyt og tydelig stemmer i og står skulder ved skulder sammen med tøffe og modige kvinner som Herz, Srour og Bile.

Det er ikke til å stikke under en stol at jentene er tøffe og modige. En god del folk liker ikke at unge jenter og kvinner snakker høyt og krever sin rett. Enkelte prøver å kneble dem, i ordets rette forstand. Jeg har selv sett hvordan noen ved å bruke ulike hersketeknikker, både på nett og i virkeligheten latterliggjør, fordømmer, og som jentene selv skriver, påfører skam. Andre igjen går til og med til fysisk angrep fordi jenter snakker høyt og tydelig.

I tillegg til de tradisjonelle hersketeknikkene, formulert av Berit Ås, brukes gjerne tre andre strategier for å stilne kritiske stemmer. Det første «argumentet» man gjerne møter er at kritikken heller bør tas opp internt i miljøene det gjelder. De kritiserte, eller de som føler seg truffet, mener at ved å gå ut i offentligheten, ved å kritisere sitt eget miljø i media, bidrar man til å svartmale og stigmatisere miljøet.

Men når kritikken ikke løftes frem offentlig og i full åpenhet, trenger ikke de som blir kritisert å forholde seg til den i samme grad. Hvis kritikken ikke blir løftet frem i media, er det lettere å ignorere den. For å få til sosial endring må man derfor stå på markedsplassen og rope høyt så alle kan høre det. For eksempel kunne Ibsens Nora ha blitt værende hos Thorvald og prøvd å overbevise ham om at hun ikke bare er en lerkefugl. Men Nora var ikke naiv, hun trodde ikke at det vidunderligste skulle skje, så hun rettet seg opp og gikk. At noen arabiske jenter snakker høyt om skammens regime, provoserer enkelte like mye i dag, som da Nora forlot Thorvald i 1879.

Det andre «argumentet» man gjerne møter er at man bare svarer til et narrativ om den undertrykte kvinnen ifra øst. Et narrativ som visstnok til stadighet fortelles i vestlig media, en orientalisme slik det er beskrevet av Edward Said. Ved å argumentere med at det kun er et narrativ fortalt og holdt i live av vestlig media, avskriver man at de forhold som kritiseres er et problem. Det er en slu måte å avvæpne kritikeren på, samtidig som man fremstår intellektuell. Den litt mindre intellektuelle versjonen er «De er bare ute etter å ta oss». Den siste er kanskje oftere brukt, i hvert  fall av de fleste. I tillegg blir den som fremsetter kritikk indirekte beskyldt for å være propagandist eller forløper for bestemte interesser.

Det tredje «argumentet» man ofte blir møtt med er beskyldning om generalisering. I 2012 skrev jeg en kronikkserie i Dagbladet hvor jeg tok opp kritikkverdige forhold blant norsk-pakistanere. I første kronikk, publisert 3. juni, reflekterte jeg rundt hvorvidt man skal fremsette kritikk, nettopp fordi det kan brukes av innvandringsfiendtlige eller islamfiendtlige grupper. Jeg kom frem til at selv om det er en risiko for at det man sier blir misbrukt, kan man ikke la være å ta opp kritikkverdige forhold av den grunn. Slik jeg skrev den gang: Jeg forventer at folk flest er intelligente nok til å forstå det. Selvfølgelig bestreber jeg å unngå generaliseringer, men samtidig kan jeg ikke styre hvordan leseren tolker det jeg skriver. Dessverre har jeg erfart at det finnes lesere i det ganske land som leser inn det de selv ønsker, så å si uavhengig av hva som står i en tekst. Men vi kan ikke la folks leseferdigheter styre kritikken.

Alle disse tre strategiene kan fremstå som argumenter, men er egentlig bare måter å svare på kritikken uten å svare på kritikken. Det er bare måter å stilne kritikken, å la de gjeldende maktstrukturer bestå. Vi som kritiserer, men også mediene som løfter sakene videre, må være oppmerksomme på de nevnte reaksjonsmønstrene fra miljøene som blir kritisert. Vi kan nemlig ikke akseptere noen av de nevnte svarene som argumenter, for de er egentlig bare unnvikelsesstrategier.

Hvor er så mennene? Det er symptomatisk at når kvinner fra minoritetsmiljøer kritiserer sine egne, er det dørgende stille, særlig fra menn i de samme miljøene. Vi må forstå at kvinnene kjemper ikke bare for kvinners frihet, men for vår alles frihet. Når vi forholder oss stille aksepterer vi undertrykkelse og urettferdighet. Vi menn burde skamme oss!

Publisert i Aftenposten 18. mai 2016

Merket med , , ,