Hvem eier sannheten?

Etter at Laial Janet Ayoub var intervjuet i VG (15.06.2017) om sin opplevelse av å bli utsatt for negativ sosial kontroll fordi hun ikke faster under ramadan, har debatten rast, særlig i noen facebook-grupper.

Fem dager senere (20.06.2017) skrev Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen en kronikk på NRK Ytring om nettopp reaksjonene de opplever å få når de uttaler seg om ukultur i deler av det de beskriver som egne miljøer. Reaksjonene på denne kronikken har ikke vært mildere. Personangrep og injurier har sittet løst hos noen av de som har diskutert i sosiale medier.

Så kom det til slutt et svar fra Sumbal Arfan 21. juni på NRK Ytring sine nettsider. I sitt svar går hun i rette med Ayoub, Khan og Hansens fremstilling av de Arfan kaller «våre muslimske brødre og fedre». Arfan skriver videre at de tre kvinnene ikke må snakke «for hele den muslimske befolkningen».

Et viktig spørsmål blir da; hvem eier sannheten? Svaret på det er både alle og ingen. Ayoub, Khan og Hansen skriver ikke i sin kronikk at alle menn fra deres egne miljøer trakasserer og utsetter dem for hat. De skriver om sine opplevelser som aktører i det offentlige ordskiftet. Det er en betydelig forskjell. Slik deres opplevelse er sann, er også Arfan sin opplevelse av at negativ sosial kontroll forekommer sjeldent sann. Den ene eier nødvendigvis ikke sannheten alene.

Men det er dessverre en rekke andre ting i Arfan sitt innlegg som skurrer. Hvis Arfan kritiserer Ayoub, Khan og Hansen for å generalisere, så gjør hun det samme i sitt innlegg når hun skriver «Flesteparten kjenner seg ikke igjen». Hvilket grunnlag har hun for å uttale seg om hva «de fleste» kjenner eller føler? Gjør hun ikke her det samme hun kritiserer de tre kvinnene for, nemlig å uttale seg på vegne av mange? Riktignok viser hun til en undersøkelse gjennomført blant medlemmer av en Facebook-gruppe med 8000 medlemmer. Men undersøkelsen er ikke anonym. Vi kan derfor, ut i fra et vitenskapelig perspektiv, ikke være sikre på om folk har svart ærlig eller ut i fra hva man tror de som gjennomfører undersøkelsen ønsker av svar. Videre oppfyller ikke svaralternativene kravene for en god spørreundersøkelse. For å få valide svar på en spørreundersøkelse må spørsmålene være entydige, det vil si at spørsmålene må oppfattes på samme måte av de som skal svare. I tillegg må man spørre om en ting av gangen, og til slutt må spørsmålene være korte og presise.

I følge Arfan selv har 119 kvinner svart på undersøkelsen. For det første er utvelgelsen av respondenter tilfeldig og for det er andre utgjør ikke respondentene et representativt utvalg. Med andre ord er ikke undersøkelsen gjennomført i Facebook-gruppen av noe som helst verdi utover at man muligens kan si noe om hva akkurat de personene som har svart, kanskje mener om det de blir spurt om. Resultatene fra undersøkelsen kan ikke generaliseres. Dermed har ikke Arfan sitt argument noen bein å stå på, fordi hovedbeviset hennes (undersøkelsen) ikke er gyldig.

Videre skriver Khezar at «flertallet i undersøkelsen er uenige i påstanden «kjære søstre, som liker å henge dere på kritikken mot sånne som oss: føler dere ikke for å ha egne meninger og selvstendig velge hva dere vil kritisere?». Problemet er bare det at ingen ble spurt om å ta stilling til akkurat denne påstanden i undersøkelsen Arfan refererer til. I beste fall er kronikkforfatteren upresis, men i verste fall fabrikkerer hun bevis for sine påstander.  Det er mildt sagt uheldig for den offentlige samtalen. I tillegg skriver hun flere steder «vi» og oss». Men det fremgår ikke hvem «vi» er, og hvem hun eventuelt uttaler seg på vegne av. «Flertallet av oss er svært uenige» skriver Arfan, men hvem er «oss»? Her gjør kronikkforfatteren det hun anklager Ayoub, Khan og Hansen for, nemlig å gjøre seg til talsperson for «muslimske søstre flest».

Etter å ha lest «Søstre i solidaritet» flere ganger, ser jeg ikke hvor i teksten de hevder å uttale seg på vegne av mange. Men de forteller om sine erfaringer og opplevelser. Det er godt mulig at Sumbal Arfan ikke har den samme opplevelsen, men det gjør ikke Ayoub, Khan og Hansens opplevelser mindre troverdige. Snarere tvert imot.

 

Jeg farer med vås og vrøvl, Attiq Sohail?

Jeg gleder meg over å lese at du kjenner så mange minoritetsmenn som både tar vaskekosten fatt og triller barnevogn. Men at noen er likestilte betyr ikke at alle er det. Hvis man overfører ditt resonnement til andre saker, for eksempel fattigdom, vil man raskt se at argumentasjonen ikke har noen bein å stå på. Jeg kjenner for eksempel mange som ikke er fattige. De fleste i min omgangskrets drar på både en, to og noen til og med på tre ferier i løpet av et år. Derfor er ikke fattigdom et problem i Norge.

Men jeg vet også at det ikke er hele sannheten. Jeg erkjenner at vi har utfordringer med at familier og barn i Norge lever i relativ fattigdom. Fordi jeg erkjenner dette, kan jeg også gjøre noe for å skape endring. Men så lenge du ikke vil erkjenne at det er utfordringer i minoritetsmiljøene, blir det heller vanskelig å gjøre noe med det. For min del må du gjerne fortsette å leve en livsløgn, men jeg vil holde frem med å kjempe sammen med kvinner som krever likestilling og rettferdighet.

Dessverre er vrøvlet mitt en sannhet for mange. I en rapport fra IMDi om deres arbeid mot tvangsekteskap går det frem at det i 2016 ble rapportert inn 116 tilfeller av ekstrem kontroll, 73 tilfeller av trusler/vold, 35 tilfeller av frykt for tvangsekteskap og 6 tilfeller av gjennomført tvangsekteskap. Kjønnsfordelingen totalt var 81% jenter og 19% gutter. Dette er kun saker som er rapportert inn via IMDis minoritetsrådgivere på skoler i Oslo. Det er rimelig å anta at det er store mørketall.

Så nei, makta er ikke ganske jevnt fordelt. Patriarkatet lever i beste velgående, og det er maktstrukturer som gjennomgående favoriserer menn fremfor kvinner, i Norge og verden som helhet likeså godt som i minoritetsmiljøer.

Det du kaller vås og vrøvl, er selve livet for altfor mange.

 

Publisert i Dagbladet 29. mai 2017

Ta det som en mann – fra skamløs til skamfri

«Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske. Jeg likeså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og å få rede på dem.»

Med disse linjene gikk Henrik Ibsen uhørt langt i 1879, i hvert fall hvis man spurte hans samtidige småborgerlige pietister. Men mange protesterte nok, både menn og kvinner, fordi de innså at i disse linjene lå kraften til å knuse patriarkatet. At det her, i «Et dukkehjem», var noe som truet det bestående. Edmund Burke skal ha sagt «Den som er blitt beruset av makt og har hatt fordel av den, om så bare for et år, kommer aldri til å oppgi den frivillig.»

Ingen med makt gir den fra seg frivillig, selv ikke i demokratier som vårt. En norsk statsminister vil holde på makten til hun ikke lenger makter. Heldigvis for oss er våre politikere anstendige nok til å gå av når valget er tapt, men da har de først kjempet med alt de har for å beholde makten.

På samme måte er det innenfor husets fire vegger. I familien. Blant venner. Den voksne har makt over barnet, den eldre har makt over den unge, mannen har makt over kvinnen og patriarken har makt over alle.

Og så får man høre, også i 2017:

«Og du tenker ikke på hva folk vil si» eller «Du er først og fremst hustru og mor» eller «Eier du ikke skam?!»

Nei! Skrev noen tøffe jenter for ett år siden. Nei! Har jenter skrevet og skreket i årtier, i århundrer. Og har møtt dørgende stillhet. Fra menn. Og fra noen kvinner.

I mai i fjor skrev jeg i Aftenposten «Vi menn burde skamme oss». Ikke fordi jeg taler på vegne av alle menn, snarere tvert imot, men fordi jeg registrerer at vi forblir tause, at vi ikke står skulder ved skulder sammen med modige kvinner. Og jeg skrev det jeg tenkte var selvsagt, men det er også første gang siden jeg begynte å skrive i aviser for ti år siden at jeg med ett og samme innlegg har prestert å få kjeft fra et vidt spekter av menn. Fra etnisk norske hvite menn som ellers mener at muslimer og innvandrere er, for å si det pent, «ikke ønsket i Norge». Kjeft fra religiøst konservative muslimske menn fordi jeg, ifølge dem, forderver deres kvinners sinn, deres kvinners moral og sjel med ublu tanker.

De skulle bare visst hvor ublu jeg virkelig kan være. Jeg fikk også kjeft fra sosialt konservative, ikke fullt så religiøse menn. Og fra noen tilsynelatende liberale, ikke fullt så religiøse menn. Altså menn over hele fjøla var fornærma og støtt, mente seg urettferdig behandla, mente seg utsatt for generalisering, mente seg stigmatisert fordi jeg sa at vi burde skamme oss. Da tenker jeg, at når et så vidt spekter av menn blir støtt og fornærmet har man kanskje truffet en nerve. Og den nerven bør en pirke mer borti.

Men tenk hva folk vil si – det er å gjøre et subjekt til et objekt. Med denne relativt enkle frasen kan man frata et menneske individualiteten, retten over seg selv: men tenk hva folk vil si er å frata et menneske viljen.

Så når kvinner sier «dette gidder jeg ikke lenger», da bør vi menn si «ikke jeg, heller». Og når kvinner sier «jeg driter i hva folk vil si», da bør vi menn si «jeg også». Det hadde vært det vidunderligste.

Men det skjer jo åpenbart ikke. Kvinner roper fortsatt for å bli hørt, og menn sitter fortsatt med bomullsdotter langt inne i øregangene og hører bare sine egne stemmer rose og opphøye seg selv, og blir usikre når de endelig får dottene ut av ørene og finner ut at kvinner kan.

Men små ting kan gjøre stor forskjell.

For et par år siden skrev jeg i VG at for å få flere minoritetskvinner i arbeid må man gjøre en ting: nemlig å lære mennene deres å lage mat. Lenge har myndigheter, Nav og andre jobbet for språkopplæring, kvalifiseringsprogrammer og kurs i cv-skriving. Mye av dette kan måles og telles. Så og så mange har deltatt på språkopplæring, så og så mange har hatt praksisplass, så og så mange har vært på cv-kurs. Deretter kan statsråder og politikere peke på tall i en powerpoint og si «se så mye vi har gjort, se så flinke vi har vært, klapp på skulderen til oss». Men det som egentlig må gjøres, som ikke kan måles, som vi aldri blir ferdig med, er å jobbe med hvilke holdninger vi selv har, og som vi lærer bort til ungene våre.

Ja, det er flåsete å si at menn må lære seg å lage mat. Men det handler om hvilke kjønnsrolleforventninger vi har som individer og som samfunn. Når menn tar sin del av ansvaret med husarbeid, med barna, gir man uttrykk for et likestilt syn på kjønnene. Det er forutsetningen for at kvinner skal kunne komme i arbeid, tjene egne penger, oppnå det kvinnekampen siden Nora gikk ut døra i 1879 har handlet om. Å finne ut av tingene selv, å erfare verden selv, og slik Ibsen og andre realistiske forfattere mente, ta kontroll over sin egen skjebne for å endre den.

Endring tar tid, krever tålmodighet og en vilje sterkere enn hundre elefanter. Eller BMW-er hvis man skulle ha spurt en pakkis.

Men det er mulig å se endring. I dagspressen har virkeligheten ofte veldig skarpe kanter, mens i hverdagen til folk, hvor sosial endring faktisk skjer, kan kantene være noe rundere. I 2015 leverte sosialantropolog Ida Erstad en doktorgrad om norsk-pakistanske kvinner og oppdragelse. I et intervju sier hun at «de (mødrene) ønsker at barna skal oppdras til mer kjønnslikestilling (…) at de skal ha færre tydelige plikter overfor familien. De vil ha selvstendige barn som heller har plikter overfor seg selv og storsamfunnet. De går fra en kollektiv til en mer individualistisk tankegang, som er myntet på en framtid her i Norge.»

Min tolkning er at mødrene vil barna skal være skamfrie, ikke skamløse. På en måte kan man si at mødrene vil oppdra sine barn slik at jentene skal slippe å måtte gjøre som Nora, men også at guttene skal slippe å stå tilbake like maktesløse som Torvald. Da må også mennene kaste skammens svøpe fra seg. Vi må ta imot den friheten de skamløse tilbyr oss. Vi må bli skamfrie.

• Teksten er en forkortet versjon av et foredrag holdt ved Flerkulturelt bibliotekmøte om skam, identitet og tilhørighet på Nasjonalbiblioteket 3. mai 2017.

Publisert i Dagbladet 8. mai 2017

Bokomtale: Kongepudler og klassekamerater

For elleve år siden, altså i 2006, kom boken Kongepudler av Anonym ut på Kagge forlag. Boken er en politisk satire som handler om at Trond Giske og Ari Behn slår seg sammen for stjele makten fra Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Kongepudler ble en snakkes, særlig blant kultur- og politikereliten som naturlig nok var veldig nysgjerrige på hvem som var forfatteren. Boken er både vittig og spennende, selv ti år senere, men man kanskje være gammel nok til å kjenne til personene som omtales i Kongepudler, og hvilke forhold de hadde. Hvis man ikke kan huske å ha lest om partyløven og kongevenn Giske i avisene, eller vært vitne til Ari fortelle om lysfontener, så er kanskje ikke Kongepudler så morsom.

Men Klassekameraten, som er den tredje boken i en slags serie av politiske satirer av Anonym, er bedre enn Kongepudler. I Klassekamerater har statsminister Jens Stoltenberg forsvunnet, og ingen vet hvor han er. Martine Aurdal får rollen journalist/etterfosker som skal finne Jens. Martin Kolberg prøver så hardt han kan å overbevise pressen og folket om at Jens er på topphemmelig fredsoppdrag for FN. Men i virkeligheten er det noe helt annet som har skjedd. Klassekameraten er en spennende thriller som man blir helt oppslukt av. Jeg slukte boken i løpet av et par dager, og er etter min mening den beste av de to nevnte bøkene.

Nå er det 2017. Siden 2013 har vi hatt en blå-blå regjering. Fremskrittspartiet har i snart fire år fått sitte med hånden på rattet. Erna Solberg har styrt skuta. Til høsten er det valg igjen, og jeg savner en ny anonym forfatter som skriver om Siv og Erna, om Trine og Knut Arild, og ikke min Sylvi. Eller kanskje virkeligheten er parodisk nok i våre dager?

Bokomtale: Mine brødre

Mine brødre er Adel Khan Farooqs første roman er utgitt på Aschehoug høsten 2016.

 

Mine brødre av Adel Khan Farooq

Vi blir kastet rett inn i handlingen hvor tre ungdommer er i ferd med å bryte seg inn i en bil for å stjele musikkspilleren. De tre vennene Omar, Kenneth og jeg-personen er på Oslos vestkant, på Majorstuen. Jeg-personen holder utkikk mens de to andre er i ferd med å bryte opp bildøren. De lykkes, og med høy puls klarer de å komme seg unna. musikkspilleren selger de, og for pengene skaffer de seg øl. Slik åpner Mine brødre, som et skudd, og Farooq etablerer miljøet, karakteren og tonen i boka veldig godt i løpet av de første sidene.

Gutta er røffe, og det samme er språket i boka, men uten at det trekker oppmerksomheten til leseren. Den største utfordringen forfattere av denne type bøker har, er å gjøre leseopplevelsen troverdig. Både språket og karakteren, miljøet og hendelsene fremstår som svært troverdige. Jeg må innrømme at under lesingen fikk jeg flere ganger opplevelsen av å være på hjemstedet mitt på Oslos østkant da jeg var 15-16 år gammel. Det var jo akkurat slik det var, tenkte jeg flere ganger.

Handlingen finner sted før og etter terrorangrep i Paris, og Mine brødre handler om en ungdoms søken etter å finne seg selv og sin plass i samfunnet. På mange måter lever han på randen av samfunnet, verken innenfor elle utenfor, og nettopp denne kompleksiteten i å være både hjemme og ikke hjemme klarer Farooq på en svært god måte å få frem hos jeg-personen.

Jeg vil si at Adel Khan Farooq med Mine Brødre undersøker og levendegjør ulike mekanismer som kan støte et menneske ut, og viser at det ikke er ett enkelt svar. Derfor vil jeg anbefale denne boken for både unge og voksne.

Bokomtale: Nei og atter nei

Nei og atter nei av Nina Lykke handler om middelaldrende Ingrid som har kommet i klimakteriet, med alt av besvær slikt medfører. Hun er lektor, men drittlei jobben og gjemmer seg på toalettet for å slippe å snakke med noen. Sønnene beveger seg i romanens periferi som noen bortskjemte typer det mest sannsynlig ikke kommer til å bli skikkelige folk av. Mannen til Ingrid, Jan, har blitt avdelingsdirektør i departementet han jobber i, og synes å mene at han har kommet så langt det er mulig for en som han på karrierestigen.

Nei og atter nei av Nina Lykke

Scenen er dermed satt. Boken kan leses som en samfunnssatire, relativt skarp i så måte. Tidvis er den også veldig frisk, blant annet når Ingrid reflekterer rundt hvordan skolen og elevene har forandret seg. Hvordan skolesystemet og læreren har gått fra å være en respektert og høytstående institusjon, til å bli et sted hvor elever sutrer og klager seg til bedre karakterer.

Men bakenfor det samfunnskritiske handler boken mest om to voksne mennesker, en mann og en kvinne, som går gjennom en midtlivskrise på hver sin kant. Kvinnen blir innesluttet og deprimert, mannen blir forelsket i en ung medarbeider som vekker det seksuelle vesenet i ham.

Samtidig er ikke Nei og atter nei den klisjeen det kunne ha blitt, og dermed klarer Nina Lykke å unngå kanskje den største fallgruven. Fortellingen om Hanne, den unge medarbeideren Jan innleder et forhold til, bidrar i stor grad til at romanen til Lykke ikke blir enda en bok om deprimerte kvinner og midtlivskriserammede menn. Hanne er en urolig sjel, som ikke finner seg selv eller sin plass i samfunnet. Hun har alt, men samtidig ingenting. Lykke kunne sikkert gitt Hanne en diagnose, men hun gjør ikke det. Jeg vet ikke om det er bevisst, men det er i hvert fall lurt å ikke sykeliggjøre mennesket unødvendig. Det er i hvert gjennom fortellingen om Hanne at samfunnskritikken kansje kommer tydeligst til syne, i hvert fall indirekte.

Alt i alt er Nei og atter nei både morsom og skarp, selv om satiren ikke er helt gjennomført.

Skamlaus sa dei

du er skamlaus, sa dei
du er ein skam
for far og mor, og systera di, brørne dine, for besteforeldra,
for dei som er daude, for lengst, for dei som ikkje er fødd enno,
for dei som blir fødd akkurat no, som pressar seg fram gjennom livmorhalsen,
gjennom den ruglete skjeden, pressar seg fram, ein skam
gjennom skjedeopninga, med hovudet fyrst, så ho rivnar
ein skam, du som har rivna før bryllaupsnatta,
du som ikkje kan vise fram jomfruhinna,
sjølv om ho aldri fanst

 

du er skamlaus, sa dei
du som tek den skrikande ungen i armane
du som før han, som blottar puppen på offentleg stad
legg barnet inntil så han fell til ro
hengjande fast i brystknoppen til han blir sår
du som viser deg slik fram for alle
utan å dekkje deg til
fostrar liv, først i deg, så med deg,
ein skam

 

du er skamlaus, sa dei
du som viser akslane, leggene, låra, armane,
du som viser deg sjølv fram, er deg sjølv
du som snakkar høgt,
høgt og tydeleg, du som tenkjer og meiner og synast
om alt og ingenting, kviskrar og ropar,
når du syng, strammar stemmeband, pustar,
lev, lystar, strammar musklar, store og små,
ser på menn, du er skamlaus, sa dei
når du slepp deg laus, og hylar, i stua
i senga, når du mettar lysta, fyller, åleine
eller saman med nokon
skamlaus er du, sa dei
når du lev, er eit menneske, fordi du er
til, fordi du er deg, fanga når du dekkjer deg
til, ufri, ein slave i sinn, ein slave i kropp
alltid og evig, uansett
fordi du er skamlaus du, sa dei
fordi du
er

 

Publisert i Mål og Makt nr 3, 2016

Filmer sett i 2016

Her er en alfabetisk liste over filmer jeg har sett i 2016. Totalt 79, som må være ny personlig rekord. Jeg har ikke pleid å telle, så har ikke noe å sammenligne med.

 

9 songs
10 Cloverfield Lane
88 Minutes
2001 A space Odyssey
Adaptation
Anchorman
Apocalypto
Argo
Bad Moms
Bajrangii Bhaijaan
Batman V Superman Dawn of Justice
Beatles
Blue is the warmest colour
Braveheart
Børning
Børning 2
Cafe Society
Cars
Cave
Central Intelligence
Eyes wide shut
Fatso
Finding Nemo
Fire
Four Lions
Freaky Ali
Fries Green Tomatoes
Guardians of The Galaxy
Ideas of March
Inception
Independence Day – Resurgence
Inferno
Interview
Invincible
J. Edgar
Jurassic Park
Jurassic Park 2
Jurassic Park 3
Jurassic World
King Kong
London Has Falles
Melancholia
Midnight in Paris
Money Monster
Monsoon Wedding
Nymphomaniac
Ondskan
Passolini
Romeo + Juliet
Salvation Boulevard
Sausage Party
Secret life of Walter Mitty
Sex tape
Shark Tale
Spotlight
Squid and the whale
Star wars episode 1
Star wars episode 2
Star wars episode 3
Star wars episode 4
Star wars episode 5
Star wars episode 6
Star wars – a force awakens
Sultan
Ten thousand B.C.
The Bronze
The brown bunny
The contendor
The imitation game
The informant
The longest yard
The whole truth
The wolf of wall street
The legend of Tarzan
The Martian
Tristand and Isolde
Welcome to Norway
When the game stands tall

Hva skal norsk være?

Litteraturkritiker Knut Hoem bommer fullstendig når det gjelder adressaten, men stiller et betimelig spørsmål når han kritiserer læreboken «Kontekst».

Litteraturkritiker Knut Hoem leverer ramsalt kritikk av læreboken «Kontekst» på NRK Ytring mandag 28. november.

Hoem skriver at læreboken i norsk er overstrødd med abstrakte begreper som for eksempel automatisering og dekoding. Videre går kritikken til Hoem ut på at litteraturen er skjøvet langt bak, til fordel for kapitler om muntlighet, om lærings- og lesestrategier.

Bommer på adressaten

Hoem har noen gode poenger, men bommer fullstendig når det gjelder adressaten for kritikken. Forfatterne og forlagene kunne ha gjort en bedre jobb med formidlinga, men innholdet er faktisk styrt av Læreplan i norsk (NOR 1-05).

Hvis Hoem hadde tatt seg bryet med å lese denne, ville han raskt ha funnet at Norskfaget har et særlig ansvar for å utvikle elevenes evne til å mestre ulike muntlige kommunikasjonssituasjoner og kunne planlegge og framføre muntlige presentasjoner av ulik art.

Utviklingen av muntlige ferdigheter i norskfaget forutsetter systematisk arbeid med ulike muntlige sjangere og strategier i stadig mer komplekse lytte- og talesituasjoner. Noen avsnitt senere sier læreplanen: «Utviklingen av leseferdigheter i norskfaget forutsetter at elevene leser ofte og mye, og at de arbeider systematisk med lesestrategier som er tilpasset formålet med lesingen.»

Arbeid med både muntlighet og lesing er viktig, og legger grunnlaget for læring også i andre fag enn norsk. Sammenlignet med både da Hoem og jeg gikk på skole, arbeides det i dag mye mer systematisk med disse ferdighetene enn på 1980- og 90-tallet. Det er en ting som har blitt mye bedre i norsk skole med kunnskapsløftet.

Stiller et betimelig spørsmål

Men Hoem stiller et betimelig spørsmål, nemlig hvor har litteraturen blitt av i mylderet av strategier og annet?

Det har i flere år pågått en debatt om innholdet i norskfaget. Skal skolefaget norsk være et dannings- og identitetsfag, eller skal det være et redskapsfag? Hvor skal tyngden i faget ligge? Jeg synes det har vært underlig stille fra forfattere, forlag og litteraturkritikere i den pågående debatten om norskfagets sjel og identitet. En skulle tro at nettopp disse var mest opptatt av faget de leverer store deler av innholdet til.

Jeg håper flere slår følge med Hoem, leser seg opp på læreplanen og deltar i debatten om skolen og norskfaget for å gjøre den best mulig for elevene.

NRK Ytring 29.11.2016

Bokomtale: Hver gang du forlater meg

Linnea Myhres siste bok, Hver gang du forlater meg, handler om en ung kvinne som er kjæreste med en kjent norsk musiker som bor i USA. Bok handler i grunn om hver gang de møtes, og hver gang han reiser fra henne, enten han skal hjem eller ut på turne. Hun sitter ofte igjen med en følelse av tomhet, og det skjer visstnok alltid på en søndag.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Så skjer det at de går fra hverandre, og tomheten blir altoppslukende. Når hun ikke lenger har kontroll, tar hun kontrollen ved å ikke spise, eller å kaste opp det hun spiser. Spiseforstyrrelsen er noe hun har slitt med tidligere også. Det hadde blitt bedre da hun hadde møtt ham, blitt sammen med ham, men når han forsvinner havner hun tilbake i gamle tankemønstre.

Myhre appellerer visst til ungdommen med tematikken. Men hovedpersonen er ekstremt selvfokusert, til de grader at det kan bli destruktivt. Muligens gjenspeiler hovedpersonen dagens ungdom. Plottet og problemstillingen er greie nok, men romanen har en rekke svakheter.

Jeg mener å ha lest et sted at Myhre denne gangen ikke ville skrive selvbiografisk. Men det er tydelige og klare linjer til de to foregående bøkene, og hovedkarakteren i Hver gang du forlater meg kan sies å være samme person som i Evig søndag og Kjære. Nå er ikke det negativt i seg selv, men Hver gang du forlater meg handler i stor grad om det samme som de to foregående bøkene. Det er same shit, new wrapping på godt norsk.

Videre er ikke språket overbevisende godt. Det er helt greit, men ikke noe mer enn det. I stor grad er det mye fortelling og lite som vises. En kjent forfatter skal visst ha sagt at man skal vise, ikke fortelle (show, don’t tell), men hos Myhre er det for mye av det siste. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det ikke er litteratur, for det hadde vært en veldig drøy påstand, men det er ikke noe særlig god litteratur etter min vurdering.

Karakterene er relativt platte, og man kommer egentlig ikke under huden på noen av karakterene. Jeg tror ikke det er meningen at det skal være slik. Tredjepersonfortelleren ser ut til å være brukt for å skape en distanse mellom hovedpersonen og forfatteren, og det fungerer, men fortellerposisjonen blir ikke utnyttet fullt ut. Det ligger mange ubrukte muligheter i synsvinkelen som kunne ha vært brukt til å gi fortellingen mer kjøtt på beinet.

Oppsummert er Hver gang du forlater meg helt grei, men den våkner ikke til liv i leserens bryst, og hvorvidt verket er lovet evig liv, får kun tiden vise.