«Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske. Jeg likeså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og å få rede på dem.»
Med disse linjene gikk Henrik Ibsen uhørt langt i 1879, i hvert fall hvis man spurte hans samtidige småborgerlige pietister. Men mange protesterte nok, både menn og kvinner, fordi de innså at i disse linjene lå kraften til å knuse patriarkatet. At det her, i «Et dukkehjem», var noe som truet det bestående. Edmund Burke skal ha sagt «Den som er blitt beruset av makt og har hatt fordel av den, om så bare for et år, kommer aldri til å oppgi den frivillig.»
Ingen med makt gir den fra seg frivillig, selv ikke i demokratier som vårt. En norsk statsminister vil holde på makten til hun ikke lenger makter. Heldigvis for oss er våre politikere anstendige nok til å gå av når valget er tapt, men da har de først kjempet med alt de har for å beholde makten.
På samme måte er det innenfor husets fire vegger. I familien. Blant venner. Den voksne har makt over barnet, den eldre har makt over den unge, mannen har makt over kvinnen og patriarken har makt over alle.
Og så får man høre, også i 2017:
«Og du tenker ikke på hva folk vil si» eller «Du er først og fremst hustru og mor» eller «Eier du ikke skam?!»
Nei! Skrev noen tøffe jenter for ett år siden. Nei! Har jenter skrevet og skreket i årtier, i århundrer. Og har møtt dørgende stillhet. Fra menn. Og fra noen kvinner.
I mai i fjor skrev jeg i Aftenposten «Vi menn burde skamme oss». Ikke fordi jeg taler på vegne av alle menn, snarere tvert imot, men fordi jeg registrerer at vi forblir tause, at vi ikke står skulder ved skulder sammen med modige kvinner. Og jeg skrev det jeg tenkte var selvsagt, men det er også første gang siden jeg begynte å skrive i aviser for ti år siden at jeg med ett og samme innlegg har prestert å få kjeft fra et vidt spekter av menn. Fra etnisk norske hvite menn som ellers mener at muslimer og innvandrere er, for å si det pent, «ikke ønsket i Norge». Kjeft fra religiøst konservative muslimske menn fordi jeg, ifølge dem, forderver deres kvinners sinn, deres kvinners moral og sjel med ublu tanker.
De skulle bare visst hvor ublu jeg virkelig kan være. Jeg fikk også kjeft fra sosialt konservative, ikke fullt så religiøse menn. Og fra noen tilsynelatende liberale, ikke fullt så religiøse menn. Altså menn over hele fjøla var fornærma og støtt, mente seg urettferdig behandla, mente seg utsatt for generalisering, mente seg stigmatisert fordi jeg sa at vi burde skamme oss. Da tenker jeg, at når et så vidt spekter av menn blir støtt og fornærmet har man kanskje truffet en nerve. Og den nerven bør en pirke mer borti.
Men tenk hva folk vil si – det er å gjøre et subjekt til et objekt. Med denne relativt enkle frasen kan man frata et menneske individualiteten, retten over seg selv: men tenk hva folk vil si er å frata et menneske viljen.
Så når kvinner sier «dette gidder jeg ikke lenger», da bør vi menn si «ikke jeg, heller». Og når kvinner sier «jeg driter i hva folk vil si», da bør vi menn si «jeg også». Det hadde vært det vidunderligste.
Men det skjer jo åpenbart ikke. Kvinner roper fortsatt for å bli hørt, og menn sitter fortsatt med bomullsdotter langt inne i øregangene og hører bare sine egne stemmer rose og opphøye seg selv, og blir usikre når de endelig får dottene ut av ørene og finner ut at kvinner kan.
Men små ting kan gjøre stor forskjell.
For et par år siden skrev jeg i VG at for å få flere minoritetskvinner i arbeid må man gjøre en ting: nemlig å lære mennene deres å lage mat. Lenge har myndigheter, Nav og andre jobbet for språkopplæring, kvalifiseringsprogrammer og kurs i cv-skriving. Mye av dette kan måles og telles. Så og så mange har deltatt på språkopplæring, så og så mange har hatt praksisplass, så og så mange har vært på cv-kurs. Deretter kan statsråder og politikere peke på tall i en powerpoint og si «se så mye vi har gjort, se så flinke vi har vært, klapp på skulderen til oss». Men det som egentlig må gjøres, som ikke kan måles, som vi aldri blir ferdig med, er å jobbe med hvilke holdninger vi selv har, og som vi lærer bort til ungene våre.
Ja, det er flåsete å si at menn må lære seg å lage mat. Men det handler om hvilke kjønnsrolleforventninger vi har som individer og som samfunn. Når menn tar sin del av ansvaret med husarbeid, med barna, gir man uttrykk for et likestilt syn på kjønnene. Det er forutsetningen for at kvinner skal kunne komme i arbeid, tjene egne penger, oppnå det kvinnekampen siden Nora gikk ut døra i 1879 har handlet om. Å finne ut av tingene selv, å erfare verden selv, og slik Ibsen og andre realistiske forfattere mente, ta kontroll over sin egen skjebne for å endre den.
Endring tar tid, krever tålmodighet og en vilje sterkere enn hundre elefanter. Eller BMW-er hvis man skulle ha spurt en pakkis.
Men det er mulig å se endring. I dagspressen har virkeligheten ofte veldig skarpe kanter, mens i hverdagen til folk, hvor sosial endring faktisk skjer, kan kantene være noe rundere. I 2015 leverte sosialantropolog Ida Erstad en doktorgrad om norsk-pakistanske kvinner og oppdragelse. I et intervju sier hun at «de (mødrene) ønsker at barna skal oppdras til mer kjønnslikestilling (…) at de skal ha færre tydelige plikter overfor familien. De vil ha selvstendige barn som heller har plikter overfor seg selv og storsamfunnet. De går fra en kollektiv til en mer individualistisk tankegang, som er myntet på en framtid her i Norge.»
Min tolkning er at mødrene vil barna skal være skamfrie, ikke skamløse. På en måte kan man si at mødrene vil oppdra sine barn slik at jentene skal slippe å måtte gjøre som Nora, men også at guttene skal slippe å stå tilbake like maktesløse som Torvald. Da må også mennene kaste skammens svøpe fra seg. Vi må ta imot den friheten de skamløse tilbyr oss. Vi må bli skamfrie.
- Teksten er en forkortet versjon av et foredrag holdt ved Flerkulturelt bibliotekmøte om skam, identitet og tilhørighet på Nasjonalbiblioteket 3. mai 2017.
Publisert i Dagbladet 8. mai 2017
Selv om jeg observerte Barth på SV-fakultetet på Blindern, så møtte jeg ham aldri personlig. Men en gang skrev jeg brev til ham, da jeg var usikker på om jeg skulle studere sosialantropologi i tillegg til lærerstudiene. Jeg søkte råd, men forventet ikke svar. Til min store overraskelse fikk jeg svar. Da tenkte jeg at når Barth tar seg tid til å skrive et svar til en student på noen og tyve, så sier det veldig mye om han som person. Da bestemte jeg meg for å satse på sosantstudier også. Jeg har ikke angret siden.
For elleve år siden, altså i 2006, kom boken Kongepudler av Anonym ut på Kagge forlag. Boken er en politisk satire som handler om at Trond Giske og Ari Behn slår seg sammen for stjele makten fra Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.
nne Jens. Martin Kolberg prøver så hardt han kan å overbevise pressen og folket om at Jens er på topphemmelig fredsoppdrag for FN. Men i virkeligheten er det noe helt annet som har skjedd. Klassekameraten er en spennende thriller som man blir helt oppslukt av. Jeg slukte boken i løpet av et par dager, og er etter min mening den beste av de to nevnte bøkene.
