Category Archives: Religion

På tide med vårrengjøring i kristne privatskoler

Tirsdag morgen våknet jeg til at noen hadde delt et bilde på Facebook. Bildet viste et ark delt ut til 12-åringer på Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra. Elevene skulle som en del av religionsundervisningen lære om Jesus og Muhammed. Likheter og forskjeller ble formidlet i form av påstander som «Muhammed spredde Islam med krig, mens Jesus vendte det andre kinnet til og døde for våre synder» og «Jesus ba for fiendene sine. Muhammed fordømte dem og oppfordret etterfølgerne til å være harde mot dem og drepe dem».

Dette er bare to av en rekke påstander strukturert etter samme mønster. Det gjennomgående budskapet er, indirekte vel og merke, at Jesus var bra, Muhammed var ikke bra. I løpet av dagen ble saken omtalt på nettsidene til flere medier, deriblant VG.

Bakgrunn: – Muhammed helbredet ingen. Jesus helbredet mange

Vanligvis handler saker av denne typen om muslimske privatskoler. Vi blir skremte av ekstreme, reaksjonære og til dels autoritære holdninger enkelte muslimer gir uttrykk for. Men vi tenker aldri over hva som foregår i kristne miljøer, på kristne privatskoler rundt omkring i landet. Det er kanskje på tide med en vårrengjøring i kristne privatskoler, for vet vi egentlig hva elevene lærer på kristne privatskoler? Vet vi hva som formidles om andre religioner? Vet vi hvilke verdier og holdninger som formidles til barn?

Eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole er kanskje bare toppen av isfjellet. Riktignok beklager rektoren på skolen, men han beklager bare hvis noen har blitt provosert. I tillegg skal han følge opp undervisningen i den aktuelle klassen, men hva betyr nå egentlig det? Skal norske skolemyndigheter og utdanningsdirektorat slå seg til ro med at rektor følger det opp? Og hvor er Fremskrittspartiet nå, de som alltid er mot muslimske privatskoler uansett hva?

I frykten for parallellsamfunn bestående av muslimer eller innvandrere, glemmer man kanskje at vi muligens har noen kristne parallellsamfunn i dette landet også. Som sagt er eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole kanskje bare toppen av isfjellet. Jeg har selv besøkt noen kristne skoler, og mange av dem er gode, men det finnes også de som representerer en konservativ og reaksjonær kristendom som sår frykt og skam i unge sinn.

Norske skolemyndigheter må på banen, ikke bare i denne saken, men i privatskolesektoren generelt, og de religiøse privatskolene spesielt, og undersøke om undervisningen elevene får, er i tråd med de statlige læreplanene.

På lang sikt bør en også stille seg det prinsipielle spørsmålet; hvorfor skal vi ha religiøse skoler i det hele tatt, og hvorfor skal vi subsidiere dem? Slik jeg ser det, er det ingen rett å gå på en skole som er fundert på en religion. Især etter at kristendommen ikke lenger er statsreligion, og statskirken er avviklet, er det ingen grunn til at en sekulær stat skal subsidiere religiøse skoler. Ønsker foreldre at barna skal lære om kristendommen, utover det som står i læreplanen i religionsfaget, får de sende dem på søndagsskole.

Publisert  i VG 3. mai 2016

Norsk Islam – å tro og tenke samtidig

Usman Rana har nylig gitt ut boken Norsk Islam – Hvordan elske Norge og Koranen samtidig

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Usman Rana har i flere år vært en aktiv og synlig samfunnsdebattant i norsk offentlighet som forsvarer av en tradisjonalistisk tolkning av Islam. I boken kaller han seg selv sosialkonservativ, og gjør det klart og tydelig for leseren hvor han står.

I religionsdebatten i Norge har han blitt en mørkemann, blant annet på grunn av en paneldebatt i 2007 hvor Rana ikke ville svare på spørsmålet om han er mot dødsstraff for homofile. Det ble selvfølgelig slått stort opp i norske medier. Jeg var selv til stede på den etter hvert famøse debatten, og stemningen var mildt sagt amper. Men Rana var ikke alene om å ikke ville si hva han mente om dødsstraff for homofile. Det var en annen person, daværende nestleder i Islamsk Råd Norge, og aktiv Ap-politiker, som også nektet å svare på spørsmål om dødsstraff for homofile. Han måtte trekke seg fra verv i Arbeiderpartiet, og forsvant dermed ut av soga, og den norske offentligheten.

Usman Rana gjør det tidlig klart i boken at han ikke er for å reformere islam. Hvis man ønsker å høre etter, så er resonnementet forståelig. Han er for tradisjonalisme i tolkningen av koranen, men sier samtidig at tolkningene må kontekstualiseres. Det innebærer at man går inn for en erkjennelse av at relgionen har et fundamen som er uforanderlig, for eksempel de fem søylene i Islam, samtidig som at det finnes en rekke aspekter i religionen som må tolkes ut i fra konteksten av tid og sted. Det er dette han kaller norsk Islam, en Islam som er tolket i en norsk kontekst, i vår tid. Rana vender tilbake til spørsmålet om homofili. Han har, slik jeg leser ham, kommet et godt stykke på vei i riktig retning siden 2007. Fra å ikke ville svare på spørsmålet om homofili bør straffes med døden, resonnerer han seg frem til at det er en sak mellom den homofile og Allah.

Selv er jeg ikke enig med Rana i alt, men jeg forstår resonnementene hans. Rana fremstår som en reflektert, konservativ ja, men samtidig nytenkende, når han i så stor grad vektlegger at tolkningen av koranen og andre autoritative tekster må kontekstualiseres. Særlig interessant er det også å lese Ranas bok i lys av den senere tids imam-kontrovers. Han skriver om og henter inspirasjon fra religiøse lærde i USA, som behersker arabisk like godt som amerikansk, som kjenner den arabiske eller islamske kulturen like godt som den amerikanske. I utviklingen av en norsk Islam, vil man trenge islamske lærde i Norge som ikke bare har religiøs kompetanse, men også kultur- og språkkompetanse om norsk og vestlig kultur og språk.

Usman Ranas bok kommer i grevens tid, for tiden har vært overmoden for en mer reflektert og ikke minst mer intellektuell debatt om Islam.

Merket med , , , ,

Islam og moral

Moralens tyngende hånd har alltid stått over mennesket. Siden tidenes morgen. Det er ikke noe jeg vet, men det er noe jeg tror. Og nettopp det er noe annet jeg også tror; at troen alltid har stått i ledtog med moralen. De går som hånd i hanske for å si det slik. Og det er her den tyngende hånd kommer inn også. I første setning var det et bilde. Nå er det noe faktisk. Den hånden, moralens tyngende hånd, har tilhørt, og gjør det den dag i dag, troens autoriteter. Og der hvor det ellers kan være tvil, eller ikke, har hånden alltid slått ned like selvsikkert.

I sommer hadde Shakil Rehman et innlegg i aftenposten hvor han kritiserte blant annet Usman Rana for konservatisme, eller noe slikt. Uansett er ikke det viktig. Jeg bet meg merke i at han, Rehman, oppfordret unge muslimer, som kanskje også i tillegg var liberale, om å finne ut av de store moralske spørsmål på egenhånd. Gjennom egen tenkning og fornuft. Og jeg må jo si at det hørtes meget fornuftig ut. En skulle i hvert fall ikke «søke hjelp» hos imamene.

Denne kjeklingen som foregår mellom liberale og konservative muslimer er en maktkamp om retten, eller troverdigheten, til å definere rett og galt. Til å være moralens håndhever og vokter. Eller det er kanskje mer rett å si, en kamp mellom det å være moralens vokter, og det å ikke være en moralens vokter.

Desverre får de konservative mest oppmerksomhet i media fordi de er de mest «ekstreme» og dermed bekrefter den uvitende og passiviserte menigmanns fordommer om ekstreme og «rabiate» muslimer. Men de mer liberale musilmene må ta sin del av skylda også. (Undertegnede inkludert). Det er kun Carl I. Hagen som kan legge skylda på pressen for alt og (delvis) komme unna med det. Liberale muslimer, kan det virke som, har vært så redde for å støte andre muslimer fra seg at de har latt være å fremsette kritikk, selv når det har vært grunn til det. Det har kommet noen drypp, men den store debatten venter vi fortsatt på.

Den store debatten handler om hva det vil si å være muslim, og hvem som har rett til å være dommer over det. Det er en viktig debatt, og som må tas om det plurale, flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet skal gå en harmonisk framtid i møte. Med harmoni menes det her et pluralt, integrert samfunn, og ikke et utopisk samfunn uten motsetninger. Den slags finnes ikke i den virkelige verden. Men de motsetningene som finnes, og de fins ja, må opp og frem i lyset. Som i Sokrates` samtalens kunst må det fremsettes teser som må møtes med antiteser og de igjen må munne ut i en syntese. Nå har det seg slik at antiteser blir framsatt, men som oftest er det antiteser som bekrefter ens egen posisjon, og ingen ser frem mot, eller jobber for å komme frem til en syntese. Derfor kan den samme debatten fortsette, år etter år, uten at en kommer frem til noen ting. En del av forklaringen kan også ligge i at den polariserte debatten dyrkes frem, mens de mer konstruktive og nyanserte faller mellom to stoler. Det eneste en oppnår er at påhørerne til slutt blir lei og ikke gidder å engasjere seg lenger, eller i verste fall melder seg helt ut. Vi behersker altså ikke samtalens kunst.

Men hva vil det da si å være muslim? Eller en god muslim, slik jeg har hørt mange si. Er det å bære hijab? Be fem ganger om dagen? Faste? Den siste tiden har det oppstått noe som kan karakteriseres som nyreligiøsitet blant unge muslimer i Norge. Unge menn og kvinner har «funnet» religionen, unge kvinner har tatt på seg hijaben og de unge mennene har grodd skjegg. Det i seg selv er det ingenting galt med. Og det kan til en viss grad forklares. I et polarisert samfunn hvor unge mennesker er i en prosess for å skape og finne sin identitet, men ikke føler seg hjemme, kan noen finne sammen i gjenger, og andre i et religiøst fellesskap. Beklageligvis kan det virke som at disse religiøse fellesskapene dannes i en konservativ ånd, og ikke i en liberal ånd.

Derfor må unge liberale muslimer samle seg som en motpol. Derfor må unge liberale muslimer stå frem og si at det finnes ikke bare en type muslimer. Unge liberale muslimer må stå frem og si at det finnes muslimer som ikke bruker hijab. Det finnes muslimer som ikke ber fem ganger om dagen. Det finnes muslimer som ikke faster. Det finnes mange måter å være muslim på. En muslim kan be fem ganger om dagen og faste under hele ramadan. Men så lenge han snyter på skatten er han ikke et godt menneske i min øyne. Og det er det som er viktig. Å være et godt menneske. En muslim som aldri ber, aldri faster vil mest sannsynlig bli fortalt at han vil havne i helvete. Men han betaler skatten sin, han lyver ikke, han bryr seg om sine medmennesker, og han tror på Gud og hans profet Muhammed. Hvem er den «ordentlige» muslimen?

Det samme kan sies om synet på homofili og homofile. En liberal muslim vil se på den homofile, ikke som homofil, men som et menneske. Først og fremst et menneske. Den konservative vil rope synder og ønske dødsstraff.

Kanskje man skulle finne frem dydsetikken igjen. Hvor det viktigste er å være god, dydig, og ikke lydig. Og kanskje man skulle komme til den erkjennelsen at det må være mulig å være personlig muslim. At det ikke er så nøye om man utfører alle pliktene, oppfyller alle forventningene og gjør alle «ofrene», så lenge hjertet er rent og hensikten er god.

Skal vi komme noen sted så må de liberale muslimene tre frem. Hvis ikke så kan Aslak Nores «Ekstremistan» bli en realitet.

Publisert i Klassekampen 08.10.2009

Kommentarer til reklamen for Hege Storhaugs siste bok

I disse dager gir Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) ut sin siste bok Islam. Den 11. landeplage.

Jeg har ikke lest boken, men jeg har lest reklamen som HRS har lagt ut på sine nettsider. Dette innlegget handler altså om REKLAMEN,  ikke om BOKEN. (Håper at jeg har vært tydelig nok).

Det første man legger merke til er tittelen. Den er fengende og tabloid. Hovedsynet kommer tydelig fram allerede i tittelen, så det er bra. Men Den 11. landeplage? Hva var de ti foregående? Vel, her må vi vende oss til bibelen (Det gamle testamentet), historien om Moses.

Moses ber Farao om å sette fri de jødiske slavene. Farao nekter. Moses prøver i flere omganger å overtale Farao, men han skifter ikke mening. Gud sender så noen landeplager over Farao og hans folk.

Først blir alt vann i Egypt til blod, så ingen kan drikke det.
Så kommer frosker i uhorvelige mengder.
Etter froskene kommer svermer av mygg som legger seg som et teppe over Egypt.
Etterfulgt av klegg.
Deretter blir alle egypternes husdyr syke og dør.
Så følger støv og verkebyller.
Farao er sta, så syvende landeplage var haglbyger
Etter haglbygene kom de berømte gresshoppene.
Og så ble alt mørkt i tre dager. Mørket er den niende landeplagen.
Den tiende landeplage Gud sendte var at alle eldstefødte døde (bortsett fra hos israelittene for de hadde ofret lam og malt dørkarmer med blod fra offerlammene).

Gud sendte altså ti landeplager over det egyptiske folk. Med andre ord må vi arrestere både Arnulf Øverland for å ha kalt kristendommen den tiende landeplage, og dermed også Hege Storhaug for å kalle islam den ellevte. Her har man rett og slett mistet tellingen litt tror jeg. Eller så kan det vises fram som bevis på at den kristne kulturarven allerede på 1930-tallet hadde sitt å slite med.

De ti landeplager: http://www.skoletorget.no/abb/kr/GT/Moses/mos3.htm

 

Vi leser videre i reklamen og finner følgende sitat:

En intellektuell kapasitet innen feltet sier følgende om boken:
Det er en genial bok. Stor i enhver forstand. Velskrevet og spennende, og om det viktigste temaet i vår tid. 

Det er ofte bra å bruke hva andre (formodentlig kjente og troverdige kilder) mener om en bok man har gitt ut. Men det er litt betenkelig at den intellektuelle kapasiteten er anonym. Hvorfor sier man ingenting om hvem det er? Vil ikke vedkommende stå frem med navn (og bilde)? Står ikke vedkommende inne for det h*n sier her? Dette går rett og slett på troverdigheten løs.

 

Til slutt får man lese baksideteksten som er slik:

Høsten 2015 opplever Norge og Europa en dramatisk høy folkevandring fra islamske land i Midtøsten, Afrika og Asia.

Vår frihetsorienterte kultur er allerede under stadig sterkere press fra islam. Islam er i kamp med kvinner, jøder, homofile, frihetsorienterte muslimer og enhver som ikke underkaster seg dens doktriner. 

Folk er med rette bekymret for fremtiden, mens vårt politiske lederskap både tier og lyver om islams motstand mot frihet.  

I denne engasjerende boken er Hege Storhaugs budskap at Norge og Europa nå beveger seg inn i en ukultivert og udemokratisk tidsepoke. For å bevare vår livsform trenger vi at folket tar til motmæle og bruker det Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten: Ytringsfriheten.

Hege Storhaug er folkets utrettelige røst mot godhetsfeberen i politikken, akademia og mediene.

 

Baksideteksten har som formål å gjøre en potensiell leser enda mer interessert i å lese boken. Slik sett fungerer teksten greit. Men, det er et spørsmål som dukker opp allerede etter første setning. Hvorfor står det ingenting om årsakene til at mange fra muslimske land flykter til Europa nå? Og hvorfor kaller hun det folkevandring i stedet for flukt?

Vi kan oppsummere det hele slik: Hvis det er så mye bemerke/kommentere i en kort reklametekst, hvor mye vil det være å kommentere i boken?

Merket med , , ,

Jødehat og islamkritikk

Etter terroren i Paris, og nå i København, har det offentlige ordskiftet naturlig nok handlet om terrorister og islamister. Men bør vi også snakke om hvordan vi snakker om muslimer?

I januar ble Max Hermansen kjent som lederen for den norske grenen av Pegida, en islamfiendtlig organisasjon som vil stoppe all innvandring fra muslimske land. I stort sett alle medier ble Hermansen presentert som ”islamkritiker”. Han fikk muligheten til å fremme sine synspunkter, men viste ganske tydelig at han hadde lite å stille opp med. Islamkritikken han kunne komme med var uten substans. Man kan jo bare ta en titt på hva Hermansen legger ut på Facebook og vurdere selv.

Les hele innlegget på radikalportal.no

Opplysningstiden var visst ikke over likevel

I norskfaget på VG2 i videregående skole lærer elevene om opplysningstiden, og leser et utvalg tekster fra perioden. Mange synes det er dødt, gammel og kjedelig. «Det er ikke relevant i dag», får man ofte høre.

Angrepet på Charlie Hebdos redaksjon, og ikke minst på ytringsfriheten, viser at det ikke er gammelt, dødt og kjedelig. Det er høyst relevant, og i forlengelse av det kan man si at opplysningstiden i så måte ikke er over likevel. Med det mener jeg at de tankene og ideene som preget perioden vi kaller opplysningstiden, det vil si 1700-tallet, fortsatt er dristige, kontroversielle, og i verste fall dødelige.

Vi trenger fortsatt, i alle deler av verden, et opprør mot autoriteter som stat og religion. Vi trenger fortsatt å kjempe for fornuften, rasjonalismen, liberalismen, individualismen og humanismen. Vi trenger fortsatt å kjempe for menneskets rett til fritt å ytre seg om hva det måtte ønske, uavhengig av om vi liker det eller ikke.

Dommens dag vil komme

Dommens dag vil komme
det vet både du og jeg.

Da vil vi stå foran den
stores trone
og ta det siste oppgjør.

Han vil telle våre gjerninger, og spørre;
hva godt har du gjort i verden, og
hva vondt har du voldt i verden.

Skal du da si til Ham at du
har spilt uskyldiges blod.
Skal du da si til Ham at du
har utslettet familier.
Skal du da si til Ham at du
har drept noens far og noens mor.
Skal du da si til Ham at du
har drept noens søster og noens bror.
Skal du da si til Ham at du
har drept noens sønn og noens datter.
Skal du da si til Ham at du
har tatt livet av uskyldige små.
Skal du si til Ham at du
har begravd Hans engler,
skutt dem sønder og sammen,
bombet dem i filler,
så det ene lem ikke lenger hører med
det andre.
Skal du da si til Ham at du har
tatt livet av menneskeheten.

Dommens dag vil komme
det vet både du og jeg.

Da vil vi stå ved rikets porter
og Han vil spørre;

Hva gjorde du da de
røvet jorden for dens engler.
Hva gjorde du da de
røvet jorden for dens uskyld.
Hva gjorde du da de
tok livet av menneskeheten,
gang på gang.

Tok du urettferdighetens side
fordi han var din venn
eller
Tok du råskapens side
fordi han var din venn
eller
Tok du voldens side
fordi han var din venn
eller
Talte du i mot
selv om han var din venn.

Dommens dag vil komme
det vet både du og jeg.

Vi må lære oss å tenke sjæl

Vi muslimer trenger å selvstendiggjøre oss, intellektuelt, fra religiøse ledere.

Det er gledelig å se at det den siste tiden har kommet nye stemmer til i debatten om religion, og særlig islam. Det er et sunnhetstegn at religion, religiøse praksiser og ikke minst religiøse autoriteters rolle diskuteres i det offentlige.

For mange muslimer vil det nok være en litt uvant øvelse fordi man ikke har en etablert praksis rundt religionskritikk og kritikk av religiøse ledere. Ytterst sjelden har jeg møtt muslimer som betviler en religiøs leders autoritet i religiøse spørsmål.

En årsak kan være at det å kritisere en religiøs praksis eller en religiøs leder kan oppfattes som å kritisere troen i sin helhet. Forståelig nok kan folk være engstelige for å bli oppfattet slik, fordi det i verste tilfelle kan få fatale følger.

En annen årsak kan være at man er oppdratt og opplært til å tro, ikke tvile. Da blir det heller ikke naturlig å tvile, og i hvert fall ikke kritisere.

En tredje årsak kan være at muslimer flest ikke kan nok om sin egen tro. Mangel på kunnskap er den største grunnen til at religiøse ledere ikke blir møtt med kritiske spørsmål.

Vi kan ta utgangspunkt i et islamsk begrep, nemlig «jahiliyya». Det er et uttrykk som blir brukt om tiden før islam ble gitt til menneskene. Det beskriver en tilstand av ignoranse og uvitenhet om Gud og guds eksistens. I moderne urdu blir ordet jahil brukt om en kunnskapsløs og uvitende person, det kan også brukes om en som ikke har boklig lærdom. Svært mange muslimer befinner seg i en tilstand av jahiliyya i dag. Man leser koranen på arabisk uten å forstå et ord av det, man hører på imamen uten å vite noe om hvorvidt det han sier stemmer eller ikke.

Med andre ord trengs det en kunnskapsrevolusjon. Muslimer, som en gang fant opp doktorgraden, må finne tilbake til bøkene. Slik jeg ser det, er det den eneste måten å demokratisere troen på. Det er å ta makten fra noen få religiøse autoriteter, og selv kunne lese og forstå religiøse tekster.

Kun det vil føre til at vi muslimer igjen kan på et selvstendig grunnlag, gjennom refleksjon og ikke minst diskusjon kunne definere troens innhold og praksis. Uten å drepe hverandre.

Islam handler om å skaffe seg kunnskap, ikke bare om religiøse spørsmål, men også om verdslige spørsmål. Ofte blir det trukket frem at det første ordet som ble åpenbart for profeten Muhammad (fvmh) var «Iqra» som kan oversettes til «Les». Det er fra Surat al-Alaq, som de aller fleste kilder mener er det første som ble åpenbart for profeten (fvmh). Nettopp denne tanken om å lese, å skaffe seg kunnskap, kan sies å ha ført til muslimenes storhetstid. En tid da muslimene styrte over store landområder, gjorde store oppdagelser innen vitenskap, fostret store tenkere, filosofer og diktere.

I dag sitter vi fast i denne svunne historiske tid, mens vi slår hverandre i hodet med en bok vi ikke forstår noe av. Hvis vi ønsker endring så gjelder det å følge guds ord. Iqra.

Vi må lese og vi må forstå. For eksempel må en spørre seg hva ungene lærer i koranskolene. Der sitter en mullah med altfor mange unge som alle skal lære seg å lese koranen. Hvor mye de forstår av det er ofte ikke så viktig. Det viktigste er å kunne uttale de arabiske ordene riktig, å kunne «lese». De lærer bønn og viktigheten av det, men på en slik at måte at bønnen til slutt blir en tvangstrøye. Den skal gjennomføres til enhver pris slik at det blir mer stress enn kontemplasjon. Resultatet blir skinnhellighet.

Altså trengs en reform. Vi muslimer trenger å selvstendiggjøre oss, intellektuelt, fra religiøse ledere. Vi trenger å lære oss å tenke sjæl.

Publisert i Dagbladet 28. mai 2014

Islamsk (suppe)råd

Islamsk Råd Norge har ikke livets rett. Skal de være en konstruktiv kraft i det offentlige ordskiftet, må man legge om strategien og vende blikket innover.

I karikaturstriden i 2005 og 2006, etter at en ubetydelig norsk avis trykket en faksimile av originaltegningene i danske Jyllands-Posten, fikk Islamsk Råd Norge (IRN) en sentral rolle i det vi kan kalle forsoningsarbeidet i etterkant. Fremstillingen i media tilsa at det skulle bryte ut full krig når som helst, men til slutt klarte daværende leder i IRN og redaktøren i den ubetydelige norske avisen å begrave stridsøksen. Siden har IRN vært et kjent talerør for muslimer i Norge. Et dårlig talerør etter mitt skjønn, men likefremt et talerør.

Problemet oppstår når Islamsk Råd Norge ønsker å være en paraplyorganisasjon for alle muslimske menigheter i Norge. Det er like enkelt som å samle alle kristne menigheter i Norge under samme paraply, det vil ikke resultere i annet enn lettsaltet suppe. Man vil ikke ta de store prinsipielle debattene, man vil fremstå så samlet som mulig, og det eneste man sitter igjen med da er bønn og halalmat. Når disse to tingene blir stort sett det eneste man kjemper for, sier det seg selv at man har utspilt sin rolle som samfunnsaktør.

Men, i stedet for å bare klage over hva IRN ikke gjør skal jeg nå komme med noen forslag til hva man burde gjøre. IRN har et ansvar for å lære medlemsorganisasjonene eller menighetene om styre- og organisasjonsarbeid, ikke minst hvordan demokratiske prosesser skal og bør foregå. Menighetene står selvsagt fritt til å bestemme selv, men vil man ha en relevans i samfunnet, ikke minst for ungdommer, må man skape en kobling mellom hva som foregår i menigheten og i samfunnet utenfor. Hvis man isolerer seg i en religiøs boble plasserer man seg selv også utenfor samfunnet, det er ikke veien å gå for å skape en norsk-muslimsk identitet.

Det andre punktet er imamenes rolle, ikke bare som religiøse ledere, men også som samfunnsaktører. Det er et stort problem at altfor mange imamer verken kan norsk godt nok, eller har inngående kunnskap om det norske samfunnet. Det fører til at disse religiøse lederne preker utenfor den norske samfunnsmessige og kulturelle konteksten. Da må en spørre seg hvordan disse kan lære norske muslimer å være muslimer i Norge? Dette sammen med en nærmest sekterisk organisering, og styrearbeid med innslag av nepotisme i enkelte menigheter, gjør at man plasserer seg selv utenfor samfunnet og skriker om urett begått mot en som gruppe når man ikke får halalmat eller mulighet for å be.

Det tredje punktet er å fungere som moralske og etiske rettesnorer, ikke bare som muslimer, men også som borgere i samfunnet. Det innebærer at man noen ganger må være kritiske til seg selv. Da må man både innse og innrømme at dobbeltmoralen herjer våre sinn og vår praksis. Selv om jeg ikke liker det så ser jeg meg nødt til å reise en moralsk pekefinger mot enkelte.

Men først må jeg presisere at det ikke er en beskrivelse av den gjengse muslim jeg gir her. Men enkelte muslimer, og det må IRN også klare å innrømme, er fromme muslimer og tjuvradder på en og samme tid. De burde bli fortalt av imamer at det er haram å snyte på skatten, å lure unna midler som skulle ha gått til fellesskapets beste. Dessverre har jeg titt og ofte sett at imamene trykker nettopp disse til sine bryst fordi de gir bidrag til moskeene. Her må en kunne si at de religiøse lederne, som Islamsk Råd Norge er en paraply for, gjør en slett jobb.

Nå vil sikkert mange anklage meg for å kritisere bare for å kritisere. Men jeg hører ofte fra folk, enten de er innvandrere selv, eller har foreldre som har innvandret til Norge, ofte også muslimer, at nordmenn er rasister og at de ikke liker innvandrere og muslimer. Og ja, det finnes rasister i Norge, og det finnes folk i Norge som ikke liker innvandrere og muslimer, men hva gjør vi, muslimer og folk med innvandrerbakgrunn, for å gjøre et godt inntrykk? Det hjelper lite når vi ikke klarer å identifisere og diskutere utfordringer innad i ulike muslimske miljøer, og det hjelper i hvert fall ikke når vi ikke klarer å gi klar beskjed til våre venner som for eksempel bryter både norsk lov og moralske og etiske prinsipper i islam om at det er galt.

Helt til slutt vil jeg ta opp et siste viktig poeng. Det er en stor utfordring for oss muslimer i Norge som vi i liten grad har klart å gjøre noe med hittil. De aller fleste av oss er født muslimer. Vi er muslimer fordi våre foreldre er muslimer. Det gjør at veldig mange av oss kan svært lite om vår egen religion, vi har bare blitt født inn i den. Her har moskeene og Islamsk Råd Norge en viktig jobb å gjøre. Hvis man vil være gode representanter for islam så bør man kunne en del om religionen, ulike praksiser, tanker og tolkninger som har blitt gjort. Det er blant annet denne kunnskapsløsheten som gjør at ungdom radikaliseres og trekkes inn i ekstreme miljøer. Det innebærer med andre ord at man må være opptatt av mer enn halalslakt og muligheter for bønn. Det innebærer at man må ha religiøse ledere som kjenner og behersker den norske kulturen og språket. Det ser ikke ut til å skje med det første, så kan man like godt legge ned hele supperådet.

Publisert i Dagbladet 7. mai 2014

Omskjæringsdebatten.

Dette blir det siste jeg skriver om omskjæring av gutter. Alle mener sitt, og ingen er interessert i å høre eller lytte til hva noen andre har å si.

Jeg har fått mye pepper siden kronikken i VG 3. november hvor jeg uttrykker støtte til omskjæring av guttebarn. Noe støtte har det også vært, men i all hovedsak pepper. En brøkdel av det har vært saklig.

Tendensen ser ut til å være at folk lar følelsene ta over, litt vel mye for enkelte, og derfor, sannsynligvis, mister gangsyn. Mennene har et mest følelsesladd forhold til omskjæring. Flesteparten av dem vet sannsynligvis ikke hvordan omskjæring foregår i praksis, men har kun teoretisk kunnskap til det. Og så har de kanskje sett en video eller to hvor det går virkelig ille. Det virker som om de tror de mister hele sin manndom ved omskjæring.

Slik jeg skrev i kronikken, debatten har tatt en slik vending at det er umulig å være for omskjæring, uten å være for lemlestelse, mye på grunn av hvordan vi bruker begreper. Det skal jeg ikke gå mer inn på nå, det ble dekket utførlig i VG 3. november. Barneombudet, som selv er medisiner, vil ha aldersgrense på omskjæring av gutter. Barnemedisinere har skrevet innlegg i avisene om at omskjæring av gutter ikke er bra, og at det har ulemper. Men så har det seg slik at medisinske eksperter er uenige. American Academy of Pediatrics sier at gutteomskjæring har flere fordeler enn ulemper. Flere studier viser også at omskjæring kan ha noen fordeler. http://tidsskriftet.no/article/2222390/

http://www.forskning.no/artikler/2009/april/218898

Altså er det ikke enighet blant medisinere og eksperter om det entydig er bra eller ikke med omskjæring. Det er sikkert medisinere i Norge som vil kunne si at omskjæring har noen fordeler, men jeg tror at debattklimaet har blitt slik at de kanskje ikke tør å fronte et slikt syn. Det er selvfølgelig veldig synd.

Som sagt har det vært noe saklig kritikk, men en god del usaklige tilbakemeldinger. Jeg skal ikke bruke altfor mye tid og plass på de usaklige, det fortjener de ikke. Men det er en ting jeg merker meg, og som jeg vil løfte frem.

Det moderne mennesket kjennetegnes ved at det er fornuftig. Det moderne samfunnet kjennetegnes ved troen på vitenskap og kritikk av autoriteter. Blant annet. Dette er hva man lærer på skolen, og det begynner gjerne med renessansen. Det vi åpenbart glemmer er jo at dette er i en vesteuropeisk kontekst. Så vi prøver å definere hele verden ut i fra de begreper vi bruker om vårt eget samfunn, som for å si det rett ut er bittelite i forhold til verden som helhet. Det ser vi også når vi snakker om religion, noe som har mistet mye av sin betydning i vårt bittelite samfunn, men som absolutt ikke har mistet betydning i resten av verden. Det vi da gjør er det samme som våre forfedre gjorde for 200 år siden, vi definerer de andre der ute innenfor en ramme som gjelder for vårt samfunn, og dermed finner ut at de er primitive, barbariske, ignorante, overtroiske, ulogiske og sikkert mye mer. Altså har vi ikke kommet noen vei de siste 200 årene, minst. Et annet eksempel er folk som skal prøve å forstå religiøse praksiser og går frem for å finne logiske forklaringer. Da har man ikke forstått noe som helst og begynt i feil ende. Religion, religiøs tro og praksis kan kanskje noen ganger forstås logisk, men det er nok heller unntaket enn regelen. Så når ateister, det er gjerne ateister som prøver på slikt, prøver å forstå religiøs praksis ut i fra en tanke om at det skal finnes en logisk forklaring, og som når de ikke finner den logikken de er på leting etter resignerer og kaller det overtro og mye annet, så har de brukt en ramme for å forstå religion som rett og slett ikke passer for å forstå religiøs tro og praksis. Dette kunne jeg ha brukt masse plass på, men jeg tror at de som ønsker å forstå hva jeg mener har fortstått.

De senere årene har avisene begynt å skrive om omskjæringer av gutter som går dårlig, og i verste fall har det vært noen dødsfall. Jeg kan ikke huske slike saker fra tidligere. Omskjæring har vært praktisert i Norge en god stund, i hvert fall fra da jeg ble født, så rundt regnet de siste 30 årene, minst. Spørsmålet er da, hvorfor skriver avisene om omskjæring og dødsfall som følge av det nå. Har det ikke vært slike tilfeller før? Eller har det ikke vært interessant å skrive om før?

Det er noe risiko forbundet med omskjæring, det er et kirurgisk inngrep. Fredag 8. november skriver Aftenposten: ”Med riktig teknikk er komplikasjoner sjeldne (0,2-0,4 prosent).” Altså, hvis det blir gjort riktig er det sjeldent det blir noen komplikasjoner. Problemet i dag er at vi vet ikke hvem som omskjærer. Det har blitt business, og leger ser kanskje muligheten til å tjene noen ekstra kroner ved å tilby omskjæring. På Grønland i Oslo er det en lege som tar 3000 kroner for å omskjære. Han vil ha pengene kontant, så da er det nok sannsynlig at virksomheten er svart. Men han har lang erfaring og er flink. Men det er ingen som har kontroll over hvem som utfører omskjæringer og om vedkommende er kompetent til det.

Når det gjelder argumentet om å velge selv, om å bestemme over egen kropp, så kan jeg være med på det. Men man har blitt så fiksert på kropp at man har glemt sjelen. Og når jeg sammenligner omskjæring og dåp (det var kanskje en dårlig sammenligning) så likestiller jeg kropp og sjel. De som vil ha forbud eller aldersgrense fokuserer på at man skal bestemme over egen kropp (fordi rituell omskjæring nettopp er rituell). Jeg prøver å rette søkelyset mot at den volden som kan gjøres mot sjelen kan være mye verre enn smerten ved omskjæring. Jeg har inntrykk av at nesten ingen har forstått dette, og så hvis barneombudet og andre kan følge meg på at for eksempel ingen barn under 15 år kan tvinges til å delta på religiøse ritualer /praksiser uavhengig av hva det er, ja da kan jeg være på å støtte en aldersgrense.

Det var det. I denne omgang.