Category Archives: Samfunn

Om mitt møte med Fredrik Barth

De fleste har neppe hørt om mannen, men Fredrik Barth har gjennom sitt arbeid og virke hatt direkte innvirkning på våre tenkemåter og vår forståelse av samfunn og kulturer. I tillegg er Barth en av de mest siterte samfunnsforskerne i verden, en akademisk superkjendis.

Fredrik Barth – En intellektuell biografi. Universitetsforlaget.

Selv oppdaget jeg sosialantropologi som fag ved en tilfeldighet. Jeg begynte på lektorprogrammet på Universitetet i Oslo, og som en del av programmet hadde jeg innføringsemne i sosialantropologi. Det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle studere sosant, men etter 10 studiepoeng med innføring var jeg nærmest solgt. Fredrik Barth hadde jeg ikke hørt om, men jeg fant raskt ut hvilken status han hadde i akademiske kretser.

En gang vi satt utenfor SV-fakultetet på Blindern og drakk kaffe, jeg og et par andre sosant-studenter (de tok bachelor i sosant og var mer inne i faget enn meg) kom en eldre mann gående over brosteinen. De andre jeg satt sammen med ble plutselig målløse, og så begynte de å hviske til hverandre. Det er Fredrik Barth, sa de. Så sa de ikke mer, bare satt og så diskré på den høye mannen på vei inn. Først etter at han hadde gått inn, brøt de stillheten, og var fra seg av begeistring. Den gangen skjønte jeg ikke helt mine medstudenters begeistring, men senere skulle jeg finne ut at den gamle mannen jeg hadde sett var en av våre største tenkere. Barth kan nevnes med samme selvfølgelighet som vi nevner Bourdieu og Giddens.

Fredrik Barth – En intellektuell biografi av Thomas Hylland Eriksen er historien om en av de store akademikerne i vår tid. Hylland Eriksen forteller denne historien med en nærhet til både personen og faget, og viser på en ypperlig måte hvordan de to er flettet sammen. Fortellingen om Barth er fortellingen om sosialantropologi som fag, og omvendt. Men boken er ikke dermed utilgjengelig for folk som ikke er sosialantropologer. Riktignok er faghistorien en viktig og sentral del av boken, men Hylland Eriksen skriver også fram personen Barth på en slik måte at man blir litt lei seg for at man aldri fikk møtt ham.

Selv om jeg observerte Barth på SV-fakultetet på Blindern, så møtte jeg ham aldri personlig. Men en gang skrev jeg brev til ham, da jeg var usikker på om jeg skulle studere sosialantropologi i tillegg til lærerstudiene. Jeg søkte råd, men forventet ikke svar. Til min store overraskelse fikk jeg svar. Da tenkte jeg at når Barth tar seg tid til å skrive et svar til en student på noen og tyve, så sier det veldig mye om han som person. Da bestemte jeg meg for å satse på sosantstudier også. Jeg har ikke angret siden.

Så, om man er sosialantropolog eller ikke, om man kjenner til Barth eller ikke, anbefaler jeg Fredrik Barth – En intellektuell biografi. Du vil garantert lære noe nytt.

 

Hvem eier sannheten?

Etter at Laial Janet Ayoub var intervjuet i VG (15.06.2017) om sin opplevelse av å bli utsatt for negativ sosial kontroll fordi hun ikke faster under ramadan, har debatten rast, særlig i noen facebook-grupper.

Fem dager senere (20.06.2017) skrev Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen en kronikk på NRK Ytring om nettopp reaksjonene de opplever å få når de uttaler seg om ukultur i deler av det de beskriver som egne miljøer. Reaksjonene på denne kronikken har ikke vært mildere. Personangrep og injurier har sittet løst hos noen av de som har diskutert i sosiale medier.

Så kom det til slutt et svar fra Sumbal Arfan 21. juni på NRK Ytring sine nettsider. I sitt svar går hun i rette med Ayoub, Khan og Hansens fremstilling av de Arfan kaller «våre muslimske brødre og fedre». Arfan skriver videre at de tre kvinnene ikke må snakke «for hele den muslimske befolkningen».

Et viktig spørsmål blir da; hvem eier sannheten? Svaret på det er både alle og ingen. Ayoub, Khan og Hansen skriver ikke i sin kronikk at alle menn fra deres egne miljøer trakasserer og utsetter dem for hat. De skriver om sine opplevelser som aktører i det offentlige ordskiftet. Det er en betydelig forskjell. Slik deres opplevelse er sann, er også Arfan sin opplevelse av at negativ sosial kontroll forekommer sjeldent sann. Den ene eier nødvendigvis ikke sannheten alene.

Men det er dessverre en rekke andre ting i Arfan sitt innlegg som skurrer. Hvis Arfan kritiserer Ayoub, Khan og Hansen for å generalisere, så gjør hun det samme i sitt innlegg når hun skriver «Flesteparten kjenner seg ikke igjen». Hvilket grunnlag har hun for å uttale seg om hva «de fleste» kjenner eller føler? Gjør hun ikke her det samme hun kritiserer de tre kvinnene for, nemlig å uttale seg på vegne av mange? Riktignok viser hun til en undersøkelse gjennomført blant medlemmer av en Facebook-gruppe med 8000 medlemmer. Men undersøkelsen er ikke anonym. Vi kan derfor, ut i fra et vitenskapelig perspektiv, ikke være sikre på om folk har svart ærlig eller ut i fra hva man tror de som gjennomfører undersøkelsen ønsker av svar. Videre oppfyller ikke svaralternativene kravene for en god spørreundersøkelse. For å få valide svar på en spørreundersøkelse må spørsmålene være entydige, det vil si at spørsmålene må oppfattes på samme måte av de som skal svare. I tillegg må man spørre om en ting av gangen, og til slutt må spørsmålene være korte og presise.

I følge Arfan selv har 119 kvinner svart på undersøkelsen. For det første er utvelgelsen av respondenter tilfeldig og for det er andre utgjør ikke respondentene et representativt utvalg. Med andre ord er ikke undersøkelsen gjennomført i Facebook-gruppen av noe som helst verdi utover at man muligens kan si noe om hva akkurat de personene som har svart, kanskje mener om det de blir spurt om. Resultatene fra undersøkelsen kan ikke generaliseres. Dermed har ikke Arfan sitt argument noen bein å stå på, fordi hovedbeviset hennes (undersøkelsen) ikke er gyldig.

Videre skriver Khezar at «flertallet i undersøkelsen er uenige i påstanden «kjære søstre, som liker å henge dere på kritikken mot sånne som oss: føler dere ikke for å ha egne meninger og selvstendig velge hva dere vil kritisere?». Problemet er bare det at ingen ble spurt om å ta stilling til akkurat denne påstanden i undersøkelsen Arfan refererer til. I beste fall er kronikkforfatteren upresis, men i verste fall fabrikkerer hun bevis for sine påstander.  Det er mildt sagt uheldig for den offentlige samtalen. I tillegg skriver hun flere steder «vi» og oss». Men det fremgår ikke hvem «vi» er, og hvem hun eventuelt uttaler seg på vegne av. «Flertallet av oss er svært uenige» skriver Arfan, men hvem er «oss»? Her gjør kronikkforfatteren det hun anklager Ayoub, Khan og Hansen for, nemlig å gjøre seg til talsperson for «muslimske søstre flest».

Etter å ha lest «Søstre i solidaritet» flere ganger, ser jeg ikke hvor i teksten de hevder å uttale seg på vegne av mange. Men de forteller om sine erfaringer og opplevelser. Det er godt mulig at Sumbal Arfan ikke har den samme opplevelsen, men det gjør ikke Ayoub, Khan og Hansens opplevelser mindre troverdige. Snarere tvert imot.

 

Jeg farer med vås og vrøvl, Attiq Sohail?

Jeg gleder meg over å lese at du kjenner så mange minoritetsmenn som både tar vaskekosten fatt og triller barnevogn. Men at noen er likestilte betyr ikke at alle er det. Hvis man overfører ditt resonnement til andre saker, for eksempel fattigdom, vil man raskt se at argumentasjonen ikke har noen bein å stå på. Jeg kjenner for eksempel mange som ikke er fattige. De fleste i min omgangskrets drar på både en, to og noen til og med på tre ferier i løpet av et år. Derfor er ikke fattigdom et problem i Norge.

Men jeg vet også at det ikke er hele sannheten. Jeg erkjenner at vi har utfordringer med at familier og barn i Norge lever i relativ fattigdom. Fordi jeg erkjenner dette, kan jeg også gjøre noe for å skape endring. Men så lenge du ikke vil erkjenne at det er utfordringer i minoritetsmiljøene, blir det heller vanskelig å gjøre noe med det. For min del må du gjerne fortsette å leve en livsløgn, men jeg vil holde frem med å kjempe sammen med kvinner som krever likestilling og rettferdighet.

Dessverre er vrøvlet mitt en sannhet for mange. I en rapport fra IMDi om deres arbeid mot tvangsekteskap går det frem at det i 2016 ble rapportert inn 116 tilfeller av ekstrem kontroll, 73 tilfeller av trusler/vold, 35 tilfeller av frykt for tvangsekteskap og 6 tilfeller av gjennomført tvangsekteskap. Kjønnsfordelingen totalt var 81% jenter og 19% gutter. Dette er kun saker som er rapportert inn via IMDis minoritetsrådgivere på skoler i Oslo. Det er rimelig å anta at det er store mørketall.

Så nei, makta er ikke ganske jevnt fordelt. Patriarkatet lever i beste velgående, og det er maktstrukturer som gjennomgående favoriserer menn fremfor kvinner, i Norge og verden som helhet likeså godt som i minoritetsmiljøer.

Det du kaller vås og vrøvl, er selve livet for altfor mange.

 

Publisert i Dagbladet 29. mai 2017

Ta det som en mann – fra skamløs til skamfri

«Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske. Jeg likeså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og å få rede på dem.»

Med disse linjene gikk Henrik Ibsen uhørt langt i 1879, i hvert fall hvis man spurte hans samtidige småborgerlige pietister. Men mange protesterte nok, både menn og kvinner, fordi de innså at i disse linjene lå kraften til å knuse patriarkatet. At det her, i «Et dukkehjem», var noe som truet det bestående. Edmund Burke skal ha sagt «Den som er blitt beruset av makt og har hatt fordel av den, om så bare for et år, kommer aldri til å oppgi den frivillig.»

Ingen med makt gir den fra seg frivillig, selv ikke i demokratier som vårt. En norsk statsminister vil holde på makten til hun ikke lenger makter. Heldigvis for oss er våre politikere anstendige nok til å gå av når valget er tapt, men da har de først kjempet med alt de har for å beholde makten.

På samme måte er det innenfor husets fire vegger. I familien. Blant venner. Den voksne har makt over barnet, den eldre har makt over den unge, mannen har makt over kvinnen og patriarken har makt over alle.

Og så får man høre, også i 2017:

«Og du tenker ikke på hva folk vil si» eller «Du er først og fremst hustru og mor» eller «Eier du ikke skam?!»

Nei! Skrev noen tøffe jenter for ett år siden. Nei! Har jenter skrevet og skreket i årtier, i århundrer. Og har møtt dørgende stillhet. Fra menn. Og fra noen kvinner.

I mai i fjor skrev jeg i Aftenposten «Vi menn burde skamme oss». Ikke fordi jeg taler på vegne av alle menn, snarere tvert imot, men fordi jeg registrerer at vi forblir tause, at vi ikke står skulder ved skulder sammen med modige kvinner. Og jeg skrev det jeg tenkte var selvsagt, men det er også første gang siden jeg begynte å skrive i aviser for ti år siden at jeg med ett og samme innlegg har prestert å få kjeft fra et vidt spekter av menn. Fra etnisk norske hvite menn som ellers mener at muslimer og innvandrere er, for å si det pent, «ikke ønsket i Norge». Kjeft fra religiøst konservative muslimske menn fordi jeg, ifølge dem, forderver deres kvinners sinn, deres kvinners moral og sjel med ublu tanker.

De skulle bare visst hvor ublu jeg virkelig kan være. Jeg fikk også kjeft fra sosialt konservative, ikke fullt så religiøse menn. Og fra noen tilsynelatende liberale, ikke fullt så religiøse menn. Altså menn over hele fjøla var fornærma og støtt, mente seg urettferdig behandla, mente seg utsatt for generalisering, mente seg stigmatisert fordi jeg sa at vi burde skamme oss. Da tenker jeg, at når et så vidt spekter av menn blir støtt og fornærmet har man kanskje truffet en nerve. Og den nerven bør en pirke mer borti.

Men tenk hva folk vil si – det er å gjøre et subjekt til et objekt. Med denne relativt enkle frasen kan man frata et menneske individualiteten, retten over seg selv: men tenk hva folk vil si er å frata et menneske viljen.

Så når kvinner sier «dette gidder jeg ikke lenger», da bør vi menn si «ikke jeg, heller». Og når kvinner sier «jeg driter i hva folk vil si», da bør vi menn si «jeg også». Det hadde vært det vidunderligste.

Men det skjer jo åpenbart ikke. Kvinner roper fortsatt for å bli hørt, og menn sitter fortsatt med bomullsdotter langt inne i øregangene og hører bare sine egne stemmer rose og opphøye seg selv, og blir usikre når de endelig får dottene ut av ørene og finner ut at kvinner kan.

Men små ting kan gjøre stor forskjell.

For et par år siden skrev jeg i VG at for å få flere minoritetskvinner i arbeid må man gjøre en ting: nemlig å lære mennene deres å lage mat. Lenge har myndigheter, Nav og andre jobbet for språkopplæring, kvalifiseringsprogrammer og kurs i cv-skriving. Mye av dette kan måles og telles. Så og så mange har deltatt på språkopplæring, så og så mange har hatt praksisplass, så og så mange har vært på cv-kurs. Deretter kan statsråder og politikere peke på tall i en powerpoint og si «se så mye vi har gjort, se så flinke vi har vært, klapp på skulderen til oss». Men det som egentlig må gjøres, som ikke kan måles, som vi aldri blir ferdig med, er å jobbe med hvilke holdninger vi selv har, og som vi lærer bort til ungene våre.

Ja, det er flåsete å si at menn må lære seg å lage mat. Men det handler om hvilke kjønnsrolleforventninger vi har som individer og som samfunn. Når menn tar sin del av ansvaret med husarbeid, med barna, gir man uttrykk for et likestilt syn på kjønnene. Det er forutsetningen for at kvinner skal kunne komme i arbeid, tjene egne penger, oppnå det kvinnekampen siden Nora gikk ut døra i 1879 har handlet om. Å finne ut av tingene selv, å erfare verden selv, og slik Ibsen og andre realistiske forfattere mente, ta kontroll over sin egen skjebne for å endre den.

Endring tar tid, krever tålmodighet og en vilje sterkere enn hundre elefanter. Eller BMW-er hvis man skulle ha spurt en pakkis.

Men det er mulig å se endring. I dagspressen har virkeligheten ofte veldig skarpe kanter, mens i hverdagen til folk, hvor sosial endring faktisk skjer, kan kantene være noe rundere. I 2015 leverte sosialantropolog Ida Erstad en doktorgrad om norsk-pakistanske kvinner og oppdragelse. I et intervju sier hun at «de (mødrene) ønsker at barna skal oppdras til mer kjønnslikestilling (…) at de skal ha færre tydelige plikter overfor familien. De vil ha selvstendige barn som heller har plikter overfor seg selv og storsamfunnet. De går fra en kollektiv til en mer individualistisk tankegang, som er myntet på en framtid her i Norge.»

Min tolkning er at mødrene vil barna skal være skamfrie, ikke skamløse. På en måte kan man si at mødrene vil oppdra sine barn slik at jentene skal slippe å måtte gjøre som Nora, men også at guttene skal slippe å stå tilbake like maktesløse som Torvald. Da må også mennene kaste skammens svøpe fra seg. Vi må ta imot den friheten de skamløse tilbyr oss. Vi må bli skamfrie.

  • Teksten er en forkortet versjon av et foredrag holdt ved Flerkulturelt bibliotekmøte om skam, identitet og tilhørighet på Nasjonalbiblioteket 3. mai 2017.

Publisert i Dagbladet 8. mai 2017

Den evige diktator

General Muhammad Zia Ul-Haq gjennomførte et statskupp i Pakistan i 1977, og ble sittende som president i 11 år, da han døde i en flystyrt i 1988. Flystyrten kan sies å være den mest sagnomsuste i Pakistans historie, kanskje til og med i verdenshistorien. Sammen med Zia Ul-Haq døde flere miltiærtopper og to ameriakanske diplomater i flystyrten. Fortsatt vet vi ikke hva som skjedde, og slikt er jo mat for skjønnlitterære forfattere (og konspirasjonsteoretikere, men de skal vi ikke gi noe oppmerksomhet her).

A case of exploding mangoes er debutromanen til Mohammed Hanif, utgitt i 2008. Handlingen foregår i månedene før den mystiske flystyrten, og vi følger i hovedsak en offiser ved navnet Shigri og Zia Ul-Haq parallellt. Vi får allerede i prologen vite at flyet har styrtet, og fortelleren, Shigri, tar oss med tilbake til da han ble tatt til fange, mistenkt for å konspirere mot presidenten (eller diktatoren).

A case of exploding mangoes

A case of exploding mangoes

Hanif skriver med en vittig brodd, og blottstiller på Zia Ul-Haq på alle måter. Kanskje særlig i scenen hvor presidenten spør livlegen til en Saudi prins om å undersøke ham. Legen gir så presidenten en analundersøkelse, og konstaterer at han har mark i tarmen. I en annen scene får Zia Ul-Haq deng av kona for å ha sett på brystene til en amerikansk journalist, tatt på fersken og avbildet i en avis.

Videre kan deler av boken minne litt om Salman Rushdie i stilen, særlig boken Skam som handler om Zulfiqar Ali Bhutto og Zia Ul-Haq. Mens Skam er mer magisk realistisk, er A case of exploding mangoes  realistisk med en viss dose svart humor.

A case of exploding mangoes er god uavhengig av om man kjenner det historiske bakteppet, men selvfølgelig får man mer ut av boken hvis man vet litt om Zia Ul-Haq og hva han gjorde i løpet av den perioden han styrte Pakistan. Zia Ul-Haq islamiserte Pakistan, særlig gjennom lovverket. Han støttet Taliban i kampen mot Sovjetunionen, sendte unge pakistanske menn til Afghanistan, og man kan vel kanskje si, fikk radikaliserte islamister i retur. Zia Ul-Haq stelte i stand så mye ugagn i Pakistan at landet fortsatt sliter med ettervirkningene av hans tid som president.

Zia Ul-Haq har blitt den evige diktator, for selv om han døde i 1988, er han fortsatt en pest og en plage for Pakistan og Pakistanere.

 

Our lady of Alice Bhatti – tragikomisk om Pakistan

Tittel: Our Lady of Alice Bhatti
Forfatter: Mohammed Hanif
Språk: Engelsk
Utgiver: Random House India (2011)

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Handlingen i Our Lady of Alice Bhatti foregår i Pakistans hovedstad, Islamabad. Hovedpersonen er sykepleieren Alice Bhatti som begynner å jobbe på et sykehus etter et opphold i fengsel. Hvorfor hun har vært fengslet får vi ikke vite før mot slutten av boken. Alice er kristen og tilhører dermed en minoritet i det muslimske Pakistan. Hennes far jobber med å tømme rennestene slik at det flyter noenlunde ufortrødent. Hennes mor døde da Alice var et barn.

Vi får tidlig inntrykk av at Alice er en som er vant til å klare seg selv, og at hun ikke har et så godt forhold til faren. Hennes hverdag består stort sett av arbeid.

I tillegg til Alice møter vi også andre karakterer. Det er leger på sykehuset, pasienter, politifolk og Teddy som Alice etter hvert gifter seg med, som vi ikke helt vet hvor vi skal plassere, men han er håndlanger for politiet, en som gjør all drittjobben.

Språket er lekent og humoristisk, og det er drypp av svart humor i boken. Det er levende karakterer og miljøbeskrivelser. Hanif er sikker i stil og oppbygging. Han klarer å bygge opp en kompleks historie, å følge den samtidig som han har leseren med seg. Likevel vil leseren få noen overraskelser. Historien er på ingen måte forutsigbar, noe som gjør at opplevelsen blir enda større.

Boken kan leses som en analogi til det pakistanske samfunnet i dag. Hovedtemaet som er fremme i boken er de kristnes stilling som minoritet i det muslimske Pakistan, med Alice Bhatti og hennes far som representanter. Ganske tidlig i boken sier faren til Alice at «These Muslas … will make you clean their shit and then complain that you stink».

Så å si hele handlingen foregår i et veldig mørke. Sykehuset er skittent, legene og politiet er korrupte, det er vold, død og fordervelse. Men likevel er Hanifs språk og skrivestil oppløftende.

En av de beste engelskspråklige forfatterne fra Pakistan som anbefales på det sterkeste.

 

Merket med , , ,

Du er mer enn vitnemålet ditt!

Nok et skoleår går mot slutten. Vårens vakreste eventyr, eksamen, er snart over. Etter hvert vil det begynne å komme nyhetsartikler om avgangselever som går ut av videregående skole med mange eller bare seksere.

Jeg skjønner godt at mediene skriver og snakker om de som ikke får annet enn seksere på vitnemålet. Det er sensasjonelt, fordi det ikke skjer så ofte. Det er en nyhet i ordets rette forstand. Men jeg vil gjerne snakke om alle oss andre. Jeg sier oss fordi jeg er blant dem som fikk et godt og blandet vitnemål. Jeg fikk en sekser, men jeg hadde noen toere også. Faktisk fikk jeg alle karakterer det var mulig å få, fra 2 til 6 på vitnemålet fra videregående.

Det var helt greit da jeg gitt ut av videregående i 2004. Selvfølgelig ville vi ha gode karakterer. Men det var også greit å ikke få toppkarakterer i alt. I dag kan det virke som om ungdommen ikke er opptatt av annet. Men det er ikke ungdommens feil.

Dagens ungdommer har blitt kalt generasjon prestasjon. De skal prestere på skolen, i idretten og i det sosiale livet. De skal gjøre alt, og lykkes i alt, samtidig. Det er klart en kan bli både stresset og nedbrutt av et slikt press. Jeg tror de færreste av oss voksne hadde taklet det samme presset. Man skal selvfølgelig ha ambisjoner, og det er godt å se at ungdommen nå til dags er skikkeligere enn noen gang. Kanskje litt for skikkelig innimellom.

Så i et miljø hvor mange er opptatt av å prestere hele tiden, å få toppkarakterer, er det viktig å huske på alt vitnemålet ikke forteller.

Vitnemålet ditt sier ingenting om hvordan du er som person. Det sier ingenting om hvor glad i dyr du er, eller blomster, eller fotball. Det sier ingenting om hvor god venn du er, at du stiller opp, at du kan trøste, men også dele gledene i livet med dem.

Vitnemålet ditt sier ingenting om du har grønne fingre, eller om du kan skifte dekk på bilen, sette sammen flatpakkede møbler, eller male vegger og tak uten at det blir skjolder.

Vitnemålet ditt sier noe om hva du kan i ulike fag, men det er også alt. Husk at du både kan mye mer, og er mye mer enn vitnemålet ditt.

Vi menn burde skamme oss!

Aller først vil jeg beklage på vegne av mitt kjønn. Slik Nancy Herz skriver i Aftenposten 25. april 2016, det er de som har sneversynte holdninger, og de som stilltiende aksepterer disse, som bør skamme seg. Ikke kvinnene som står rakrygget opp for sin frihet og sine rettigheter.

Den siste tiden har Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile tatt til orde mot skamkulturen mange kvinner blir offer for. En kultur preget av sladder, moralsk utpressing og undertrykkelse. Jeg gjør honnør til alle kvinner som taler makta midt imot, som utfordrer autoritetene, og går i front mot undertrykkelse og urettferdighet.

Men hvor er mennene? Jeg skammer meg over at så få menn, ja nesten ingen, høyt og tydelig stemmer i og står skulder ved skulder sammen med tøffe og modige kvinner som Herz, Srour og Bile.

Det er ikke til å stikke under en stol at jentene er tøffe og modige. En god del folk liker ikke at unge jenter og kvinner snakker høyt og krever sin rett. Enkelte prøver å kneble dem, i ordets rette forstand. Jeg har selv sett hvordan noen ved å bruke ulike hersketeknikker, både på nett og i virkeligheten latterliggjør, fordømmer, og som jentene selv skriver, påfører skam. Andre igjen går til og med til fysisk angrep fordi jenter snakker høyt og tydelig.

I tillegg til de tradisjonelle hersketeknikkene, formulert av Berit Ås, brukes gjerne tre andre strategier for å stilne kritiske stemmer. Det første «argumentet» man gjerne møter er at kritikken heller bør tas opp internt i miljøene det gjelder. De kritiserte, eller de som føler seg truffet, mener at ved å gå ut i offentligheten, ved å kritisere sitt eget miljø i media, bidrar man til å svartmale og stigmatisere miljøet.

Men når kritikken ikke løftes frem offentlig og i full åpenhet, trenger ikke de som blir kritisert å forholde seg til den i samme grad. Hvis kritikken ikke blir løftet frem i media, er det lettere å ignorere den. For å få til sosial endring må man derfor stå på markedsplassen og rope høyt så alle kan høre det. For eksempel kunne Ibsens Nora ha blitt værende hos Thorvald og prøvd å overbevise ham om at hun ikke bare er en lerkefugl. Men Nora var ikke naiv, hun trodde ikke at det vidunderligste skulle skje, så hun rettet seg opp og gikk. At noen arabiske jenter snakker høyt om skammens regime, provoserer enkelte like mye i dag, som da Nora forlot Thorvald i 1879.

Det andre «argumentet» man gjerne møter er at man bare svarer til et narrativ om den undertrykte kvinnen ifra øst. Et narrativ som visstnok til stadighet fortelles i vestlig media, en orientalisme slik det er beskrevet av Edward Said. Ved å argumentere med at det kun er et narrativ fortalt og holdt i live av vestlig media, avskriver man at de forhold som kritiseres er et problem. Det er en slu måte å avvæpne kritikeren på, samtidig som man fremstår intellektuell. Den litt mindre intellektuelle versjonen er «De er bare ute etter å ta oss». Den siste er kanskje oftere brukt, i hvert  fall av de fleste. I tillegg blir den som fremsetter kritikk indirekte beskyldt for å være propagandist eller forløper for bestemte interesser.

Det tredje «argumentet» man ofte blir møtt med er beskyldning om generalisering. I 2012 skrev jeg en kronikkserie i Dagbladet hvor jeg tok opp kritikkverdige forhold blant norsk-pakistanere. I første kronikk, publisert 3. juni, reflekterte jeg rundt hvorvidt man skal fremsette kritikk, nettopp fordi det kan brukes av innvandringsfiendtlige eller islamfiendtlige grupper. Jeg kom frem til at selv om det er en risiko for at det man sier blir misbrukt, kan man ikke la være å ta opp kritikkverdige forhold av den grunn. Slik jeg skrev den gang: Jeg forventer at folk flest er intelligente nok til å forstå det. Selvfølgelig bestreber jeg å unngå generaliseringer, men samtidig kan jeg ikke styre hvordan leseren tolker det jeg skriver. Dessverre har jeg erfart at det finnes lesere i det ganske land som leser inn det de selv ønsker, så å si uavhengig av hva som står i en tekst. Men vi kan ikke la folks leseferdigheter styre kritikken.

Alle disse tre strategiene kan fremstå som argumenter, men er egentlig bare måter å svare på kritikken uten å svare på kritikken. Det er bare måter å stilne kritikken, å la de gjeldende maktstrukturer bestå. Vi som kritiserer, men også mediene som løfter sakene videre, må være oppmerksomme på de nevnte reaksjonsmønstrene fra miljøene som blir kritisert. Vi kan nemlig ikke akseptere noen av de nevnte svarene som argumenter, for de er egentlig bare unnvikelsesstrategier.

Hvor er så mennene? Det er symptomatisk at når kvinner fra minoritetsmiljøer kritiserer sine egne, er det dørgende stille, særlig fra menn i de samme miljøene. Vi må forstå at kvinnene kjemper ikke bare for kvinners frihet, men for vår alles frihet. Når vi forholder oss stille aksepterer vi undertrykkelse og urettferdighet. Vi menn burde skamme oss!

Publisert i Aftenposten 18. mai 2016

Merket med , , ,

På tide med vårrengjøring i kristne privatskoler

Tirsdag morgen våknet jeg til at noen hadde delt et bilde på Facebook. Bildet viste et ark delt ut til 12-åringer på Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra. Elevene skulle som en del av religionsundervisningen lære om Jesus og Muhammed. Likheter og forskjeller ble formidlet i form av påstander som «Muhammed spredde Islam med krig, mens Jesus vendte det andre kinnet til og døde for våre synder» og «Jesus ba for fiendene sine. Muhammed fordømte dem og oppfordret etterfølgerne til å være harde mot dem og drepe dem».

Dette er bare to av en rekke påstander strukturert etter samme mønster. Det gjennomgående budskapet er, indirekte vel og merke, at Jesus var bra, Muhammed var ikke bra. I løpet av dagen ble saken omtalt på nettsidene til flere medier, deriblant VG.

Bakgrunn: – Muhammed helbredet ingen. Jesus helbredet mange

Vanligvis handler saker av denne typen om muslimske privatskoler. Vi blir skremte av ekstreme, reaksjonære og til dels autoritære holdninger enkelte muslimer gir uttrykk for. Men vi tenker aldri over hva som foregår i kristne miljøer, på kristne privatskoler rundt omkring i landet. Det er kanskje på tide med en vårrengjøring i kristne privatskoler, for vet vi egentlig hva elevene lærer på kristne privatskoler? Vet vi hva som formidles om andre religioner? Vet vi hvilke verdier og holdninger som formidles til barn?

Eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole er kanskje bare toppen av isfjellet. Riktignok beklager rektoren på skolen, men han beklager bare hvis noen har blitt provosert. I tillegg skal han følge opp undervisningen i den aktuelle klassen, men hva betyr nå egentlig det? Skal norske skolemyndigheter og utdanningsdirektorat slå seg til ro med at rektor følger det opp? Og hvor er Fremskrittspartiet nå, de som alltid er mot muslimske privatskoler uansett hva?

I frykten for parallellsamfunn bestående av muslimer eller innvandrere, glemmer man kanskje at vi muligens har noen kristne parallellsamfunn i dette landet også. Som sagt er eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole kanskje bare toppen av isfjellet. Jeg har selv besøkt noen kristne skoler, og mange av dem er gode, men det finnes også de som representerer en konservativ og reaksjonær kristendom som sår frykt og skam i unge sinn.

Norske skolemyndigheter må på banen, ikke bare i denne saken, men i privatskolesektoren generelt, og de religiøse privatskolene spesielt, og undersøke om undervisningen elevene får, er i tråd med de statlige læreplanene.

På lang sikt bør en også stille seg det prinsipielle spørsmålet; hvorfor skal vi ha religiøse skoler i det hele tatt, og hvorfor skal vi subsidiere dem? Slik jeg ser det, er det ingen rett å gå på en skole som er fundert på en religion. Især etter at kristendommen ikke lenger er statsreligion, og statskirken er avviklet, er det ingen grunn til at en sekulær stat skal subsidiere religiøse skoler. Ønsker foreldre at barna skal lære om kristendommen, utover det som står i læreplanen i religionsfaget, får de sende dem på søndagsskole.

Publisert  i VG 3. mai 2016

Norsk Islam – å tro og tenke samtidig

Usman Rana har nylig gitt ut boken Norsk Islam – Hvordan elske Norge og Koranen samtidig

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Usman Rana har i flere år vært en aktiv og synlig samfunnsdebattant i norsk offentlighet som forsvarer av en tradisjonalistisk tolkning av Islam. I boken kaller han seg selv sosialkonservativ, og gjør det klart og tydelig for leseren hvor han står.

I religionsdebatten i Norge har han blitt en mørkemann, blant annet på grunn av en paneldebatt i 2007 hvor Rana ikke ville svare på spørsmålet om han er mot dødsstraff for homofile. Det ble selvfølgelig slått stort opp i norske medier. Jeg var selv til stede på den etter hvert famøse debatten, og stemningen var mildt sagt amper. Men Rana var ikke alene om å ikke ville si hva han mente om dødsstraff for homofile. Det var en annen person, daværende nestleder i Islamsk Råd Norge, og aktiv Ap-politiker, som også nektet å svare på spørsmål om dødsstraff for homofile. Han måtte trekke seg fra verv i Arbeiderpartiet, og forsvant dermed ut av soga, og den norske offentligheten.

Usman Rana gjør det tidlig klart i boken at han ikke er for å reformere islam. Hvis man ønsker å høre etter, så er resonnementet forståelig. Han er for tradisjonalisme i tolkningen av koranen, men sier samtidig at tolkningene må kontekstualiseres. Det innebærer at man går inn for en erkjennelse av at relgionen har et fundamen som er uforanderlig, for eksempel de fem søylene i Islam, samtidig som at det finnes en rekke aspekter i religionen som må tolkes ut i fra konteksten av tid og sted. Det er dette han kaller norsk Islam, en Islam som er tolket i en norsk kontekst, i vår tid. Rana vender tilbake til spørsmålet om homofili. Han har, slik jeg leser ham, kommet et godt stykke på vei i riktig retning siden 2007. Fra å ikke ville svare på spørsmålet om homofili bør straffes med døden, resonnerer han seg frem til at det er en sak mellom den homofile og Allah.

Selv er jeg ikke enig med Rana i alt, men jeg forstår resonnementene hans. Rana fremstår som en reflektert, konservativ ja, men samtidig nytenkende, når han i så stor grad vektlegger at tolkningen av koranen og andre autoritative tekster må kontekstualiseres. Særlig interessant er det også å lese Ranas bok i lys av den senere tids imam-kontrovers. Han skriver om og henter inspirasjon fra religiøse lærde i USA, som behersker arabisk like godt som amerikansk, som kjenner den arabiske eller islamske kulturen like godt som den amerikanske. I utviklingen av en norsk Islam, vil man trenge islamske lærde i Norge som ikke bare har religiøs kompetanse, men også kultur- og språkkompetanse om norsk og vestlig kultur og språk.

Usman Ranas bok kommer i grevens tid, for tiden har vært overmoden for en mer reflektert og ikke minst mer intellektuell debatt om Islam.

Merket med , , , ,