Category Archives: Samfunn

Den evige diktator

General Muhammad Zia Ul-Haq gjennomførte et statskupp i Pakistan i 1977, og ble sittende som president i 11 år, da han døde i en flystyrt i 1988. Flystyrten kan sies å være den mest sagnomsuste i Pakistans historie, kanskje til og med i verdenshistorien. Sammen med Zia Ul-Haq døde flere miltiærtopper og to ameriakanske diplomater i flystyrten. Fortsatt vet vi ikke hva som skjedde, og slikt er jo mat for skjønnlitterære forfattere (og konspirasjonsteoretikere, men de skal vi ikke gi noe oppmerksomhet her).

A case of exploding mangoes er debutromanen til Mohammed Hanif, utgitt i 2008. Handlingen foregår i månedene før den mystiske flystyrten, og vi følger i hovedsak en offiser ved navnet Shigri og Zia Ul-Haq parallellt. Vi får allerede i prologen vite at flyet har styrtet, og fortelleren, Shigri, tar oss med tilbake til da han ble tatt til fange, mistenkt for å konspirere mot presidenten (eller diktatoren).

A case of exploding mangoes

A case of exploding mangoes

Hanif skriver med en vittig brodd, og blottstiller på Zia Ul-Haq på alle måter. Kanskje særlig i scenen hvor presidenten spør livlegen til en Saudi prins om å undersøke ham. Legen gir så presidenten en analundersøkelse, og konstaterer at han har mark i tarmen. I en annen scene får Zia Ul-Haq deng av kona for å ha sett på brystene til en amerikansk journalist, tatt på fersken og avbildet i en avis.

Videre kan deler av boken minne litt om Salman Rushdie i stilen, særlig boken Skam som handler om Zulfiqar Ali Bhutto og Zia Ul-Haq. Mens Skam er mer magisk realistisk, er A case of exploding mangoes  realistisk med en viss dose svart humor.

A case of exploding mangoes er god uavhengig av om man kjenner det historiske bakteppet, men selvfølgelig får man mer ut av boken hvis man vet litt om Zia Ul-Haq og hva han gjorde i løpet av den perioden han styrte Pakistan. Zia Ul-Haq islamiserte Pakistan, særlig gjennom lovverket. Han støttet Taliban i kampen mot Sovjetunionen, sendte unge pakistanske menn til Afghanistan, og man kan vel kanskje si, fikk radikaliserte islamister i retur. Zia Ul-Haq stelte i stand så mye ugagn i Pakistan at landet fortsatt sliter med ettervirkningene av hans tid som president.

Zia Ul-Haq har blitt den evige diktator, for selv om han døde i 1988, er han fortsatt en pest og en plage for Pakistan og Pakistanere.

 

Our lady of Alice Bhatti – tragikomisk om Pakistan

Tittel: Our Lady of Alice Bhatti
Forfatter: Mohammed Hanif
Språk: Engelsk
Utgiver: Random House India (2011)

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Handlingen i Our Lady of Alice Bhatti foregår i Pakistans hovedstad, Islamabad. Hovedpersonen er sykepleieren Alice Bhatti som begynner å jobbe på et sykehus etter et opphold i fengsel. Hvorfor hun har vært fengslet får vi ikke vite før mot slutten av boken. Alice er kristen og tilhører dermed en minoritet i det muslimske Pakistan. Hennes far jobber med å tømme rennestene slik at det flyter noenlunde ufortrødent. Hennes mor døde da Alice var et barn.

Vi får tidlig inntrykk av at Alice er en som er vant til å klare seg selv, og at hun ikke har et så godt forhold til faren. Hennes hverdag består stort sett av arbeid.

I tillegg til Alice møter vi også andre karakterer. Det er leger på sykehuset, pasienter, politifolk og Teddy som Alice etter hvert gifter seg med, som vi ikke helt vet hvor vi skal plassere, men han er håndlanger for politiet, en som gjør all drittjobben.

Språket er lekent og humoristisk, og det er drypp av svart humor i boken. Det er levende karakterer og miljøbeskrivelser. Hanif er sikker i stil og oppbygging. Han klarer å bygge opp en kompleks historie, å følge den samtidig som han har leseren med seg. Likevel vil leseren få noen overraskelser. Historien er på ingen måte forutsigbar, noe som gjør at opplevelsen blir enda større.

Boken kan leses som en analogi til det pakistanske samfunnet i dag. Hovedtemaet som er fremme i boken er de kristnes stilling som minoritet i det muslimske Pakistan, med Alice Bhatti og hennes far som representanter. Ganske tidlig i boken sier faren til Alice at «These Muslas … will make you clean their shit and then complain that you stink».

Så å si hele handlingen foregår i et veldig mørke. Sykehuset er skittent, legene og politiet er korrupte, det er vold, død og fordervelse. Men likevel er Hanifs språk og skrivestil oppløftende.

En av de beste engelskspråklige forfatterne fra Pakistan som anbefales på det sterkeste.

 

Merket med , , ,

Du er mer enn vitnemålet ditt!

Nok et skoleår går mot slutten. Vårens vakreste eventyr, eksamen, er snart over. Etter hvert vil det begynne å komme nyhetsartikler om avgangselever som går ut av videregående skole med mange eller bare seksere.

Jeg skjønner godt at mediene skriver og snakker om de som ikke får annet enn seksere på vitnemålet. Det er sensasjonelt, fordi det ikke skjer så ofte. Det er en nyhet i ordets rette forstand. Men jeg vil gjerne snakke om alle oss andre. Jeg sier oss fordi jeg er blant dem som fikk et godt og blandet vitnemål. Jeg fikk en sekser, men jeg hadde noen toere også. Faktisk fikk jeg alle karakterer det var mulig å få, fra 2 til 6 på vitnemålet fra videregående.

Det var helt greit da jeg gitt ut av videregående i 2004. Selvfølgelig ville vi ha gode karakterer. Men det var også greit å ikke få toppkarakterer i alt. I dag kan det virke som om ungdommen ikke er opptatt av annet. Men det er ikke ungdommens feil.

Dagens ungdommer har blitt kalt generasjon prestasjon. De skal prestere på skolen, i idretten og i det sosiale livet. De skal gjøre alt, og lykkes i alt, samtidig. Det er klart en kan bli både stresset og nedbrutt av et slikt press. Jeg tror de færreste av oss voksne hadde taklet det samme presset. Man skal selvfølgelig ha ambisjoner, og det er godt å se at ungdommen nå til dags er skikkeligere enn noen gang. Kanskje litt for skikkelig innimellom.

Så i et miljø hvor mange er opptatt av å prestere hele tiden, å få toppkarakterer, er det viktig å huske på alt vitnemålet ikke forteller.

Vitnemålet ditt sier ingenting om hvordan du er som person. Det sier ingenting om hvor glad i dyr du er, eller blomster, eller fotball. Det sier ingenting om hvor god venn du er, at du stiller opp, at du kan trøste, men også dele gledene i livet med dem.

Vitnemålet ditt sier ingenting om du har grønne fingre, eller om du kan skifte dekk på bilen, sette sammen flatpakkede møbler, eller male vegger og tak uten at det blir skjolder.

Vitnemålet ditt sier noe om hva du kan i ulike fag, men det er også alt. Husk at du både kan mye mer, og er mye mer enn vitnemålet ditt.

Vi menn burde skamme oss!

Aller først vil jeg beklage på vegne av mitt kjønn. Slik Nancy Herz skriver i Aftenposten 25. april 2016, det er de som har sneversynte holdninger, og de som stilltiende aksepterer disse, som bør skamme seg. Ikke kvinnene som står rakrygget opp for sin frihet og sine rettigheter.

Den siste tiden har Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile tatt til orde mot skamkulturen mange kvinner blir offer for. En kultur preget av sladder, moralsk utpressing og undertrykkelse. Jeg gjør honnør til alle kvinner som taler makta midt imot, som utfordrer autoritetene, og går i front mot undertrykkelse og urettferdighet.

Men hvor er mennene? Jeg skammer meg over at så få menn, ja nesten ingen, høyt og tydelig stemmer i og står skulder ved skulder sammen med tøffe og modige kvinner som Herz, Srour og Bile.

Det er ikke til å stikke under en stol at jentene er tøffe og modige. En god del folk liker ikke at unge jenter og kvinner snakker høyt og krever sin rett. Enkelte prøver å kneble dem, i ordets rette forstand. Jeg har selv sett hvordan noen ved å bruke ulike hersketeknikker, både på nett og i virkeligheten latterliggjør, fordømmer, og som jentene selv skriver, påfører skam. Andre igjen går til og med til fysisk angrep fordi jenter snakker høyt og tydelig.

I tillegg til de tradisjonelle hersketeknikkene, formulert av Berit Ås, brukes gjerne tre andre strategier for å stilne kritiske stemmer. Det første «argumentet» man gjerne møter er at kritikken heller bør tas opp internt i miljøene det gjelder. De kritiserte, eller de som føler seg truffet, mener at ved å gå ut i offentligheten, ved å kritisere sitt eget miljø i media, bidrar man til å svartmale og stigmatisere miljøet.

Men når kritikken ikke løftes frem offentlig og i full åpenhet, trenger ikke de som blir kritisert å forholde seg til den i samme grad. Hvis kritikken ikke blir løftet frem i media, er det lettere å ignorere den. For å få til sosial endring må man derfor stå på markedsplassen og rope høyt så alle kan høre det. For eksempel kunne Ibsens Nora ha blitt værende hos Thorvald og prøvd å overbevise ham om at hun ikke bare er en lerkefugl. Men Nora var ikke naiv, hun trodde ikke at det vidunderligste skulle skje, så hun rettet seg opp og gikk. At noen arabiske jenter snakker høyt om skammens regime, provoserer enkelte like mye i dag, som da Nora forlot Thorvald i 1879.

Det andre «argumentet» man gjerne møter er at man bare svarer til et narrativ om den undertrykte kvinnen ifra øst. Et narrativ som visstnok til stadighet fortelles i vestlig media, en orientalisme slik det er beskrevet av Edward Said. Ved å argumentere med at det kun er et narrativ fortalt og holdt i live av vestlig media, avskriver man at de forhold som kritiseres er et problem. Det er en slu måte å avvæpne kritikeren på, samtidig som man fremstår intellektuell. Den litt mindre intellektuelle versjonen er «De er bare ute etter å ta oss». Den siste er kanskje oftere brukt, i hvert  fall av de fleste. I tillegg blir den som fremsetter kritikk indirekte beskyldt for å være propagandist eller forløper for bestemte interesser.

Det tredje «argumentet» man ofte blir møtt med er beskyldning om generalisering. I 2012 skrev jeg en kronikkserie i Dagbladet hvor jeg tok opp kritikkverdige forhold blant norsk-pakistanere. I første kronikk, publisert 3. juni, reflekterte jeg rundt hvorvidt man skal fremsette kritikk, nettopp fordi det kan brukes av innvandringsfiendtlige eller islamfiendtlige grupper. Jeg kom frem til at selv om det er en risiko for at det man sier blir misbrukt, kan man ikke la være å ta opp kritikkverdige forhold av den grunn. Slik jeg skrev den gang: Jeg forventer at folk flest er intelligente nok til å forstå det. Selvfølgelig bestreber jeg å unngå generaliseringer, men samtidig kan jeg ikke styre hvordan leseren tolker det jeg skriver. Dessverre har jeg erfart at det finnes lesere i det ganske land som leser inn det de selv ønsker, så å si uavhengig av hva som står i en tekst. Men vi kan ikke la folks leseferdigheter styre kritikken.

Alle disse tre strategiene kan fremstå som argumenter, men er egentlig bare måter å svare på kritikken uten å svare på kritikken. Det er bare måter å stilne kritikken, å la de gjeldende maktstrukturer bestå. Vi som kritiserer, men også mediene som løfter sakene videre, må være oppmerksomme på de nevnte reaksjonsmønstrene fra miljøene som blir kritisert. Vi kan nemlig ikke akseptere noen av de nevnte svarene som argumenter, for de er egentlig bare unnvikelsesstrategier.

Hvor er så mennene? Det er symptomatisk at når kvinner fra minoritetsmiljøer kritiserer sine egne, er det dørgende stille, særlig fra menn i de samme miljøene. Vi må forstå at kvinnene kjemper ikke bare for kvinners frihet, men for vår alles frihet. Når vi forholder oss stille aksepterer vi undertrykkelse og urettferdighet. Vi menn burde skamme oss!

Publisert i Aftenposten 18. mai 2016

Merket med , , ,

På tide med vårrengjøring i kristne privatskoler

Tirsdag morgen våknet jeg til at noen hadde delt et bilde på Facebook. Bildet viste et ark delt ut til 12-åringer på Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra. Elevene skulle som en del av religionsundervisningen lære om Jesus og Muhammed. Likheter og forskjeller ble formidlet i form av påstander som «Muhammed spredde Islam med krig, mens Jesus vendte det andre kinnet til og døde for våre synder» og «Jesus ba for fiendene sine. Muhammed fordømte dem og oppfordret etterfølgerne til å være harde mot dem og drepe dem».

Dette er bare to av en rekke påstander strukturert etter samme mønster. Det gjennomgående budskapet er, indirekte vel og merke, at Jesus var bra, Muhammed var ikke bra. I løpet av dagen ble saken omtalt på nettsidene til flere medier, deriblant VG.

Bakgrunn: – Muhammed helbredet ingen. Jesus helbredet mange

Vanligvis handler saker av denne typen om muslimske privatskoler. Vi blir skremte av ekstreme, reaksjonære og til dels autoritære holdninger enkelte muslimer gir uttrykk for. Men vi tenker aldri over hva som foregår i kristne miljøer, på kristne privatskoler rundt omkring i landet. Det er kanskje på tide med en vårrengjøring i kristne privatskoler, for vet vi egentlig hva elevene lærer på kristne privatskoler? Vet vi hva som formidles om andre religioner? Vet vi hvilke verdier og holdninger som formidles til barn?

Eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole er kanskje bare toppen av isfjellet. Riktignok beklager rektoren på skolen, men han beklager bare hvis noen har blitt provosert. I tillegg skal han følge opp undervisningen i den aktuelle klassen, men hva betyr nå egentlig det? Skal norske skolemyndigheter og utdanningsdirektorat slå seg til ro med at rektor følger det opp? Og hvor er Fremskrittspartiet nå, de som alltid er mot muslimske privatskoler uansett hva?

I frykten for parallellsamfunn bestående av muslimer eller innvandrere, glemmer man kanskje at vi muligens har noen kristne parallellsamfunn i dette landet også. Som sagt er eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole kanskje bare toppen av isfjellet. Jeg har selv besøkt noen kristne skoler, og mange av dem er gode, men det finnes også de som representerer en konservativ og reaksjonær kristendom som sår frykt og skam i unge sinn.

Norske skolemyndigheter må på banen, ikke bare i denne saken, men i privatskolesektoren generelt, og de religiøse privatskolene spesielt, og undersøke om undervisningen elevene får, er i tråd med de statlige læreplanene.

På lang sikt bør en også stille seg det prinsipielle spørsmålet; hvorfor skal vi ha religiøse skoler i det hele tatt, og hvorfor skal vi subsidiere dem? Slik jeg ser det, er det ingen rett å gå på en skole som er fundert på en religion. Især etter at kristendommen ikke lenger er statsreligion, og statskirken er avviklet, er det ingen grunn til at en sekulær stat skal subsidiere religiøse skoler. Ønsker foreldre at barna skal lære om kristendommen, utover det som står i læreplanen i religionsfaget, får de sende dem på søndagsskole.

Publisert  i VG 3. mai 2016

Norsk Islam – å tro og tenke samtidig

Usman Rana har nylig gitt ut boken Norsk Islam – Hvordan elske Norge og Koranen samtidig

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Usman Rana har i flere år vært en aktiv og synlig samfunnsdebattant i norsk offentlighet som forsvarer av en tradisjonalistisk tolkning av Islam. I boken kaller han seg selv sosialkonservativ, og gjør det klart og tydelig for leseren hvor han står.

I religionsdebatten i Norge har han blitt en mørkemann, blant annet på grunn av en paneldebatt i 2007 hvor Rana ikke ville svare på spørsmålet om han er mot dødsstraff for homofile. Det ble selvfølgelig slått stort opp i norske medier. Jeg var selv til stede på den etter hvert famøse debatten, og stemningen var mildt sagt amper. Men Rana var ikke alene om å ikke ville si hva han mente om dødsstraff for homofile. Det var en annen person, daværende nestleder i Islamsk Råd Norge, og aktiv Ap-politiker, som også nektet å svare på spørsmål om dødsstraff for homofile. Han måtte trekke seg fra verv i Arbeiderpartiet, og forsvant dermed ut av soga, og den norske offentligheten.

Usman Rana gjør det tidlig klart i boken at han ikke er for å reformere islam. Hvis man ønsker å høre etter, så er resonnementet forståelig. Han er for tradisjonalisme i tolkningen av koranen, men sier samtidig at tolkningene må kontekstualiseres. Det innebærer at man går inn for en erkjennelse av at relgionen har et fundamen som er uforanderlig, for eksempel de fem søylene i Islam, samtidig som at det finnes en rekke aspekter i religionen som må tolkes ut i fra konteksten av tid og sted. Det er dette han kaller norsk Islam, en Islam som er tolket i en norsk kontekst, i vår tid. Rana vender tilbake til spørsmålet om homofili. Han har, slik jeg leser ham, kommet et godt stykke på vei i riktig retning siden 2007. Fra å ikke ville svare på spørsmålet om homofili bør straffes med døden, resonnerer han seg frem til at det er en sak mellom den homofile og Allah.

Selv er jeg ikke enig med Rana i alt, men jeg forstår resonnementene hans. Rana fremstår som en reflektert, konservativ ja, men samtidig nytenkende, når han i så stor grad vektlegger at tolkningen av koranen og andre autoritative tekster må kontekstualiseres. Særlig interessant er det også å lese Ranas bok i lys av den senere tids imam-kontrovers. Han skriver om og henter inspirasjon fra religiøse lærde i USA, som behersker arabisk like godt som amerikansk, som kjenner den arabiske eller islamske kulturen like godt som den amerikanske. I utviklingen av en norsk Islam, vil man trenge islamske lærde i Norge som ikke bare har religiøs kompetanse, men også kultur- og språkkompetanse om norsk og vestlig kultur og språk.

Usman Ranas bok kommer i grevens tid, for tiden har vært overmoden for en mer reflektert og ikke minst mer intellektuell debatt om Islam.

Merket med , , , ,

Rosa Prosa – ti år etter

Det er ti år siden Rosa Prosa – Om jenter og kåthet kom ut på Gyldendal forlag. Jeg leste deler av boken da den kom, men nå har jeg lest den på nytt, fra perm til perm. Mest fordi jeg holder på å skrive en tekst (usikker på om det blir en artikkel  eller et essay) om samme tema. Men også fordi det stadig er et aktuelt tema. Kvinners seksualitet altså. Ja, de har en faktisk, tro det eller ei.

Som menn tenker vi kanskje ikke så mye på kvinners lyster og begjær, med unntak av når de tilfredstiller våre egne. Tabloidpressen fortell oss mer enn gjerne hva som skal gjøres hvordan for at sengevalsen skal bli bedre, for alle parter. Men i kulturen, også den vestlige, er det mannen som har lyster, mens kvinnen i stor grad kun er et objekt for mannens lyster.

Rosa Prosa - Om jenter og kåthet

Rosa Prosa – Om jenter og kåthet

Men ikke i Rosa Prosa. Her forteller kvinnene selv om egne erfaringer og lyster. De forteller, som om det er det mest naturlige i verden, og for å være ærlig så er det jo det. Hvorfor i det hele tatt påpeke at det er det mest naturlige verden. Jeg må innrømme at jeg først tenkte det var spennende å lese, at jeg leste det nesten som erotikk. Til dels kan det kalles erotikk, men etter hvert ble det mye mer. Rosa Prosa er tekster som handler om å bryte ned kjønnsnormene, noe som ble klarere og klarere for meg jo mer jeg leste.  Så selv om boken er ti år gammel, er den fortsatt aktuell, den kan gi folk (les: menn) innsikt de ellers ikke har.

SKAM – tidenes beste norske dramaserie du sikkert ikke har hørt om engang

Promoteringsbilde fra NRK P3

Promoteringsbilde fra NRK P3

Skam er en dramaserie om fem førsteklassinger på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Om vennskap, intriger, å være en del av gjengen, om å høre til, om å finne seg selv. Men mest av alt er Skam en serie om å være ungdom i dag (i Noge).

På mandag startet sesong 2. Jeg har nylig sett sesong 1, og er ovebegeistra. Det er svært sjeldent at jeg lar meg rive fullstendig med av en norsk dramaserie. Jeg vil gå så langt som å påstå at Skam er den beste norske dramaserien gjennom tidene. Den har slått an blant ungdom, og vi voksne har nesten ikke hørt et ord om det. Det er ungdomskultur slik ungdomskultur skal være. Serien har ikke blitt markedsført, ikke blitt reklamert for på tv, i aviser eller andre medier, men blir oppdaget av ungdom gjennom andre ungdom, og får fortsatt nye seere.

Så, hvis du ikke har sett serien anbefaler jeg at du går inn på http://skam.p3.no/ og tar en titt. Hele  sesong 1 finner du på NRK sine nettsider.

Sammenlignet med Skam fremstår Unge lovende og Mammon som amatørteater.

Merket med , , , , , ,

Er Norge blitt en politistat?

I dag tidlig kunne vi lese at interneringsleiren på Trandum får sterk kritikk av Sivilombudsmannen i en tilsynsrapport. Sivilombudsmannen er særlig kritisk til at forholdene ikke er egnet for barn.

Det som beskrives på NRK sine nettsider er ikke bare kritisk, men direkte hårreisende. Hvordan er det mulig i en rettsstat at individer som ikke er dømt for noe straffbart underlegges et regime som er strengere enn i et fengsel?

Her må regjeringen på banen og rydde opp så raskt som råd. Situasjonen slik den beskrives er uholdbar, og det er rett og slett skammelig at vi behandler folk i Norge på den måten.

Kom igjen Erna, you can do it!

Merket med ,

Mennesket eller bloggeren Sophie Elise?

Journalist og kritiker Anki Gerhardsen skriver en kommentar om hele norges blogger Sophie Elise, og det setter sinnene i kok. I hvert fall hos noen bloggere.

Gerhardsen har i sin kommentar en rekke kritiske bemerkninger til hvordan mediene behandler Sophie Elise med silkehansker i stedet for å gjøre jobben sin, nemlig å rette et kritisk søkelys mot personer og institusjoner med makt. Bloggeren Sophie Elise er både en person, noe hun selv bekrefter i sitt svar til Gerhardsen, og kan sies å ha blitt en institusjon i bloggverden. Sophie Elise har makt, enten hun like det eller ikke. Hun er også en offentlig person, enten hun like det eller ikke.

Nå har det seg slik at offentlige personer med makt kan fra tid til annen bli kritisert. Det hører liksom med til jobben. Bloggere er intet unntak. Men å møte kritikken med at det er mobbing blir for enkelt.

Det er betimelig å stille spørsmål ved budskapet unge jenter sender til enda yngre jenter. Sophie Elise er ikke alene om det, selv om hun får mest oppmerksomhet. Budskapet er at hvis du ikke er fornøyd med hvordan du ser ut, ja da er det bare å ta litt plastisk kirurgi. Forstørre puppene, fikse på nesa eller sprøyte restylane i leppene. Bloggerne er i utgangspunktet «normaltutseende» unge kvinner. Hvilken påvirkning har bloggerne på unge jenter (og kanskje til og med gutter), som allerede er utsatt for kroppshysteri?

Så kan bloggerne svare at det er deres personlige valg. At de står fritt til å endre på utseendet sitt hvis de ønsker det. Det har de helt rett i. Verken jeg eller noen andre kan ta den friheten fra dem. Men det blir noe helt annet når man skriver om det på en blogg som har opp mot 70 000 daglige lesere. Da er det offentlig.

Måten kritikken blir møtt på er også symptomatisk. Man plasserer seg selv i en offerpossisjon. Utsatt for mobbing, hets, personlig vendetta og lignende. Raksjonen formidler at det ikke bør være greit å kritisere, og spørsmålet som ofte blir stilt er; hvorfor kan man ikke bare støtte og heie fram?  Hvis man gir etter for dette «kravet» fra bloggerne, har man, og særlig mediene, gitt etter for at ingen skal kritiseres fordi de kan føle seg støtt av det. Hvis det skjer, kan man like godt legge ned alle mediehus.