Assad Nasir, 2008 (Eksamensbesvarelse til emnet SOSANT2220 Makt og autoritet på UiO)
Innledning
Skal en skrive om makt, er det vanskelig å komme utenom Max Weber. Jeg vil her ta utgangpunkt i hans definisjon av makt. Weber skriver at makt er «mulighet for å påtvinge andres atferd ens egen vilje.» (2006: 74). Denne makten kan være legitim eller illegitim, synlig eller skjult, fysisk eller psykisk. Det viktige, for å definere det, er ikke hvilken form makten forekommer i, men at den påtvinger andres atferd og tenkning ens egen vilje.
Videre vil jeg se på hvordan makten påtvinger tenkningen så vel som atferden makthavernes, eller maktutøvernes, egen vilje. Krohn-Hansen skriver at staten er bygget på mer intime former for makt, heller enn gjennom tvang, som gjennomsyrer alle aspekter ved et samfunn, det være seg slektskap, religion, økonomi, eller det han kaller minner, som jeg forstår som historie (2011: 11), og her vil jeg legge til, gjennom makt over tekning. Med tenkning menes det her hva folk tenker, eller for å si det på en litt annen måte, de kognitive prosesser som skaper mening. Dette skrive Mintz utførlig om i sin bok Sweetness and power. Krohn-Hansen skriver også om å skape mening gjennom historie og bruk av symboler. Begge disse skal vi se nærmere på, i tillegg vil jeg trekke inn Bourdieus perspektiver på hvordan vi, mennesker, konstruerer mening.
Makt i mening, og mening i makt(?)
Mintz opererer med to typer, eller to aspekter ved mening. Den ene er hva han kaller «inside meaning», som kan sies å være den mening folk selv tillegger noe, og som de formidler videre. Den andre er hva han kaller «outside meaning», som kan sies å være en analytisk etablert mening forskeren etablerer. Han beskriver to prosesser for hvordan «inside meaning» blir tilegnet og konvensjonalisert. Den ene innebærer intensivering av konsum, i dette tilfelle av sukker, som etteraper andres praksis, da gjerne noen av høyere sosial og økonomisk rang enn deg selv. En strategi vi kjenner fra mange steder, som blir benyttet for å klatre på rangstigen i et stratifisert samfunn. I denne intensiveringsprosessen blir ikke bare mønsteret for konsum overført, men også den mening som tillegges produktet og selve konsumpsjonen Du må altså ikke bare gjøre som mektige, men også tenke som de mektige, om du ønsker å klatre på rangstigen.
Den andre prosessen, som Mintz kaller ekspansjon, innebærer at selv om de herskende sørger for tilgjengeligheten av produktet, så er det de nye konsumentene som tillegger det mening fordi kontekstene for konsumet er forskjellig fra det som fant sted i intensiveringsprosessen. Altså, den første prosessen, intensivering, innebærer en ritualisering av konsumet. Bruken av sukkeret blir knyttet til spesielle anledninger som fødselsdag, dåp, bryllup og begravelse, og blir på den måten symbolisert. Det siste skal vi komme tilbake til senere. Ved ekspansjon blir bruken av sukkeret gjort mer alminnelig og hverdagslig, og dermed får en ny mening for konsumentene, mening som blir tillagt av konsumentene selv (Mintz 1985: 151-53).
Noen vil kanskje si at denne hverdagsliggjøringen av sukkeret fører til at det mister noe av sin betydning som et symbol på makt, og det gjør det muligens også, men samtidig får det en annen og ny mening, og makten vil da ligge i, eller hos, den eller de som bestemmer over prinsippene for den nye meningsdannelsen. Mintz skriver at det som kan gi dominans er kontrollen over maten og den mening som fobindes med maten. Dette skulle da bety at makten ligger i intensiveringsprosessen fordi det er der makthaverne har kontrollen på både sukkeret, dets tilgjengelighet, og på den mening sukkeret konnoterer (ibid). Men vi kan også argumentere for at intensiveringen, det som også kan kalles ritualiseringen, fant sted før ekspansjonen, fordi tilgjengeligheten økte over tid, noe som gjorde ekspansjonen mulig. Derfor kan en si at under ekspansjonen ble sukkeret og bruken av det tillagt ny mening av konsumentene, men det lå allerede en mening til grunn fra intensiveringsprosessen, en mening som ble overført fra de øvre og mektige lag av samfunnet. Den nye meningen kan derfor sies å være basert på den gamle meningen som overklassen hadde kontroll over. Som Mintz skriver, vi kan bare se og tolke verden gjennom termer som allerede finnes, og som er spesifikke for en gitt kultur, til en gitt tid, for å kunne tillegge virkeligheten en mening (Minrz 1985: 157). Derfor er det maktpåliggende å finne ut hvem som tolker verden. All ny mening er ikke uavhengig av den gamle mening. Dermed kan en si at den nye mening som dannes ved ekspansjon også er påvirket av de herskende klasser fordi den gamle mening som ble overført ved intensivering ligger til grunn.
I sin bok «Det vanskelige voldsbegrepet» skriver Christian Krohn-Hansen at «Politisk makt og vold utøves, erfares og søkes rettferdiggjort ved hjelp av spesifikke forestillinger.» (Krohn-Hansen 2001: 10). Disse forestillingene kan være om en historisk opprinnelse eller fellesskap, det kan være forestillinger som et moralsk univers, eller det kan være forestillinger om enhet. Vi kan forstå Krohn-Hansens bruk av begrepet forestilling som nært knyttet til Mintz’ bruk av begrepet mening. Disse forestillingene kan sies å være de som går videre til å gi, eller skape, mening. De er en del av, og et produkt av, det vi tidligere har kalt kognitive prosesser som skaper mening. Forestillingene som vi her snakker om må komme fra et sted, de må skapes, formes og aksepteres i de samfunn det skulle gjelde, og deretter gjøres naturlige, til at borgerne i samfunnet tar forestillingene for gitt, og de blir noe som vanskelig kan utfordres. Dette er noe også Yanagisako og Delaney skriver om, og de streber mot en denaturalisering av forestillinger, blant annet knyttet til opprinnelseshistorier, noe også Krohn-Hansen skriver, som i aller høyeste grad er skapt og formet, men som likevel presenteres, oppfattes og omtales som naturgitte (Yanagisako et.al. 1995, Krohn-Hansen 2001). I denne prosessen av forestillings- og meningsdannelse kan det sies å ligge en maktutøvelse som danner grunnlag for enda mer maktutøvelse. Krohn-Hansen skriver at makt kan ikke forstås som adskilt fra spesifikke symbolske kategorier som igjen er avhengig av relasjoner. Dette fordi han forstår makt som relasjon og ikke materielt, men relasjonene er avhengige av symbolske begreper og kategorier. For å kunne forstå makt fullt ut må vi se på symboler som konstituert av makten, men som igjen (symbolene) konstituerer makten (Krohn-Hansen 2001: 12).
Mintz skriver om symboler at de har ingen universell mening, og den mening som blir tillagt ethvert symbol skjer i den gitte kulturelle og historiske kontekst, for eksempel at te og sukker en gang ikke hørte sammen, men i en gitt kontekst, historisk og kulturelt, ble disse to ført sammen og gitt ny mening (Mintz 1985: 153). Et annet eksempel på et symbol som ikke har en mening i seg selv, noe for så vidt ingen symboler har, er hakekorset. I vesten oppfattes hakekorset etter 2. verdenskrig som et symbol på nazismen, men i hinduistisk tradisjon er hakekorset, eller svastika, et lykkebringende symbol. Så hvilken mening har den? Det vil selvfølgelig avhenge av den historiske og kulturelle konteksten. Symboler har ingen annen mening enn den som blir tillagt dem, og denne meningen kan endres over tid. For eksempel var sukkeret en kuriositet i England på 1600-tallet som ble brukt som medisin og krydder. Så ble det en luksusvare for de privilegerte, og et symbol på og uttrykk for makt på 1700-tallet. Til slutt, på 1800-tallet, da ekspansjonsprosessen til og tilgjengeligheten økte, ble det en forestilt nødvendighet for de lavere klasser (Mintz 1985). De lavere klasser hadde en forestilling om at sukkeret var livsnødvendig, og det kan det også sies å være når den først hadde tatt over og utgjorde størstedelen av kaloriinntaket, men sukkeret fikk ikke denne livsnødvendige mening før det hadde erstattet noe annet i kostholdet til britiske arbeidere. Så kan en spørre seg hvem som styrte denne prosessen hvor sukkeret etter hvert utgjorde størstedelen av kaloriinntaket, og dette igjen førte til at sukkeret fikk en annen og ny mening hos og for vanlige britiske arbeidere. Over denne perioden, 1600-1800, endret sukker som symbol og vare mening flere ganger. Mintz foreslår også at hvordan makten er distribuert i det britiske samfunn kan sees gjennom hvordan konsum praktiseres og hvordan nye måter å konsumere på blir tatt opp og fordelt blant forskjellige grupper i samfunnet, uavhengig av om meningen, den opprinnelige meningen vil det si, følger med eller ikke (Mintz 1985: 154). Dette kan også ses i forhold til hvordan konsumet av sukker ble tatt opp av arbeiderklassen i Storbritannia, og etter hvert ble ansett som en livsnødvendighet. Det kan sies at makten over konsumet ikke bare lå hos konsumentene, men også produsentene, altså de som produserte varer som inneholdt sukker og som arbeiderklassen hadde råd til å kjøpe. Meningen, i tillegg til å ligge i praksiser for konsum, kan også finnes i språket og litteraturen. Etter hvert som sukker ble mer vanlig, ble også sukkermetaforene mer vanlige, og supplerte honningmetaforen som står for noe kjært og elskverdig. Noe som i følge Mintz viser betydningen av sukkeret for vanlige folk, og fro kronen og det britiske imperiet (1985: 155).
Forholdet mellom makt og mening kan nærmere forstås hvis vi ser på hvor meningen kommer fra. Jeg har hittil argumentert for at mening ikke er noe som bare finnes «der ute», men at mening er noe som blir konstruert. Jeg har også argumentert for at denne meningen hører til i en gitt kulturell og historisk kontekst, og at mening derfor er noe som må læres. Dermed kan vi si at mening er en del av kulturen. Mintz tar i bruk Clifford Geertz’ berømte definisjon på kultur, at det er webs of significanse that man himself have spun. En slik definisjon innebærer at det å skape mening også blir en del av nettet av forbindelser mennesket selv har spunnet. Men det ble spunnet for mange år siden, og vi, de fleste av oss, blir simpelthen bare fanget i den, vi følger mønsteret som er lagt opp før vår tid. Meningen blir også skapt, eller rettere sagt gjenskapt, innenfor dette mønsteret eller nettet, innenfor rammene av kulturen, og dermed kan en muligens argumentere for at makten ligger i strukturene som meningen skaper og gjenskapes innenfor. Dette skal jeg komme tilbake til litt senere.
Krohn-Hansen (2001) skriver i Det vanskelige voldsbegrepet om levninger etter døde som blir opphøyet til symboler, politiske og nasjonale, og som må bringes «hjem» til sin rettmessige plass. De gravlegges på nytt på det nye gravstedet, hvor en kan si at historien og nåtiden møtes og skaper en ny mening. Han skriver også at levningenes materialitet og konkrethet gjør dem mer effektive som symboler, og her hvor det er snakk om nasjonsbyggingsprosjekter i diverse land i Øst-Europa etter kommunismens fall, gjør levningenes materialitet det enklere å forankre forestillinger om fellesskap. På en måte kan en si at levningene blir et konkret og materielt symbol på nasjonen.
Vi har sett hvordan makt og mening kan ses på som noe som inngår i en relasjon til hverandre hvor den ene konstituerer den andre, og omvendt. Du kan ikke gå inn i en analyse av makt uten å ta for deg makten bak meningsdannelse, eller som her har blitt gjort tydeligst, uten å se nærmere på symbolene og hva de de symboliserer. Det kan være alt fra sukker til levninger, fordi, som Mintz sier, får symbolene de meninger vi velger å tillegge dem (1985). Det viktige er ikke symbolet i seg selv, men den mening som blir tillagt dem. Videre kan mening ses på noe som produserer orden i et samfunn, hvor den dominerende mening kan sies å være den som opprettholder orden. Bourdieu skriver at når det er en nestenlikhet mellom den objektive orden og de subjektive prinsipper for organisering så fremstår den naturlige og sosiale verden som selvsagt. Dette kaller han doxa (2007: 164). Doxa kan forstås som det selvsagte, det gitte eller det ikke trenger å sies, men som er der som noe grunnleggende. Det kan sies å være det grunnleggende meningsfellesskapet en bruker for å ordne og forstå verden. Videre kan dette grunnleggende meningsfellesskapet ses på som grunnlag for andre meningsdannelser, og derav som strukturerende og ordnende for hele samfunnet. Hvis vi nå ser tilbake på det vi har diskutert tidligere, for eksempel hos Mintz, hvor jeg argumenterte for at under investeringsprosessen hvor den ritualiserte bruken av sukker ble tatt opp av lavere klaser, ble ikke bare varen og bruken, men også meningen overført, og denne meningen lå senere til grunn for den nye meningsdannelsen ved ekspansjonen. Dermed kan den første meningen ses på som doxa og den nye meningen som oppstått innenfor rammene av doxa.
Bourdieu skriver videre at den doxiske sannhet blir først synlig når vi tar med opinionsfeltet, et felt innenfor doxa, hvor konkurrerende diskurser kommer i konfrontasjon med hverandre (2007: 168). I dette feltet kan vi se at refleksjonen forekommer og en bevissthet om at verden kan ses annerledes, annerledes enn det som er tilfellet i doxa, oppstår. Og vi kan at dette er en del av prosjektet til Yanagisako og Delaney i Naturalizing Power (1995) hvor de søker å utfordre de doxiske sannhetene ved å presentere et annet syn på verden, et annet syn på makt og meningsanalyse ved å denaturalisere det. Dette kan også sies å ha skjedd under ekspansjonen hvor den nye meningen ble dannet, men så kan vi diskutere hvorvidt eller i hvor stor grad den nye meningen ble dannet uavhengig av den gamle mening, doxa, eller hvorvidt og i hvor stor grad de dominerende klasser kontrollerte og styrte den nye meningsdannelsen, de som i følge Bourdieu har en interesse av å opprettholde doxa (2007: 168). Han kaller det siste for et univers av diskurs, og det første, doxa, for et univers av det udiskuterte, eller det som kan forstås som et univers av selvsagte (Bourdieu 2007: 168). Som han selv sier, det essensielle «goes without saying because it comes without saying» (Bordieu 2007: 167).
Vi kan her se at det finnes en del likhetstrekk mellom hvordan Mintz ser på forholdet mellom makt og menin, og hvordan Bourdieu ser på forholdet mellom makt og mening. De som dominerer har ressurser til å sikre sin makt gjennom bruk av dem, det være seg økonomiske eller sosiale ressurser, også kalt økonomisk og sosial kapital, men i tillegg kan de som dominerer bruker symbolene som ressurser, som om det skulle vært økonomisk kapital (Bourdieu 2007: 171-173). Dette kan vi si, slik Mintz skriver, ble gjort av kongen og de adelige i Storbritannia. De brukte sukker som symbol på sin makt og overlegenhet, da primært økonomisk, men med dette akkumulerte de også mer sosial, og det kan også sies symbolsk, makt overfor sine undersåtter. Makten i slik bruk av symboler, eller symbolisering, ligger da i at det er dominerende klasser, i størst grad, som har midler og ressurser til å gjøre bruk av symbolene som om det skulle være økonomisk kapital, og gjennom slik bruk også definere symbolene og tillegge dem mening. I tillegg til å ha makt, midler og ressurser, til å bruke og definere symboler, så er det også de dominerende klasser som gjennom slik har bruk har mulighet til å akkumulere mer sosial, økonomisk og symbolsk, og det i sum gir politisk, kapital.
Avslutning
Jeg har her sett på hvordan Mintz og Bourdieu behandler forholdet mellom makt og mening, men jeg har også trukket inn Krohn-Hansen, Yanagisako og Delaney. Det er rimelig å si at alle disse forfatterne, i mer eller mindre grad, ser på forholdet mellom makt og mening som sammenvevd og komplekst. Mintz som behandler produksjon og konsum av sukker i Storbritannia har vist oss hvordan noe materielt, og det kunne ha vært hva som helst, kan bli tillagt mening, og denne mening kan symbolisere makt, som igjen kan brukes til å akkumulere mer makt. Dette skriver også Bourdieu, og Krohn-Hansen. Bourdieu har vist oss med bruken av doxa som kan kalles det grunnleggende meningsfellesskapet, det som er lært, men som likevel ikke trenger å sies, hvilken makt det i ligger i å ha symbolsk kapital, altså midler og ressurser, til å bruke symboler, til å tillegge dem mening som igjen vil bli tatt opp av de øvrige lad og klasser av samfunnet, og på denne måten utøve makt over folks tekning og mening. Dette kan sies å være det Krohn-Hansen kaller «mer intime former for maktutøvelse (2001: 11). Videre skriver både Mintz og Bourdieu om naturliggjøringen av denne typen mening og makt, som vi tidligere har sagt er det Yanagisako og Delaney skriver, men i tillegg seg fore å denaturlisere og utfordre denne, eller disse, doxiske sannhetene.
Avslutningsvis kan en si at i en maktanalyse, og slik det forhåpentligvis kommer frem i denne teksten, er det viktig å ta de «mer intime former for maktutøvelse» med i en maktanalyse, og se på hvor meningen kommer fra, hvem som skaper og former den, hvordan den forplanter seg og blir distribuert i samfunnet. Ikke minst vil det være viktig å utfordre den doxiske sannhet, å denaturalisere den «naturlige» og «selvsagte» makten i meningen.
Litteratur
Bourdieu, Pierre. 2007 (1977). Outline of a theory of practice. United Kingdom. Cambridge University press.
Krohn-Hansen, Christian. 2001. Det vanskeligere voldsbegrepet. Politisk liv Den dominikanske republikk og andre steder. Norge. Pax forlag.
Mintz, Sidney W. 1985. Sweetness and power. The place of sugar in modern history. USA. Penguin Books.
Weber, Max. 2006. (1971). Makt og byråkrati. Norge. Gyldendal Norsk Forlag.
Yanagisasko, Sylvia & Carol Delaney. 1995. Naturalizing Power. Essays in feminist cultural analysis. UK/USA. Routledge.
Selv om jeg observerte Barth på SV-fakultetet på Blindern, så møtte jeg ham aldri personlig. Men en gang skrev jeg brev til ham, da jeg var usikker på om jeg skulle studere sosialantropologi i tillegg til lærerstudiene. Jeg søkte råd, men forventet ikke svar. Til min store overraskelse fikk jeg svar. Da tenkte jeg at når Barth tar seg tid til å skrive et svar til en student på noen og tyve, så sier det veldig mye om han som person. Da bestemte jeg meg for å satse på sosantstudier også. Jeg har ikke angret siden.