Category Archives: Skole og utdanning

Hva skal norsk være?

Litteraturkritiker Knut Hoem bommer fullstendig når det gjelder adressaten, men stiller et betimelig spørsmål når han kritiserer læreboken «Kontekst».

Litteraturkritiker Knut Hoem leverer ramsalt kritikk av læreboken «Kontekst» på NRK Ytring mandag 28. november.

Hoem skriver at læreboken i norsk er overstrødd med abstrakte begreper som for eksempel automatisering og dekoding. Videre går kritikken til Hoem ut på at litteraturen er skjøvet langt bak, til fordel for kapitler om muntlighet, om lærings- og lesestrategier.

Bommer på adressaten

Hoem har noen gode poenger, men bommer fullstendig når det gjelder adressaten for kritikken. Forfatterne og forlagene kunne ha gjort en bedre jobb med formidlinga, men innholdet er faktisk styrt av Læreplan i norsk (NOR 1-05).

Hvis Hoem hadde tatt seg bryet med å lese denne, ville han raskt ha funnet at Norskfaget har et særlig ansvar for å utvikle elevenes evne til å mestre ulike muntlige kommunikasjonssituasjoner og kunne planlegge og framføre muntlige presentasjoner av ulik art.

Utviklingen av muntlige ferdigheter i norskfaget forutsetter systematisk arbeid med ulike muntlige sjangere og strategier i stadig mer komplekse lytte- og talesituasjoner. Noen avsnitt senere sier læreplanen: «Utviklingen av leseferdigheter i norskfaget forutsetter at elevene leser ofte og mye, og at de arbeider systematisk med lesestrategier som er tilpasset formålet med lesingen

Arbeid med både muntlighet og lesing er viktig, og legger grunnlaget for læring også i andre fag enn norsk. Sammenlignet med både da Hoem og jeg gikk på skole, arbeides det i dag mye mer systematisk med disse ferdighetene enn på 1980- og 90-tallet. Det er en ting som har blitt mye bedre i norsk skole med kunnskapsløftet.

Stiller et betimelig spørsmål

Men Hoem stiller et betimelig spørsmål, nemlig hvor har litteraturen blitt av i mylderet av strategier og annet?

Det har i flere år pågått en debatt om innholdet i norskfaget. Skal skolefaget norsk være et dannings- og identitetsfag, eller skal det være et redskapsfag? Hvor skal tyngden i faget ligge? Jeg synes det har vært underlig stille fra forfattere, forlag og litteraturkritikere i den pågående debatten om norskfagets sjel og identitet. En skulle tro at nettopp disse var mest opptatt av faget de leverer store deler av innholdet til.

Jeg håper flere slår følge med Hoem, leser seg opp på læreplanen og deltar i debatten om skolen og norskfaget for å gjøre den best mulig for elevene.

NRK Ytring 29.11.2016

Du er mer enn vitnemålet ditt!

Nok et skoleår går mot slutten. Vårens vakreste eventyr, eksamen, er snart over. Etter hvert vil det begynne å komme nyhetsartikler om avgangselever som går ut av videregående skole med mange eller bare seksere.

Jeg skjønner godt at mediene skriver og snakker om de som ikke får annet enn seksere på vitnemålet. Det er sensasjonelt, fordi det ikke skjer så ofte. Det er en nyhet i ordets rette forstand. Men jeg vil gjerne snakke om alle oss andre. Jeg sier oss fordi jeg er blant dem som fikk et godt og blandet vitnemål. Jeg fikk en sekser, men jeg hadde noen toere også. Faktisk fikk jeg alle karakterer det var mulig å få, fra 2 til 6 på vitnemålet fra videregående.

Det var helt greit da jeg gitt ut av videregående i 2004. Selvfølgelig ville vi ha gode karakterer. Men det var også greit å ikke få toppkarakterer i alt. I dag kan det virke som om ungdommen ikke er opptatt av annet. Men det er ikke ungdommens feil.

Dagens ungdommer har blitt kalt generasjon prestasjon. De skal prestere på skolen, i idretten og i det sosiale livet. De skal gjøre alt, og lykkes i alt, samtidig. Det er klart en kan bli både stresset og nedbrutt av et slikt press. Jeg tror de færreste av oss voksne hadde taklet det samme presset. Man skal selvfølgelig ha ambisjoner, og det er godt å se at ungdommen nå til dags er skikkeligere enn noen gang. Kanskje litt for skikkelig innimellom.

Så i et miljø hvor mange er opptatt av å prestere hele tiden, å få toppkarakterer, er det viktig å huske på alt vitnemålet ikke forteller.

Vitnemålet ditt sier ingenting om hvordan du er som person. Det sier ingenting om hvor glad i dyr du er, eller blomster, eller fotball. Det sier ingenting om hvor god venn du er, at du stiller opp, at du kan trøste, men også dele gledene i livet med dem.

Vitnemålet ditt sier ingenting om du har grønne fingre, eller om du kan skifte dekk på bilen, sette sammen flatpakkede møbler, eller male vegger og tak uten at det blir skjolder.

Vitnemålet ditt sier noe om hva du kan i ulike fag, men det er også alt. Husk at du både kan mye mer, og er mye mer enn vitnemålet ditt.

På tide med vårrengjøring i kristne privatskoler

Tirsdag morgen våknet jeg til at noen hadde delt et bilde på Facebook. Bildet viste et ark delt ut til 12-åringer på Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra. Elevene skulle som en del av religionsundervisningen lære om Jesus og Muhammed. Likheter og forskjeller ble formidlet i form av påstander som «Muhammed spredde Islam med krig, mens Jesus vendte det andre kinnet til og døde for våre synder» og «Jesus ba for fiendene sine. Muhammed fordømte dem og oppfordret etterfølgerne til å være harde mot dem og drepe dem».

Dette er bare to av en rekke påstander strukturert etter samme mønster. Det gjennomgående budskapet er, indirekte vel og merke, at Jesus var bra, Muhammed var ikke bra. I løpet av dagen ble saken omtalt på nettsidene til flere medier, deriblant VG.

Bakgrunn: – Muhammed helbredet ingen. Jesus helbredet mange

Vanligvis handler saker av denne typen om muslimske privatskoler. Vi blir skremte av ekstreme, reaksjonære og til dels autoritære holdninger enkelte muslimer gir uttrykk for. Men vi tenker aldri over hva som foregår i kristne miljøer, på kristne privatskoler rundt omkring i landet. Det er kanskje på tide med en vårrengjøring i kristne privatskoler, for vet vi egentlig hva elevene lærer på kristne privatskoler? Vet vi hva som formidles om andre religioner? Vet vi hvilke verdier og holdninger som formidles til barn?

Eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole er kanskje bare toppen av isfjellet. Riktignok beklager rektoren på skolen, men han beklager bare hvis noen har blitt provosert. I tillegg skal han følge opp undervisningen i den aktuelle klassen, men hva betyr nå egentlig det? Skal norske skolemyndigheter og utdanningsdirektorat slå seg til ro med at rektor følger det opp? Og hvor er Fremskrittspartiet nå, de som alltid er mot muslimske privatskoler uansett hva?

I frykten for parallellsamfunn bestående av muslimer eller innvandrere, glemmer man kanskje at vi muligens har noen kristne parallellsamfunn i dette landet også. Som sagt er eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole kanskje bare toppen av isfjellet. Jeg har selv besøkt noen kristne skoler, og mange av dem er gode, men det finnes også de som representerer en konservativ og reaksjonær kristendom som sår frykt og skam i unge sinn.

Norske skolemyndigheter må på banen, ikke bare i denne saken, men i privatskolesektoren generelt, og de religiøse privatskolene spesielt, og undersøke om undervisningen elevene får, er i tråd med de statlige læreplanene.

På lang sikt bør en også stille seg det prinsipielle spørsmålet; hvorfor skal vi ha religiøse skoler i det hele tatt, og hvorfor skal vi subsidiere dem? Slik jeg ser det, er det ingen rett å gå på en skole som er fundert på en religion. Især etter at kristendommen ikke lenger er statsreligion, og statskirken er avviklet, er det ingen grunn til at en sekulær stat skal subsidiere religiøse skoler. Ønsker foreldre at barna skal lære om kristendommen, utover det som står i læreplanen i religionsfaget, får de sende dem på søndagsskole.

Publisert  i VG 3. mai 2016

Skjønsbergs kortslutning om «fremmedspråklige» elever

Rektor Harald Skjønsberg skriver i VG 30.11.2015 at debatten om Oslo-skolen er rar fordi journalister er opptatt av Oslo-skolen, mens andre kommuner slipper litt lett unna.

Han bidrar ikke til å gjøre debatten mindre rar når han skriver at en stor prosentandel av elevene har et handikap fordi de har «fremmedspråklig bakgrunn». Det kan forstås som at Oslo-skolen, til tross for en stor andel «fremmedspråklige» elever, fikk et snitt på 3,2 ved årets grunnskoleeksamen i matematikk.

Litt lenger ned i innlegget fortsetter rektor Skjønsberg med at det er forskjeller på vestkant- og østkantskolene i Oslo, med at resultatene også på østkantskoler, hvor det ofte går svært få etnisk norske elever […] gjør det bedre på eksamen og nasjonale prøver enn i mange norske kommuner. Det kan virke som at rektor Skjønsberg mener østkantskoler gjør det bra, til tross for at det er svært få etnisk norske elever ved skolene.

Aller først er begrepsbruken til rektor Skjønsberg rar. Hva mener han egentlig med elever som har fremmedspråklig bakgrunn, hvem er disse elevene? Videre virker det ikke bare underlig, men direkte hårreisende å påstå at elever med «fremmedspråklig bakgrunn» har et handikap sammenlignet med etnisk norske elever. Altså, har de et handikap fordi de er «fremmedspråklige»? Når rektor Skjønsberg kommer med slike enkle påstander kan han umulig ha kjennskap til den komplekse og sammensatte gruppen elever han skriver om. Noen har veldig kort botid i Norge og derfor en språkbarriere de må komme over. Andre er født og oppvokst i Norge, behersker det norske språket like godt som meg og han selv. En del av disse gjør det til og med bedre enn sine etnisk norske medelever. Derfor blir det å si at «elever med fremmedspråklig bakgrunn» har et handikap, rett og slett for banalt. Ytringene til rektor Skjønsberg er i tillegg gjennomsyret av et syn på «fremmedspråklige» som hører det forrige årtusen til. Han jubler over de gode resultatene i Oslo-skolen, som er gode til tross for en høy prosentandel «fremmedspråklige». Det hadde vært mer riktig å juble over de gode resultatene til tross for at foreldrene til en del av disse elevene ikke har høyere utdanning. Det siste finnes det nemlig forskningsbasert belegg for å påstå.

I 2013 publiserte SSB en rapport hvor sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og elevenes prestasjoner kommer tydelig frem. Resultatet er at jo høyere utdanning foreldrene har, jo høyere grunnskolepoeng går eleven ut med.

Gjennomsnittlig grunnskolepoeng for elever med foreldre som har en lengre høyere utdanning er over 40, uavhengig av om de er «fremmedspråklige» eller etnisk norske. Det sier oss at foreldrenes utdanningsnivå, deres sosio-økonomiske bakgrunn, spiller en viktig rolle. Selv om det kan høres litt flåsete ut, men jo flere hyllemetere med bøker i hjemmet, jo bedre karakterer på skolen synes å være en høyst reell faktor.

 

Publisert i VG 3. desember 2015

Karakterdanning

Vi bør ha en skole som er mer opptatt av karakterdanning enn karaktersetting.

Politikerne er godt i gang med å gjøre læreren til en pliktoppfyllende og resultatleverende byråkrat (helst i et diagram). Det er i løpet av de siste tiåra innført ulike typer standardtester for å måle kompetansenivået til elevene – et resultat av det såkalte PISA-sjokket etter at Norge for første gang deltok i undersøkelsen i år 2000.

Noen folkevalgte er mer ivrige enn andre, og det resulterer i at noen kommuner og fylker er mer ivrige enn andre når det gjelder kartlegging og testing. Femten år etter PISA-sjokket måler skolene så å si alt som kan telles og plasseres i et kolonneskjema. Det betyr selvsagt at skolene bruker mer tid til å gjennomføre ulike målinger.

Spørsmålet er; kan vi måle oss til en god skole? Kan vi få bedre undervisning ved å stirre på kolonneskjemaer?

Gudmund Hernes, utdanningsminister på 1990-tallet, klarte å gjøre seg upopulær da han innførte læreplanen som ble kalt reform 94, men hans generelle del til lærerplanen har blitt videreført, av flere gode grunne, på tross av at læreplanene har blitt endret flere ganger de siste 20 åra.

I Generell del av læreplanen, som altså er en del av dagens gjeldende læreplan for alle elever i grunnskolen og videregående skole, sies det en god del om overordnede verdimessige mål for opplæringen.

I innledningen slås det fast at målet er å ruste barn og unge til å møte oppgaver og utfordringer i livet, at opplæringen skal gi kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og overskudd og vilje til å hjelpe andre.

Videre i Generell del av læreplanen er det brukt ord som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndanna, samarbeidende og miljøbevisste i underoverskriftene. Det gir en viss pekepinn om hvilke verdier og holdninger som trekkes fram som viktige.

Helt til slutt, under overskriften Det integrerte mennesket presenteres en del motstridende formål opplæringen har. For eksempel å utvikle selvstendige og uavhengige personligheter, og samtidig utvikle evne til samarbeid. Eller å skape respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon, men også øve opp kritisk sans til å gå løs på innarbeidet tenkning, forestillinger og ordninger. Opplæringen skal balansere ulike formål og gjøre usikre, men søkende, unge til dugelige voksne som kan ta ansvar for seg selv, sine medmennesker og det samfunnet de lever i.

Men Generell del av læreplanen synes å være glemt av de folkevalgte, av utdanningsbyråkratene og alle andre som mener noe om norsk skole. Vi er så opphengt i hvordan Norge gjør det i internasjonale undersøkelser, at det virker som vi har glemt hva formålet med opplæringen egentlig er.

Gjennom å innføre et regime hvor læreren og skolen er fratatt enhver autoritet, har norsk skolepolitikk vært å strømlinjeforme skolene til å bli fabrikker som produserer best mulig resultater på ulike internasjonale og nasjonale tester. Og resultatene måles blant annet gjennom karakterer.

Hvor god skolen, rektoren og læreren er blir målt gjennom antall elever som gjennomfører og består, antall elever som ikke får nedsatt i orden og atferd, eller hvor mye bedre karakterene har blitt fra elevene startet på skolen til de gikk ut av skolen.

Men politikere og byråkrater som bare er opptatt av tall, evner ikke å forstå at for eksempel karakteren fire på Vg1 er ikke det samme som karakteren fire på Vg3. Selv om karakteren er uforandret, har kravene for å få karakteren endret seg. Selv om det ikke synes i en tallmatrise, har eleven faktisk lært noe.

Hvor god skolen er, blir også målt gjennom hvor godt læreren gjør det på undervisningsevalueringen elevene gjennomfører, eller på elevundersøkelsen som gjennomføres en gang i året. Etter hvert vil kanskje en god skole måles etter hvor mange lærere som har en mastergrad, det synes å gå i den retningen. Vi har, kanskje i tråd med tidsånden, blitt så opphengt av innpakningen, at vi nærmest glemmer innholdet.

Det er bra at så mange som mulig fullfører videregående skole. Det er også bra at færrest mulig får nedsatt i orden og atferd. Men det er ikke bra hva ungdommene indirekte lærer når de er en del av et klientsystem med mange rettigheter og få plikter.

Alle foreldre vil kunne huske at barnet deres maste om et eller annet, eller gjorde noe han eller hun ikke fikk lov til. Barnet fortsatte å mase eller gjøre det samme, og du som forelder måtte si nei eller irettesette ørten ganger. Hvis du til slutt ga etter ville barnet ditt ha lært at hvis han eller hun maste lenge nok så ville det få lov.

En slik ettergivenhet er satt i system i norsk skole anno 2015. Fordi myndighetene er så opptatt av tall, vil man i slutten av hvert skoleår finne lærere som gjør alt for å hanke inn elever slik at de kan få vist sin kompetanse i faget og få en vurdering i karakterform.

Ofte er det de samme elevene som har mye fravær gjennom skoleåret, men det får heller ingen konsekvenser fordi de alltid får en ny sjanse. Det siste, fravær, skal det gjøres noe med nå og vi vil etter hvert få fraværsgrenser. Tiden får vise hva det fører til.

Mange lærere opplever at elever uteblir fra vurderingssituasjoner. Noen på grunn av reelle og godkjente årsaker, andre for å kjøpe seg mer tid til å øve.

Skolen skal gi elevene muligheten til å vise sin kompetanse, men spørsmålet er hvor mange muligheter eleven skal få? Mange steder overlates dette til læreren, noe som etter min mening er et uttrykk for feighet fra høyere hold, en vegring mot å lede. Det er en vegring mot å stille krav til elever, muligens fordi de har fått alle rettigheter en klient skal ha. Resultatet til slutt blir ofte at eleven får en ny mulighet, så en til, og kanskje enda en. Hva tror du eleven da har lært?

Norsk skole trenger en fokusendring. Vi må skifte fokus fra tall og statistikk til innhold og det prinsipielle verdigrunnlaget som vi blant annet finner i Generell del av læreplanen. Vi må rett og slett børste støv av noen gamle tanker om hva opplæringen skal gi elevene av kunnskaper og ballast.

For å sitere Generell del av læreplanen: Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet.

Opplæringens mål er å bygge karakter, i dag bruker vi all vår tid på å gi karakterer.

 

Publisert i Dagbladet 26. oktober 2015

Merket med ,

Vendbar falle

Borettslaget mitt renoverer boligblokkene. Den gamle fasaden er revet vekk, alle vegger og tak er etterisolert, og nye veggplater er satt på plass. Balkongene har også fått en ansiktsløfting, og blitt innglasert. Det har blitt riktig fint, og alt har blitt gjort av utenlandske arbeidere.

Riktignok bygget våre bestefedre og mødre landet for mange herrens år siden, men i dag gjør vi ikke stort mer enn å administrere det. Uten at jeg har noen konkrete tall, kan jeg med rimelig stor sikkerhet si at det er større sannsynlighet for at du treffer en administrerende direktør enn en forskalingssnekker, hvis du stopper en tilfeldig forbipasserende på gaten.

Men det bygges jo likevel, i hopetall. Nye boligblokker, nye kontorbygg, nye museer (hvis politikere klarer å bli enige, og holde seg til det de blir enige om). Men vi bygger ikke landet lenger, slik våre besteforeldre gjorde, selv om vi betaler for det.

Nå kan det høres ut som jeg er mot utenlandske bygningsarbeidere. Snarere tvert imot, jeg er glad, til og med takknemlig, for at de gidder å reise til Norge for å bygge våre boliger og våre kontorer. For vi vet snart ikke hva vi skal gjøre med en hammer.

Det er bare å se på sinnasnekker`n (som forøvrig bør fjerne den apostrofen som ikke hører noen sted hjemme i det norske språket). Hver uke kan du se en mann (det er alltid en mann) fortelle om da han skulle pusse opp, men så gikk det plutselig et par år og ingenting ble ferdig.

Da må en spørre seg om ”handyman” er en utdøende type. Jeg kjenner litt på det selv. Bestefar pleide å fikse alt selv, mens jeg må tenke meg nøye om før jeg skal henge opp et bilde på veggen. Ikke om hvor bildet skal henge, men hva slags plugg jeg må bruke i gipsveggen uten å slå et stort hull i den. Eller skal jeg bruke plugg i det hele tatt, og hva er egentlig en plugg?

Da jeg pusset opp hjemme, byttet jeg ut noen dører. Fikk kjøpt dem billig på byggvarehandelen. Men når dørene var montert vendte fallen feil vei. Oppgitt dro jeg ned til byggvarehandelen og sa at de må ha solgt meg feil dører. Ekspeditøren ble med bort til en dør som var utstilt, for på det tidspunktet visste jeg ikke at den tingen som stikker ut heter falle. Uten å si et ord tok han tak i fallen, dro den ut og vendte den andre veien. Akkurat, sa jeg og forlot stedet med krum og forlegen nakke. De må ha fått seg litt av en latter den dagen, på bekostning av idioten som ikke visste at fallen var vendbar. Men da lært jeg i hvert fall det til neste gang.

Verken jeg eller noen andre kan spå fremtiden. Men det er en tendens i tiden at alle skal bli akademikere. Alle skal på universitet eller høyskole, som om det er det eneste fornuftige og nyttige man kan finne på å gjøre. Ja, selv de som går på yrkesfag velger å ta allmenn påbygging i stedet for å gå ut i lære og deretter ta fagbrev.

I 2014 var 198 218 elever i videregående opplæring i Norge. Av disse gikk hele 119 788 på et studieforberedende utdanningsprogram. Men kun 8 087 gikk på bygg og anleggsteknikk. Elektrofag hadde noen flere elever, men ikke mer enn 10 542.

Fortsetter det slik vil vi kanskje ikke kunne bygge annet enn pepperkakehus selv, den virkelige husbyggingen har vi vel allerede utflagga.

Publisert i Byggeindustrien nr 13 2015

Samlebåndsskolen gir frafall

I lengden vil det være bedre for umotivert og skoletrøtt ungdom å jobbe, i stedet for å sitte lenket til en skolepult dag etter dag.

I et intervju med Aftenposten gir forsker Eifred Markussen fire årsaker til frafallet i videregående skole. Lærere har lange pekt på de samme årsakene, men spørsmålet er om politikere tør å gjøre det nødvendige. Det har mange ganger blitt slått fast at frafall fra videregående skole har mange negative konsekvenser for både individer og samfunnet. Vi har brukt milliarder av kroner på tiltak, men slik Aftenposten skrev 17. august, det har ikke hjulpet på resultatene. Andelen som ikke fullfører videregående opplæring har vært stabil siden 1994. Så hva må vi gjøre?

For svakt faglig grunnlag
Markussens første, og viktigste, forklaring er at elevene har for svakt faglig grunnlag. Kompetansemålene i de ulike trinnene bygger på hverandre. Det er derfor en forutsetning at man behersker det som forventes på lavere trinn før man går videre til et høyere nivå. Men slik skolesystemet i Norge er i dag, går en del elever videre uten å ha det nødvendige grunnlaget. Når da målene blir enda mer kompliserte, og synes enda mer uoppnåelige, er det ikke rart at motivasjonen uteblir og en del faller fra.

Slik systemet er i dag, bidrar vi til å skape skoletapere. Politiske myndigheter bør derfor være modige nok til å si at hvis du for eksempel ikke har det faglige grunnlaget for å gå på studieforberedende program, da får du heller ikke begynne på det. I dag har alle rett til å begynne på videregående utdanning, uansett hvilket faglig grunnlag man har, da må man regne med at noen faller fra.

La yrkesfag være yrkesfag
Det andre man må gjøre er å la yrkesfag få bli yrkesfag igjen. Som gode sosialdemokrater vil vi at alle skal med. Derfor har man lagt inn teoretiske fag, med samme læreplan som for elevene på studieforberedende, i yrkesfagene. På den måten kan de ta et påbyggingsår for å kunne studere på høyskoler og universiteter, i stedet for å bli fagarbeidere. Resultatet er at nesten halvparten av de som begynner på yrkesfag ikke fullfører. Men her må vi spørre oss: Ønsker vi at ungdom skal bli gode, flinke og motiverte fagarbeidere, eller vil vi at de skal bli umotiverte og miste troen på egne evner og styrker?

Den andre årsaken er at elevene ikke har engasjement for skolen, altså at de ikke er motiverte. Enten fordi de ikke kom inn på det studiet de ønsket, eller at de er dritt lei skole og egentlig kunne tenke seg å gjøre noe helt annet. I dag er det stort fokus på at alle skal gjennom videregående opplæring, og at det skal skje rett etter ungdomsskolen. Vi opprettholder et system som ikke gir umotiverte unge annet enn mangel på mestring og enda lavere motivasjon.

Det er på tide å bli litt mer raus. Å si at det er greit, du orker ikke å sitte i klasserommet hele dagen, men da kan du heller jobbe i en butikk eller på et kontor. For det er ikke slik at læring er noe som kun skjer i institusjoner som barnehager og skoler. Du kan lære noe overalt, hvis du er motivert. Det må være rom for ulike veier til læring, for eksempel kombinere arbeid og skole. I det lange løp vil det kanskje være bedre for en umotivert og skoletrøtt ungdom å jobbe, i stedet for å sitte lenket til en skolepult dag etter dag og visne.

Skaff ungdommene lærlingeplass
Den tredje årsaken Markussen peker på er at elevene ikke får lærlingeplass etter det andre året på yrkesfag. Nå kan det være flere årsaker til at en elev ikke får lærlingeplass, men de ansvarlige myndigheter gjør ikke nok for at flere skal få læreplass. Her har faktisk politikere en del av skylden for frafallet på yrkesfag, noe de bør være ærlige nok til å innrømme. I tillegg må næringslivet være sitt ansvar bevisst. De kan ikke forvente å få ferdig utlærte fagfolk, de må bidra til å lære opp dyktige fagfolk. Med andre ord er det bare å brette opp ermene og skaffe ungdommen læreplasser slik at de får fullført fagutdanningen sin.

De sosiale forskjellene vedvarer
Den fjerde og siste årsaken er forhold utenfor skolen. Det kan være vanskelige forhold hjemme, sykdom eller rusproblematikk. Her gjør lærere, rådgivere og helsesøstre på skoler en kjempeinnsats for å få flest mulig til å gjennomføre og bestå. Men et annet forhold som ligger utenfor skolen er elevenes sosiale bakgrunn. Foreldrenes utdanningsnivå påvirker elevenes prestasjoner på skolen. Det er bevist i undersøkelse etter undersøkelse. Men utallige tiltak til tross virker det ikke som skolen klarer å utjevne sosiale forskjeller. Vi har pøst på med mer teori, styrket undervisning i basisfag, fokus på grunnleggende ferdigheter og mer. Men det virker mot sin hensikt. Muligens kan kanskje det sterke fokuset på teori og teoretiske fag forklare at vi ikke har klart å få ned frafallet i skolen.

Av de som begynte på studieforberedende fag i 2007 gjennomførte og bestod de fleste, hele 86 prosent i løpet av fem år. Men på yrkesfag hadde bare 58 prosent fullført i løpet av fem år. Det bør være åpenbart at for å få ned frafallet må yrkesfagene styrkes. Det er nødvendig med egne læreplaner i for eksempel norsk og engelsk for yrkesfag. Vi må skaffe læreplass til alle elever, og ikke minst må vi erkjenne at læring kan foregå andre steder enn på skolen også.

 

Publisert på radikalportal.no 28. august 2015

Merket med ,

Kronikk: Skolen trenger ikke coacher

For å bli god i noe er det ikke utslagsgivende med en heiagjeng som roper tomme ord. Det avgjørende er hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Coachene tar over klasserommet. Det kunne vi lese i Aftenposten 30. januar.

Av en eller annen grunn er en del skoleansvarlige blitt overbevist om at norsk skole og norsk ungdom trenger noen som med entusiasme og iver i stemmen forteller selvfølgeligheter om at man må tenke positivt.

Nå skal vi bruke millioner av kroner på motivasjonstalere, en slags alternative «lærere», som fôrer oss med løgnen «hvis du tenker positivt og virkelig har lyst til noe, så får du det til». Det er som om legen min skulle ha sagt «hvis du bare tenker at kreftsvulsten forsvinner, så vil du bli frisk».

Et hovedmål å fullføre og bestå

Spørsmålet er hvorfor man ikke tar tak i de egentlige utfordringene? Hvorfor snakker man ikke om hva som faktisk bør og kan gjøres?

Svarene kan gis på to nivåer. Først kan vi se på struktur- eller makronivå:

Med jevne mellomrom forteller mediene at norske skoleelever gjør det sånn passe i internasjonale undersøkelser, som for eksempel PISA. At det er for bråkete i norske klasserom, og at det er høyt fravær og ikke minst frafall.

Hver gang kommer politikerne på banen og setter i gang tiltak av ulikt slag, tiltak som skal motivere elever, som skal få flere til å fullføre og bestå.

Det siste, fullføre og bestå, er faktisk hovedmålet til norsk skole. Så mange som mulig skal fullføre og bestå videregående skole.

Da er det kanskje ikke rart at resultatene blir litt middels.

Men ikke alle har evner til høyere utdannelse

En av de største tabbene i norsk utdanningspolitikk var å gi alle elever rett til videregående utdanning.

Uavhengig av hvilke karakterer du har fått på skolen, eller om du har fått noen karakterer i det hele tatt, så har du rett til videregående utdanning. Du får ikke gå på akkurat den skolen du vil, eller følge det utdanningsprogrammet du ønsker, men du får en skoleplass.

Du kan for eksempel ha et karaktersnitt på 3 eller mindre og likevel begynne på studieforberedende linje (tidligere kalt allmennfag). Der er de faglige kravene høyere, og du vil fortsette å få lave karakterer, noe som ikke akkurat bygger opp selvtilliten og gir deg mer motivasjon.

Men heldigvis har skolen hyret inn en coach som forteller deg og dine medelever at du må tenke positiv, tenke fremover, for da kan du bli så god som du kan tenke deg. Det går like dårlig på neste prøve.

Skolen trenger ikke motivasjonstalere, men mer faglighet.

Politikere er glad i å snakke om kvalitet i skolen, men de er for feige til å fortelle folk at ikke alle har evner til å ta høyere akademisk utdanning.

Vi kan se på studieforberedende utdanningsprogram igjen. Det er et utdanningsprogram som skal forberede elever til videre utdanning. Altså er det en teoretisk og akademisk utdanning.

Politikk som la til rette for frafall i skolen

Man bør ha god kompetanse fra ungdomsskolen for å kunne klare seg godt på studieforberedende på videregående. Men i Norge har vi fått for oss at alle skal ta mastergrad.

Derfor har vi bestemt at også de som velger yrkesfag, en god del fordi de er lei av teoretiske fag, også skal ha allmenne teoretiske fag med samme læreplan som de på studieforberedende utdanning. Dette fordi de skal ha mulighet til å ta allmenn påbygging og få generell studiekompetanse.

Men da må man spørre seg: hva skal en elev med generell studiekompetanse hvis karaktersnittet ikke holder til å komme inn på særlig mange studier? Hadde det ikke vært bedre å fullføre fagutdanningen, gjennomføre læren og ta fagbrev?

Politiske myndigheter må ta en stor del av skylden for frafallet i skolen.

Politikere har gjennom mange år svekket yrkesfagene. Det har de gjort ved å beholde en ordning hvor man sier at det er vel og bra at du går på yrkesfag, men se her, her har du fortsatt mulighet til å få generell studiekompetanse, til å starte på høyskole og universitet. Her er gull og grønne skoger.

Mye kos – få plikter

Vil vi ha mer kvalitet i skolen, er det bare å stille klare og tydelige krav.

For eksempel kan man si at for å gå studieforberedende utdanning, må den som søker ha et snitt på minimum 4. Man kan legge ned allmenn påbygging som et alternativ og skille tydeligere mellom yrkesfag og studieforberedende utdanning.

Fellesfagene kan enten fjernes helt eller innarbeides som en del av programfagene i den studieretningen en ha valgt å gå på.

Til slutt kan en fjerne rett til videregående utdanning.

På individ- eller mikronivå trengs det også endringer:

En kollega av meg kaller dagens ungdom og deres foreldre for taco-generasjonen. De kjennetegnes ved at det er mye kos, men få plikter. Det er mye trøst og oppmuntring, men lite oppdragelse.

De blir også kalt forhandlergenerasjonen. De forhandler om absolutt alt. Hvordan undervisningen skal være, hva det skal undervises i, hva som skal være med på prøven, når prøven skal være, hva som skal vektlegges i vurderingen, hva vurderingen skal være.

Ta oppdrageransvaret alvorlig

Det er litt vanskeligere å få til endringer på individnivå fordi man ikke kan vedta at alle foreldre nå skal ta oppdrageransvaret sitt alvorlig. Men alle foreldre må tenke gjennom hvilke holdninger og vaner man , bevisst eller ubevisst, lærer bort til ungene.

Som forelder hjelper du ikke ungen din hvis han eller hun alltid får viljen sin. Det er heller ikke til stor hjelp for din datter eller sønn aldri å bli skuffet eller lei seg.

Men dessverre har mange fått en oppfatning av at skolen skreddersyr undervisningen til akkurat dem, slik at de kan ta prøver når det passer dem og ta en langhelg i en storby midt i semesteret. Samtidig forventer veldig mange toppkarakterer fordi de har hørt at «du kan bli akkurat det du vil, så lenge du ønsker og vil det nok».

Hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid

Vi trenger ikke coacher i skolen, men vi trenger å realitetsorientere en god del. Vi trenger å innse at for å bli god i noe er det ikke en heiagjeng som roper tomme ord som er utslagsgivende, men hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Foreldrenes og skolens viktigste oppgave er, slik det også står i den generelle del av læreplanen, å gi hver elev kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv. Det betyr å bygge selvtillit, men også evne til å takle motgang, møte utfordringer livet byr på uten coach.

Publisert i Aftenposten 6. februar 2015

Norsk-pakistaneren leser Pakkis

Pakkis av Khalid Hussain kom ut første gang i 1986, og tok Norge med storm. Siden har boken vært kjent som den første romanen skrevet av en norsk-pakistaner, en såkalt innvandrerroman. Jeg hadde ikke lest boken, mest fordi jeg lenge har hatt en aversjon mot den typen litteratur som ofte befinner seg på kanten til stereotypisk. Men siden jeg nå jobber med mitt lille prosjekt om norsk-pakistaneren (ja jeg ser ironien i det hele) så kunne jeg jo ikke gå videre uten å ha lest den første romanen skrevet av en norsk-pakistaner. Ved første ledige stund tok jeg derfor turen innom skolebiblioteket og de fantastiske rysjedamene på jobb, og fikk lånt 2005-utgaven av boken. Samme kveld la jeg meg godt til i sofaen hjemme, etter at ungen var langt inne i drømmeland, og begynte å lese.

Pakkis

Den 15 år gamle Sajjad bor i en leilighet med foreldrene sine og to ynge søstre. Han er en rolig type som strever litt med å finne seg selv. Faren er litt streng på enkelte ting, og maser tidvis om at Sajjad er pakistaner, noe han ikke må glemme. Men Sajjad føler seg også norsk, og i dette brytningspunktet mellom det pakistanske og det norske prøver han å finne ut hva han selv vil. Det må jo bli konflikt.

Slik jeg ser det er Sajjad den første norsk-pakistaneren i norsk litteraturhistorie. (Jeg kjenner ikke til noen tidligere bøker om en eller flere norsk-pakistanere) Boken er ikke et litterært mesterverk, men den er godt skrevet og ikke minst godt oppbygget. Noen dramatiske topper er det, særlig når konflikten mellom Sajjad og hans far utarter seg og etter hvert eskalerer, men også de indre monologene og refleksjonene Sajjad har om hvem han er og hvem han vil være er spennende. Jeg kan tenke meg at mange interesserte seg for boken fordi man får et innblikk i hvordan det er å vokse opp i to kulturer, og nesten daglig stå i rollekonflikter fordi man blir stilt overfor to ulike sett av forventninger.

Overraskende nok, eller kanskje det bare er deprimerende, synes jeg at boken tåler tidens tann. Temaene boken tar opp er universelle og vil alltid være aktuelle, men også det problematiske og utfordrende i å vokse opp med to kulturer er til dels aktuelt og relevant i dag. Omtrent to og en halv time senere var boken lest og jeg kunne også forsvinne inn i drømmeland.

Gjør barnehagen obligatorisk

Da klokken klang, så fort vi sprang, og ingen stod igjen og hang – kanskje bortsett fra han som ikke gikk i barnehagen.

Fra og med august i år har regjeringen bestående av Høyre og Fremskrittspartiet økt kontantstøtten til 6000 kroner månedlig for barn mellom 13 og 23 måneder som ikke går i barnehage. Dette fører til at motstandere av kontantstøtten igjen angriper stønaden og dens virkninger. Særlig opptatt er man av at innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i arbeid fordi en heller velger kontantstøtte.

Et annet argument som blir brukt av motstanderne er at når barna ikke går i barnehage lærer de ikke språket godt nok, og dermed blir hengende etter i den språklige utviklingen. Dette fører igjen til at barna får et dårligere utgangspunkt ved skolestart på grunn av manglende språkferdigheter.

Egalitære idealer
Motstanderne av kontantstøtten fremmer vektige argumenter som man ikke kan avfeie uten videre. Sysselsetting er viktig, særlig blant kvinner, fordi det fører til mer likestilling mellom kjønnene. Arbeid gir inntekt som igjen gir selvstendighet, både økonomisk og sosialt. Det er også viktig, hvis vi ønsker et egalitært samfunn, at alle barn uansett bakgrunn får like muligheter til å lykkes i livet. Men det må være reelle og faktiske muligheter.

I Norge har vi brukt, og bruker fortsatt, skolen som et middel for å utjevne sosiale forskjeller i befolkningen. Og jeg vil med rimelig sikkerhet si at så å si alle de store politiske partiene i landet vil slutte seg til at sosial utjevning er et viktig mål for den offentlige skolen.

Men virker det? Statistikken viser at jo høyere utdanning foreldrene dine har, jo høyere karakterer vil du som elev få. Sosiale og økonomiske klasser reproduserer seg selv, og selv om noen også i dag gjør en klassereise er det heller unntaket enn regelen.

De beste læringsarenaene
Men der man kan gjøre en faktisk forskjell er i barnehagen. Det handler om å gi barn et best mulig utgangspunkt for å kunne lære og tilegne seg kunnskap.

Barnehagene er ikke lenger rene oppbevaringsanstalter for travle foreldre som må jobbe, selv om det kan føles slik, men de er kanskje de beste læringsarenaene i landet. I barnehagene foregår læring i sin beste form, nemlig på barnas premisser gjennom sang, sanser og lek.

Der foregår læring i samhandling, gjennom å prøve, feile og å prøve igjen uten at det står en voksen med ørten vurderingskriterier for å felle en dom.

Middeklasseblikket
Og da kommer jeg til mitt hovedpoeng og det som vel kan kalles elefanten i rommet. Mange politikere snakker varmt om barnehagen og at alle barn bør gå i barnehagen.

Men jeg mistenker samtidig at disse politikerne snakker med et middelklasseutgangspunkt. Det er ikke rart i det hele tatt, de aller fleste i Norge kan sies å tilhøre den store og mangfoldige middelklassen. De politiske partiene fører stort sett politikk for middelklassen, også de som sier å kjempe for de svake. Men det finnes fortsatt fattige i Norge, og blant innvandrere og etterkommere av innvandrere er andelen fattige langt høyere enn i befolkningen generelt. Men dem snakker vi ikke om.

Slik jeg ser det, og skal man tro en del politikere, er barnehagen grunnsteinen for hvor godt barna lykkes i skolen senere i livet. I så måte kan barnehagen sies å ha blitt en viktig del av grunnopplæringen i Norge, og sist jeg sjekket var grunnopplæringen gratis her til lands.

Ergo må barnehage bli obligatorisk og gratis for alle barn. På lang sikt vil det nok være en bedre investering enn å senke en rekke avgifter, og det vil i hvert fall være bedre enn å gi skattelette til de med høye inntekter som allerede har trukket vinnerloddet.

 

Publisert på vg.no 11. september 2014