Kulturen.

er trua
vi må ta vare på Kulturen.
verne han, frå tid, frå stad,
frå folk
politikarane kappar om å verne han
for å vise at dei lyttar, tek folk på alvor,
og i alvorlege stundar blir søvnlause fordi
Kulturen. er trua som om sjølve livet står på spel
om ikkje livet så sjela, om ikkje sjela så tanken, om
ikkje tanken så spørsmålet, som hola
under bakken vi ikkje lenger kryp inn i sjølv om
han er trua.

Kulturen. Kva er? Kvae? Som myggen i juratida set seg fast i
og blir kapsla for så å bli funnen att millionar av år seinare
bli dyrka fram frå ingenting til noko ein vil ha, eller ikkje vil
ha likevel for tanken var ein annan stad og røynda var her
og vi sit på hytta med Snorre, eller i byen med Bjørneboe
og nokon får ein kanon idè om å lage ein kanon for alt
for å sikre seg at han som er trua blir uthula og døyr einsam
på pidestallen utan rot til røynda, høgt der oppe som er verd
noko ingen veit lenger kva er… anna enn at han er jævleg bra
så vi er nøydt til å verne han og kalle han kulturarva vår som
berre vi har berre vi og ingen andre enn berre vi som har funne
på før nokon andre så vi blir Kulturnasjon med stor K og seinare
KulturNasjon med stor N og seinare KULTURNASJON med berre VERSALAR
større ein Versailles og Paris og Roma og Verda fordi vi er
KULTURNASJON med berre VERSALAR
fordi vi er Kultur. punktum

13.02.2017

Publisert i Mål og Makt nr. 1 2017

Om mitt møte med Fredrik Barth

De fleste har neppe hørt om mannen, men Fredrik Barth har gjennom sitt arbeid og virke hatt direkte innvirkning på våre tenkemåter og vår forståelse av samfunn og kulturer. I tillegg er Barth en av de mest siterte samfunnsforskerne i verden, en akademisk superkjendis.

Fredrik Barth – En intellektuell biografi. Universitetsforlaget.

Selv oppdaget jeg sosialantropologi som fag ved en tilfeldighet. Jeg begynte på lektorprogrammet på Universitetet i Oslo, og som en del av programmet hadde jeg innføringsemne i sosialantropologi. Det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle studere sosant, men etter 10 studiepoeng med innføring var jeg nærmest solgt. Fredrik Barth hadde jeg ikke hørt om, men jeg fant raskt ut hvilken status han hadde i akademiske kretser.

En gang vi satt utenfor SV-fakultetet på Blindern og drakk kaffe, jeg og et par andre sosant-studenter (de tok bachelor i sosant og var mer inne i faget enn meg) kom en eldre mann gående over brosteinen. De andre jeg satt sammen med ble plutselig målløse, og så begynte de å hviske til hverandre. Det er Fredrik Barth, sa de. Så sa de ikke mer, bare satt og så diskré på den høye mannen på vei inn. Først etter at han hadde gått inn, brøt de stillheten, og var fra seg av begeistring. Den gangen skjønte jeg ikke helt mine medstudenters begeistring, men senere skulle jeg finne ut at den gamle mannen jeg hadde sett var en av våre største tenkere. Barth kan nevnes med samme selvfølgelighet som vi nevner Bourdieu og Giddens.

Fredrik Barth – En intellektuell biografi av Thomas Hylland Eriksen er historien om en av de store akademikerne i vår tid. Hylland Eriksen forteller denne historien med en nærhet til både personen og faget, og viser på en ypperlig måte hvordan de to er flettet sammen. Fortellingen om Barth er fortellingen om sosialantropologi som fag, og omvendt. Men boken er ikke dermed utilgjengelig for folk som ikke er sosialantropologer. Riktignok er faghistorien en viktig og sentral del av boken, men Hylland Eriksen skriver også fram personen Barth på en slik måte at man blir litt lei seg for at man aldri fikk møtt ham.

Selv om jeg observerte Barth på SV-fakultetet på Blindern, så møtte jeg ham aldri personlig. Men en gang skrev jeg brev til ham, da jeg var usikker på om jeg skulle studere sosialantropologi i tillegg til lærerstudiene. Jeg søkte råd, men forventet ikke svar. Til min store overraskelse fikk jeg svar. Da tenkte jeg at når Barth tar seg tid til å skrive et svar til en student på noen og tyve, så sier det veldig mye om han som person. Da bestemte jeg meg for å satse på sosantstudier også. Jeg har ikke angret siden.

Så, om man er sosialantropolog eller ikke, om man kjenner til Barth eller ikke, anbefaler jeg Fredrik Barth – En intellektuell biografi. Du vil garantert lære noe nytt.

 

Ta det som en mann – fra skamløs til skamfri

«Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske. Jeg likeså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og å få rede på dem.»

Med disse linjene gikk Henrik Ibsen uhørt langt i 1879, i hvert fall hvis man spurte hans samtidige småborgerlige pietister. Men mange protesterte nok, både menn og kvinner, fordi de innså at i disse linjene lå kraften til å knuse patriarkatet. At det her, i «Et dukkehjem», var noe som truet det bestående. Edmund Burke skal ha sagt «Den som er blitt beruset av makt og har hatt fordel av den, om så bare for et år, kommer aldri til å oppgi den frivillig.»

Ingen med makt gir den fra seg frivillig, selv ikke i demokratier som vårt. En norsk statsminister vil holde på makten til hun ikke lenger makter. Heldigvis for oss er våre politikere anstendige nok til å gå av når valget er tapt, men da har de først kjempet med alt de har for å beholde makten.

På samme måte er det innenfor husets fire vegger. I familien. Blant venner. Den voksne har makt over barnet, den eldre har makt over den unge, mannen har makt over kvinnen og patriarken har makt over alle.

Og så får man høre, også i 2017:

«Og du tenker ikke på hva folk vil si» eller «Du er først og fremst hustru og mor» eller «Eier du ikke skam?!»

Nei! Skrev noen tøffe jenter for ett år siden. Nei! Har jenter skrevet og skreket i årtier, i århundrer. Og har møtt dørgende stillhet. Fra menn. Og fra noen kvinner.

I mai i fjor skrev jeg i Aftenposten «Vi menn burde skamme oss». Ikke fordi jeg taler på vegne av alle menn, snarere tvert imot, men fordi jeg registrerer at vi forblir tause, at vi ikke står skulder ved skulder sammen med modige kvinner. Og jeg skrev det jeg tenkte var selvsagt, men det er også første gang siden jeg begynte å skrive i aviser for ti år siden at jeg med ett og samme innlegg har prestert å få kjeft fra et vidt spekter av menn. Fra etnisk norske hvite menn som ellers mener at muslimer og innvandrere er, for å si det pent, «ikke ønsket i Norge». Kjeft fra religiøst konservative muslimske menn fordi jeg, ifølge dem, forderver deres kvinners sinn, deres kvinners moral og sjel med ublu tanker.

De skulle bare visst hvor ublu jeg virkelig kan være. Jeg fikk også kjeft fra sosialt konservative, ikke fullt så religiøse menn. Og fra noen tilsynelatende liberale, ikke fullt så religiøse menn. Altså menn over hele fjøla var fornærma og støtt, mente seg urettferdig behandla, mente seg utsatt for generalisering, mente seg stigmatisert fordi jeg sa at vi burde skamme oss. Da tenker jeg, at når et så vidt spekter av menn blir støtt og fornærmet har man kanskje truffet en nerve. Og den nerven bør en pirke mer borti.

Men tenk hva folk vil si – det er å gjøre et subjekt til et objekt. Med denne relativt enkle frasen kan man frata et menneske individualiteten, retten over seg selv: men tenk hva folk vil si er å frata et menneske viljen.

Så når kvinner sier «dette gidder jeg ikke lenger», da bør vi menn si «ikke jeg, heller». Og når kvinner sier «jeg driter i hva folk vil si», da bør vi menn si «jeg også». Det hadde vært det vidunderligste.

Men det skjer jo åpenbart ikke. Kvinner roper fortsatt for å bli hørt, og menn sitter fortsatt med bomullsdotter langt inne i øregangene og hører bare sine egne stemmer rose og opphøye seg selv, og blir usikre når de endelig får dottene ut av ørene og finner ut at kvinner kan.

Men små ting kan gjøre stor forskjell.

For et par år siden skrev jeg i VG at for å få flere minoritetskvinner i arbeid må man gjøre en ting: nemlig å lære mennene deres å lage mat. Lenge har myndigheter, Nav og andre jobbet for språkopplæring, kvalifiseringsprogrammer og kurs i cv-skriving. Mye av dette kan måles og telles. Så og så mange har deltatt på språkopplæring, så og så mange har hatt praksisplass, så og så mange har vært på cv-kurs. Deretter kan statsråder og politikere peke på tall i en powerpoint og si «se så mye vi har gjort, se så flinke vi har vært, klapp på skulderen til oss». Men det som egentlig må gjøres, som ikke kan måles, som vi aldri blir ferdig med, er å jobbe med hvilke holdninger vi selv har, og som vi lærer bort til ungene våre.

Ja, det er flåsete å si at menn må lære seg å lage mat. Men det handler om hvilke kjønnsrolleforventninger vi har som individer og som samfunn. Når menn tar sin del av ansvaret med husarbeid, med barna, gir man uttrykk for et likestilt syn på kjønnene. Det er forutsetningen for at kvinner skal kunne komme i arbeid, tjene egne penger, oppnå det kvinnekampen siden Nora gikk ut døra i 1879 har handlet om. Å finne ut av tingene selv, å erfare verden selv, og slik Ibsen og andre realistiske forfattere mente, ta kontroll over sin egen skjebne for å endre den.

Endring tar tid, krever tålmodighet og en vilje sterkere enn hundre elefanter. Eller BMW-er hvis man skulle ha spurt en pakkis.

Men det er mulig å se endring. I dagspressen har virkeligheten ofte veldig skarpe kanter, mens i hverdagen til folk, hvor sosial endring faktisk skjer, kan kantene være noe rundere. I 2015 leverte sosialantropolog Ida Erstad en doktorgrad om norsk-pakistanske kvinner og oppdragelse. I et intervju sier hun at «de (mødrene) ønsker at barna skal oppdras til mer kjønnslikestilling (…) at de skal ha færre tydelige plikter overfor familien. De vil ha selvstendige barn som heller har plikter overfor seg selv og storsamfunnet. De går fra en kollektiv til en mer individualistisk tankegang, som er myntet på en framtid her i Norge.»

Min tolkning er at mødrene vil barna skal være skamfrie, ikke skamløse. På en måte kan man si at mødrene vil oppdra sine barn slik at jentene skal slippe å måtte gjøre som Nora, men også at guttene skal slippe å stå tilbake like maktesløse som Torvald. Da må også mennene kaste skammens svøpe fra seg. Vi må ta imot den friheten de skamløse tilbyr oss. Vi må bli skamfrie.

• Teksten er en forkortet versjon av et foredrag holdt ved Flerkulturelt bibliotekmøte om skam, identitet og tilhørighet på Nasjonalbiblioteket 3. mai 2017.

Publisert i Dagbladet 8. mai 2017

Bokomtale: Kongepudler og klassekamerater

For elleve år siden, altså i 2006, kom boken Kongepudler av Anonym ut på Kagge forlag. Boken er en politisk satire som handler om at Trond Giske og Ari Behn slår seg sammen for stjele makten fra Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Kongepudler ble en snakkes, særlig blant kultur- og politikereliten som naturlig nok var veldig nysgjerrige på hvem som var forfatteren. Boken er både vittig og spennende, selv ti år senere, men man kanskje være gammel nok til å kjenne til personene som omtales i Kongepudler, og hvilke forhold de hadde. Hvis man ikke kan huske å ha lest om partyløven og kongevenn Giske i avisene, eller vært vitne til Ari fortelle om lysfontener, så er kanskje ikke Kongepudler så morsom.

Men Klassekameraten, som er den tredje boken i en slags serie av politiske satirer av Anonym, er bedre enn Kongepudler. I Klassekamerater har statsminister Jens Stoltenberg forsvunnet, og ingen vet hvor han er. Martine Aurdal får rollen journalist/etterfosker som skal finne Jens. Martin Kolberg prøver så hardt han kan å overbevise pressen og folket om at Jens er på topphemmelig fredsoppdrag for FN. Men i virkeligheten er det noe helt annet som har skjedd. Klassekameraten er en spennende thriller som man blir helt oppslukt av. Jeg slukte boken i løpet av et par dager, og er etter min mening den beste av de to nevnte bøkene.

Nå er det 2017. Siden 2013 har vi hatt en blå-blå regjering. Fremskrittspartiet har i snart fire år fått sitte med hånden på rattet. Erna Solberg har styrt skuta. Til høsten er det valg igjen, og jeg savner en ny anonym forfatter som skriver om Siv og Erna, om Trine og Knut Arild, og ikke min Sylvi. Eller kanskje virkeligheten er parodisk nok i våre dager?

Bokomtale: Mine brødre

Mine brødre er Adel Khan Farooqs første roman er utgitt på Aschehoug høsten 2016.

 

Mine brødre av Adel Khan Farooq

Vi blir kastet rett inn i handlingen hvor tre ungdommer er i ferd med å bryte seg inn i en bil for å stjele musikkspilleren. De tre vennene Omar, Kenneth og jeg-personen er på Oslos vestkant, på Majorstuen. Jeg-personen holder utkikk mens de to andre er i ferd med å bryte opp bildøren. De lykkes, og med høy puls klarer de å komme seg unna. musikkspilleren selger de, og for pengene skaffer de seg øl. Slik åpner Mine brødre, som et skudd, og Farooq etablerer miljøet, karakteren og tonen i boka veldig godt i løpet av de første sidene.

Gutta er røffe, og det samme er språket i boka, men uten at det trekker oppmerksomheten til leseren. Den største utfordringen forfattere av denne type bøker har, er å gjøre leseopplevelsen troverdig. Både språket og karakteren, miljøet og hendelsene fremstår som svært troverdige. Jeg må innrømme at under lesingen fikk jeg flere ganger opplevelsen av å være på hjemstedet mitt på Oslos østkant da jeg var 15-16 år gammel. Det var jo akkurat slik det var, tenkte jeg flere ganger.

Handlingen finner sted før og etter terrorangrep i Paris, og Mine brødre handler om en ungdoms søken etter å finne seg selv og sin plass i samfunnet. På mange måter lever han på randen av samfunnet, verken innenfor elle utenfor, og nettopp denne kompleksiteten i å være både hjemme og ikke hjemme klarer Farooq på en svært god måte å få frem hos jeg-personen.

Jeg vil si at Adel Khan Farooq med Mine Brødre undersøker og levendegjør ulike mekanismer som kan støte et menneske ut, og viser at det ikke er ett enkelt svar. Derfor vil jeg anbefale denne boken for både unge og voksne.

Bokomtale: Nei og atter nei

Nei og atter nei av Nina Lykke handler om middelaldrende Ingrid som har kommet i klimakteriet, med alt av besvær slikt medfører. Hun er lektor, men drittlei jobben og gjemmer seg på toalettet for å slippe å snakke med noen. Sønnene beveger seg i romanens periferi som noen bortskjemte typer det mest sannsynlig ikke kommer til å bli skikkelige folk av. Mannen til Ingrid, Jan, har blitt avdelingsdirektør i departementet han jobber i, og synes å mene at han har kommet så langt det er mulig for en som han på karrierestigen.

Nei og atter nei av Nina Lykke

Scenen er dermed satt. Boken kan leses som en samfunnssatire, relativt skarp i så måte. Tidvis er den også veldig frisk, blant annet når Ingrid reflekterer rundt hvordan skolen og elevene har forandret seg. Hvordan skolesystemet og læreren har gått fra å være en respektert og høytstående institusjon, til å bli et sted hvor elever sutrer og klager seg til bedre karakterer.

Men bakenfor det samfunnskritiske handler boken mest om to voksne mennesker, en mann og en kvinne, som går gjennom en midtlivskrise på hver sin kant. Kvinnen blir innesluttet og deprimert, mannen blir forelsket i en ung medarbeider som vekker det seksuelle vesenet i ham.

Samtidig er ikke Nei og atter nei den klisjeen det kunne ha blitt, og dermed klarer Nina Lykke å unngå kanskje den største fallgruven. Fortellingen om Hanne, den unge medarbeideren Jan innleder et forhold til, bidrar i stor grad til at romanen til Lykke ikke blir enda en bok om deprimerte kvinner og midtlivskriserammede menn. Hanne er en urolig sjel, som ikke finner seg selv eller sin plass i samfunnet. Hun har alt, men samtidig ingenting. Lykke kunne sikkert gitt Hanne en diagnose, men hun gjør ikke det. Jeg vet ikke om det er bevisst, men det er i hvert fall lurt å ikke sykeliggjøre mennesket unødvendig. Det er i hvert gjennom fortellingen om Hanne at samfunnskritikken kansje kommer tydeligst til syne, i hvert fall indirekte.

Alt i alt er Nei og atter nei både morsom og skarp, selv om satiren ikke er helt gjennomført.

Bokomtale: Hver gang du forlater meg

Linnea Myhres siste bok, Hver gang du forlater meg, handler om en ung kvinne som er kjæreste med en kjent norsk musiker som bor i USA. Bok handler i grunn om hver gang de møtes, og hver gang han reiser fra henne, enten han skal hjem eller ut på turne. Hun sitter ofte igjen med en følelse av tomhet, og det skjer visstnok alltid på en søndag.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Så skjer det at de går fra hverandre, og tomheten blir altoppslukende. Når hun ikke lenger har kontroll, tar hun kontrollen ved å ikke spise, eller å kaste opp det hun spiser. Spiseforstyrrelsen er noe hun har slitt med tidligere også. Det hadde blitt bedre da hun hadde møtt ham, blitt sammen med ham, men når han forsvinner havner hun tilbake i gamle tankemønstre.

Myhre appellerer visst til ungdommen med tematikken. Men hovedpersonen er ekstremt selvfokusert, til de grader at det kan bli destruktivt. Muligens gjenspeiler hovedpersonen dagens ungdom. Plottet og problemstillingen er greie nok, men romanen har en rekke svakheter.

Jeg mener å ha lest et sted at Myhre denne gangen ikke ville skrive selvbiografisk. Men det er tydelige og klare linjer til de to foregående bøkene, og hovedkarakteren i Hver gang du forlater meg kan sies å være samme person som i Evig søndag og Kjære. Nå er ikke det negativt i seg selv, men Hver gang du forlater meg handler i stor grad om det samme som de to foregående bøkene. Det er same shit, new wrapping på godt norsk.

Videre er ikke språket overbevisende godt. Det er helt greit, men ikke noe mer enn det. I stor grad er det mye fortelling og lite som vises. En kjent forfatter skal visst ha sagt at man skal vise, ikke fortelle (show, don’t tell), men hos Myhre er det for mye av det siste. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det ikke er litteratur, for det hadde vært en veldig drøy påstand, men det er ikke noe særlig god litteratur etter min vurdering.

Karakterene er relativt platte, og man kommer egentlig ikke under huden på noen av karakterene. Jeg tror ikke det er meningen at det skal være slik. Tredjepersonfortelleren ser ut til å være brukt for å skape en distanse mellom hovedpersonen og forfatteren, og det fungerer, men fortellerposisjonen blir ikke utnyttet fullt ut. Det ligger mange ubrukte muligheter i synsvinkelen som kunne ha vært brukt til å gi fortellingen mer kjøtt på beinet.

Oppsummert er Hver gang du forlater meg helt grei, men den våkner ikke til liv i leserens bryst, og hvorvidt verket er lovet evig liv, får kun tiden vise.

Både nært og fjernt i lyrikken

Jeg har lest en del nye diktsamlinger i det siste, og det som slår meg er at bredden av temaer er stort, fra det helt nære til det galaktiske, men samtidig handler så å si alt om oss selv.

Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen

Åstedsblomster av Torgeir Rebolledo Pedersen kom ut i fjor (2015). Tittelen fenget meg ved denne, og er egentlig grunnen til at jeg valgte å lese den. Det er en dobbelhet i tittelen, den er vakker, men litt skremmende samtidig. Umiddelbart virker det ikke som om det er et gjennomgående tema i Åstedsblomster, men etter hvert som man dykker dypere i bokens univers, fremstår de første diktene som et preludium til det som må komme, og som kommer gang på gang. Døden. Men samtidig er det en viss lekenhet i minnene som skrives frem om det som var, om det som blant annet far og sønn opplevde sammen. Deri ligger også styrken til Pedersen. Åstedsblomster kunne fort ha blitt sentimentale sørgedikt, men kanskje fordi Torgeir Rebolledo Pedersen er en erfaren poet, gir han oss som lesere mer enn sorgen alene.

 

Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.

En helt annerledes diktsamling er Endelig står verden på hodet av Hege Woxen. Her får familielivet, og livet som småbarnsforelder plass, derav tittelen. Språket er nedtonet, og hvis man har barn i småbarnsalderen vil man kjenne seg igjen i livet slik det skildres, snudd på hodet, men med met positivt fortegn. Språket og formen er ganske nedtonet. Diktene kan man lese hver for seg, men også som en lengre sammenhengende fortelling.

 

 

 

 

Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz

Maria Dorothea Schrattenholz debuterte i 2015 med diktsamlingen Atlaspunkt. Den kan kalles en mystisk sci-fi-diktsamling. Schrattenholz starter med å bygge opp kroppen, nærmest knokkel for knokkel og gir det et språk som er konkret, men samtidig underliggjørende, for eksempel i strofen i beinpipene ligger margen trygt / slumrende mørkt skjules / umodne stamsceller / du må ikke snuble nå / det er vesener der ute / som kan lukte blod. 

Diktsamlingen bygges ut til en episk fortelling om en jord som tilsynelatende har gått under, men det sies ikke direkte i teksten. Menneskene har flyktet ut i universet, og snart skal noen tilbake for å undersøke om det er mulig å vende hjem igjen. Schrattenholz skriver frem et fremmedgjort vesen som må bli lære å kjenne seg selv igjen, kroppsdel for kroppsdel nærmest. Atlaspunkt er et av de beste diktsamlingene jeg har lest på en god stund, og jeg håper å få lese mer fra Schrattenholz om ikke altfor lenge.

 

Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.

En helt fersk diktsamling fra i høst er Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln. Den er markedsført som dikt for ungdom, og at diktene er skrevet av forfatteren da han var ung selv. Vi kan her se at Jakhelln allerede som ungdom hadde en fascinasjon for det mørke og destruktive i litteraturen. Diktene er stort sett greie, noen bedre enn andre, for eksempel diktet som kalles sjelesk.

 

 

 

 

Kom, fjerne fremmede
Mine mothaker er kastet

Hud vil rispes
Kjøtt skal splintres

Hender tar seg til mitt hode

Hjernen forblir liggende
bak jomfruhinsidige vegger

8.10.1995

Det er en viss tematikk som går igjen, men diktene er av varierende kvalitet, som man kanskje bør vente fra en dikter som er 18/19 år gammel da diktene ble skrevet. Som ungdom ville jeg nok latt meg begeistre av det dystopiske og groteske i diktene, i så måte passer boken til en tenåring som ennå har mye å utforske i litteraturens verden.

 

 

 

 

Bøker som beveger

God litteratur har kraften til å bevege, og i møte med leseren kan bøker sette dype spor. Mange har leseropplevelser de husker særlig godt, så jeg har spurt noen folk om de kan fortelle om bøker som har betydd mye, eller som har beveget dem på noen måte.

 

Sofia N. Srour, 22 år gammel norsk-libaneser, samfunnsdebattant og jusstudent

Sofia Srour. Foto: Privat

Du vet den følelsen når du vil sitere noe fra en bok du elsker og du skulle ønske du bare kunne sitere hele boka, nettopp på grunn av hvor treffende alt i den er? Både Sylvia Plaths The Bell Jar og Charles Bukowskis diktsamlinger oppleves slik for meg.

Diktsamlingene jeg har av Bukowski har vært mine følgesvenner siden videregående skole. Litt fordi livet mitt tok et stort vendepunkt da. Ting ble, og bare var, vanskelige. Mørke dager dominerte i lengre perioder. Bukowskis bøker hjalp i slike tider. Han virker helt håpløs i sine dikt, men har likevel håp. Håpløs men håpende, det var… er jeg også. Han skriver brutalt ærlig og kan være grov i mange av sine dikt. En litt morsom hendelse jeg har lyst til å nevne i sammenheng med dette, var da jeg fikk følgende kommentar: “Wow, jeg er visst ikke helt tom for fordommer”. Vedkommende var overrasket over at jeg, med min hijab, satt og leste Bukowski. Bukowski skriver grovt, men det var kanskje det jeg likte så godt også?

Jeg må også si litt om Plaths The Bell Jar. Den leste jeg rett før jeg flyttet til Oslo for å studere, og boka handler mye om akkurat dette med studier og en ny start. Det virket lovende, men var altså ikke slik. Det var tøft. Plath skriver: “I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.” Jeg tror det er det viktigste jeg noen gang har lest – bare det å kjenne på virkeligheten av disse ordene. For jeg er jo. Tross alt, så er jeg. Og det er det eneste som virkelig betyr noe.

“what matters most is
how well you
walk through the
fire.” – Bukowski

 

Namra Saleem, 30 år gammel forfatter av boken I morgen vi ler og multiinstrumentalist i bandet level & tyson

Namra Saleem. Foto: Tigerforlaget

Da jeg gikk på ungdomskolen slet jeg med å finne litteratur jeg kunne kjenne meg igjen i. Derfor leste jeg oftest eventyrbøker. Jeg elsket Drømmen om Narnia. Og jeg elsket Roald Dahl. Så skulle min storebror introdusere meg for den første ungdomsromanen jeg virkelig likte.

De fleste ungdomsbøker jeg hadde forsøkt meg på før dette, traff meg aldri helt, og jeg klarte ikke å fullføre dem engang. Derfor var jeg skeptisk da broren min ga meg boka The Outsiders av S.E. Hinton. Samtidig så jeg veldig opp til ham og mye av musikken jeg hørte på var band broren min hadde tipsa meg om (som typ Nirvana).

Kanskje var det nettopp The Outsiders som fikk meg til å tenke at jeg også kunne bli forfatter. Boka var nemlig skrevet av en sytten år gammel jente (hun begynte på romanen da hun var femten). Det var rett og slett en bok for tenåringer, skrevet av en tenåring, og handlingen var kjempespennende.

Hinton skildret et tøft miljø gjennom den fjorten år gamle hovedkarakteren Ponyboy og boka var kontroversiell da den kom ut. Skal man tro Wikipedia er det enda et krav om at boka bør fjernes fra bibliotek i USA. Typisk USA ass.

Handlingen finner sted i Tulsa, Oklahoma på 60-tallet og boken tar opp rivalisering mellom to gjenger: Greasers (røverne) og Socs (snobbene). Ponyboy tilhører Greasers og er stolt av det. Han vokser opp sammen med brødrene sine på østkanten og det hele eskalerer da hans venn Johnny (som jeg fremdeles husker ble skildra som en valp som hadde blitt sparka litt for mange ganger) dreper en av guttene fra Socs-gjengen.

Jeg husker at jeg syntes alt var så vakkert skildret og jeg tror jammen meg at dette er den første boka som fikk meg til å gråte.

Man får kanskje inntrykk av at dette er en gangsta-bok, men den er ikke det. Den handler om klassekamp, vennskap og om det å være ung i et tøft miljø. Det var ikke som om jeg kunne kjenne meg igjen i dette nødvendigvis, men det var ikke så viktig. Jeg levde meg inn i historien, og jeg fullførte boka, uheldigvis for meg, altfor raskt. Det er nok en god grunn til at The Outsiders er på American Library Associations topp 100 liste.

 

Iqra Aftab, 19 år gammel samfunnsdebattant og sosialantropologi-student.

Iqra Aftab. Foto: Privat

En bok som har betydd mye for meg, er «Anne Franks Dagbok». Anne Frank var bare en helt vanlig jente som skrev ned tankene og drømmene sine i en dagbok. For meg var den sterk å lese. Det at en jente selv under en krig kan fortsette å håpe og drømme, er for meg utrolig. Den er et symbol på menneskelighet, kjærlighet og hva det vil si å være et menneske, rett og slett. Jeg fant boken når jeg gikk i 6. klasse og den reddet meg. Den ga meg et håp om at når alt kommer til alt, så er mennesker gode «deep down.» Det kan også ha noe å gjøre med at jeg er veldig interessert i 2. verdenskrig, men jeg synes bare «historien» hennes er interessant og den reddet meg.

Bokomtale: Torget

Torget
Victoria Durnak
Flamme forlag
2015

 

Torget handler om Elin, en arbeidsløs gartner, som slår opp med kjæresten Isak. Han er ikke som før. Isak blir fremstilt som likegyldig og ganske tiltaksløs. Som leser får man inntrykk av at han er relativt fjern, men samtidig får vi tidlig inntrykk av at Elin er ganske påtrengende og tidvis slitsom. På en måte kan man derfor kanskje forstå Isaks resignasjon.

Torget av Victoria Durnak. Flamme forlag.

Elin blir så frustrert at hun tar ned en filmplakat Isak er særlig glad i, og gir det bort til et loppemarked. Men hun angrer, og prøver å kjøpe plakaten tilbake, men en annen kommer henne i forkjøpet. Ganske snart begynner Elin å bruke tiden på nettsiden Finn, og begynner å hente ting hos folk for så å levere til de som skal ha dem, som mellomledd mellom den som gir bort og den som tar imot. Etter hvert finner hun også plakatmannen. Men han har også noe annet interessant, i tillegg til filmplakaten Elin vil ha tilbake. Plottet er ganske bra, og interessant. Etter hvert utvikler historien seg til en mysterieroman. Det både fungerer og fungerer ikke.

Skrivestilen til Durnak er enkel og lettfattelig. Språket likeså. Spenningen ligger i handlingen, og i hvilken retning Elin kommer til å gå. Det kan virke som om Durnak har to prosjekter i Torget. Det ene er historien om Elin som vil finne seg selv, og mens hun venter på det, reiser hun rundt og leverer ting for folk, i håp om å møte noen som kan gi et svar. Det andre prosjektet er å løse mysteriet med plakatmannen, og finne ut hvordan han kjenner den avdøde moren til bestevenninnen. Begge prosjektene er interessante, men de slår hverandre halvt i hjel. Romanen som en helhetlig fortelling synes jeg derfor blir litt svak.

Torget er en roman for og om unge voknse i vår tid. En fortelling om en generasjon som har et enkelt språk, og som sliter med å finne mening med tilværelsen. Det er også en fortelling om en genereasjon hvor de materielle og fysiske tingene har mer plass enn relasjonene. Kan det virke som i hvert fall. Det har kommet flere slike bøker i det siste, noen er bra, andre ikke, Torget er sånn midt på tre.