Category Archives: Ymse

Høstferietidsklemme

I dag startet høstferien (på østlandet i hvert fall) og jeg har allerede registrert at folk spør seg hva man skal med høstferien egentlig. Det er jo ingen som plukker poteter lenger, så kunne ikke ungene like gjerne gått på skolen, er det en del som spør seg. Argumentet er som regel at ungene da kunne ha lært mer. Nå er det ikke nødvendigvis slik at mer undervisning fører til mer læring.

Men det mer interessante er at man kan tolke folks utsagn i retning av at man må gå på skolen for å lære noe. Skal man lære skolefaglige ting, må man nok på skolen, men man kan lære mye hjemme også. Jeg vil derfor komme med noen forslag til hva du kan lære ungene dine når de er hjemme fra skolen i høstferien (og gjerne i andre ferier også).

 

  1. Hvis du har mulighet til å ta med ungen på jobb, ja da vil jeg anbefale at du tar med ungen på jobb. Det kan være veldig spennende for barn å se hva foreldrene driver med når de er på jobb. Du kan da fortelle barnet ditt om arbeidsoppgavene dine, hvordan du bidrar på arbeidsplassen og i samfunnet generelt.
  2. Litt avhengig av barnets alder og modenhet (du kjenner ungen din best) kan en idè være å ha ett læringsmål hver dag. Det kan for eksempel være at barnet skal lære å vaske tøy, brette skjorter eller andre gjøremål man har i hjemmet. Det er forøvrig veldig lurt å lære barna slikt tidlig, det kommer godt med i voksenlivet.
  3. Ta med barna i butikken og gi dem oppdrag. For eksempel kan de få en hundrings de skal handle inn middag for, eller at de får en handleliste og skal finne ut hvor mye varene kommer til å koste.

 

Dette er bare tre forslag, men man kan lage utallige variasjoner, eventuelt helt andre oppgaver ungene kan få bryne seg på.

God høstferie!

Vendbar falle

Borettslaget mitt renoverer boligblokkene. Den gamle fasaden er revet vekk, alle vegger og tak er etterisolert, og nye veggplater er satt på plass. Balkongene har også fått en ansiktsløfting, og blitt innglasert. Det har blitt riktig fint, og alt har blitt gjort av utenlandske arbeidere.

Riktignok bygget våre bestefedre og mødre landet for mange herrens år siden, men i dag gjør vi ikke stort mer enn å administrere det. Uten at jeg har noen konkrete tall, kan jeg med rimelig stor sikkerhet si at det er større sannsynlighet for at du treffer en administrerende direktør enn en forskalingssnekker, hvis du stopper en tilfeldig forbipasserende på gaten.

Men det bygges jo likevel, i hopetall. Nye boligblokker, nye kontorbygg, nye museer (hvis politikere klarer å bli enige, og holde seg til det de blir enige om). Men vi bygger ikke landet lenger, slik våre besteforeldre gjorde, selv om vi betaler for det.

Nå kan det høres ut som jeg er mot utenlandske bygningsarbeidere. Snarere tvert imot, jeg er glad, til og med takknemlig, for at de gidder å reise til Norge for å bygge våre boliger og våre kontorer. For vi vet snart ikke hva vi skal gjøre med en hammer.

Det er bare å se på sinnasnekker`n (som forøvrig bør fjerne den apostrofen som ikke hører noen sted hjemme i det norske språket). Hver uke kan du se en mann (det er alltid en mann) fortelle om da han skulle pusse opp, men så gikk det plutselig et par år og ingenting ble ferdig.

Da må en spørre seg om ”handyman” er en utdøende type. Jeg kjenner litt på det selv. Bestefar pleide å fikse alt selv, mens jeg må tenke meg nøye om før jeg skal henge opp et bilde på veggen. Ikke om hvor bildet skal henge, men hva slags plugg jeg må bruke i gipsveggen uten å slå et stort hull i den. Eller skal jeg bruke plugg i det hele tatt, og hva er egentlig en plugg?

Da jeg pusset opp hjemme, byttet jeg ut noen dører. Fikk kjøpt dem billig på byggvarehandelen. Men når dørene var montert vendte fallen feil vei. Oppgitt dro jeg ned til byggvarehandelen og sa at de må ha solgt meg feil dører. Ekspeditøren ble med bort til en dør som var utstilt, for på det tidspunktet visste jeg ikke at den tingen som stikker ut heter falle. Uten å si et ord tok han tak i fallen, dro den ut og vendte den andre veien. Akkurat, sa jeg og forlot stedet med krum og forlegen nakke. De må ha fått seg litt av en latter den dagen, på bekostning av idioten som ikke visste at fallen var vendbar. Men da lært jeg i hvert fall det til neste gang.

Verken jeg eller noen andre kan spå fremtiden. Men det er en tendens i tiden at alle skal bli akademikere. Alle skal på universitet eller høyskole, som om det er det eneste fornuftige og nyttige man kan finne på å gjøre. Ja, selv de som går på yrkesfag velger å ta allmenn påbygging i stedet for å gå ut i lære og deretter ta fagbrev.

I 2014 var 198 218 elever i videregående opplæring i Norge. Av disse gikk hele 119 788 på et studieforberedende utdanningsprogram. Men kun 8 087 gikk på bygg og anleggsteknikk. Elektrofag hadde noen flere elever, men ikke mer enn 10 542.

Fortsetter det slik vil vi kanskje ikke kunne bygge annet enn pepperkakehus selv, den virkelige husbyggingen har vi vel allerede utflagga.

Publisert i Byggeindustrien nr 13 2015

Nyttårsforsetter

Jeg har ingen nyttårsforsetter i år heller. Jeg skal ikke slutte å røyke, jeg kommer nok ikke til å trene mer, og jeg kommer helt sikkert ikke å til å gjøre andre fornuftige ting folk får for seg å gjøre når et nytt år starter.

Men om 19 dager fyller jeg 30 og da tenker jeg det er på tide å la den gretne gamle gubben i meg få enda mer spillerom.

I 2015 skal jeg derfor prøve å kalle en spade for en spade litt oftere, irritere meg over stort og smått. Være tydeligere i å kommunisere hva jeg mener om forskjellige ting.

Da kan jeg jo begynne med at på nyttårsaften var jeg igjen vitne til at fornuften ikke er jevnt fordelt i befolkningen. Delvis lurte jeg på om det var noe fornuft å spore i det hele tatt. Barn løp frem og tilbake med stjerneskudd i hendene, og tåken la seg tett i Oslo. Noen fyrte av batteri ti meter fra oss, og det skjøt opp lys som sprengte rett over hodene våre. Noen ungdommer kom gående, satte ned et batteri omtrent en meter fra en mann som stod med ryggen til og tente på. Han skvatt, mildt sagt.

I dag våknet vi til nyheten om at en 18-åring er skadet av fyrverkeri og innlagt på sykehus. Det er sikkert flere som skadet seg i løpet av natten. Jeg håper at skadene er minimale, og at færrest mulig har får skader på kropp og sjel i løpet av natten.

Jeg er liberal, og synes ikke noe om forbud i hytt og pine. Men noen grenser og reguleringer må alle samfunn ha. Et eksempel på en slik regulering er salg av eksplosiver. Selv når det kun er tillat med allmenn salg og bruk av fyrverkeri en gang i året, er det tydelig at folk flest ikke har vett nok til å håndtere fyrverkeri på riktig måte. Derfor skriver jeg det i år igjen, gjør salg og bruk av fyrverkeri til folk flest forbudt.

Mobilflørt

Når man rydder dukker det opp ting man hadde glemt. Eller fortrengt. Jeg er ikke helt sikker på hvilket som er riktig å si i dette tilfellet. Under ryddingen dukket denne boken opp.

scan_14422192128_1Alle først vil jeg beklage til skolebiblioteket på Bredtvet videregående skole i Oslo for at jeg aldri leverte tilbake boken. Skolen ble lagt ned for noen år siden, så jeg er litt usikker på hvem jeg skal sende den til nå.

Tittelen sier vel veldig klart og tydelig hva boken handler om, og derfor skal jeg ikke gå noe særlig i dybden på det. Men jeg finner det nødvendig, blant annet fordi jeg synes det er litt flaut å være i besittelse av en slik bok, å fortelle litt om konteksten.

Mobiltelefoner ble vanlige mot slutten av 1990-tallet, og jeg kjøpte meg min første mobiltelefon da jeg var 16. Det var en brukt Nokia 6110 som jeg kjøpte av en kompis av en kompis, og i ettertid tror jeg at jeg betalte altfor mye. Men men, ingen vits i å gråte over spilt melk. Uansett, mobiltelefoner var nytt og plutselig kunne man tekste med hverandre. Den gangen tror jeg det kostet bortimot to kroner å sende en tekstmelding, og mobilflørt åpnet nye dører for oss som ikke turte å snakke med jenter ansikt til ansikt.

Jeg kan ikke huske å ha lest boken (mulig at jeg har fortrengt det), men selv om jeg faktisk leste den i ungdomstiden så hadde det ikke nevneverdig effekt.

Nokia 6110

Nokia 6110

Pedagogikk i hverdagen

Gir du en mann fisk, har han mat for dagen,
lærer du en mann å fiske har han mat for livet.

Kan du huske sist gang du lærte noe nytt? Kan du huske hvordan du lærte det? Jeg har lært å skifte pære i baklyset på bilen min i dag. For to timer siden visste jeg ikke hvordan. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle begynne. Men jeg har flere venner som har et lidenskapelig forhold til biler, så jeg spurte en av dem om hjelp. Noen mennesker er pedagogisk anlagte, ofte uten å være klar over det selv.

Han tok først en titt for å se hvordan pæra skulle byttes. Så forklarte og viste han meg hvordan jeg skulle gjøre det. Deretter ba han meg prøve det selv en gang. Det gjorde jeg, og det gikk fint. Vel, det var tørrtreninga. Men jeg hadde jo ingen ny pære så den var jo egentlig ikke skiftet. Vel, jeg kjørte til nærmeste bensinstasjon, kjøpte ny lyspære og var klar for prøven. Nå var jeg alene, men jeg hadde lært hvordan det skulle gjøres så det var bare å sette i gang. Jeg gjorde som jeg hadde lært for litt siden, og det gikk lett som en lek. Fiks ferdig har jeg nå fungerende baklys på bilen, og jeg fikset det selv.

Nå kan vi prøve å teoretisere dette. Først må læreren vite hva det er han skal forklare. Det gjelder for alt i livet. Skal du lære noe bort, må du kunne det godt selv. Neste trinn vil være å vise eller demonstrere hvordan en oppgave skal løses. I dette tilfelle bytte lyspære i bilen. Det kalles for modellering. Når læreren har modellert kan eleven gjøre et forsøk selv. På engelsk kaller vi det «learning by doing», på norsk kan vi kalle det læring gjennom. I denne fasen kan læreren se hvordan eleven ligger an i læringen, om det trengs en justering, oppklaring eller ytterligere forklaring. Det kaller vi for formativ vurdering, eller vurdering for læring. Til slutt kommer prøven, altså en sluttvurdering.

Med andre ord, pedagogikk er ikke noe som kun foregår på skolen. God pedagogisk praksis kan brukes overalt.

2013 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 33,000 times in 2013. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 12 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

2013 – relativt fritt etter hukommelsen

Januar er så lenge siden at jeg må tenke virkelig hardt for å minnes hva som skjedde, eller ikke skjedde, da. Jeg er ganske sikker på at det var snø. Jeg er også ganske sikker på at jeg hadde en eller to nyttårsforsetter. Uansett, jeg liker januar, ikke minst fordi jeg har fødselsdag den tyvende nyttårsdagen. Tidligere var det å fylle år noe stort, men siden jeg ble 18 har jeg feiret kun en gang, og det var mens jeg var student.

Den første måneden i året starter alltid friskt, og allerede 4. januar hadde jeg to innlegg på trykk, en i VG og en i Aftenposten. Hvert år setter jeg meg som mål å få flere tekster på trykk enn i året før. Men jeg begynte ikke å telle før i 2012, så foreløpig har jeg ikke konkrete tall for så mange år tilbake. I 2012 hadde jeg 13 kronikker og innlegg på trykk i aviser (egentlig bare i to aviser, 7 innlegg i Dagbladet, 6 innlegg i VG). Målet for 2013 var med andre å få ut flere enn 13 innlegg. Vi får se hvordan det gikk.

Februar var veldig stille. Da skrev jeg sikkert, men fikk ingenting på trykk. Det var sannsynligvis mye å gjøre på jobben også, det er det jo nesten alltid. I vinterferien satt jeg og rettet elevtekster.

Mars er en fin måned. Det blir lyst, og håpet kommer tilbake. Håpet om at det snart er vår, at det snart blir varmt, at snart våkner alt til liv igjen. Det vekker selvsagt et skrivende hjerte også, og da fikk jeg skrevet om både ytringsfrihet og likestilling. Ellers så hadde jeg en serie på bloggen som jeg kalte noe så spennende som ”Dagbok fra Pakistan”, og som inneholdt både tekst og bilder. Dagboken ble ikke noen kjempesuksess med tanke på antall lesere, men det er nå ikke derfor jeg skriver heller.

Det er sjeldent jeg velger meg april, men i 2013 fikk jeg hele tre innlegg ut til folket. Det viktigste innlegget var nok om at jeg ba lærere bli sinte. Vi lærere lar oss overkjøre i altfor stor grad, både av politikere og byråkrater, og dermed undergraver vi vår egen profesjonalitet. Dette er nok en diskusjon som kommer i sterkere grad etter hvert, og jeg håper å få skrevet mer om dette i året som kommer.

Omsider var mai kommet, og selv om jeg ikke hadde noen innlegg i norske medier, så skrev jeg en god del på bloggen. Det store temaet i mai var parlamentsvalget i Pakistan. Jeg prøvde med litt folkeopplysning for nybegynnere, og jeg tror det fungerte sånn passe greit. Jeg lærte i hvert fall en god del selv. Det er vanskelig å si noe om politikken i et land hvis man ikke følger veldig godt med, og i hvert fall i et land som Pakistan hvor det politiske landskapet endrer seg nærmest fra dag til dag (kan det virke som i hvert fall). I mai og etter hvert også i juni forberedte jeg meg til at elevene mine skulle ha eksamen. Det var første gang jeg underviste i norsk på VG3, og var vel minst like nervøs som elevene.

I juni ba jeg pakistanske menn lære seg å lage mat. VG fulgte opp kronikken min med å lage en sak med blant annet Noman Mubashir, og jeg fikk komme på Radio Norge og diskutere saken med en forsker fra Universitetet i Oslo. Senere samme måned spurte jeg hva Tybring-Gjedde ville, for så å gå Hege Storhaug etter sømmene.  Deretter ble det sommerferie.

Men man lar ikke ferien gå til spille, og jeg hadde tre innlegg på trykk i juli også. Da skjedde det største jeg har opplevd.

29. juli 2013, klokken 13:50 ble jeg far til en middels stor gutt. Men klokken 14:00 trodde jeg at jeg skulle miste ham. De som følger meg på twitter og instagram har i løpet av høsten fått med seg at jeg ble far til Adam, at det var en tøff start med flere uker på sykehus, og mye usikkerhet knyttet til hvordan det ville gå. I begynnelsen var det snakk om å ta en time av gangen hvor hvert minutt føltes som en evighet. I skrivende stund (29. desember 2013) har Adam blitt fem måneder. Er frisk og rask, babler i ett sett og har begynt å snu seg på magen.

I august skrev jeg to dikt til Adam. Det første heter Hvem kan vite hva det vil si å se sitt eget barn kjempe for livet? og ble skrevet på Rikshospitalet. Det andre heter Mitt lille alt og ble skrevet da vi var tilbake igjen på A-hus i Lørenskog. Adam ble født på A-hus, men siden han var livløs og hadde vanskeligheter med å ta inn nok oksygen, og A-hus ikke hadde det nødvendige utstyret, ble han kjørt til Rikshospitalet noen timer etter fødselen. Der ble han satt på en hjerte- og lungemaskin (ECMO) som sørget for at han fikk nok oksygen i kroppen. Legene på intensivavdelingen på Rikshospitalet sa at vi kom i siste liten, og at det var bra vi bodde i nærheten. Så tilfeldig kan grensen mellom liv og død være. Etter ca. fire uker fikk Adam komme hjem, og det vanlige livet kunne begynne. Sove, spise, rape, bæsje, og slik gikk dagene. Nå som Adam har blitt fem måneder vil jeg si følgende. De største heltene er alenemødre. Så krevende som det er å ha ansvaret for et barn, og attpåtil ha det ansvaret alene. Det er bare å bøye seg i støvet.

I september fikk jeg ikke skrevet noen innlegg. I oktober hadde jeg et innlegg i Dagbladet og ett i VG. I oktober startet jeg også et forlag med det spenstige navnet Forlaget Nasir. Det var delvis gjennomtenkt og delvis en spontan handling. Jeg har det man kaller makk i ræva, og setter i gang med prosjekter av ymse slag når jeg kjeder meg. Sjeldent er det ting som blir gjennomført, men denne gang har jeg et klart mål om å gjennomføre. Det er rett og slett for stort til at jeg kan la det renne ut i sanden. I tillegg mener jeg at de store forlagene gir ut for mye kommersiell dritt. Derfor må jeg gjennomføre.

I november var det igjen ingen innlegg, og så avsluttet jeg i desember med et innlegg i etterkant av at resultatene fra PISA ble lagt frem.

I desember gjennomførte jeg, tradisjonen tro, en adventskalender på bloggen. I år gikk kalenderen ut på at jeg hver dag la ut første side i en bok og folk kunne gjette hvilken bok det var fra. Oppslutningen var laber, som ventet, men etter hvert fikk jeg noen faste lesere som gikk iherdig inn for å klare oppgavene. Og ja, oppgavene var tidvis rimelig vanskelige. Nå lurer jeg litt på hva jeg skal lage adventskalender av neste år.

Til slutt, hvor mange publiserte tekster ble det i 2013? I fjor hadde jeg 13 innlegg i VG og Dagbladet. I år har jeg hatt 20 innlegg i forskjellige aviser og blader/tidsskrifter. Det er med andre ord godt over hva som var målet for 2013. Da blir målet for 2014 å få publisert minst 21 tekster.

Med det sier jeg takk for at dere har lest bloggen i 2013, og håper at dere vil følge meg inn i 2014.

Godt nytt år.

Småligheten leve

Siden det er desember og ikke lenge til jul, og vi pynter med kvist og varme farger, ja, mye lys og varme generelt, og vi tenker på de som ikke har det så godt mens vi lager pakkekalender til ungene våre med ting de ikke trenger. Akkurat da gjør Esso det helt store. Jeg fikk nemlig en e-post fra Esso for noen dager siden. Masseutsendelse, spam, kall det hva du vil. Det var en reklame. En reklame som appellerer til småligheten hos oss. Småligheten leve.

Skjermdump av reklamen jeg fikk fra Esso pr e-post.

Skjermdump av reklamen jeg fikk fra Esso pr e-post.

Spesialtilbud til alle rosabloggere!

Er du en rosablogger? Vil du fremstå som seriøs og med troverdighet når du skriver på bloggen din? Da er er nemlig korrekt språk veldig viktig.

Dette er et spesialtilbud til rosabloggere. Få korrekturlest og rettet tekstene dine før du publiserer dem på nett så er du sikker på at leserne dine vil ha glede av både tekst og bilder.

Det koster bare 1 krone pr. tegn (inkludert mellomrom). Du kan få hjelp med så mye eller lite tekst som du vil.

Minimumspris er 29 kroner.

Spesialprisen gjelder ved avtaler gjort senest 31.12.2013

Send e-post til post@assadnasir.com hvis du ønsker å kjøpe korrektur- og rettskrivingstjenester, eller for eventuelle spørsmål.

Vi står klare for å hjelpe deg!

Når grunnen svikter – politikk og liv

29. juli ble jeg far til en velskapt gutt. Men tiden etter ble ikke som vi hadde tenkt. Vår lille Adam hadde fått mekonium aspriasjon, det vil si at han hadde gjort fra seg i livmoren, og avføringen hadde gått i lungene og tettet igjen alt. Han kunne rett og slett ikke puste, og dermed ikke få oksygen inn i blodet. Nå gjaldt det om livet, og tiden var knapp. Først to uker senere fikk vi vite om Adam var litt under eller litt over en gylden halvmeter lang.

Noen timer etter fødselen ble Adam fraktet i ambulanse til Rikshospitalet i Oslo. Legene på vårt lokale sykehus hadde gjort alt de kunne, men nå gikk det ikke lenger, og han måtte derfor til Rikshospitalet for å få ECMO-behandling. Det innebar at Adam ble koblet til en hjerte- og lungemaskin, han ble kjølt ned til 34 grader celsius, fikk blodfortynnende fordi alt blodet måtte gjennom denne maskinen og derfor kunne koagulere og lage en blodpropp, han fikk morfin, antibiotika og et visst antall andre medisiner. Hele denne tiden han fikk ECMO-behandlingen var det fare for blødning og da særlig hjerneblødning. Senere har jeg fått høre av en lege at ved en slik behandling er mortalitetsraten rundt 50 %.

Heldigvis fungerte behandlingen, og Adam var sterk nok til å klare seg. Utsiktene så bedre ut, men fortsatt var det et stykke å gå. Etter hvert ble både maskinene og medisinene færre, og jeg tok et lettelsens sukk den dagen han pustet selv.

Nå er vi tilbake på vårt lokale sykehus. Adam puster selv, griner når han er sulten eller ikke får det som han vil, enten det gjelder hvor han ligger eller hvordan. Han smiler til alle sykepleierne og ler i søvne. Ingenting av dette kunne jeg ha skrevet, om det ikke hadde vært for at legene handlet raskt. Ingenting av dette kunne jeg ha skrevet, om det ikke hadde vært for at jeg bor og lever i en velferdsstat som tar seg av det meste. Adam har fått en teknologisk og medisinsk avansert behandling, han har hatt minst en sykepleier som har våket over ham dag og natt i over tre uker, han har fått x-antall medisiner, samtidig har vi, foreldrene, fått en seng og mat på sykehuset. Ikke en eneste gang har noen sagt noe om hva alt dette koster, og ikke har vi måttet betale for noe heller. Det er mulig fordi vi har en velferdsstat, det er mulig fordi vi har et offentlig helsevesen med flinke og gode helsearbeidere. Det er ikke sikkert vi hadde hatt det hvis staten skulle ha gitt milliarder i skattelette. Det er ikke sikkert vi hadde hatt et godt og gratis offentlig helsevesen hvis de private skulle ta over mer. Man tenker ikke over slikt før man selv står i en situasjon hvor man trenger livreddende hjelp. Og da er det ikke irrelevant hvem som styrer landet. Velferdsstaten ble ikke bygget av de konservative og de blå, den vil derfor heller ikke bestå med de konservative og de blå. Ofte nok hører jeg folk si at skatten er så høy, at de betaler så mye skatt på inntekten sin. Og det er godt mulig at den oppleves som høy, men da tror jeg ikke de tenker på alt de får igjen. Skolen er gratis, blir du syk så får du behandling, og har du behov for øyeblikkelig hjelp så får du det. Det er ingen som står i døren og spør om tykkelsen på lommeboken. Barnehagen har makspris, og har du jobbet så får du betalt fødselspermisjon. Blir du syk så får du sykepenger, mister du jobben så får du hjelp inntil du klarer å finne en ny jobb. Dette er bare noen få ting, listen kunne vært mye lenger.

Vil folk virkelig gi fra seg alt dette for å betale litt mindre skatt?

Til slutt vil jeg rekke en stor takk til alle på Nyfødtavdelingen på Ahus for at dere handlet så raskt, og til alle på Barneintensiv på Rikshospitalet for at dere reddet min lille Adam.

Og ikke minst Gud den allmektige for å ha vist sin nåde, for han er barmehjertig.

Surah Fatiha (The Opening)

In the name of God, the infinitely Compassionate and Merciful.
Praise be to God, Lord of all the worlds.
The Compassionate, the Merciful. Ruler on the Day of Reckoning.
You alone do we worship, and You alone do we ask for help.
Guide us on the straight path,
the path of those who have received your grace;
not the path of those who have brought down wrath, nor of those who wander astray.
Amen.

Forkortet versjon publisert i Dagbladet 21. august 2013