Category Archives: PR og kommunikasjon

Mennesket eller bloggeren Sophie Elise?

Journalist og kritiker Anki Gerhardsen skriver en kommentar om hele norges blogger Sophie Elise, og det setter sinnene i kok. I hvert fall hos noen bloggere.

Gerhardsen har i sin kommentar en rekke kritiske bemerkninger til hvordan mediene behandler Sophie Elise med silkehansker i stedet for å gjøre jobben sin, nemlig å rette et kritisk søkelys mot personer og institusjoner med makt. Bloggeren Sophie Elise er både en person, noe hun selv bekrefter i sitt svar til Gerhardsen, og kan sies å ha blitt en institusjon i bloggverden. Sophie Elise har makt, enten hun like det eller ikke. Hun er også en offentlig person, enten hun like det eller ikke.

Nå har det seg slik at offentlige personer med makt kan fra tid til annen bli kritisert. Det hører liksom med til jobben. Bloggere er intet unntak. Men å møte kritikken med at det er mobbing blir for enkelt.

Det er betimelig å stille spørsmål ved budskapet unge jenter sender til enda yngre jenter. Sophie Elise er ikke alene om det, selv om hun får mest oppmerksomhet. Budskapet er at hvis du ikke er fornøyd med hvordan du ser ut, ja da er det bare å ta litt plastisk kirurgi. Forstørre puppene, fikse på nesa eller sprøyte restylane i leppene. Bloggerne er i utgangspunktet «normaltutseende» unge kvinner. Hvilken påvirkning har bloggerne på unge jenter (og kanskje til og med gutter), som allerede er utsatt for kroppshysteri?

Så kan bloggerne svare at det er deres personlige valg. At de står fritt til å endre på utseendet sitt hvis de ønsker det. Det har de helt rett i. Verken jeg eller noen andre kan ta den friheten fra dem. Men det blir noe helt annet når man skriver om det på en blogg som har opp mot 70 000 daglige lesere. Da er det offentlig.

Måten kritikken blir møtt på er også symptomatisk. Man plasserer seg selv i en offerpossisjon. Utsatt for mobbing, hets, personlig vendetta og lignende. Raksjonen formidler at det ikke bør være greit å kritisere, og spørsmålet som ofte blir stilt er; hvorfor kan man ikke bare støtte og heie fram?  Hvis man gir etter for dette «kravet» fra bloggerne, har man, og særlig mediene, gitt etter for at ingen skal kritiseres fordi de kan føle seg støtt av det. Hvis det skjer, kan man like godt legge ned alle mediehus.

Kommentarer til reklamen for Hege Storhaugs siste bok

I disse dager gir Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) ut sin siste bok Islam. Den 11. landeplage.

Jeg har ikke lest boken, men jeg har lest reklamen som HRS har lagt ut på sine nettsider. Dette innlegget handler altså om REKLAMEN,  ikke om BOKEN. (Håper at jeg har vært tydelig nok).

Det første man legger merke til er tittelen. Den er fengende og tabloid. Hovedsynet kommer tydelig fram allerede i tittelen, så det er bra. Men Den 11. landeplage? Hva var de ti foregående? Vel, her må vi vende oss til bibelen (Det gamle testamentet), historien om Moses.

Moses ber Farao om å sette fri de jødiske slavene. Farao nekter. Moses prøver i flere omganger å overtale Farao, men han skifter ikke mening. Gud sender så noen landeplager over Farao og hans folk.

Først blir alt vann i Egypt til blod, så ingen kan drikke det.
Så kommer frosker i uhorvelige mengder.
Etter froskene kommer svermer av mygg som legger seg som et teppe over Egypt.
Etterfulgt av klegg.
Deretter blir alle egypternes husdyr syke og dør.
Så følger støv og verkebyller.
Farao er sta, så syvende landeplage var haglbyger
Etter haglbygene kom de berømte gresshoppene.
Og så ble alt mørkt i tre dager. Mørket er den niende landeplagen.
Den tiende landeplage Gud sendte var at alle eldstefødte døde (bortsett fra hos israelittene for de hadde ofret lam og malt dørkarmer med blod fra offerlammene).

Gud sendte altså ti landeplager over det egyptiske folk. Med andre ord må vi arrestere både Arnulf Øverland for å ha kalt kristendommen den tiende landeplage, og dermed også Hege Storhaug for å kalle islam den ellevte. Her har man rett og slett mistet tellingen litt tror jeg. Eller så kan det vises fram som bevis på at den kristne kulturarven allerede på 1930-tallet hadde sitt å slite med.

De ti landeplager: http://www.skoletorget.no/abb/kr/GT/Moses/mos3.htm

 

Vi leser videre i reklamen og finner følgende sitat:

En intellektuell kapasitet innen feltet sier følgende om boken:
Det er en genial bok. Stor i enhver forstand. Velskrevet og spennende, og om det viktigste temaet i vår tid. 

Det er ofte bra å bruke hva andre (formodentlig kjente og troverdige kilder) mener om en bok man har gitt ut. Men det er litt betenkelig at den intellektuelle kapasiteten er anonym. Hvorfor sier man ingenting om hvem det er? Vil ikke vedkommende stå frem med navn (og bilde)? Står ikke vedkommende inne for det h*n sier her? Dette går rett og slett på troverdigheten løs.

 

Til slutt får man lese baksideteksten som er slik:

Høsten 2015 opplever Norge og Europa en dramatisk høy folkevandring fra islamske land i Midtøsten, Afrika og Asia.

Vår frihetsorienterte kultur er allerede under stadig sterkere press fra islam. Islam er i kamp med kvinner, jøder, homofile, frihetsorienterte muslimer og enhver som ikke underkaster seg dens doktriner. 

Folk er med rette bekymret for fremtiden, mens vårt politiske lederskap både tier og lyver om islams motstand mot frihet.  

I denne engasjerende boken er Hege Storhaugs budskap at Norge og Europa nå beveger seg inn i en ukultivert og udemokratisk tidsepoke. For å bevare vår livsform trenger vi at folket tar til motmæle og bruker det Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten: Ytringsfriheten.

Hege Storhaug er folkets utrettelige røst mot godhetsfeberen i politikken, akademia og mediene.

 

Baksideteksten har som formål å gjøre en potensiell leser enda mer interessert i å lese boken. Slik sett fungerer teksten greit. Men, det er et spørsmål som dukker opp allerede etter første setning. Hvorfor står det ingenting om årsakene til at mange fra muslimske land flykter til Europa nå? Og hvorfor kaller hun det folkevandring i stedet for flukt?

Vi kan oppsummere det hele slik: Hvis det er så mye bemerke/kommentere i en kort reklametekst, hvor mye vil det være å kommentere i boken?

Merket med , , ,

Tendensiøst av Rolfsen

Filmskaper Ulrik Imitiaz Rolfsens påstander om arrangerte ekteskap motsies av forskning og fremstår som et kynisk publisitetsfremstøt, mener Assad Nasir. Les hvorfor i dette innlegget!

Så var vi i gang igjen. Arrangert ekteskap, frivillig eller tvang? Vi nordmenn er ivrige på å ta debatten. Så ivrige at vi tar debatten gang på gang, år etter år, uten at vi, eller debatten for den saks skyld, beveger seg i noen bestemt retning. Vi er verdensmestere i å ta debatter, og viker ikke for noe.

I høst har debatten blomstret opp igjen, ”aktualisert” av Ulrik Imtiaz Rolfsens film Haram. Jeg skriver ”aktualisert” fordi det fremstår mer som et kynisk publisitetsfremstøt for å selge kinobilletter enn noe annet. Rolfsens tendensiøse og unyanserte utspill om arrangert ekteskap som arrangert voldtekt bidrar ikke til å hjelpe de unge som faktisk blir utsatt for tvang.

Angrep og forsvar
Som respons rykker unge med minoritetsbakgrunn ut for å forsvare arrangert ekteskap, men er like unyanserte i sitt forsvar. Når debattantene låser seg i disse posisjonene, levner det ikke mye håp for en virkelig debatt. Basert på utspill om arrangerte ekteskap i norske aviser den siste tiden, skulle en tro at vi fortsatt lever på 80-tallet og at integreringsprosessen ikke engang har startet, men slik er det ikke.

Ja, tvangsekteskap forekommer. Ja, vi burde alle ta avstand fra det. Og ja, vi må straffe de som utsetter barn og unge for slike overgrep. Det finnes et lovverk, man må bare ta det i bruk. Men når Rolfsen får sette premissene for debatten ved å si at arrangert ekteskap er det samme som arrangert voldtekt, er det et bevis på at vi lever i utkanten av sivilisasjonen, og ikke minst et uttrykk for norsk provinsialisme. Det kan også ses på som nok et eksempel på norsk presses ignoranse, og i ekstreme tilfeller en tilstand som ikke kan beskrives som annet enn hjernedødt. Rolfsen må få lov til å si akkurat hva han vil, og norske medier må få publisere hva enn de måtte ønske, men da må jeg spørre hvorfor Rolfsen får slippe til i en avis, som i hvert fall tidligere var seriøs, og anklage en gruppe menn i Norge for å være voldtektsmenn? På hvilket grunnlag kan han komme med slike påstander og dermed bidra til å stigmatisere en kanskje allerede stigmatisert gruppe i samfunnet?

Svært sjeldent
Rolfsens virkelighetsbilde selger sikkert aviser og annet, men samsvarer ikke med hvordan det norsk-pakistanske miljøet er i dag. Jeg skal være den første til å innrømme at det finnes ukultur og at tvangsekteskap forekommer. Men det betyr ikke at arrangert ekteskap er det samme som tvangsekteskap. Jeg må også ærlig innrømme at jeg synes det er tragisk å måtte drive med det samme opplysningsarbeidet i dag som for ti til femten år siden.

Men vi kan ta det nok en gang. Arrangerte ekteskap forekommer i ulike former. De eksemplene jeg vil gi nå, er hentet fra det norsk-pakistanske miljøet, men gjelder sikkert andre også. For 30-40 år siden var det gjerne foreldrene som fant en passende ektefelle til sin sønn eller datter og arrangerte bryllup. Dette ble et bånd mellom familier, ikke bare individer, slik det ofte er i kollektivistiske samfunn. Blant norsk-pakistanere i dag kan et ekteskap arrangeres på ulike måter. En måte kan være den tradisjonelle hvor foreldrene finner en passende partner for sitt barn, barna gir sine samtykker og det arrangeres bryllup. Dette er svært sjeldent i våre dager. Den andre måten er at foreldrene finner en passende partner, de unge introduseres for hverandre, blir kjent med hverandre og foreldrene håper at det vil ende i bryllup. Det er ganske vanlig. Den tredje typen arrangert ekteskap er at jente og gutt møter hverandre, forelsker seg, blir kjent, har sine krangler og slikt, og bestemmer seg for at de vil gifte seg. De går til sine respektive foreldre og forteller hvordan ståa er. Guttens familie tar kontakt med jentas familie og ber om hennes hånd til sin sønn, familiene blir enige og det arrangeres bryllup. Dette begynner å bli ganske vanlig blant norsk-pakistanere etter hvert. Her er det mange nyanser som forsvinner hos Rolfsen.

Gode statistikker
Rolfsen beskriver det norsk-pakistanske miljøet nærmest som barbarer, men faktisk er forholdene ganske så annerledes. Et doktorgradsarbeid gjort ved Universitetet i Oslo viser at etterkommere av pakistanske innvandrere har andre holdninger til kjønnsroller, arbeid og barneomsorg enn sine foreldre. Nesten 60 prosent av norsk-pakistanske kvinner som er etterkommere av pakistanske innvandrere er sysselsatt. For etnisk norske kvinner er tallet 67 prosent. Forskjellen er med andre ord ikke så stor.

Når det gjelder ekteskap, venter flere med å gifte seg, blant annet fordi man tar høyere utdanning. I tillegg er det i utgangspunktet få som inngår såkalte ”henteekteskap”. Avisene liker å presentere prosenter, men når det for eksempel i 2010 innvandret 137 personer til Norge gjennom ”henteekteskap”, og tallet gjelder for alle innvandrere, ikke bare norsk-pakistanere, så sier det seg selv at det er lite hensiktsmessig å bruke prosenter med så lave absolutte tall. Tallene varierer fra år til år, men det er bortimot 15 000 ugifte innvandrere og etterkommere i Norge, så egentlig burde det ha vært mange flere ”henteekteskap”, men det er det ikke.

Hvis en ser på utdanning, er etterkommerne av norskpakistanere overrepresentert i høyere utdanning. Blant etterkommere av norskpakistanere tar 39,4 prosent av kvinnene høyere utdanning, mot 36,4 prosent blant kvinner generelt. Blant mennene tar 29,9 prosent høyere utdanning mot 23,4 prosent blant menn generelt. Tallene er fra 2010. I 2005 var 10 prosent av medisinstudentene i Oslo norsk-pakistanere.

Gal virkelighetsoppfatning
Virkeligheten er med andre ord ikke slik Rolfsen beskriver, og han bør holde seg for god til å komme med tendensiøse og unyanserte utspill, som han har gjort i dette tilfellet. Han kan få mene hva han vil om norsk-pakistanere på hvilket som helst grunnlag, men det stiller seg annerledes når han i rikspressen svartmaler en hel gruppe som både det ene og det andre. Pressen og journalistene er ikke noe bedre når de bare flyter med og lar være å bruke sine små grå.

Nå har Rolfsen riktignok beklaget at han kalte arrangert ekteskap for voldtekt på generelt grunnlag, men i den samme kronikken (VG 2. Oktober 2014) fortsetter han å presentere et forvrengt bilde av det han kaller indisk og pakistansk kultur. Han holder fast på at arrangert ekteskap er det samme som at slekten bestemmer hvem en skal gifte seg med. Det finnes ingen nyanser hos Rolfsen. I sin videre utdypning forklarer han hvorfor det er slik, men forklaringene er overflatiske og ikke minst funksjonalistiske. Slik Rolfsen ser det er ekteskapets funksjon å opprettholde en sosial orden, og han gir uttrykk for et syn på kultur som noe statisk.

Som jeg allerede har nevnt, er jeg den første til å innrømme at tvang forekommer, og at arrangerte ekteskap i noen tilfeller kan være tvangsekteskap. Men samtidig er ikke det norsk-pakistanske miljøet slik Rolfsen beskriver det, totalitært og fullstendig upåvirket av flere tiårs kontakt med det norske samfunnet. Viktige og gjennomgripende endringer med tanke på kjønnsroller, arbeid, oppdragelse har skjedd på bare en generasjon, og finner sted hver dag.

Debatten må gjerne komme, men da må vi være redelige. Jeg leser Rolfsens innlegg som hans personlige meninger og oppfatninger. Men han fremstår som en ekspert. En blir ikke ekspert på en kultur fordi en har levd i den eller har kjennskap til den.

Publisert på utrop.no 2. oktober 2014

Stortingets protokollhåndbok

Man skal lese mye før øra detter av. Er det ikke det det heter? Uansett… med fare for å bli oppfattet som en nerd (noe jeg egentlig ikke har noe i mot) så har jeg lest Stortingets protokollhåndbok. Relativ artig lesing, kan man si. Det er en håndbok for stortingsrepresentanter og ansatte på stortinget, med andre ordet beregenet for allmuen, men det er ikke hemmelightsstemplet heller. Dog litt vanskelig å få tak for den ligger ikke allment tilgjengelig på nettet. Men jeg fikk tak i et eksemplar, og har nå satt meg inn i hvilke regler som gjelder for antrekk, korrespondanse, tiltale av ulike folk, med eller uten en offisiell tittel, og ikke minst en grundig redegjørelse for hva man skal gjøre, og hvordan, ved H. M. Kongens middag for Stortingets representanter.

Her ser du forsiden på Stortingets protokollhåndbok

Her ser du forsiden på Stortingets protokollhåndbok

De kongelige skal tiltales som Your Majesty eller Your Royal Highness, ellers er det en god del Mr og Madam, eller Your Excellency. Så det gjelder å passe tungen for ellers risikerer man at noen blir litt snurt. Med andre ord, det holder ikke å si Halla Harald. Selv ikke for republikanere.

 

 

 

 

 

 

 

 

Tiltalefomer på engelsk.

Tiltalefomer på engelsk.Trykk på bildet for full størrelse

Kleskoder er heller ikke lett. Men her gir protokollhåndboken en detaljert og grundig oversikt så det skal ikke være mulig å gjøre feil. Mulig at de så det som nødvendig etter at daværende Stortingspresident Kossmo dro på NATO-møte i gul dress i 1994. (Eller kanskje det sier noe om moten på 1990-tallet?)

Kossmo i gul dress. Nei nei nei.

Kossmo i gul dress. Nei nei nei.

 

 

 

 

 

 

 

Protokollhåndboken gir en grundig innføring i hvordan man bør kle seg ved ulike offisielle sammenhenger.

Protokollhåndboken gir en grundig innføring i hvordan man bør kle seg ved ulike offisielle sammenhenger. Trykk på bildet for full størrelse.

Så står det en del om korrespondase, hvordan man skal starte og avslutte offisielle brev og e-post. (Koz og klemz holder ikke, og smiletryner er fy fy). Rangordninger og slikt har vi selvsagt også. (Kongen er kongen på haugen).

Og så, noe språkbevisste mennesker sikkert vil like, jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Stortinges protokollhåndbok:

«Innendørs på Slottet er det røykeforbud, men røyking tolereres i bakre hovedport, etter middagen.»

 

Kilde:

Stortingets protokollhåndbok, stortingets hustrykkeri, 2013.

 

 

 

PS. Det kunne ha vært litt artig å innføre Stortingets protokollhåndbok i skoleverket.

Meningselitene kupper ordskiftet

PR-rådgivere og profesjonelle yrkespolitikere er i ferd med å adoptere du-journalistikken på sine domener. Nå kommer du-politikken.

Det er mange meninger om den offentlige debatten i Norge. Men det er spesielt en ting jeg har merket meg, særlig de siste årene. Vi kan kalle det en profesjonalisering av det offentlige ordskiftet. Denne profesjonaliseringen gir seg utslag på flere måter. Det ene er at folk som deltar i debatten vet hva de snakker om, det vil si at de sitter inne med mange kunnskaper, gjerne på detaljnivå. Det er det minste man kan forvente. Stort sett fungerer det greit. Men vi må alle huske på at selv om folk vet hva de snakker om, eller gir inntrykk av det, gir de ikke nødvendigvis en objektiv fremstilling av saksforholdet. Vi nordmenn tror stort sett på alt og alle. Nordmenn som tror de har funnet kjærligheten på nettet og blir svindlet for millioner av kroner, kan være beviset på nettopp det. Men, alle som deltar i den offentlige debatten har en agenda, et mål med deltagelsen (meg selv inkludert, selvsagt).

Rådgiverskolen til politikken

Vi kan for eksempel se på den politiske debatten. Politikere vil gjerne gi inntrykk av at de diskuterer de store prinsipielle spørsmålene. At det er de store forskjellene mellom venstresiden og høyresiden som er oppe til debatt. Men det eneste som kommer ut er beskyldninger om hva motparten gjorde, eventuelt ikke gjorde, og resten av tiden brukes til fraser som er nøye innøvd, og som gjentas til det kjedsommelige. Særlig tv-debatter er så forutsigbare at jeg har sluttet å se på dem. At politikere har blitt mer profesjonelle, og da mener jeg striglet, er noe som har pågått en stund nå. Jeg er ikke den første til å påpeke dette. Politikere får stadig flere rådgivere, og de blir stadig yngre. Man må selvsagt gå den politiske skolen om man en god politiker skal bli.

Null yrkeserfaring

Etter hvert begynner vi også å se at en del av de yngre stortingsrepresentantene, og da tenker jeg på de som er født på slutten av 1970-tallet og senere, ofte ikke har noe særlig yrkeserfaring. Men også blant de gamle kan man finne politikere uten yrkeserfaring. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har 24 års erfaring fra stortinget. I hans biografi på stortingets nettsider er det ikke ført opp noe som helst under yrkeserfaring. Ikke så mye som en helgejobb på butikken. Schjøtt-Pedersen er unntaket i sin generasjon politikere, men blant dagens unge politikere er en slik CV mye mer vanlig.

Du-politikken tar over

Men hvorfor er dette et problem? Vel, det er problematisk av flere grunner. For det første blir avstanden mellom de valgte og velgerne større hvis politikerne ikke lenger kommer av folket. Altså, at de har så å si all sin erfaringsbakgrunn fra den politiske sfæren, og bare i varierende grad vet hva som foregår blant folk flest. Dermed vil det bli slik at de som skal ta politiske avgjørelser ikke vet hva som rører seg på bakken, annet enn hva rådgivere og meningsmålinger kan fortelle dem. For det andre, og egentlig i forlengelsen av det første, vil dette igjen føre til at folk ikke lenger bryr seg med politikk. Valgdeltakelsen går ned for hver gang det er valg. Til slutt sitter vi igjen med en form for politisk kommunikasjon som har tatt etter tabloidenes ”Du” journalistikk, og det eneste man diskuterer i valgkamp er hva det skal bli mer eller mindre av.

PR-byråene entrer scenen

Så skjer det vi har sett mer av de siste årene. På den ene siden blir PR-byråene flere, og ikke minst større. De trekker til seg politikere med et stort nettverk, både politisk og ellers, og som kan bruke sine kontakter og kunnskaper om både ulike politiske felt, og ikke minst politiske prosesser, for å hjelpe de som kan betale. Den andre gruppen som i økende grad tar seg jobber i PR-byråene er journalister, av samme grunner som politikere.

 

Offentlig ordskifte for de få

På den andre siden har vi opprettelsen av tenketanker eller tankesmier. Dem blir det også flere av, og den siste i klubben er den sosialdemokratiske tenketanken Agenda. Fra før finnes den liberale tenketanken Civita, og venstresidens Res Publica og Manifest Analyse. Disse tenketankene setter stadig oftere dagsorden. Det i seg selv er det ingenting galt med. Men summen av alt jeg har skrevet om her, gjør at den politiske debatten og det offentlige ordskiftet blir lukket og forbeholdt de som er innenfor meningseliten. Det er de samme folkene som skriver i avisene, intervjues i nyhetene og diskuterer i debattprogrammer på radio og tv. Mediene og journalistene som skal være selvstendige vaktbikkjer trekker seg mer i bakgrunnen og blir tilretteleggere i stedet for å være pådrivere. Man stiller i mindre grad kritiske spørsmål fordi man enten ikke har tid til å sette seg inn i komplekse saksforhold, eller at det er mye mer behagelig å la noen andre ta seg av snakkingen så lenge man skyter inn et «hvorfor» eller «hvordan» med jevne mellomrom.

I verste fall kan denne profesjonaliseringen føre til et demokratisk underskudd og høyere terskel for å delta i den offentlige debatten. Meningseliten vil selvsagt ikke være enig i dette, for det er ingen som vil gi fra seg makten.

Publisert på radikalportal.no 9.januar 2014