Category Archives: Politikk

På tide med vårrengjøring i kristne privatskoler

Tirsdag morgen våknet jeg til at noen hadde delt et bilde på Facebook. Bildet viste et ark delt ut til 12-åringer på Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra. Elevene skulle som en del av religionsundervisningen lære om Jesus og Muhammed. Likheter og forskjeller ble formidlet i form av påstander som «Muhammed spredde Islam med krig, mens Jesus vendte det andre kinnet til og døde for våre synder» og «Jesus ba for fiendene sine. Muhammed fordømte dem og oppfordret etterfølgerne til å være harde mot dem og drepe dem».

Dette er bare to av en rekke påstander strukturert etter samme mønster. Det gjennomgående budskapet er, indirekte vel og merke, at Jesus var bra, Muhammed var ikke bra. I løpet av dagen ble saken omtalt på nettsidene til flere medier, deriblant VG.

Bakgrunn: – Muhammed helbredet ingen. Jesus helbredet mange

Vanligvis handler saker av denne typen om muslimske privatskoler. Vi blir skremte av ekstreme, reaksjonære og til dels autoritære holdninger enkelte muslimer gir uttrykk for. Men vi tenker aldri over hva som foregår i kristne miljøer, på kristne privatskoler rundt omkring i landet. Det er kanskje på tide med en vårrengjøring i kristne privatskoler, for vet vi egentlig hva elevene lærer på kristne privatskoler? Vet vi hva som formidles om andre religioner? Vet vi hvilke verdier og holdninger som formidles til barn?

Eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole er kanskje bare toppen av isfjellet. Riktignok beklager rektoren på skolen, men han beklager bare hvis noen har blitt provosert. I tillegg skal han følge opp undervisningen i den aktuelle klassen, men hva betyr nå egentlig det? Skal norske skolemyndigheter og utdanningsdirektorat slå seg til ro med at rektor følger det opp? Og hvor er Fremskrittspartiet nå, de som alltid er mot muslimske privatskoler uansett hva?

I frykten for parallellsamfunn bestående av muslimer eller innvandrere, glemmer man kanskje at vi muligens har noen kristne parallellsamfunn i dette landet også. Som sagt er eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole kanskje bare toppen av isfjellet. Jeg har selv besøkt noen kristne skoler, og mange av dem er gode, men det finnes også de som representerer en konservativ og reaksjonær kristendom som sår frykt og skam i unge sinn.

Norske skolemyndigheter må på banen, ikke bare i denne saken, men i privatskolesektoren generelt, og de religiøse privatskolene spesielt, og undersøke om undervisningen elevene får, er i tråd med de statlige læreplanene.

På lang sikt bør en også stille seg det prinsipielle spørsmålet; hvorfor skal vi ha religiøse skoler i det hele tatt, og hvorfor skal vi subsidiere dem? Slik jeg ser det, er det ingen rett å gå på en skole som er fundert på en religion. Især etter at kristendommen ikke lenger er statsreligion, og statskirken er avviklet, er det ingen grunn til at en sekulær stat skal subsidiere religiøse skoler. Ønsker foreldre at barna skal lære om kristendommen, utover det som står i læreplanen i religionsfaget, får de sende dem på søndagsskole.

Publisert  i VG 3. mai 2016

Er Norge blitt en politistat?

I dag tidlig kunne vi lese at interneringsleiren på Trandum får sterk kritikk av Sivilombudsmannen i en tilsynsrapport. Sivilombudsmannen er særlig kritisk til at forholdene ikke er egnet for barn.

Det som beskrives på NRK sine nettsider er ikke bare kritisk, men direkte hårreisende. Hvordan er det mulig i en rettsstat at individer som ikke er dømt for noe straffbart underlegges et regime som er strengere enn i et fengsel?

Her må regjeringen på banen og rydde opp så raskt som råd. Situasjonen slik den beskrives er uholdbar, og det er rett og slett skammelig at vi behandler folk i Norge på den måten.

Kom igjen Erna, you can do it!

Merket med ,

Skjønsbergs kortslutning om «fremmedspråklige» elever

Rektor Harald Skjønsberg skriver i VG 30.11.2015 at debatten om Oslo-skolen er rar fordi journalister er opptatt av Oslo-skolen, mens andre kommuner slipper litt lett unna.

Han bidrar ikke til å gjøre debatten mindre rar når han skriver at en stor prosentandel av elevene har et handikap fordi de har «fremmedspråklig bakgrunn». Det kan forstås som at Oslo-skolen, til tross for en stor andel «fremmedspråklige» elever, fikk et snitt på 3,2 ved årets grunnskoleeksamen i matematikk.

Litt lenger ned i innlegget fortsetter rektor Skjønsberg med at det er forskjeller på vestkant- og østkantskolene i Oslo, med at resultatene også på østkantskoler, hvor det ofte går svært få etnisk norske elever […] gjør det bedre på eksamen og nasjonale prøver enn i mange norske kommuner. Det kan virke som at rektor Skjønsberg mener østkantskoler gjør det bra, til tross for at det er svært få etnisk norske elever ved skolene.

Aller først er begrepsbruken til rektor Skjønsberg rar. Hva mener han egentlig med elever som har fremmedspråklig bakgrunn, hvem er disse elevene? Videre virker det ikke bare underlig, men direkte hårreisende å påstå at elever med «fremmedspråklig bakgrunn» har et handikap sammenlignet med etnisk norske elever. Altså, har de et handikap fordi de er «fremmedspråklige»? Når rektor Skjønsberg kommer med slike enkle påstander kan han umulig ha kjennskap til den komplekse og sammensatte gruppen elever han skriver om. Noen har veldig kort botid i Norge og derfor en språkbarriere de må komme over. Andre er født og oppvokst i Norge, behersker det norske språket like godt som meg og han selv. En del av disse gjør det til og med bedre enn sine etnisk norske medelever. Derfor blir det å si at «elever med fremmedspråklig bakgrunn» har et handikap, rett og slett for banalt. Ytringene til rektor Skjønsberg er i tillegg gjennomsyret av et syn på «fremmedspråklige» som hører det forrige årtusen til. Han jubler over de gode resultatene i Oslo-skolen, som er gode til tross for en høy prosentandel «fremmedspråklige». Det hadde vært mer riktig å juble over de gode resultatene til tross for at foreldrene til en del av disse elevene ikke har høyere utdanning. Det siste finnes det nemlig forskningsbasert belegg for å påstå.

I 2013 publiserte SSB en rapport hvor sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og elevenes prestasjoner kommer tydelig frem. Resultatet er at jo høyere utdanning foreldrene har, jo høyere grunnskolepoeng går eleven ut med.

Gjennomsnittlig grunnskolepoeng for elever med foreldre som har en lengre høyere utdanning er over 40, uavhengig av om de er «fremmedspråklige» eller etnisk norske. Det sier oss at foreldrenes utdanningsnivå, deres sosio-økonomiske bakgrunn, spiller en viktig rolle. Selv om det kan høres litt flåsete ut, men jo flere hyllemetere med bøker i hjemmet, jo bedre karakterer på skolen synes å være en høyst reell faktor.

 

Publisert i VG 3. desember 2015

Karakterdanning

Vi bør ha en skole som er mer opptatt av karakterdanning enn karaktersetting.

Politikerne er godt i gang med å gjøre læreren til en pliktoppfyllende og resultatleverende byråkrat (helst i et diagram). Det er i løpet av de siste tiåra innført ulike typer standardtester for å måle kompetansenivået til elevene – et resultat av det såkalte PISA-sjokket etter at Norge for første gang deltok i undersøkelsen i år 2000.

Noen folkevalgte er mer ivrige enn andre, og det resulterer i at noen kommuner og fylker er mer ivrige enn andre når det gjelder kartlegging og testing. Femten år etter PISA-sjokket måler skolene så å si alt som kan telles og plasseres i et kolonneskjema. Det betyr selvsagt at skolene bruker mer tid til å gjennomføre ulike målinger.

Spørsmålet er; kan vi måle oss til en god skole? Kan vi få bedre undervisning ved å stirre på kolonneskjemaer?

Gudmund Hernes, utdanningsminister på 1990-tallet, klarte å gjøre seg upopulær da han innførte læreplanen som ble kalt reform 94, men hans generelle del til lærerplanen har blitt videreført, av flere gode grunne, på tross av at læreplanene har blitt endret flere ganger de siste 20 åra.

I Generell del av læreplanen, som altså er en del av dagens gjeldende læreplan for alle elever i grunnskolen og videregående skole, sies det en god del om overordnede verdimessige mål for opplæringen.

I innledningen slås det fast at målet er å ruste barn og unge til å møte oppgaver og utfordringer i livet, at opplæringen skal gi kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og overskudd og vilje til å hjelpe andre.

Videre i Generell del av læreplanen er det brukt ord som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndanna, samarbeidende og miljøbevisste i underoverskriftene. Det gir en viss pekepinn om hvilke verdier og holdninger som trekkes fram som viktige.

Helt til slutt, under overskriften Det integrerte mennesket presenteres en del motstridende formål opplæringen har. For eksempel å utvikle selvstendige og uavhengige personligheter, og samtidig utvikle evne til samarbeid. Eller å skape respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon, men også øve opp kritisk sans til å gå løs på innarbeidet tenkning, forestillinger og ordninger. Opplæringen skal balansere ulike formål og gjøre usikre, men søkende, unge til dugelige voksne som kan ta ansvar for seg selv, sine medmennesker og det samfunnet de lever i.

Men Generell del av læreplanen synes å være glemt av de folkevalgte, av utdanningsbyråkratene og alle andre som mener noe om norsk skole. Vi er så opphengt i hvordan Norge gjør det i internasjonale undersøkelser, at det virker som vi har glemt hva formålet med opplæringen egentlig er.

Gjennom å innføre et regime hvor læreren og skolen er fratatt enhver autoritet, har norsk skolepolitikk vært å strømlinjeforme skolene til å bli fabrikker som produserer best mulig resultater på ulike internasjonale og nasjonale tester. Og resultatene måles blant annet gjennom karakterer.

Hvor god skolen, rektoren og læreren er blir målt gjennom antall elever som gjennomfører og består, antall elever som ikke får nedsatt i orden og atferd, eller hvor mye bedre karakterene har blitt fra elevene startet på skolen til de gikk ut av skolen.

Men politikere og byråkrater som bare er opptatt av tall, evner ikke å forstå at for eksempel karakteren fire på Vg1 er ikke det samme som karakteren fire på Vg3. Selv om karakteren er uforandret, har kravene for å få karakteren endret seg. Selv om det ikke synes i en tallmatrise, har eleven faktisk lært noe.

Hvor god skolen er, blir også målt gjennom hvor godt læreren gjør det på undervisningsevalueringen elevene gjennomfører, eller på elevundersøkelsen som gjennomføres en gang i året. Etter hvert vil kanskje en god skole måles etter hvor mange lærere som har en mastergrad, det synes å gå i den retningen. Vi har, kanskje i tråd med tidsånden, blitt så opphengt av innpakningen, at vi nærmest glemmer innholdet.

Det er bra at så mange som mulig fullfører videregående skole. Det er også bra at færrest mulig får nedsatt i orden og atferd. Men det er ikke bra hva ungdommene indirekte lærer når de er en del av et klientsystem med mange rettigheter og få plikter.

Alle foreldre vil kunne huske at barnet deres maste om et eller annet, eller gjorde noe han eller hun ikke fikk lov til. Barnet fortsatte å mase eller gjøre det samme, og du som forelder måtte si nei eller irettesette ørten ganger. Hvis du til slutt ga etter ville barnet ditt ha lært at hvis han eller hun maste lenge nok så ville det få lov.

En slik ettergivenhet er satt i system i norsk skole anno 2015. Fordi myndighetene er så opptatt av tall, vil man i slutten av hvert skoleår finne lærere som gjør alt for å hanke inn elever slik at de kan få vist sin kompetanse i faget og få en vurdering i karakterform.

Ofte er det de samme elevene som har mye fravær gjennom skoleåret, men det får heller ingen konsekvenser fordi de alltid får en ny sjanse. Det siste, fravær, skal det gjøres noe med nå og vi vil etter hvert få fraværsgrenser. Tiden får vise hva det fører til.

Mange lærere opplever at elever uteblir fra vurderingssituasjoner. Noen på grunn av reelle og godkjente årsaker, andre for å kjøpe seg mer tid til å øve.

Skolen skal gi elevene muligheten til å vise sin kompetanse, men spørsmålet er hvor mange muligheter eleven skal få? Mange steder overlates dette til læreren, noe som etter min mening er et uttrykk for feighet fra høyere hold, en vegring mot å lede. Det er en vegring mot å stille krav til elever, muligens fordi de har fått alle rettigheter en klient skal ha. Resultatet til slutt blir ofte at eleven får en ny mulighet, så en til, og kanskje enda en. Hva tror du eleven da har lært?

Norsk skole trenger en fokusendring. Vi må skifte fokus fra tall og statistikk til innhold og det prinsipielle verdigrunnlaget som vi blant annet finner i Generell del av læreplanen. Vi må rett og slett børste støv av noen gamle tanker om hva opplæringen skal gi elevene av kunnskaper og ballast.

For å sitere Generell del av læreplanen: Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet.

Opplæringens mål er å bygge karakter, i dag bruker vi all vår tid på å gi karakterer.

 

Publisert i Dagbladet 26. oktober 2015

Merket med ,

Samlebåndsskolen gir frafall

I lengden vil det være bedre for umotivert og skoletrøtt ungdom å jobbe, i stedet for å sitte lenket til en skolepult dag etter dag.

I et intervju med Aftenposten gir forsker Eifred Markussen fire årsaker til frafallet i videregående skole. Lærere har lange pekt på de samme årsakene, men spørsmålet er om politikere tør å gjøre det nødvendige. Det har mange ganger blitt slått fast at frafall fra videregående skole har mange negative konsekvenser for både individer og samfunnet. Vi har brukt milliarder av kroner på tiltak, men slik Aftenposten skrev 17. august, det har ikke hjulpet på resultatene. Andelen som ikke fullfører videregående opplæring har vært stabil siden 1994. Så hva må vi gjøre?

For svakt faglig grunnlag
Markussens første, og viktigste, forklaring er at elevene har for svakt faglig grunnlag. Kompetansemålene i de ulike trinnene bygger på hverandre. Det er derfor en forutsetning at man behersker det som forventes på lavere trinn før man går videre til et høyere nivå. Men slik skolesystemet i Norge er i dag, går en del elever videre uten å ha det nødvendige grunnlaget. Når da målene blir enda mer kompliserte, og synes enda mer uoppnåelige, er det ikke rart at motivasjonen uteblir og en del faller fra.

Slik systemet er i dag, bidrar vi til å skape skoletapere. Politiske myndigheter bør derfor være modige nok til å si at hvis du for eksempel ikke har det faglige grunnlaget for å gå på studieforberedende program, da får du heller ikke begynne på det. I dag har alle rett til å begynne på videregående utdanning, uansett hvilket faglig grunnlag man har, da må man regne med at noen faller fra.

La yrkesfag være yrkesfag
Det andre man må gjøre er å la yrkesfag få bli yrkesfag igjen. Som gode sosialdemokrater vil vi at alle skal med. Derfor har man lagt inn teoretiske fag, med samme læreplan som for elevene på studieforberedende, i yrkesfagene. På den måten kan de ta et påbyggingsår for å kunne studere på høyskoler og universiteter, i stedet for å bli fagarbeidere. Resultatet er at nesten halvparten av de som begynner på yrkesfag ikke fullfører. Men her må vi spørre oss: Ønsker vi at ungdom skal bli gode, flinke og motiverte fagarbeidere, eller vil vi at de skal bli umotiverte og miste troen på egne evner og styrker?

Den andre årsaken er at elevene ikke har engasjement for skolen, altså at de ikke er motiverte. Enten fordi de ikke kom inn på det studiet de ønsket, eller at de er dritt lei skole og egentlig kunne tenke seg å gjøre noe helt annet. I dag er det stort fokus på at alle skal gjennom videregående opplæring, og at det skal skje rett etter ungdomsskolen. Vi opprettholder et system som ikke gir umotiverte unge annet enn mangel på mestring og enda lavere motivasjon.

Det er på tide å bli litt mer raus. Å si at det er greit, du orker ikke å sitte i klasserommet hele dagen, men da kan du heller jobbe i en butikk eller på et kontor. For det er ikke slik at læring er noe som kun skjer i institusjoner som barnehager og skoler. Du kan lære noe overalt, hvis du er motivert. Det må være rom for ulike veier til læring, for eksempel kombinere arbeid og skole. I det lange løp vil det kanskje være bedre for en umotivert og skoletrøtt ungdom å jobbe, i stedet for å sitte lenket til en skolepult dag etter dag og visne.

Skaff ungdommene lærlingeplass
Den tredje årsaken Markussen peker på er at elevene ikke får lærlingeplass etter det andre året på yrkesfag. Nå kan det være flere årsaker til at en elev ikke får lærlingeplass, men de ansvarlige myndigheter gjør ikke nok for at flere skal få læreplass. Her har faktisk politikere en del av skylden for frafallet på yrkesfag, noe de bør være ærlige nok til å innrømme. I tillegg må næringslivet være sitt ansvar bevisst. De kan ikke forvente å få ferdig utlærte fagfolk, de må bidra til å lære opp dyktige fagfolk. Med andre ord er det bare å brette opp ermene og skaffe ungdommen læreplasser slik at de får fullført fagutdanningen sin.

De sosiale forskjellene vedvarer
Den fjerde og siste årsaken er forhold utenfor skolen. Det kan være vanskelige forhold hjemme, sykdom eller rusproblematikk. Her gjør lærere, rådgivere og helsesøstre på skoler en kjempeinnsats for å få flest mulig til å gjennomføre og bestå. Men et annet forhold som ligger utenfor skolen er elevenes sosiale bakgrunn. Foreldrenes utdanningsnivå påvirker elevenes prestasjoner på skolen. Det er bevist i undersøkelse etter undersøkelse. Men utallige tiltak til tross virker det ikke som skolen klarer å utjevne sosiale forskjeller. Vi har pøst på med mer teori, styrket undervisning i basisfag, fokus på grunnleggende ferdigheter og mer. Men det virker mot sin hensikt. Muligens kan kanskje det sterke fokuset på teori og teoretiske fag forklare at vi ikke har klart å få ned frafallet i skolen.

Av de som begynte på studieforberedende fag i 2007 gjennomførte og bestod de fleste, hele 86 prosent i løpet av fem år. Men på yrkesfag hadde bare 58 prosent fullført i løpet av fem år. Det bør være åpenbart at for å få ned frafallet må yrkesfagene styrkes. Det er nødvendig med egne læreplaner i for eksempel norsk og engelsk for yrkesfag. Vi må skaffe læreplass til alle elever, og ikke minst må vi erkjenne at læring kan foregå andre steder enn på skolen også.

 

Publisert på radikalportal.no 28. august 2015

Merket med ,

Hørt om mannen som roper i alle kanaler: Jeg er knebla

Christian Tybring-Gjedde skriver i Aftenposten at mediene knebler meningsmangfoldet. Jeg leser kronikken hans og prøver iherdig å forstå hva han mener, men det er lettere sagt enn gjort.

Indirekte sier Tybring-Gjedde at han er en av disse som representerer meningsmangfoldet. Jeg regner i hvert fall med det siden eksemplene han gir handler om ham selv.

Måtte blottlegge karakterbrist
Eksempel 1: Tybring-Gjedde forteller at han for en tid tilbake fikk en forespørsel om å delta i en debatt om norsk flyktningpolitikk. Han fikk invitasjonen litt sent, så tydeligvis sleit de med å finne en person som i uanstendighetens navn ville blottlegge sin karakterbrist og avvise akademias unisone ønske om å øke den norske flyktningekvoten. Det er Tybring-Gjeddes egne ord.

Takket nei igjen
Eksempel 2: Noen dager senere ringer NRK og vil ha Tybring-Gjedde til å gå i debatt mot Jan Erik Vold. I sin kronikk skriver han at temaet for debatten skulle være Volds påstand om at dagens asylpolitikk minner om nazistenes jødeutryddelse. Tybring-Gjedde takket nei til debatten. Men NRK slapp Vold til likevel, og da fikk han komme med voldsomme karakteristikker av Regjeringens politikk – ispedd en påstand om at landets justisminister er rasist.

Les også: Tybring Gjedde fører en «Norge for nordmenn»- retorikk.

Den brunsvidde politikeren
Eksempel 3: Tybring-Gjedde blir oppringt fra NRK igjen, denne gangen vil de ha ham med i en debatt for å støtte Carl I. Hagens kommentar om at Max Hermansen bør ha ytringsfrihet. Tybring-Gjedde skriver: I debatten var jeg tiltenkt rollen som den noe brunsvidde politikeren som støtter opp under stigmatiseringen av muslimer. Igjen, det er Tybring-Gjeddes egne ord.

Deretter følger et langt hjertesukk om at hvis man ikke mener det som oppfattes som det moralsk riktige, så blir man stemplet som både det ene og det andre. At det ikke er rom for å mene noe som motsier de etablerte og godkjente meningene.

Blir invitert gang på gang
I første eksempel får vi ikke vite om Tybring-Gjedde deltok i debatten eller ikke. Men hvis han ikke deltok i debatten, var det ikke fordi han ble kneblet. Han ble jo invitert. Det han derimot gjør, er å tillegge debattarrangøren noen spekulative motiver for å invitere ham.

I andre eksempel skriver Tybring-Gjedde at han takket nei til å delta i debatten. Så går han over til å skjelle ut NRK for å gi Jan Erik Vold ti minutter til enetale. Men Tybring-Gjedde ble invitert til å delta i debatten, og hadde han deltatt så hadde ikke Vold fått ti minutter til enetale.

I tredje eksempel gjør Tybring-Gjedde det samme som i første eksempel, han tillegger NRK motiver for å invitere ham, og det er fortsatt spekulativt.

Les også: God jul fra Tybring Gjedde, men ikke til de fremmede

Ikke særlig kneblet
Det virker som at Christian Tybring-Gjedde klager over at hans meninger blir møtt med motargumenter. Og fordi hans meninger møter så stor motstand så er det et elitistisk meningsfelleskap, en politisk korrekthet, som stenger Tybring-Gjedde og andre som ham ute fra å være en alternativ røst i samfunnsdebatten. Ja, og så er det veldig belastende å ha visse meninger.

Derfor er det litt rart at et søk på Christian Tybring-Gjedde i avisdatabasen a-tekst gir 119 treff hittil i år, altså i løpet av de to første månedene i 2015. Hvis vi går litt lenger tilbake i tid finner vi 691 treff i 2014, 848 treff i 2013, 318 i 2012 og 611 i 2011. Det høres absolutt ikke ut som en mann som er knebla.

Publisert på radikalportal.no 27. februar 2015

Jødehat og islamkritikk

Etter terroren i Paris, og nå i København, har det offentlige ordskiftet naturlig nok handlet om terrorister og islamister. Men bør vi også snakke om hvordan vi snakker om muslimer?

I januar ble Max Hermansen kjent som lederen for den norske grenen av Pegida, en islamfiendtlig organisasjon som vil stoppe all innvandring fra muslimske land. I stort sett alle medier ble Hermansen presentert som ”islamkritiker”. Han fikk muligheten til å fremme sine synspunkter, men viste ganske tydelig at han hadde lite å stille opp med. Islamkritikken han kunne komme med var uten substans. Man kan jo bare ta en titt på hva Hermansen legger ut på Facebook og vurdere selv.

Les hele innlegget på radikalportal.no

Kronikk: Skolen trenger ikke coacher

For å bli god i noe er det ikke utslagsgivende med en heiagjeng som roper tomme ord. Det avgjørende er hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Coachene tar over klasserommet. Det kunne vi lese i Aftenposten 30. januar.

Av en eller annen grunn er en del skoleansvarlige blitt overbevist om at norsk skole og norsk ungdom trenger noen som med entusiasme og iver i stemmen forteller selvfølgeligheter om at man må tenke positivt.

Nå skal vi bruke millioner av kroner på motivasjonstalere, en slags alternative «lærere», som fôrer oss med løgnen «hvis du tenker positivt og virkelig har lyst til noe, så får du det til». Det er som om legen min skulle ha sagt «hvis du bare tenker at kreftsvulsten forsvinner, så vil du bli frisk».

Et hovedmål å fullføre og bestå

Spørsmålet er hvorfor man ikke tar tak i de egentlige utfordringene? Hvorfor snakker man ikke om hva som faktisk bør og kan gjøres?

Svarene kan gis på to nivåer. Først kan vi se på struktur- eller makronivå:

Med jevne mellomrom forteller mediene at norske skoleelever gjør det sånn passe i internasjonale undersøkelser, som for eksempel PISA. At det er for bråkete i norske klasserom, og at det er høyt fravær og ikke minst frafall.

Hver gang kommer politikerne på banen og setter i gang tiltak av ulikt slag, tiltak som skal motivere elever, som skal få flere til å fullføre og bestå.

Det siste, fullføre og bestå, er faktisk hovedmålet til norsk skole. Så mange som mulig skal fullføre og bestå videregående skole.

Da er det kanskje ikke rart at resultatene blir litt middels.

Men ikke alle har evner til høyere utdannelse

En av de største tabbene i norsk utdanningspolitikk var å gi alle elever rett til videregående utdanning.

Uavhengig av hvilke karakterer du har fått på skolen, eller om du har fått noen karakterer i det hele tatt, så har du rett til videregående utdanning. Du får ikke gå på akkurat den skolen du vil, eller følge det utdanningsprogrammet du ønsker, men du får en skoleplass.

Du kan for eksempel ha et karaktersnitt på 3 eller mindre og likevel begynne på studieforberedende linje (tidligere kalt allmennfag). Der er de faglige kravene høyere, og du vil fortsette å få lave karakterer, noe som ikke akkurat bygger opp selvtilliten og gir deg mer motivasjon.

Men heldigvis har skolen hyret inn en coach som forteller deg og dine medelever at du må tenke positiv, tenke fremover, for da kan du bli så god som du kan tenke deg. Det går like dårlig på neste prøve.

Skolen trenger ikke motivasjonstalere, men mer faglighet.

Politikere er glad i å snakke om kvalitet i skolen, men de er for feige til å fortelle folk at ikke alle har evner til å ta høyere akademisk utdanning.

Vi kan se på studieforberedende utdanningsprogram igjen. Det er et utdanningsprogram som skal forberede elever til videre utdanning. Altså er det en teoretisk og akademisk utdanning.

Politikk som la til rette for frafall i skolen

Man bør ha god kompetanse fra ungdomsskolen for å kunne klare seg godt på studieforberedende på videregående. Men i Norge har vi fått for oss at alle skal ta mastergrad.

Derfor har vi bestemt at også de som velger yrkesfag, en god del fordi de er lei av teoretiske fag, også skal ha allmenne teoretiske fag med samme læreplan som de på studieforberedende utdanning. Dette fordi de skal ha mulighet til å ta allmenn påbygging og få generell studiekompetanse.

Men da må man spørre seg: hva skal en elev med generell studiekompetanse hvis karaktersnittet ikke holder til å komme inn på særlig mange studier? Hadde det ikke vært bedre å fullføre fagutdanningen, gjennomføre læren og ta fagbrev?

Politiske myndigheter må ta en stor del av skylden for frafallet i skolen.

Politikere har gjennom mange år svekket yrkesfagene. Det har de gjort ved å beholde en ordning hvor man sier at det er vel og bra at du går på yrkesfag, men se her, her har du fortsatt mulighet til å få generell studiekompetanse, til å starte på høyskole og universitet. Her er gull og grønne skoger.

Mye kos – få plikter

Vil vi ha mer kvalitet i skolen, er det bare å stille klare og tydelige krav.

For eksempel kan man si at for å gå studieforberedende utdanning, må den som søker ha et snitt på minimum 4. Man kan legge ned allmenn påbygging som et alternativ og skille tydeligere mellom yrkesfag og studieforberedende utdanning.

Fellesfagene kan enten fjernes helt eller innarbeides som en del av programfagene i den studieretningen en ha valgt å gå på.

Til slutt kan en fjerne rett til videregående utdanning.

På individ- eller mikronivå trengs det også endringer:

En kollega av meg kaller dagens ungdom og deres foreldre for taco-generasjonen. De kjennetegnes ved at det er mye kos, men få plikter. Det er mye trøst og oppmuntring, men lite oppdragelse.

De blir også kalt forhandlergenerasjonen. De forhandler om absolutt alt. Hvordan undervisningen skal være, hva det skal undervises i, hva som skal være med på prøven, når prøven skal være, hva som skal vektlegges i vurderingen, hva vurderingen skal være.

Ta oppdrageransvaret alvorlig

Det er litt vanskeligere å få til endringer på individnivå fordi man ikke kan vedta at alle foreldre nå skal ta oppdrageransvaret sitt alvorlig. Men alle foreldre må tenke gjennom hvilke holdninger og vaner man , bevisst eller ubevisst, lærer bort til ungene.

Som forelder hjelper du ikke ungen din hvis han eller hun alltid får viljen sin. Det er heller ikke til stor hjelp for din datter eller sønn aldri å bli skuffet eller lei seg.

Men dessverre har mange fått en oppfatning av at skolen skreddersyr undervisningen til akkurat dem, slik at de kan ta prøver når det passer dem og ta en langhelg i en storby midt i semesteret. Samtidig forventer veldig mange toppkarakterer fordi de har hørt at «du kan bli akkurat det du vil, så lenge du ønsker og vil det nok».

Hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid

Vi trenger ikke coacher i skolen, men vi trenger å realitetsorientere en god del. Vi trenger å innse at for å bli god i noe er det ikke en heiagjeng som roper tomme ord som er utslagsgivende, men hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Foreldrenes og skolens viktigste oppgave er, slik det også står i den generelle del av læreplanen, å gi hver elev kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv. Det betyr å bygge selvtillit, men også evne til å takle motgang, møte utfordringer livet byr på uten coach.

Publisert i Aftenposten 6. februar 2015

Lov om tigging

Den som er fattig og ber om penger, og den som har en samvittighet og hjelper et medmenneske kan straffes med inntil ett års fengsel.

Kongeriket Norge 2015:

§1 Du skal ikke være fattig.

§2 Hvis du er fattig, så skal du ikke be folk om hjelp.

§3 Hvis du er fattig og likevel vil be folk om hjelp, så kan du kun be om hjelp fra folk på ditt lokale NAV-kontor (men ikke ha for høye forventninger).

§4 Du skal ikke be folk om penger på gata.

§5 Du skal ikke sitte med en pappkopp foran deg på gata, selv om du ikke aktivt ber om penger.

§6 Du skal ikke gi penger til folk på gata.

§7 Du skal ikke legge penger i pappkoppen til en kald og forfrossen person som sitter på gata.

§8 Du skal ikke gi klær til en som fryser.

§9 Du skal ikke gi mat til en som er sulten.

§10 Du skal ikke gi husly til en som er hjemløs.

§11 Den som er fattig og ber om penger, og den som har en samvittighet og hjelper et medmenneske kan straffes med inntil ett års fengsel.

Publisert i Dagbladet 5. februar 2015

Det er ikke ord, men mennesker som dreper

27. januar kunne en lese Kamilla Sadols kronikk «Ytringsfrihet – deres «fredelige» måte å drepe på» på Aftenpostens nettsider. Hovedbudskapet i kronikken, slik jeg forstår den, er at ord kan drepe.

Kronikken er lang og til dels ufokusert, men med litt godvilje og tålmodighet kommer man seg gjennom den. Sadol gir uttrykk for en avmakt overfor norsk, og kanskje til dels også europeisk, presses skildring av muslimer. Men hennes påstand om at ord dreper, og at pressen gjennom å bruke ytringsfriheten dreper muslimer, faller på sin egen urimelighet.

Ord dreper ikke

Jeg er enig i at pressen ofte kan gi et bilde av muslimer (og mange andre grupper) som ikke stemmer med virkeligheten, men det gir på ingen måter grunnlag for å sette likhetstegn mellom terroristers drap på mennesker og journalister og andres ytringer.

Det er ikke ord, men mennesker som dreper.

De siste ukene har det vært mye snakk om ytringsfrihet, og flere, både muslimer og ikke-muslimer har gitt uttrykk for at man for eksempel ikke bør krenke religioner og profeter. Sadols kronikk er også en del av den pågående diskusjonen om ytringsfrihet, og ikke minst ytringsfrihetens grenser.

Men det er et viktig poeng som illustreres godt i Sadols tekst, og det er at vi muslimer blir personlig krenket hver gang noen sier noe stygt om islam, eller gjør noe som blir ansett av oss som vanhellig.

Det er forståelig, fordi religion er noe som ligger ens hjerte nær og som en har sterke følelser knyttet til. Men samtidig må vi kanskje bli litt flinkere til å ikke alltid anse andres ytringer mot vår religion som et angrep på oss som personer. Hvis man skal bli personlig fornærmet og krenket hver gang noen kritiserer islam, eller tegner profeten, da får en ikke gjort mye annet.

Ytringsfriheten beskytter

Samtidig er det litt skremmende å lese at unge mennesker i Norge i dag kan tendere mot å ha udemokratiske holdninger som å ville begrense ytringsfriheten fordi noen kan føle seg krenket eller støtt.

Ytringsfrihet er en rettighet som nettopp skal beskytte individets rett til å mene og si (nesten) hva han vil. Jeg kan på ingen måte, selv om jeg er muslim, gå med på at man skal innskrenke retten til å ytre seg fritt.

Publisert i Aftenposten 31. januar 2015