Category Archives: Pedagogikk

Karakterdanning

Vi bør ha en skole som er mer opptatt av karakterdanning enn karaktersetting.

Politikerne er godt i gang med å gjøre læreren til en pliktoppfyllende og resultatleverende byråkrat (helst i et diagram). Det er i løpet av de siste tiåra innført ulike typer standardtester for å måle kompetansenivået til elevene – et resultat av det såkalte PISA-sjokket etter at Norge for første gang deltok i undersøkelsen i år 2000.

Noen folkevalgte er mer ivrige enn andre, og det resulterer i at noen kommuner og fylker er mer ivrige enn andre når det gjelder kartlegging og testing. Femten år etter PISA-sjokket måler skolene så å si alt som kan telles og plasseres i et kolonneskjema. Det betyr selvsagt at skolene bruker mer tid til å gjennomføre ulike målinger.

Spørsmålet er; kan vi måle oss til en god skole? Kan vi få bedre undervisning ved å stirre på kolonneskjemaer?

Gudmund Hernes, utdanningsminister på 1990-tallet, klarte å gjøre seg upopulær da han innførte læreplanen som ble kalt reform 94, men hans generelle del til lærerplanen har blitt videreført, av flere gode grunne, på tross av at læreplanene har blitt endret flere ganger de siste 20 åra.

I Generell del av læreplanen, som altså er en del av dagens gjeldende læreplan for alle elever i grunnskolen og videregående skole, sies det en god del om overordnede verdimessige mål for opplæringen.

I innledningen slås det fast at målet er å ruste barn og unge til å møte oppgaver og utfordringer i livet, at opplæringen skal gi kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og overskudd og vilje til å hjelpe andre.

Videre i Generell del av læreplanen er det brukt ord som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndanna, samarbeidende og miljøbevisste i underoverskriftene. Det gir en viss pekepinn om hvilke verdier og holdninger som trekkes fram som viktige.

Helt til slutt, under overskriften Det integrerte mennesket presenteres en del motstridende formål opplæringen har. For eksempel å utvikle selvstendige og uavhengige personligheter, og samtidig utvikle evne til samarbeid. Eller å skape respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon, men også øve opp kritisk sans til å gå løs på innarbeidet tenkning, forestillinger og ordninger. Opplæringen skal balansere ulike formål og gjøre usikre, men søkende, unge til dugelige voksne som kan ta ansvar for seg selv, sine medmennesker og det samfunnet de lever i.

Men Generell del av læreplanen synes å være glemt av de folkevalgte, av utdanningsbyråkratene og alle andre som mener noe om norsk skole. Vi er så opphengt i hvordan Norge gjør det i internasjonale undersøkelser, at det virker som vi har glemt hva formålet med opplæringen egentlig er.

Gjennom å innføre et regime hvor læreren og skolen er fratatt enhver autoritet, har norsk skolepolitikk vært å strømlinjeforme skolene til å bli fabrikker som produserer best mulig resultater på ulike internasjonale og nasjonale tester. Og resultatene måles blant annet gjennom karakterer.

Hvor god skolen, rektoren og læreren er blir målt gjennom antall elever som gjennomfører og består, antall elever som ikke får nedsatt i orden og atferd, eller hvor mye bedre karakterene har blitt fra elevene startet på skolen til de gikk ut av skolen.

Men politikere og byråkrater som bare er opptatt av tall, evner ikke å forstå at for eksempel karakteren fire på Vg1 er ikke det samme som karakteren fire på Vg3. Selv om karakteren er uforandret, har kravene for å få karakteren endret seg. Selv om det ikke synes i en tallmatrise, har eleven faktisk lært noe.

Hvor god skolen er, blir også målt gjennom hvor godt læreren gjør det på undervisningsevalueringen elevene gjennomfører, eller på elevundersøkelsen som gjennomføres en gang i året. Etter hvert vil kanskje en god skole måles etter hvor mange lærere som har en mastergrad, det synes å gå i den retningen. Vi har, kanskje i tråd med tidsånden, blitt så opphengt av innpakningen, at vi nærmest glemmer innholdet.

Det er bra at så mange som mulig fullfører videregående skole. Det er også bra at færrest mulig får nedsatt i orden og atferd. Men det er ikke bra hva ungdommene indirekte lærer når de er en del av et klientsystem med mange rettigheter og få plikter.

Alle foreldre vil kunne huske at barnet deres maste om et eller annet, eller gjorde noe han eller hun ikke fikk lov til. Barnet fortsatte å mase eller gjøre det samme, og du som forelder måtte si nei eller irettesette ørten ganger. Hvis du til slutt ga etter ville barnet ditt ha lært at hvis han eller hun maste lenge nok så ville det få lov.

En slik ettergivenhet er satt i system i norsk skole anno 2015. Fordi myndighetene er så opptatt av tall, vil man i slutten av hvert skoleår finne lærere som gjør alt for å hanke inn elever slik at de kan få vist sin kompetanse i faget og få en vurdering i karakterform.

Ofte er det de samme elevene som har mye fravær gjennom skoleåret, men det får heller ingen konsekvenser fordi de alltid får en ny sjanse. Det siste, fravær, skal det gjøres noe med nå og vi vil etter hvert få fraværsgrenser. Tiden får vise hva det fører til.

Mange lærere opplever at elever uteblir fra vurderingssituasjoner. Noen på grunn av reelle og godkjente årsaker, andre for å kjøpe seg mer tid til å øve.

Skolen skal gi elevene muligheten til å vise sin kompetanse, men spørsmålet er hvor mange muligheter eleven skal få? Mange steder overlates dette til læreren, noe som etter min mening er et uttrykk for feighet fra høyere hold, en vegring mot å lede. Det er en vegring mot å stille krav til elever, muligens fordi de har fått alle rettigheter en klient skal ha. Resultatet til slutt blir ofte at eleven får en ny mulighet, så en til, og kanskje enda en. Hva tror du eleven da har lært?

Norsk skole trenger en fokusendring. Vi må skifte fokus fra tall og statistikk til innhold og det prinsipielle verdigrunnlaget som vi blant annet finner i Generell del av læreplanen. Vi må rett og slett børste støv av noen gamle tanker om hva opplæringen skal gi elevene av kunnskaper og ballast.

For å sitere Generell del av læreplanen: Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet.

Opplæringens mål er å bygge karakter, i dag bruker vi all vår tid på å gi karakterer.

 

Publisert i Dagbladet 26. oktober 2015

Merket med ,

Høstferietidsklemme

I dag startet høstferien (på østlandet i hvert fall) og jeg har allerede registrert at folk spør seg hva man skal med høstferien egentlig. Det er jo ingen som plukker poteter lenger, så kunne ikke ungene like gjerne gått på skolen, er det en del som spør seg. Argumentet er som regel at ungene da kunne ha lært mer. Nå er det ikke nødvendigvis slik at mer undervisning fører til mer læring.

Men det mer interessante er at man kan tolke folks utsagn i retning av at man må gå på skolen for å lære noe. Skal man lære skolefaglige ting, må man nok på skolen, men man kan lære mye hjemme også. Jeg vil derfor komme med noen forslag til hva du kan lære ungene dine når de er hjemme fra skolen i høstferien (og gjerne i andre ferier også).

 

  1. Hvis du har mulighet til å ta med ungen på jobb, ja da vil jeg anbefale at du tar med ungen på jobb. Det kan være veldig spennende for barn å se hva foreldrene driver med når de er på jobb. Du kan da fortelle barnet ditt om arbeidsoppgavene dine, hvordan du bidrar på arbeidsplassen og i samfunnet generelt.
  2. Litt avhengig av barnets alder og modenhet (du kjenner ungen din best) kan en idè være å ha ett læringsmål hver dag. Det kan for eksempel være at barnet skal lære å vaske tøy, brette skjorter eller andre gjøremål man har i hjemmet. Det er forøvrig veldig lurt å lære barna slikt tidlig, det kommer godt med i voksenlivet.
  3. Ta med barna i butikken og gi dem oppdrag. For eksempel kan de få en hundrings de skal handle inn middag for, eller at de får en handleliste og skal finne ut hvor mye varene kommer til å koste.

 

Dette er bare tre forslag, men man kan lage utallige variasjoner, eventuelt helt andre oppgaver ungene kan få bryne seg på.

God høstferie!

Kronikk: Skolen trenger ikke coacher

For å bli god i noe er det ikke utslagsgivende med en heiagjeng som roper tomme ord. Det avgjørende er hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Coachene tar over klasserommet. Det kunne vi lese i Aftenposten 30. januar.

Av en eller annen grunn er en del skoleansvarlige blitt overbevist om at norsk skole og norsk ungdom trenger noen som med entusiasme og iver i stemmen forteller selvfølgeligheter om at man må tenke positivt.

Nå skal vi bruke millioner av kroner på motivasjonstalere, en slags alternative «lærere», som fôrer oss med løgnen «hvis du tenker positivt og virkelig har lyst til noe, så får du det til». Det er som om legen min skulle ha sagt «hvis du bare tenker at kreftsvulsten forsvinner, så vil du bli frisk».

Et hovedmål å fullføre og bestå

Spørsmålet er hvorfor man ikke tar tak i de egentlige utfordringene? Hvorfor snakker man ikke om hva som faktisk bør og kan gjøres?

Svarene kan gis på to nivåer. Først kan vi se på struktur- eller makronivå:

Med jevne mellomrom forteller mediene at norske skoleelever gjør det sånn passe i internasjonale undersøkelser, som for eksempel PISA. At det er for bråkete i norske klasserom, og at det er høyt fravær og ikke minst frafall.

Hver gang kommer politikerne på banen og setter i gang tiltak av ulikt slag, tiltak som skal motivere elever, som skal få flere til å fullføre og bestå.

Det siste, fullføre og bestå, er faktisk hovedmålet til norsk skole. Så mange som mulig skal fullføre og bestå videregående skole.

Da er det kanskje ikke rart at resultatene blir litt middels.

Men ikke alle har evner til høyere utdannelse

En av de største tabbene i norsk utdanningspolitikk var å gi alle elever rett til videregående utdanning.

Uavhengig av hvilke karakterer du har fått på skolen, eller om du har fått noen karakterer i det hele tatt, så har du rett til videregående utdanning. Du får ikke gå på akkurat den skolen du vil, eller følge det utdanningsprogrammet du ønsker, men du får en skoleplass.

Du kan for eksempel ha et karaktersnitt på 3 eller mindre og likevel begynne på studieforberedende linje (tidligere kalt allmennfag). Der er de faglige kravene høyere, og du vil fortsette å få lave karakterer, noe som ikke akkurat bygger opp selvtilliten og gir deg mer motivasjon.

Men heldigvis har skolen hyret inn en coach som forteller deg og dine medelever at du må tenke positiv, tenke fremover, for da kan du bli så god som du kan tenke deg. Det går like dårlig på neste prøve.

Skolen trenger ikke motivasjonstalere, men mer faglighet.

Politikere er glad i å snakke om kvalitet i skolen, men de er for feige til å fortelle folk at ikke alle har evner til å ta høyere akademisk utdanning.

Vi kan se på studieforberedende utdanningsprogram igjen. Det er et utdanningsprogram som skal forberede elever til videre utdanning. Altså er det en teoretisk og akademisk utdanning.

Politikk som la til rette for frafall i skolen

Man bør ha god kompetanse fra ungdomsskolen for å kunne klare seg godt på studieforberedende på videregående. Men i Norge har vi fått for oss at alle skal ta mastergrad.

Derfor har vi bestemt at også de som velger yrkesfag, en god del fordi de er lei av teoretiske fag, også skal ha allmenne teoretiske fag med samme læreplan som de på studieforberedende utdanning. Dette fordi de skal ha mulighet til å ta allmenn påbygging og få generell studiekompetanse.

Men da må man spørre seg: hva skal en elev med generell studiekompetanse hvis karaktersnittet ikke holder til å komme inn på særlig mange studier? Hadde det ikke vært bedre å fullføre fagutdanningen, gjennomføre læren og ta fagbrev?

Politiske myndigheter må ta en stor del av skylden for frafallet i skolen.

Politikere har gjennom mange år svekket yrkesfagene. Det har de gjort ved å beholde en ordning hvor man sier at det er vel og bra at du går på yrkesfag, men se her, her har du fortsatt mulighet til å få generell studiekompetanse, til å starte på høyskole og universitet. Her er gull og grønne skoger.

Mye kos – få plikter

Vil vi ha mer kvalitet i skolen, er det bare å stille klare og tydelige krav.

For eksempel kan man si at for å gå studieforberedende utdanning, må den som søker ha et snitt på minimum 4. Man kan legge ned allmenn påbygging som et alternativ og skille tydeligere mellom yrkesfag og studieforberedende utdanning.

Fellesfagene kan enten fjernes helt eller innarbeides som en del av programfagene i den studieretningen en ha valgt å gå på.

Til slutt kan en fjerne rett til videregående utdanning.

På individ- eller mikronivå trengs det også endringer:

En kollega av meg kaller dagens ungdom og deres foreldre for taco-generasjonen. De kjennetegnes ved at det er mye kos, men få plikter. Det er mye trøst og oppmuntring, men lite oppdragelse.

De blir også kalt forhandlergenerasjonen. De forhandler om absolutt alt. Hvordan undervisningen skal være, hva det skal undervises i, hva som skal være med på prøven, når prøven skal være, hva som skal vektlegges i vurderingen, hva vurderingen skal være.

Ta oppdrageransvaret alvorlig

Det er litt vanskeligere å få til endringer på individnivå fordi man ikke kan vedta at alle foreldre nå skal ta oppdrageransvaret sitt alvorlig. Men alle foreldre må tenke gjennom hvilke holdninger og vaner man , bevisst eller ubevisst, lærer bort til ungene.

Som forelder hjelper du ikke ungen din hvis han eller hun alltid får viljen sin. Det er heller ikke til stor hjelp for din datter eller sønn aldri å bli skuffet eller lei seg.

Men dessverre har mange fått en oppfatning av at skolen skreddersyr undervisningen til akkurat dem, slik at de kan ta prøver når det passer dem og ta en langhelg i en storby midt i semesteret. Samtidig forventer veldig mange toppkarakterer fordi de har hørt at «du kan bli akkurat det du vil, så lenge du ønsker og vil det nok».

Hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid

Vi trenger ikke coacher i skolen, men vi trenger å realitetsorientere en god del. Vi trenger å innse at for å bli god i noe er det ikke en heiagjeng som roper tomme ord som er utslagsgivende, men hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Foreldrenes og skolens viktigste oppgave er, slik det også står i den generelle del av læreplanen, å gi hver elev kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv. Det betyr å bygge selvtillit, men også evne til å takle motgang, møte utfordringer livet byr på uten coach.

Publisert i Aftenposten 6. februar 2015

Pedagogikk i hverdagen

Gir du en mann fisk, har han mat for dagen,
lærer du en mann å fiske har han mat for livet.

Kan du huske sist gang du lærte noe nytt? Kan du huske hvordan du lærte det? Jeg har lært å skifte pære i baklyset på bilen min i dag. For to timer siden visste jeg ikke hvordan. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle begynne. Men jeg har flere venner som har et lidenskapelig forhold til biler, så jeg spurte en av dem om hjelp. Noen mennesker er pedagogisk anlagte, ofte uten å være klar over det selv.

Han tok først en titt for å se hvordan pæra skulle byttes. Så forklarte og viste han meg hvordan jeg skulle gjøre det. Deretter ba han meg prøve det selv en gang. Det gjorde jeg, og det gikk fint. Vel, det var tørrtreninga. Men jeg hadde jo ingen ny pære så den var jo egentlig ikke skiftet. Vel, jeg kjørte til nærmeste bensinstasjon, kjøpte ny lyspære og var klar for prøven. Nå var jeg alene, men jeg hadde lært hvordan det skulle gjøres så det var bare å sette i gang. Jeg gjorde som jeg hadde lært for litt siden, og det gikk lett som en lek. Fiks ferdig har jeg nå fungerende baklys på bilen, og jeg fikset det selv.

Nå kan vi prøve å teoretisere dette. Først må læreren vite hva det er han skal forklare. Det gjelder for alt i livet. Skal du lære noe bort, må du kunne det godt selv. Neste trinn vil være å vise eller demonstrere hvordan en oppgave skal løses. I dette tilfelle bytte lyspære i bilen. Det kalles for modellering. Når læreren har modellert kan eleven gjøre et forsøk selv. På engelsk kaller vi det «learning by doing», på norsk kan vi kalle det læring gjennom. I denne fasen kan læreren se hvordan eleven ligger an i læringen, om det trengs en justering, oppklaring eller ytterligere forklaring. Det kaller vi for formativ vurdering, eller vurdering for læring. Til slutt kommer prøven, altså en sluttvurdering.

Med andre ord, pedagogikk er ikke noe som kun foregår på skolen. God pedagogisk praksis kan brukes overalt.