Category Archives: Pakistan

Den evige diktator

General Muhammad Zia Ul-Haq gjennomførte et statskupp i Pakistan i 1977, og ble sittende som president i 11 år, da han døde i en flystyrt i 1988. Flystyrten kan sies å være den mest sagnomsuste i Pakistans historie, kanskje til og med i verdenshistorien. Sammen med Zia Ul-Haq døde flere miltiærtopper og to ameriakanske diplomater i flystyrten. Fortsatt vet vi ikke hva som skjedde, og slikt er jo mat for skjønnlitterære forfattere (og konspirasjonsteoretikere, men de skal vi ikke gi noe oppmerksomhet her).

A case of exploding mangoes er debutromanen til Mohammed Hanif, utgitt i 2008. Handlingen foregår i månedene før den mystiske flystyrten, og vi følger i hovedsak en offiser ved navnet Shigri og Zia Ul-Haq parallellt. Vi får allerede i prologen vite at flyet har styrtet, og fortelleren, Shigri, tar oss med tilbake til da han ble tatt til fange, mistenkt for å konspirere mot presidenten (eller diktatoren).

A case of exploding mangoes

A case of exploding mangoes

Hanif skriver med en vittig brodd, og blottstiller på Zia Ul-Haq på alle måter. Kanskje særlig i scenen hvor presidenten spør livlegen til en Saudi prins om å undersøke ham. Legen gir så presidenten en analundersøkelse, og konstaterer at han har mark i tarmen. I en annen scene får Zia Ul-Haq deng av kona for å ha sett på brystene til en amerikansk journalist, tatt på fersken og avbildet i en avis.

Videre kan deler av boken minne litt om Salman Rushdie i stilen, særlig boken Skam som handler om Zulfiqar Ali Bhutto og Zia Ul-Haq. Mens Skam er mer magisk realistisk, er A case of exploding mangoes  realistisk med en viss dose svart humor.

A case of exploding mangoes er god uavhengig av om man kjenner det historiske bakteppet, men selvfølgelig får man mer ut av boken hvis man vet litt om Zia Ul-Haq og hva han gjorde i løpet av den perioden han styrte Pakistan. Zia Ul-Haq islamiserte Pakistan, særlig gjennom lovverket. Han støttet Taliban i kampen mot Sovjetunionen, sendte unge pakistanske menn til Afghanistan, og man kan vel kanskje si, fikk radikaliserte islamister i retur. Zia Ul-Haq stelte i stand så mye ugagn i Pakistan at landet fortsatt sliter med ettervirkningene av hans tid som president.

Zia Ul-Haq har blitt den evige diktator, for selv om han døde i 1988, er han fortsatt en pest og en plage for Pakistan og Pakistanere.

 

Our lady of Alice Bhatti – tragikomisk om Pakistan

Tittel: Our Lady of Alice Bhatti
Forfatter: Mohammed Hanif
Språk: Engelsk
Utgiver: Random House India (2011)

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Handlingen i Our Lady of Alice Bhatti foregår i Pakistans hovedstad, Islamabad. Hovedpersonen er sykepleieren Alice Bhatti som begynner å jobbe på et sykehus etter et opphold i fengsel. Hvorfor hun har vært fengslet får vi ikke vite før mot slutten av boken. Alice er kristen og tilhører dermed en minoritet i det muslimske Pakistan. Hennes far jobber med å tømme rennestene slik at det flyter noenlunde ufortrødent. Hennes mor døde da Alice var et barn.

Vi får tidlig inntrykk av at Alice er en som er vant til å klare seg selv, og at hun ikke har et så godt forhold til faren. Hennes hverdag består stort sett av arbeid.

I tillegg til Alice møter vi også andre karakterer. Det er leger på sykehuset, pasienter, politifolk og Teddy som Alice etter hvert gifter seg med, som vi ikke helt vet hvor vi skal plassere, men han er håndlanger for politiet, en som gjør all drittjobben.

Språket er lekent og humoristisk, og det er drypp av svart humor i boken. Det er levende karakterer og miljøbeskrivelser. Hanif er sikker i stil og oppbygging. Han klarer å bygge opp en kompleks historie, å følge den samtidig som han har leseren med seg. Likevel vil leseren få noen overraskelser. Historien er på ingen måte forutsigbar, noe som gjør at opplevelsen blir enda større.

Boken kan leses som en analogi til det pakistanske samfunnet i dag. Hovedtemaet som er fremme i boken er de kristnes stilling som minoritet i det muslimske Pakistan, med Alice Bhatti og hennes far som representanter. Ganske tidlig i boken sier faren til Alice at «These Muslas … will make you clean their shit and then complain that you stink».

Så å si hele handlingen foregår i et veldig mørke. Sykehuset er skittent, legene og politiet er korrupte, det er vold, død og fordervelse. Men likevel er Hanifs språk og skrivestil oppløftende.

En av de beste engelskspråklige forfatterne fra Pakistan som anbefales på det sterkeste.

 

Merket med , , ,

Spenning hele veien Fra Oslo til Lahore

Mahmona Khan viser igjen at hun kan skrive godt og spenningsfylt. Fra Oslo til Lahore er oppfølgeren til debutromanen Skitten snø som har ligget på utlånstoppen i flere år.

Bokomslag "Fra Oslo til Lahore". Hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Bokomslag «Fra Oslo til Lahore». Hentet fra Aschehoug sine nettsider.

I Fra Oslo til Lahore møter vi igjen de fire venninnene Amber, Anila, Sumera og Charlotte. Nå har Amber giftet seg med Omar og bor i Pakistan, mens de tre andre venninnene er i Norge og lever sine liv. Boken starter rolig, og vi blir igjen kjent med karakterene, men det tar ikke lang tid før tilværelsen nok en gang blir usikker.

Amber drar på bryllupsreise til Dubai med mannen sin Omar. Han sender henne på spa, men når hun kommer tilbake finner hun ham på hotellrommet, knivstukket og blodig. Politiet mistenker Amber for drapet, og helt alene i en fremmed by, i et fremmed land griper fortvilelsen om henne.

Khan mestrer å skrive en spenningsfylt thriller, en såkalt pageturner, som man bare må lese videre for å finne ut hva som skjer med Amber og venninnene. Samtidig gir hun innblikk i det norsk-pakistanske miljøet, men det er ingen innvandrerroman, eller en roman om mislykket integrering. Fra Oslo til Lahore er en spenningsroman for ungdom med gjenkjennelige karakterer, og mer eller mindre troverdig plot. Det er action, det er drama, og et snev av kjærlighet. Det vil ikke overraske meg hvis Skitten snø og Fra Oslo til Lahore blir filmatisert en gang i fremtiden.

 

Forfatter Mahmona Khan. Foto: Aschehoug

Forfatter Mahmona Khan. Foto: Aschehoug

Må man gifte seg av kjærlighet?

For 40 år siden var det ikke uvanlig at brudgom og brud aldri hadde snakket med hverandre før selve bryllupsdagen. Da var arrangerte ekteskap noe annet enn det er i dag.

Forestillingen om at kjærligheten kommer før ekteskapet synes å være brent fast i oss. Bare tanken på at noen gifter seg uten å ha falt pladask for hverandre, eller ha kjent hverandre særlig lenge, og for ikke å snakke om, uten å ha hatt kjønnslig omgang med hverandre, synes å virke så absurd og fjern at det kan brukes som bevis på at når kultur endres så kan den endringen være så gjennomgripende at man glemmer og fortrenger både nær og fjern fortid.

Det er kanskje derfor så mange sliter med å skille mellom arrangert og tvangsekteskap. Og muligens er det kanskje også derfor mange har vanskeligheter med å se at noen faktisk, også i dag, inngår det man kan kalle fornuftsekteskap. Tvangsekteskap kan defineres som at en gutt eller jente blir tvunget gjennom fysisk eller psykisk press til å gifte seg med en han eller hun ikke vil gifte seg med. Jeg tar sterk avstand fra tvangsekteskap og mener at vi som samfunn må gjøre alt vi kan for å hjelpe de unge som utsettes for dette, og straffe de som begår slike straffbare handlinger.

«Arrangert ekteskap» betyr ikke bare én ting, dette er ikke en type ekteskap som er fast definert. Jeg kjenner den norsk-pakistanske kulturen best, men det jeg skriver vil også kunne gjelde andre kulturer og innvandrergrupper i Norge. For 40 år siden var arrangert ekteskap noe annet enn det er i dag. Da var det ikke uvanlig at brudgom og brud aldri hadde snakket med hverandre før selve bryllupsdagen. Den typen arrangerte ekteskap kan vi finne flere steder i Pakistan, men så vidt jeg vet ikke blant norsk-pakistanere i dag. Det er to andre typer arrangerte ekteskap som kan sies å være vanlige blant norsk-pakistanere anno 2014. Den første er at foreldrene finner aktuelle kandidater som de forteller sin sønn eller datter om, og så kan vedkommende ta en avgjørelse av egen fri vilje. Avgjørelsen kan også være at ingen av kandidatene passer og man derfor avslår alle, sikkert til en viss frustrasjon for foreldrene som egentlig bare vil bli ferdig med sin forelderplikt, å få sønnen eller datteren gift. Men da prøver foreldrene å lete videre, og sønnen eller datteren kan tidvis også få høre, med muligens en viss oppgitthet i stemmen «Men hvis det er noen du liker eller er interessert i så si i fra, vi kan snakke med foreldrene.»

Den andre typen arrangerte ekteskap, som begynner å bli mer og mer vanlig blant norsk-pakistanere anno 2014, er det vi kaller for kjærlighetsekteskap. Gutt møter jente, de faller pladask for hverandre, er kjærester i skjul, gjemmer seg for tanter i niqab og onkler som kjører drosje for å gjøre kjæresteting. Etter hvert finner de ut at de vil gifte seg og går til sine foreldre, som da igjen snakker sammen og «arrangerer» ekteskapet. Jeg er ganske sikker på at det ikke er helt slik mange nordmenn tenker et arrangert ekteskap er, men slik er det etter hvert for en god del, og godt er det.

Såkalte henteekteskap er det som blir sett på som mest problematisk eller utfordrende. Begrepet er i seg selv noe problematisk. Det blir brukt som om den som blir «hentet» er et vesen uten egne tanker eller vilje, man reduserer et menneske til et objekt som man bare henter til Norge. For det andre blir praksisen stort sett omtalt i negative ordelag, at det vil medføre ulemper, og ikke minst utgifter, for det norske samfunnet. Men det kan jo godt hende at folk har kunnskaper og ferdigheter vi trenger og har behov for, vi bare evner ikke å se det fordi vi har utstyrt oss med skylapper og på forhånd bestemt oss for at disse hentebrudene og brudgommene ikke har noe som helst å bidra med i Norge. Hvis man møter folk med den type holdninger så er det vel ikke så rart at de vil holde seg for seg selv?

Men hvor mange inngår såkalte henteekteskap? De fleste som snakker om dette operer med prosenter. Jeg vil heller se på faktiske tall. I 2010 var det 110 tilfeller av henteekteskap fra Pakistan til Norge, to år senere, altså i 2012 var det bare 50. Statistisk sentralbyrå skriver at man hadde en topp i perioden 2003-2005 med omtrent 130 tilfeller årlig. Samtidig har potensialet for slike ekteskap økt fra 2 500 i 1998 til 12 000 i 2012. Med andre ord, omtrent 100 tilfeller i året er nesten ingenting når man vet at det kunne vært 12 000. Spesielt betenkelig blir det å bruke prosenter når det er snakk om så få i faktiske tall. Da skal det nemlig ikke så mye til før den prosentvise økningen blir «dramatisk».

Da kan en jo rett og slett bare konkludere med at det faktisk ikke er så ille som en del skal ha det til.

Publisert i Dagbladet 14. november 2014

Norsk-pakistaneren i Rolfsens bilde

Jeg blir så matt og sliten. Hva tenker folk når de ser meg på bussen, butikken eller når jeg er ute med min lille Adam? Tenker de at der går en som sikker gift med ei foreldrene valgte ut? Tenker de at der går en kjønnsfascist som mener at kvinner skal holde seg innenfor husets fire vegger, lage mat, passe unger og pleie svigerforeldrene når de blir gamle og skrøpelige? Tenker de at der går en som lever et liv i ufrihet, kuet av kollektivistisk orienterte normer og verdier, lenket av religionens dogmatisme og tynget av familie og slekts forventninger, og som stilltiende godtar det?

Kanskje det bare er meg, men jeg blir så matt og sliten når det støtt og stadig gis en virkelighetsbeskrivelse av noe som angivelig skal være min virkelighet, men som jeg ikke kjenner meg igjen i. Tidligere i høst var det i forbindelse med lanseringen av Ulrik Imtiaz Rolfsens siste spillefilm «Haram». Da ble Rolfsen en som skulle fortelle hvordan det norsk-pakistanske miljøet egentlig er, og hvor han enten tok eller ble gitt, mest sannsynlig en kombinasjon av begge, rollen som ekspert på det norsk-pakistanske miljøet og alt som er galt med det.

Nå skjer delvis det samme i etterkant av Rolfsens brennpunkt-dokumenter på NRK, «Frivillig tvang». Men det verste er medienes dekning og oppfølging av denne type saker. Rolfsen retter pekefingeren mot problemer og utfordringer i deler av det norsk-pakistanske miljøet, og jeg skal være den første til å innrømme at det er problemer og utfordringer, men det jeg har vanskeligheter med å akseptere er at en del av virkeligheten presenteres som hele virkeligheten. Nå vet ikke jeg hvor som har sett spillefilmen som kom tidligere i høst, eller dokumentaren som ble sendt nå, men jeg er rimelig sikker på at det er langt flere som leser om filmen og dokumentaren enn de som ser den. Derfor har mediene og journalistene et relativt stort ansvar for hvilket virkelighetsbilde som presenteres, og ikke minst hvilken del av virkeligheten som presenteres.

Det er høyst betenkelig at journalister og medier gjengir og gjenforteller den virkeligheten som blant andre Rolfsen presenterer, uten å stille et eneste kritiske spørsmål, uten å stoppe opp og si «men er det nå slik?». Man tar alt som kommer for god fisk, og man tror tydeligvis at Rolfsens virkelighetsbeskrivelse er hele bildet. Enten det eller så er mediene såpass kyniske at de kjører på med det som selger, og den stigmatiserte minoriteten får betale prisen. Mest sannsynlig er det nok en kombinasjon av begge deler.

Elin Ørjasæter kommenter dokumentaren på sin blogg (4.11), og kjøper åpenbart Rolfsens virkelighetsbeskrivelse. Hun spør om man virkelig skal ta i mot flere når man ikke klarer å integrere de som allerede er her. Det er godt mulig at Rolfsen prøver seg som samfunnsforsker, slik Ørjasæter skriver, men det er ingen god samfunnsforsker. Man kan reise til de stedene i Pakistan hvor norsk-pakistanere har sin bakgrunn og finne kvinner som tar utdanning på alle nivåer og kvinner som jobber, så at vi får se noen eksempler på kjønnsfascistiske holdninger og praksiser betyr ikke at alle er slik. Pakistan er et land full av kontraster, og det samme er det norsk-pakistanske miljøet. Det er viktig å få frem.

Videre kan fremstillingen av norsk-pakistanere og det norsk-pakistanske miljøet i høst oppsummeres med at det både er etnosentrisk og orientalistisk. Fremstillingen synes å bære preg av slik man tror norsk-pakistaneren er, og resultatet blir et enkelt og overfladisk bilde heller enn at man får frem kompleksiteten. For eksempel er det svært svakt av Elin Ørjasæter å forklare manglende integrering med segregering alene. Virkeligheten er mye mer kompleks enn som så, og det er altfor enkelt, banalt og ikke minst etnosentrisk å forklare manglende integrering med at man har innvandrerbakgrunn. Hvorfor spør man seg for eksempel ikke hvorfor segregering oppstår? Det er også svakt å ikke se at et klasseperspektiv kan forklare en del integreringsutfordringer mer enn selve innvandringsbakgrunnen. Så når Ørjasæter henvender seg til naive SV-ere, sier jeg at hun heller bør henvende seg til Høyre som har styrt Oslo i mange år, og spørre hva de har gjort for å minske de sosiale og økonomiske forskjellene. Eller hva de har gjort for å motvirke segregering.

Vi bør ha kommet dithen at vi kan diskutere problemer og utfordringer uten å overforenkle årsaksforklaringer og uten å trekke forhastede feilslutninger. Vi bør klare å nyansere og se at virkeligheten er mer enn hva noen enkelte personer viser frem. Her må vi alle stoppe opp og spørre, men er det nå slik da?

Publisert på dagbladet.no 5. november 2014

Tendensiøst av Rolfsen

Filmskaper Ulrik Imitiaz Rolfsens påstander om arrangerte ekteskap motsies av forskning og fremstår som et kynisk publisitetsfremstøt, mener Assad Nasir. Les hvorfor i dette innlegget!

Så var vi i gang igjen. Arrangert ekteskap, frivillig eller tvang? Vi nordmenn er ivrige på å ta debatten. Så ivrige at vi tar debatten gang på gang, år etter år, uten at vi, eller debatten for den saks skyld, beveger seg i noen bestemt retning. Vi er verdensmestere i å ta debatter, og viker ikke for noe.

I høst har debatten blomstret opp igjen, ”aktualisert” av Ulrik Imtiaz Rolfsens film Haram. Jeg skriver ”aktualisert” fordi det fremstår mer som et kynisk publisitetsfremstøt for å selge kinobilletter enn noe annet. Rolfsens tendensiøse og unyanserte utspill om arrangert ekteskap som arrangert voldtekt bidrar ikke til å hjelpe de unge som faktisk blir utsatt for tvang.

Angrep og forsvar
Som respons rykker unge med minoritetsbakgrunn ut for å forsvare arrangert ekteskap, men er like unyanserte i sitt forsvar. Når debattantene låser seg i disse posisjonene, levner det ikke mye håp for en virkelig debatt. Basert på utspill om arrangerte ekteskap i norske aviser den siste tiden, skulle en tro at vi fortsatt lever på 80-tallet og at integreringsprosessen ikke engang har startet, men slik er det ikke.

Ja, tvangsekteskap forekommer. Ja, vi burde alle ta avstand fra det. Og ja, vi må straffe de som utsetter barn og unge for slike overgrep. Det finnes et lovverk, man må bare ta det i bruk. Men når Rolfsen får sette premissene for debatten ved å si at arrangert ekteskap er det samme som arrangert voldtekt, er det et bevis på at vi lever i utkanten av sivilisasjonen, og ikke minst et uttrykk for norsk provinsialisme. Det kan også ses på som nok et eksempel på norsk presses ignoranse, og i ekstreme tilfeller en tilstand som ikke kan beskrives som annet enn hjernedødt. Rolfsen må få lov til å si akkurat hva han vil, og norske medier må få publisere hva enn de måtte ønske, men da må jeg spørre hvorfor Rolfsen får slippe til i en avis, som i hvert fall tidligere var seriøs, og anklage en gruppe menn i Norge for å være voldtektsmenn? På hvilket grunnlag kan han komme med slike påstander og dermed bidra til å stigmatisere en kanskje allerede stigmatisert gruppe i samfunnet?

Svært sjeldent
Rolfsens virkelighetsbilde selger sikkert aviser og annet, men samsvarer ikke med hvordan det norsk-pakistanske miljøet er i dag. Jeg skal være den første til å innrømme at det finnes ukultur og at tvangsekteskap forekommer. Men det betyr ikke at arrangert ekteskap er det samme som tvangsekteskap. Jeg må også ærlig innrømme at jeg synes det er tragisk å måtte drive med det samme opplysningsarbeidet i dag som for ti til femten år siden.

Men vi kan ta det nok en gang. Arrangerte ekteskap forekommer i ulike former. De eksemplene jeg vil gi nå, er hentet fra det norsk-pakistanske miljøet, men gjelder sikkert andre også. For 30-40 år siden var det gjerne foreldrene som fant en passende ektefelle til sin sønn eller datter og arrangerte bryllup. Dette ble et bånd mellom familier, ikke bare individer, slik det ofte er i kollektivistiske samfunn. Blant norsk-pakistanere i dag kan et ekteskap arrangeres på ulike måter. En måte kan være den tradisjonelle hvor foreldrene finner en passende partner for sitt barn, barna gir sine samtykker og det arrangeres bryllup. Dette er svært sjeldent i våre dager. Den andre måten er at foreldrene finner en passende partner, de unge introduseres for hverandre, blir kjent med hverandre og foreldrene håper at det vil ende i bryllup. Det er ganske vanlig. Den tredje typen arrangert ekteskap er at jente og gutt møter hverandre, forelsker seg, blir kjent, har sine krangler og slikt, og bestemmer seg for at de vil gifte seg. De går til sine respektive foreldre og forteller hvordan ståa er. Guttens familie tar kontakt med jentas familie og ber om hennes hånd til sin sønn, familiene blir enige og det arrangeres bryllup. Dette begynner å bli ganske vanlig blant norsk-pakistanere etter hvert. Her er det mange nyanser som forsvinner hos Rolfsen.

Gode statistikker
Rolfsen beskriver det norsk-pakistanske miljøet nærmest som barbarer, men faktisk er forholdene ganske så annerledes. Et doktorgradsarbeid gjort ved Universitetet i Oslo viser at etterkommere av pakistanske innvandrere har andre holdninger til kjønnsroller, arbeid og barneomsorg enn sine foreldre. Nesten 60 prosent av norsk-pakistanske kvinner som er etterkommere av pakistanske innvandrere er sysselsatt. For etnisk norske kvinner er tallet 67 prosent. Forskjellen er med andre ord ikke så stor.

Når det gjelder ekteskap, venter flere med å gifte seg, blant annet fordi man tar høyere utdanning. I tillegg er det i utgangspunktet få som inngår såkalte ”henteekteskap”. Avisene liker å presentere prosenter, men når det for eksempel i 2010 innvandret 137 personer til Norge gjennom ”henteekteskap”, og tallet gjelder for alle innvandrere, ikke bare norsk-pakistanere, så sier det seg selv at det er lite hensiktsmessig å bruke prosenter med så lave absolutte tall. Tallene varierer fra år til år, men det er bortimot 15 000 ugifte innvandrere og etterkommere i Norge, så egentlig burde det ha vært mange flere ”henteekteskap”, men det er det ikke.

Hvis en ser på utdanning, er etterkommerne av norskpakistanere overrepresentert i høyere utdanning. Blant etterkommere av norskpakistanere tar 39,4 prosent av kvinnene høyere utdanning, mot 36,4 prosent blant kvinner generelt. Blant mennene tar 29,9 prosent høyere utdanning mot 23,4 prosent blant menn generelt. Tallene er fra 2010. I 2005 var 10 prosent av medisinstudentene i Oslo norsk-pakistanere.

Gal virkelighetsoppfatning
Virkeligheten er med andre ord ikke slik Rolfsen beskriver, og han bør holde seg for god til å komme med tendensiøse og unyanserte utspill, som han har gjort i dette tilfellet. Han kan få mene hva han vil om norsk-pakistanere på hvilket som helst grunnlag, men det stiller seg annerledes når han i rikspressen svartmaler en hel gruppe som både det ene og det andre. Pressen og journalistene er ikke noe bedre når de bare flyter med og lar være å bruke sine små grå.

Nå har Rolfsen riktignok beklaget at han kalte arrangert ekteskap for voldtekt på generelt grunnlag, men i den samme kronikken (VG 2. Oktober 2014) fortsetter han å presentere et forvrengt bilde av det han kaller indisk og pakistansk kultur. Han holder fast på at arrangert ekteskap er det samme som at slekten bestemmer hvem en skal gifte seg med. Det finnes ingen nyanser hos Rolfsen. I sin videre utdypning forklarer han hvorfor det er slik, men forklaringene er overflatiske og ikke minst funksjonalistiske. Slik Rolfsen ser det er ekteskapets funksjon å opprettholde en sosial orden, og han gir uttrykk for et syn på kultur som noe statisk.

Som jeg allerede har nevnt, er jeg den første til å innrømme at tvang forekommer, og at arrangerte ekteskap i noen tilfeller kan være tvangsekteskap. Men samtidig er ikke det norsk-pakistanske miljøet slik Rolfsen beskriver det, totalitært og fullstendig upåvirket av flere tiårs kontakt med det norske samfunnet. Viktige og gjennomgripende endringer med tanke på kjønnsroller, arbeid, oppdragelse har skjedd på bare en generasjon, og finner sted hver dag.

Debatten må gjerne komme, men da må vi være redelige. Jeg leser Rolfsens innlegg som hans personlige meninger og oppfatninger. Men han fremstår som en ekspert. En blir ikke ekspert på en kultur fordi en har levd i den eller har kjennskap til den.

Publisert på utrop.no 2. oktober 2014

Norsk-pakistaneren leser Pakkis

Pakkis av Khalid Hussain kom ut første gang i 1986, og tok Norge med storm. Siden har boken vært kjent som den første romanen skrevet av en norsk-pakistaner, en såkalt innvandrerroman. Jeg hadde ikke lest boken, mest fordi jeg lenge har hatt en aversjon mot den typen litteratur som ofte befinner seg på kanten til stereotypisk. Men siden jeg nå jobber med mitt lille prosjekt om norsk-pakistaneren (ja jeg ser ironien i det hele) så kunne jeg jo ikke gå videre uten å ha lest den første romanen skrevet av en norsk-pakistaner. Ved første ledige stund tok jeg derfor turen innom skolebiblioteket og de fantastiske rysjedamene på jobb, og fikk lånt 2005-utgaven av boken. Samme kveld la jeg meg godt til i sofaen hjemme, etter at ungen var langt inne i drømmeland, og begynte å lese.

Pakkis

Den 15 år gamle Sajjad bor i en leilighet med foreldrene sine og to ynge søstre. Han er en rolig type som strever litt med å finne seg selv. Faren er litt streng på enkelte ting, og maser tidvis om at Sajjad er pakistaner, noe han ikke må glemme. Men Sajjad føler seg også norsk, og i dette brytningspunktet mellom det pakistanske og det norske prøver han å finne ut hva han selv vil. Det må jo bli konflikt.

Slik jeg ser det er Sajjad den første norsk-pakistaneren i norsk litteraturhistorie. (Jeg kjenner ikke til noen tidligere bøker om en eller flere norsk-pakistanere) Boken er ikke et litterært mesterverk, men den er godt skrevet og ikke minst godt oppbygget. Noen dramatiske topper er det, særlig når konflikten mellom Sajjad og hans far utarter seg og etter hvert eskalerer, men også de indre monologene og refleksjonene Sajjad har om hvem han er og hvem han vil være er spennende. Jeg kan tenke meg at mange interesserte seg for boken fordi man får et innblikk i hvordan det er å vokse opp i to kulturer, og nesten daglig stå i rollekonflikter fordi man blir stilt overfor to ulike sett av forventninger.

Overraskende nok, eller kanskje det bare er deprimerende, synes jeg at boken tåler tidens tann. Temaene boken tar opp er universelle og vil alltid være aktuelle, men også det problematiske og utfordrende i å vokse opp med to kulturer er til dels aktuelt og relevant i dag. Omtrent to og en halv time senere var boken lest og jeg kunne også forsvinne inn i drømmeland.

Lær pakistanske menn å lage mat

For å få pakistanske innvandrerkvinner ut i jobb, må mennene deres lære å lage mat.

Det er valgår og et typisk tema i alle valgkamper er innvandring og integrering. Fremskrittspartiet har funnet litt tilbake til sitt gamle jeg og kjører på om innvandring og integrering, hardere enn alle de andre partiene. Overraskende ofte får de holde på uten noe særlig motstand, og overraskende lite motstand fra Arbeiderpartiet.

Mørke korridorer

Frp fører en hatsk og fremmedfiendtlig retorikk om innvandring. Det fikk vi klare eksempler på under landsmøtet deres. Det er ikke konstruktivt, og vi skal ikke la oss lede inn i retorikkens mørke og tomme korridorer. Jeg innrømmer at vi har utfordringer knyttet til innvandring og integrering. Men det fører ingensteds hen å møte utfordringene med svartmalende og fiendtlige ytringer. Derfor skal jeg komme med noen konkrete tanker om hva som kan og bør gjøres. Det er noe mediesirkuset man kaller «debatt» som regel ikke gir rom for.

Innvandrerkvinner og jobb

Ved flere anledninger tidligere har jeg skrevet om innvandrerkvinner og deltagelse i arbeidslivet. Den er noe lavere for innvandrerkvinner enn for kvinner generelt, men hvis man går inn og ser på landbakgrunn er det store forskjeller. Norsk-pakistanske kvinner, siden jeg kjenner den gruppen best, er blant de med lavest andel yrkesaktive kvinner. Her er det viktig å presisere at de tallene Statistisk sentralbyrå har gjelder kvinner som har innvandret selv, ikke de som er født i Norge.

Enkel virkelighet

Frp-reaksjonen ville ha vært «De kommer hit for å utnytte velferden vår. Send dem tilbake». Og så ville man ha forklart alt med at «det er deres kultur». Beklager å måtte si det, men det er en veldig enkel virkelighetsforståelse, og veldig enkle forklaringer på utfordringer i samfunnet. Jeg har elever i samfunnsfag som er mer reflekterte enn enkelte parlamentarikere fra det største opposisjonspartiet på Stortinget. Men tilbake til kvinnene som ikke jobber. Hvorfor er det så få innvandrerkvinner fra Pakistan som er aktive i arbeidslivet? De går på norskkurs, arbeidslivskurs, og kanskje til og med arbeidspraksis gjennom NAV. Men de kommer ikke ut i jobb. De får ikke egen inntekt. Man retter alle kursene mot kvinner, man gjør alt man kan for å nå fram til kvinnene, men så glemmer man at det finnes noen menn der også.

Mennene må med

Skal man få pakistanske kvinner ut i arbeid, så må mennene med på laget, da må mennene støtte opp om kvinnene og deres vei ut i arbeid. Så lenge man ikke gjør det kommer ikke flere kvinner i jobb. Flere kvinner går på kurs, men de får enten ikke lov eller ikke noen form for reell støtte fra mennene sine. Altså hjelper det ikke med kurs og tiltak rettet mot pakistanske kvinner hvis man ikke samtidig får til en reell holdningsendring hos mennene. Man må overbevise mennene om at det er bra å jobbe, både for den fysiske og mentale helse, samtidig som det vil gi familien noe mer romslig økonomi så kanskje mannen ikke trenger å jobbe så mye.

Sliter seg syke

Jeg kjenner til familier hvor mennene jobber og sliter seg syke fordi de ikke vil at kvinnene skal jobbe. Det er ikke sunt for de det gjelder, og det er heller ikke sunt for samfunnet som helhet, og den beskjeden må komme fram til mennene. Når man da retter fokuset mot mennene også, er det flere konkrete saker å ta opp, i tillegg til det generelle holdningsendringsarbeidet. Kvinnene har alt ansvaret for husholdningen. Rydding, vasking, matlaging og barnepass. I tillegg er det også kvinnene som tar ansvaret for å opprettholde sosiale relasjoner til familie og slekt, og naboer. Mange norsk-pakistanske familier har denne tradisjonelle arbeidsfordelingen, og hvis man har hatt denne arbeidsfordelingen i mange år er det selvfølgelig vanskelig å bryte ut av den og danne nye mønstre for handling. Men det er ikke umulig.

Matlaging tar tid

For eksempel er matlaging en utfordring. Pakistansk mat er ikke noe som lages i en fei. Gjort enkelt så tar det fort to til tre timer å lage en middag. Hvis man da er på jobb fram til klokken fire på ettermiddag, er hjemme til omtrent klokken fem og da skal sette i gang med middagen som blir klar i åttetiden, og det er kvinnen som skal stelle alt i stand, byr det selvfølgelig på noen praktiske vanskeligheter. For at kvinnene skal kunne komme ut i arbeid må mennene ta mer ansvar hjemme. Et forslag er å gi pakistanske kvinner matlagingskurs, som er obligatorisk også for mennene deres, så man kan lære å lage sunn og enkel mat som ikke trenger å ta en halv dag å stelle i stand.

Publisert i VG 6. juni 2013

 

PML-N og Sharif erklærer valgseier (for nybegynnere)

Ved midnatt norsk tid, 11. mai 2013 ble det mer og mer tydelig at PML-N og Nawaz Sharif gjør et brakvalg. Men hvem er egentlig denne Nawaz Sharif?

Noen husker kanskje at Sharif ble avsatt som statsminister i 1999 da General Pervez Musharraf gjennomførte kupp og tok over makten i Pakistan. Da var Sharif statsminister for andre gang.

Pervez Musharraf og Nawaz Sharif i gode gamle dager.

Pervez Musharraf og Nawaz Sharif i gode gamle dager.

Sharif ble født i 1949 i Lahore, Punjab. Hans far flyttet fra India til Pakistan etter delingen i 1947 og etablerte forretningene sine i Lahore. Familien Sharif har vært en betydelig del av pakistansk politikk siden 1980-tallet. Shabaz Sharif, broren til Nawaz Sharif, er Chief Minister i Punjab, altså øverste politiske leder i provinsen. Partiet til Sharif, PML-N, henter også mesteparten av sin støtte i Punjab, og etter hvert som tallene blir bekreftet så vil vi se at flesteparten av plassene som PML-N vinner er fra Punjab.

På 1970-tallet førte daværende statsminitster Zulfiqar Ali Bhutto en nasjonaliseringspolitikk, noe som førte til Sharif-familien ble hardt rammet økonomisk. Nawaz Sharif engasjerte seg politisk og ble med i Pakistan Muslim League. Han ble raskt en ledende figur på den nasjonale politiske scene.

Sharif ble finansminister i provinsregjeringen i Punjab i 1981. General Zia-Ul-Haq gjennomførte militærkupp og tok over makten i landet. Sharif hadde god kontakt med Zia, og han klarte til og med å få tilbake stålindustrien som hadde blitt fratatt familien på 70-tallet. Sharif har altså lenge hatt en høne å plukke med Pakistan Peoples Party, særlig på grunn av Bhutto sin nasjonaliseringspolitikk. Da Sharif kom til makten i 1990 og ble statminister satte han i gang med privatisering i stort monn, og liberaliserte den økonomiske politkken. På den måten kan man si at fikk tatt igjen. I 1993 ble Benazir Bhutto, datteren til Zulfiqar Ali Bhutto, statsminister, Sharif havnet da litt på sidelinjen. I 1997 ble han igjen statsminister, denne gang til 1999 da han ble avsatt av General Pervez Musharraf.

Sharif har blitt anklaget for korrupsjon. Det har vært saker i rettssystemet, men sånne saker har tendens til å aldri komme skikkelig i gang. Etter at Musharraf tok over dro Sharif til Saudi Arabia. Han hadde investert en del i landet og bodde der helt frem til 2008, da han kom tilbake til Pakistan.

Siden 2008 har Sharif vært leder for opposisjonen i Pakistan. Ved valget i år ser det ut til at Sharif og PLM-N blir det klart største partiet, men ikke store nok til å danne regjering alene. Det interessante blir hvem han kommer til å samarbeide med. I natt sa Sharif i en tale at han inviterer alle partier til dialog. Han sa også at han tilgir alle som har slengt dritt om ham og partiet hans. Til stor jubel fra tilhengerne.

Men det er ingen lett jobb Sharif går til. Utfordringene står og venter. De to største og viktigste sakene han må rydde opp i er økonomien og terrorismen. Det er høy inflasjon i landet, verdien til den pakistanske valutaen har falt en god del de siste fem årene. Prisene øker, folk har ikke nok inntekt til å klare seg. Terrortrusselen er overhengende, det har vi sett i valgkampen også. Over hundre døde i valgkampen. Mange blir drept daglig, enten av terrorister eller av andre kriminelle. Nå blir det spennende å se hvem PML-N vil danne regjering sammen med.

 

 

 

Parlamentets sammensetning før valget i Pakistan 2013

I dag er det valg i Pakistan. Klokken to norsk tid vil valglokalene stenge og vi vil etter hvert få inn resultater fra dagens valg. Men for at man skal kunne følge med og forstå noe av resultatene av dagens valg kan det være greit å ha noe å sammenligne med. Derfor presenterer jeg er sammensetningen i underhuset, slik det er er gjengitt på Wikipedia. (Nettsiden til det pakistanske parlamentet hadde ingen informasjon om det)

 

Pakistan Peoples Party (PPP) 121
Pakistan Muslim League N (PML-N) 91
Pakistan Muslim League Q (PML-Q) 54
Muttahida Qaumi Movement (MQM) 25
Awami National Party (ANP) 13
Muttahida Majlis-e-Amal (MMA) 6
Pakistan Muslim League F (PML-F) 5
Pakistan Peoples Party (Sherpao) 1
National Peoples Party 1
Balochistan National Party (Awami) 1
Independents 18

Alliansene har vært skiftende, men PPP har sittet med regjeringsmakten og presidenten de siste 5 årene. Akkurat nå er det en midlertidig regjering som styrer fordi man ikke kan stille til valg mens man sitter i regjering. Følg meg på twitter @assadnasir for mer info etter hvert som valget skrider frem.

http://en.wikipedia.org/wiki/National_Assembly_of_Pakistan

Merket med ,