Category Archives: Litteratur

Bokomtale: Kongepudler og klassekamerater

For elleve år siden, altså i 2006, kom boken Kongepudler av Anonym ut på Kagge forlag. Boken er en politisk satire som handler om at Trond Giske og Ari Behn slår seg sammen for stjele makten fra Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

Kongepudler ble en snakkes, særlig blant kultur- og politikereliten som naturlig nok var veldig nysgjerrige på hvem som var forfatteren. Boken er både vittig og spennende, selv ti år senere, men man kanskje være gammel nok til å kjenne til personene som omtales i Kongepudler, og hvilke forhold de hadde. Hvis man ikke kan huske å ha lest om partyløven og kongevenn Giske i avisene, eller vært vitne til Ari fortelle om lysfontener, så er kanskje ikke Kongepudler så morsom.

Men Klassekameraten, som er den tredje boken i en slags serie av politiske satirer av Anonym, er bedre enn Kongepudler. I Klassekamerater har statsminister Jens Stoltenberg forsvunnet, og ingen vet hvor han er. Martine Aurdal får rollen journalist/etterfosker som skal finne Jens. Martin Kolberg prøver så hardt han kan å overbevise pressen og folket om at Jens er på topphemmelig fredsoppdrag for FN. Men i virkeligheten er det noe helt annet som har skjedd. Klassekameraten er en spennende thriller som man blir helt oppslukt av. Jeg slukte boken i løpet av et par dager, og er etter min mening den beste av de to nevnte bøkene.

Nå er det 2017. Siden 2013 har vi hatt en blå-blå regjering. Fremskrittspartiet har i snart fire år fått sitte med hånden på rattet. Erna Solberg har styrt skuta. Til høsten er det valg igjen, og jeg savner en ny anonym forfatter som skriver om Siv og Erna, om Trine og Knut Arild, og ikke min Sylvi. Eller kanskje virkeligheten er parodisk nok i våre dager?

Bokomtale: Mine brødre

Mine brødre er Adel Khan Farooqs første roman er utgitt på Aschehoug høsten 2016.

 

Mine brødre av Adel Khan Farooq

Mine brødre av Adel Khan Farooq

Vi blir kastet rett inn i handlingen hvor tre ungdommer er i ferd med å bryte seg inn i en bil for å stjele musikkspilleren. De tre vennene Omar, Kenneth og jeg-personen er på Oslos vestkant, på Majorstuen. Jeg-personen holder utkikk mens de to andre er i ferd med å bryte opp bildøren. De lykkes, og med høy puls klarer de å komme seg unna. musikkspilleren selger de, og for pengene skaffer de seg øl. Slik åpner Mine brødre, som et skudd, og Farooq etablerer miljøet, karakteren og tonen i boka veldig godt i løpet av de første sidene.

Gutta er røffe, og det samme er språket i boka, men uten at det trekker oppmerksomheten til leseren. Den største utfordringen forfattere av denne type bøker har, er å gjøre leseopplevelsen troverdig. Både språket og karakteren, miljøet og hendelsene fremstår som svært troverdige. Jeg må innrømme at under lesingen fikk jeg flere ganger opplevelsen av å være på hjemstedet mitt på Oslos østkant da jeg var 15-16 år gammel. Det var jo akkurat slik det var, tenkte jeg flere ganger.

Handlingen finner sted før og etter terrorangrep i Paris, og Mine brødre handler om en ungdoms søken etter å finne seg selv og sin plass i samfunnet. På mange måter lever han på randen av samfunnet, verken innenfor elle utenfor, og nettopp denne kompleksiteten i å være både hjemme og ikke hjemme klarer Farooq på en svært god måte å få frem hos jeg-personen.

Jeg vil si at Adel Khan Farooq med Mine Brødre undersøker og levendegjør ulike mekanismer som kan støte et menneske ut, og viser at det ikke er ett enkelt svar. Derfor vil jeg anbefale denne boken for både unge og voksne.

Bokomtale: Nei og atter nei

Nei og atter nei av Nina Lykke handler om middelaldrende Ingrid som har kommet i klimakteriet, med alt av besvær slikt medfører. Hun er lektor, men drittlei jobben og gjemmer seg på toalettet for å slippe å snakke med noen. Sønnene beveger seg i romanens periferi som noen bortskjemte typer det mest sannsynlig ikke kommer til å bli skikkelige folk av. Mannen til Ingrid, Jan, har blitt avdelingsdirektør i departementet han jobber i, og synes å mene at han har kommet så langt det er mulig for en som han på karrierestigen.

Nei og atter nei av Nina Lykke

Nei og atter nei av Nina Lykke

Scenen er dermed satt. Boken kan leses som en samfunnssatire, relativt skarp i så måte. Tidvis er den også veldig frisk, blant annet når Ingrid reflekterer rundt hvordan skolen og elevene har forandret seg. Hvordan skolesystemet og læreren har gått fra å være en respektert og høytstående institusjon, til å bli et sted hvor elever sutrer og klager seg til bedre karakterer.

Men bakenfor det samfunnskritiske handler boken mest om to voksne mennesker, en mann og en kvinne, som går gjennom en midtlivskrise på hver sin kant. Kvinnen blir innesluttet og deprimert, mannen blir forelsket i en ung medarbeider som vekker det seksuelle vesenet i ham.

Samtidig er ikke Nei og atter nei den klisjeen det kunne ha blitt, og dermed klarer Nina Lykke å unngå kanskje den største fallgruven. Fortellingen om Hanne, den unge medarbeideren Jan innleder et forhold til, bidrar i stor grad til at romanen til Lykke ikke blir enda en bok om deprimerte kvinner og midtlivskriserammede menn. Hanne er en urolig sjel, som ikke finner seg selv eller sin plass i samfunnet. Hun har alt, men samtidig ingenting. Lykke kunne sikkert gitt Hanne en diagnose, men hun gjør ikke det. Jeg vet ikke om det er bevisst, men det er i hvert fall lurt å ikke sykeliggjøre mennesket unødvendig. Det er i hvert gjennom fortellingen om Hanne at samfunnskritikken kansje kommer tydeligst til syne, i hvert fall indirekte.

Alt i alt er Nei og atter nei både morsom og skarp, selv om satiren ikke er helt gjennomført.

Skamlaus sa dei

du er skamlaus, sa dei
du er ein skam
for far og mor, og systera di, brørne dine, for besteforeldra,
for dei som er daude, for lengst, for dei som ikkje er fødd enno,
for dei som blir fødd akkurat no, som pressar seg fram gjennom livmorhalsen,
gjennom den ruglete skjeden, pressar seg fram, ein skam
gjennom skjedeopninga, med hovudet fyrst, så ho rivnar
ein skam, du som har rivna før bryllaupsnatta,
du som ikkje kan vise fram jomfruhinna,
sjølv om ho aldri fanst

 

du er skamlaus, sa dei
du som tek den skrikande ungen i armane
du som før han, som blottar puppen på offentleg stad
legg barnet inntil så han fell til ro
hengjande fast i brystknoppen til han blir sår
du som viser deg slik fram for alle
utan å dekkje deg til
fostrar liv, først i deg, så med deg,
ein skam

 

du er skamlaus, sa dei
du som viser akslane, leggene, låra, armane,
du som viser deg sjølv fram, er deg sjølv
du som snakkar høgt,
høgt og tydeleg, du som tenkjer og meiner og synast
om alt og ingenting, kviskrar og ropar,
når du syng, strammar stemmeband, pustar,
lev, lystar, strammar musklar, store og små,
ser på menn, du er skamlaus, sa dei
når du slepp deg laus, og hylar, i stua
i senga, når du mettar lysta, fyller, åleine
eller saman med nokon
skamlaus er du, sa dei
når du lev, er eit menneske, fordi du er
til, fordi du er deg, fanga når du dekkjer deg
til, ufri, ein slave i sinn, ein slave i kropp
alltid og evig, uansett
fordi du er skamlaus du, sa dei
fordi du
er

 

Publisert i Mål og Makt nr 3, 2016

Bokomtale: Hver gang du forlater meg

Linnea Myhres siste bok, Hver gang du forlater meg, handler om en ung kvinne som er kjæreste med en kjent norsk musiker som bor i USA. Bok handler i grunn om hver gang de møtes, og hver gang han reiser fra henne, enten han skal hjem eller ut på turne. Hun sitter ofte igjen med en følelse av tomhet, og det skjer visstnok alltid på en søndag.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Så skjer det at de går fra hverandre, og tomheten blir altoppslukende. Når hun ikke lenger har kontroll, tar hun kontrollen ved å ikke spise, eller å kaste opp det hun spiser. Spiseforstyrrelsen er noe hun har slitt med tidligere også. Det hadde blitt bedre da hun hadde møtt ham, blitt sammen med ham, men når han forsvinner havner hun tilbake i gamle tankemønstre.

Myhre appellerer visst til ungdommen med tematikken. Men hovedpersonen er ekstremt selvfokusert, til de grader at det kan bli destruktivt. Muligens gjenspeiler hovedpersonen dagens ungdom. Plottet og problemstillingen er greie nok, men romanen har en rekke svakheter.

Jeg mener å ha lest et sted at Myhre denne gangen ikke ville skrive selvbiografisk. Men det er tydelige og klare linjer til de to foregående bøkene, og hovedkarakteren i Hver gang du forlater meg kan sies å være samme person som i Evig søndag og Kjære. Nå er ikke det negativt i seg selv, men Hver gang du forlater meg handler i stor grad om det samme som de to foregående bøkene. Det er same shit, new wrapping på godt norsk.

Videre er ikke språket overbevisende godt. Det er helt greit, men ikke noe mer enn det. I stor grad er det mye fortelling og lite som vises. En kjent forfatter skal visst ha sagt at man skal vise, ikke fortelle (show, don’t tell), men hos Myhre er det for mye av det siste. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det ikke er litteratur, for det hadde vært en veldig drøy påstand, men det er ikke noe særlig god litteratur etter min vurdering.

Karakterene er relativt platte, og man kommer egentlig ikke under huden på noen av karakterene. Jeg tror ikke det er meningen at det skal være slik. Tredjepersonfortelleren ser ut til å være brukt for å skape en distanse mellom hovedpersonen og forfatteren, og det fungerer, men fortellerposisjonen blir ikke utnyttet fullt ut. Det ligger mange ubrukte muligheter i synsvinkelen som kunne ha vært brukt til å gi fortellingen mer kjøtt på beinet.

Oppsummert er Hver gang du forlater meg helt grei, men den våkner ikke til liv i leserens bryst, og hvorvidt verket er lovet evig liv, får kun tiden vise.

Både nært og fjernt i lyrikken

Jeg har lest en del nye diktsamlinger i det siste, og det som slår meg er at bredden av temaer er stort, fra det helt nære til det galaktiske, men samtidig handler så å si alt om oss selv.

Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen

Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen

Åstedsblomster av Torgeir Rebolledo Pedersen kom ut i fjor (2015). Tittelen fenget meg ved denne, og er egentlig grunnen til at jeg valgte å lese den. Det er en dobbelhet i tittelen, den er vakker, men litt skremmende samtidig. Umiddelbart virker det ikke som om det er et gjennomgående tema i Åstedsblomster, men etter hvert som man dykker dypere i bokens univers, fremstår de første diktene som et preludium til det som må komme, og som kommer gang på gang. Døden. Men samtidig er det en viss lekenhet i minnene som skrives frem om det som var, om det som blant annet far og sønn opplevde sammen. Deri ligger også styrken til Pedersen. Åstedsblomster kunne fort ha blitt sentimentale sørgedikt, men kanskje fordi Torgeir Rebolledo Pedersen er en erfaren poet, gir han oss som lesere mer enn sorgen alene.

 

Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.

Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.

En helt annerledes diktsamling er Endelig står verden på hodet av Hege Woxen. Her får familielivet, og livet som småbarnsforelder plass, derav tittelen. Språket er nedtonet, og hvis man har barn i småbarnsalderen vil man kjenne seg igjen i livet slik det skildres, snudd på hodet, men med met positivt fortegn. Språket og formen er ganske nedtonet. Diktene kan man lese hver for seg, men også som en lengre sammenhengende fortelling.

 

 

 

 

Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz

Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz

Maria Dorothea Schrattenholz debuterte i 2015 med diktsamlingen Atlaspunkt. Den kan kalles en mystisk sci-fi-diktsamling. Schrattenholz starter med å bygge opp kroppen, nærmest knokkel for knokkel og gir det et språk som er konkret, men samtidig underliggjørende, for eksempel i strofen i beinpipene ligger margen trygt / slumrende mørkt skjules / umodne stamsceller / du må ikke snuble nå / det er vesener der ute / som kan lukte blod. 

Diktsamlingen bygges ut til en episk fortelling om en jord som tilsynelatende har gått under, men det sies ikke direkte i teksten. Menneskene har flyktet ut i universet, og snart skal noen tilbake for å undersøke om det er mulig å vende hjem igjen. Schrattenholz skriver frem et fremmedgjort vesen som må bli lære å kjenne seg selv igjen, kroppsdel for kroppsdel nærmest. Atlaspunkt er et av de beste diktsamlingene jeg har lest på en god stund, og jeg håper å få lese mer fra Schrattenholz om ikke altfor lenge.

 

Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.

Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.

En helt fersk diktsamling fra i høst er Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln. Den er markedsført som dikt for ungdom, og at diktene er skrevet av forfatteren da han var ung selv. Vi kan her se at Jakhelln allerede som ungdom hadde en fascinasjon for det mørke og destruktive i litteraturen. Diktene er stort sett greie, noen bedre enn andre, for eksempel diktet som kalles sjelesk.

 

 

 

 

Kom, fjerne fremmede
Mine mothaker er kastet

Hud vil rispes
Kjøtt skal splintres

Hender tar seg til mitt hode

Hjernen forblir liggende
bak jomfruhinsidige vegger

8.10.1995

Det er en viss tematikk som går igjen, men diktene er av varierende kvalitet, som man kanskje bør vente fra en dikter som er 18/19 år gammel da diktene ble skrevet. Som ungdom ville jeg nok latt meg begeistre av det dystopiske og groteske i diktene, i så måte passer boken til en tenåring som ennå har mye å utforske i litteraturens verden.

 

 

 

 

Bøker som beveger

God litteratur har kraften til å bevege, og i møte med leseren kan bøker sette dype spor. Mange har leseropplevelser de husker særlig godt, så jeg har spurt noen folk om de kan fortelle om bøker som har betydd mye, eller som har beveget dem på noen måte.

 

Sofia N. Srour, 22 år gammel norsk-libaneser, samfunnsdebattant og jusstudent

Sofia Srour. Foto: Privat

Sofia Srour. Foto: Privat

Du vet den følelsen når du vil sitere noe fra en bok du elsker og du skulle ønske du bare kunne sitere hele boka, nettopp på grunn av hvor treffende alt i den er? Både Sylvia Plaths The Bell Jar og Charles Bukowskis diktsamlinger oppleves slik for meg.

Diktsamlingene jeg har av Bukowski har vært mine følgesvenner siden videregående skole. Litt fordi livet mitt tok et stort vendepunkt da. Ting ble, og bare var, vanskelige. Mørke dager dominerte i lengre perioder. Bukowskis bøker hjalp i slike tider. Han virker helt håpløs i sine dikt, men har likevel håp. Håpløs men håpende, det var… er jeg også. Han skriver brutalt ærlig og kan være grov i mange av sine dikt. En litt morsom hendelse jeg har lyst til å nevne i sammenheng med dette, var da jeg fikk følgende kommentar: “Wow, jeg er visst ikke helt tom for fordommer”. Vedkommende var overrasket over at jeg, med min hijab, satt og leste Bukowski. Bukowski skriver grovt, men det var kanskje det jeg likte så godt også?

Jeg må også si litt om Plaths The Bell Jar. Den leste jeg rett før jeg flyttet til Oslo for å studere, og boka handler mye om akkurat dette med studier og en ny start. Det virket lovende, men var altså ikke slik. Det var tøft. Plath skriver: “I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.” Jeg tror det er det viktigste jeg noen gang har lest – bare det å kjenne på virkeligheten av disse ordene. For jeg er jo. Tross alt, så er jeg. Og det er det eneste som virkelig betyr noe.

“what matters most is
how well you
walk through the
fire.” – Bukowski

 

Namra Saleem, 30 år gammel forfatter av boken I morgen vi ler og multiinstrumentalist i bandet level & tyson

Namra Saleem. Foto: Tigerforlaget

Namra Saleem. Foto: Tigerforlaget

Da jeg gikk på ungdomskolen slet jeg med å finne litteratur jeg kunne kjenne meg igjen i. Derfor leste jeg oftest eventyrbøker. Jeg elsket Drømmen om Narnia. Og jeg elsket Roald Dahl. Så skulle min storebror introdusere meg for den første ungdomsromanen jeg virkelig likte.

De fleste ungdomsbøker jeg hadde forsøkt meg på før dette, traff meg aldri helt, og jeg klarte ikke å fullføre dem engang. Derfor var jeg skeptisk da broren min ga meg boka The Outsiders av S.E. Hinton. Samtidig så jeg veldig opp til ham og mye av musikken jeg hørte på var band broren min hadde tipsa meg om (som typ Nirvana).

Kanskje var det nettopp The Outsiders som fikk meg til å tenke at jeg også kunne bli forfatter. Boka var nemlig skrevet av en sytten år gammel jente (hun begynte på romanen da hun var femten). Det var rett og slett en bok for tenåringer, skrevet av en tenåring, og handlingen var kjempespennende.

Hinton skildret et tøft miljø gjennom den fjorten år gamle hovedkarakteren Ponyboy og boka var kontroversiell da den kom ut. Skal man tro Wikipedia er det enda et krav om at boka bør fjernes fra bibliotek i USA. Typisk USA ass.

Handlingen finner sted i Tulsa, Oklahoma på 60-tallet og boken tar opp rivalisering mellom to gjenger: Greasers (røverne) og Socs (snobbene). Ponyboy tilhører Greasers og er stolt av det. Han vokser opp sammen med brødrene sine på østkanten og det hele eskalerer da hans venn Johnny (som jeg fremdeles husker ble skildra som en valp som hadde blitt sparka litt for mange ganger) dreper en av guttene fra Socs-gjengen.

Jeg husker at jeg syntes alt var så vakkert skildret og jeg tror jammen meg at dette er den første boka som fikk meg til å gråte.

Man får kanskje inntrykk av at dette er en gangsta-bok, men den er ikke det. Den handler om klassekamp, vennskap og om det å være ung i et tøft miljø. Det var ikke som om jeg kunne kjenne meg igjen i dette nødvendigvis, men det var ikke så viktig. Jeg levde meg inn i historien, og jeg fullførte boka, uheldigvis for meg, altfor raskt. Det er nok en god grunn til at The Outsiders er på American Library Associations topp 100 liste.

 

Iqra Aftab, 19 år gammel samfunnsdebattant og sosialantropologi-student.

Iqra Aftab. Foto: Privat

Iqra Aftab. Foto: Privat

En bok som har betydd mye for meg, er «Anne Franks Dagbok». Anne Frank var bare en helt vanlig jente som skrev ned tankene og drømmene sine i en dagbok. For meg var den sterk å lese. Det at en jente selv under en krig kan fortsette å håpe og drømme, er for meg utrolig. Den er et symbol på menneskelighet, kjærlighet og hva det vil si å være et menneske, rett og slett. Jeg fant boken når jeg gikk i 6. klasse og den reddet meg. Den ga meg et håp om at når alt kommer til alt, så er mennesker gode «deep down.» Det kan også ha noe å gjøre med at jeg er veldig interessert i 2. verdenskrig, men jeg synes bare «historien» hennes er interessant og den reddet meg.

Bokomtale: Torget

Torget
Victoria Durnak
Flamme forlag
2015

 

Torget handler om Elin, en arbeidsløs gartner, som slår opp med kjæresten Isak. Han er ikke som før. Isak blir fremstilt som likegyldig og ganske tiltaksløs. Som leser får man inntrykk av at han er relativt fjern, men samtidig får vi tidlig inntrykk av at Elin er ganske påtrengende og tidvis slitsom. På en måte kan man derfor kanskje forstå Isaks resignasjon.

Torget av Victoria Durnak. Flamme forlag.

Torget av Victoria Durnak. Flamme forlag.

Elin blir så frustrert at hun tar ned en filmplakat Isak er særlig glad i, og gir det bort til et loppemarked. Men hun angrer, og prøver å kjøpe plakaten tilbake, men en annen kommer henne i forkjøpet. Ganske snart begynner Elin å bruke tiden på nettsiden Finn, og begynner å hente ting hos folk for så å levere til de som skal ha dem, som mellomledd mellom den som gir bort og den som tar imot. Etter hvert finner hun også plakatmannen. Men han har også noe annet interessant, i tillegg til filmplakaten Elin vil ha tilbake. Plottet er ganske bra, og interessant. Etter hvert utvikler historien seg til en mysterieroman. Det både fungerer og fungerer ikke.

Skrivestilen til Durnak er enkel og lettfattelig. Språket likeså. Spenningen ligger i handlingen, og i hvilken retning Elin kommer til å gå. Det kan virke som om Durnak har to prosjekter i Torget. Det ene er historien om Elin som vil finne seg selv, og mens hun venter på det, reiser hun rundt og leverer ting for folk, i håp om å møte noen som kan gi et svar. Det andre prosjektet er å løse mysteriet med plakatmannen, og finne ut hvordan han kjenner den avdøde moren til bestevenninnen. Begge prosjektene er interessante, men de slår hverandre halvt i hjel. Romanen som en helhetlig fortelling synes jeg derfor blir litt svak.

Torget er en roman for og om unge voknse i vår tid. En fortelling om en generasjon som har et enkelt språk, og som sliter med å finne mening med tilværelsen. Det er også en fortelling om en genereasjon hvor de materielle og fysiske tingene har mer plass enn relasjonene. Kan det virke som i hvert fall. Det har kommet flere slike bøker i det siste, noen er bra, andre ikke, Torget er sånn midt på tre.

Bøker som beveger

Jeg var 19 år gammel og akkurat ferdig på videregående. Jeg var ikke interessert i å lese bøker, bortsett fra Ibsens dramaer. Som 17-åring satt jeg på biblioteket på Furuset og leste Catalina. Tidligere hadde jeg slukt alle Viggo-bladene de hadde på biblioteket. Men 19 år gammel begynte jeg å jobbe på et kontor i Oslo sentrum, som vernepliktig i siviltjeneste. En av de andre som jobbet der lånte meg to bøker, Kong Leopolds arv og Sataniske vers. Det var som om verden ble åpenbart for meg, som om jeg fram til da hadde vært innestengt i min egen lille kukong, med Viggo og Ibsen. Siden har jeg ikke sluttet å lese.

God litteratur har kraften til å bevege, og i møte med leseren kan bøker sette dype spor. Jeg husker fortsatt hvor forferdet og kvalm jeg ble av å lese Kong Leopolds arv. Og jeg husker hvor fantastisk jeg syntes Sataniske vers var. Mange har leseropplevelser de husker særlig godt, så jeg har spurt noen folk om de kan fortelle om bøker som har betydd mye, eller som har beveget dem på noen måte.

 

Linn Nikkerud. Foto: Privat

Linn Nikkerud. Foto: Privat

Linn Nikkerud er 22 år, halvt norsk og halvt marokkaner, jusstudent.

Den boka som har betydd mye for meg er Reclaim your heart av Yasmin Mogahed. Denne boka handler om ens forhold til Gud, samfunnet og verdslige krav. Hvordan det evige er verdt å satse på, mens forgjengelig investering fører til smerte. Hun fikk meg til å se det verdifulle på en helt annen måte, at jeg som kvinne ikke definerer min verdi og standard som følge av samfunnets krav og menns lyster, men heller utleder den fra hvor godt menneske jeg er og mitt forhold til Gud, i form av min oppriktighet. Boka fikk meg til å starte med hijab, og få en mer spirituell forståelse av Islam. Jeg er evig takknemlig for den boka.

 

Amina Bile. Foto: Privat

Amina Bile. Foto: Privat

Amina Bile er 18 år og elev i videregående skole.  

Telles samlinger av dikt? For har bare én bok, og det er egentlig ikke en bok. Samlingen av Kavafis dikt fra start til slutt. Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg elsker denne fyren, men Konstantinus P. Kavafis er bare helt utrolig til å sette ting i perspektiv. Diktene hans minner meg om ydmykhet, takknemlighet og hvor håpløst, men vakkert alt er, og det er sånt jeg føler man trenger en daglig påminnelse av. Et av mine favorittdikt er Ithika.

 

Ithika

As you set out for Ithaka
hope the voyage is a long one,
full of adventure, full of discovery.
Laistrygonians and Cyclops,
angry Poseidon—don’t be afraid of them:
you’ll never find things like that on your way
as long as you keep your thoughts raised high,
as long as a rare excitement
stirs your spirit and your body.
Laistrygonians and Cyclops,
wild Poseidon—you won’t encounter them
unless you bring them along inside your soul,
unless your soul sets them up in front of you.

Hope the voyage is a long one.
May there be many a summer morning when,
with what pleasure, what joy,
you come into harbors seen for the first time;
may you stop at Phoenician trading stations
to buy fine things,
mother of pearl and coral, amber and ebony,
sensual perfume of every kind—
as many sensual perfumes as you can;
and may you visit many Egyptian cities
to gather stores of knowledge from their scholars.

Keep Ithaka always in your mind.
Arriving there is what you are destined for.
But do not hurry the journey at all.
Better if it lasts for years,
so you are old by the time you reach the island,
wealthy with all you have gained on the way,
not expecting Ithaka to make you rich.

Ithaka gave you the marvelous journey.
Without her you would not have set out.
She has nothing left to give you now.

And if you find her poor, Ithaka won’t have fooled you.
Wise as you will have become, so full of experience,
you will have understood by then what these Ithakas mean.

 

Translated by Edmund Keeley/Philip Sherrard

(C.P. Cavafy, Collected Poems. Translated by Edmund Keeley and Philip Sherrard. Edited by George Savidis. Revised Edition. Princeton University Press, 1992)

 

Eivind Trædal.

Eivind Trædal.

Eivind Trædal er 31 år og bystyrerepresentant i Oslo for Miljøpartiet De Grønne. 

Det var et stort spørsmål. Det blir lett å nevne en barnebok, siden det er de som ofte former en mest, og da går jeg for Michael Endes Momo, eller kampen om tiden. Vet ikke om du kjenner til den, men den handler om en liten jente som bor utenfor en stor, moderne by i et amfiteater med mange venner, og som er populær fordi hun er god til å lytte. Samfunnet, og vennene hennes blir etter hvert overtalt av noen sleipe grå menn som vil lure dem til å spare tid og effektivisere livene sine for å sette tiden inn på konto, så den kan forrente seg og de kan hente den seinere. Sannheten er naturligvis at de grå mennene stjeler tiden fra dem, og ikke gir noe tilbake. Samtidig mister Momo vennene sine, som får det for travelt til å være med hverandre og med familien sin og andre de er glade i, fordi de er besatt av å effektivisere og spare tid. Det er vel lett å se appellen for en grønn politiker. Boka handler mye om hvordan man skaper seg meningsløse eller direkte menneskefiendtlige målestokker på suksess, som gjør at folk løper rundt og har det travelt mens de glemmer å gjøre de tingene de egentlig er glade i å gjøre. Jeg leste den mange ganger, og tenker ofte på den. Greit å ha i bakhodet når bystyret skal vedta reguleringsplaner, og i mange andre debatter. (amfiteatret hennes blir også truet av en utbygging, om jeg ikke husker feil. De grå mennene vil bare ha svære OBOS-blokker)

 

Siri Kvadsheim. Foto: Privat

Siri Kvadsheim. Foto: Privat

Siri Kvadsheim er 20 år og medisinstudent. 

Hvis det ikke er et altfor kjedelig svar, så tror jeg at jeg vil si Harry Potter og de vises sten, nettopp fordi det var den første ordentlige boken jeg leste (ikke så lenge etter at den kom ut). Har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest boken, sett filmen eller hørt lydboken, og har nylig kjøpt meg den på fransk. Fin bok og fine minner.

 

 

 

Neha Naveen. Foto: Privat

Neha Naveen. Foto: Privat

Neha Naveen er 29 år og forfatter.

Det er vanskelig å velge en bok som har betydd mye. Jeg klarer aldri å velge en favoritt, og leser sjelden bøker om igjen. Mest fordi jeg heller vil lese noe jeg ikke har lest før. Men når jeg først får spørsmålet, så skal jeg allikevel klare å velge en. Og det første som faller meg inn er boken A Star Called Henry av Roddy Doyle. Det var en bok vi leste i engelsken på videregående. Og det jeg likte så godt med den er at den gir en god forståelse for hvorfor noen ender opp som mordere eller terrorister. Handlingen er plassert i Irland, tidlig 1900-tallet og beskriver livet til Henry, som ender opp som soldat i «the Irish Citizen Army» og etter det er han også en soldat i frigjøringskrigen til Irland. Som syttenåring lærte den meg mye om perspektiv og den klassiske lærdommen om at et folks terrorister kan være et annets folks frihetsforkjempere. En lærdom som er viktig i dagens politiske klima. For eksempel kan vi ikke bare stemple terrorister som onde, vi må vite hvor ondskapen kommer fra.

 

Vil du fortelle om en bok som har beveget deg? Ta kontakt på epost: post@assadnasir.com
Med ujevne mellomrom skal jeg stille spørsmålet til mer eller mindre kjente folk, og dele de gode leseropplevelsene. Den som følger med får se.

Merket med ,

Om kropp og sjel, kjønn og makt

Kristina Leganger Iversen sin andre bok, I ringane, er en gripende fortelling om en ung jente kalt Jo. Boken åpner med et av de kanskje sterkeste scenene jeg har lest, en abort.

Ho ligg på badegolvet, på dei varme, kvite flisene. Krampen i magen, for to dagar sidan svelgde ho pilla som hindrar progesteronet i å nå livmora, bryt livmorveggen ned , gjer han tynn. For tre timar sidan stakk ho han inn i skjeden, tabletten som får musklane til å trekke seg saman, støyte fosteret ut med blodet. Varmt, størknande, raudt. Det stumme i det. Den ruglete, våte innsida mot fingeren. Den harde, glatte pilla. Det døyr i henne, løyser seg opp. Metall bak i munnen.

I ringane av Kristina Leganger Iversen. Utgitt av Samlaget.

I ringane av Kristina Leganger Iversen. Utgitt av Samlaget.

Slik fortesetter det på seks sider hvor vi får virkeligheten presentert, slik den er. Konkret og hardt. Iversen beskriver det kroppslige slik det er. Hun bruker ingen metaforer eller sammenligninger, ingen eufemismer eller symboler. Mensblod er mensblod, det aborterte fosteret er nettopp det, og et kjønn er et kjønn. Kroppen er ikke romantisert, og det brutale er brutalt fordi det er skildret like konkret som vi erfarer våre egne kropper og våre egne liv.

Hele boken, I ringane, handler egentlig om ulike kroppslige erfaringer. Som barn, som ung. I linjene beskrives hvordan kropper holdes nede, utøves makt over, men like mye handler det om hva som ikke kommer frem i teksten. Det som forsvinner i tomheten mellom linjene og mellom sidene. Jeg tror man der kan finne sjelen, hvis man leter. Tomheten kommer også tydelig og fysisk frem i boken, siden det er mye rom i teksten.

I ringane er gripende fra første setning, og holder leserinteressen ved like gjennom hele boken. Kristina Leganger Iversen klarer å fortelle leseren akkurat nok, eller klarer å la være å fortelle de riktige tingene, slik at man noen ganger må lese enkelte passasjer flere ganger for å se om det var noen man ikke fikk med seg første gang. Hvis en bok kan få meg til å gjøre det, anser jeg forfatterens oppdrag som vellykket.

Kristina Leganger Iversen

Kristina Leganger Iversen

Merket med , ,