Alle nasjoner har sine helter. Menn (veldig ofte er det menn) som har gjort store ting, som har satt spor, som har påvirket generasjoner i ettertid. Vi hører om dem når vi er små, vi lærer om dem på skolen og vi leser om dem i blader og aviser på deres fødsels- og dødsdager. De nasjonale helter er rundt oss, mer eller mindre konstante over tid.
Men det er ikke alle helter som overlever tidens tann. Noen forsvinner i glemselens mørke, sånn litt av seg selv, andre blir skjøvet litt til siden. De som overlever blir sterkere, ja, tar nesten helt over vil mange si.
Pakistan har, gjennom sin noe humpete historie, sin andel av både helter og skurker. Hvem som er helt og hvem som er skurk varierer avhengig av hvem du spør, men man har dem i hvert fall. Og så har man helter som ikke lenger huskes som helter, eller som ikke lenger huskes i det hele tatt.
Mandag 21. november i fjor, en sånn passe bra dag, satt jeg på Twitter og leste meldinger folk la ut. Stort sett var det forutsigbare ytringer om diverse forhold i Norge. Sånt som man leser om og hører om hver dag, ingenting nytt, ingenting spennende. Men jeg følger en del journalister i Pakistan, og innimellom alle de norske jeg følger så dukket det opp en melding om første muslimske nobelprisvinner. Meldingen, som også innholdt en lenke, var lagt ut av en journalist i den pakistanske avisen The Express Tribune. Jeg klikket på lenken og kom til en artikkel i samme avis om Dr. Abdus Salam. Jeg ante ikke hvem det var, hadde aldri hørt om ham, men jeg leste artikkelen.
Dr. Abdus Salam ble født i Jhang i Punjab i 1926. Altså lenge før India ble delt i India og Pakistan (det skjedde i 1947). Han viste seg å være en akademisk begavelse allerede da han var ganske ung. Som fjortenåring tok han eksamen for inntak til Universitetet i Punjab og fikk høyest poengscore noensinne. Han var interessert i både urduspråklig og engelsk litteratur, men konsentrerte seg etter hvert om matematikken. Og det skulle bli det han kom til å jobbe med videre i livet også. Dr. Salam tok først en bachelor og deretter en master i matematikk før han fikk muligheten til å dra til Cambridge i England hvor han også tok en bachelor i matematikk, men denne gang også en bachelor i fysikk. Dette skjedde i 1949. Året etter fikk han Smith´s Prize, en pris som deles ut årlig til to studenter innen fysikk eller matematikk ved Universitetet i Cambridge. Og allerede to år senere var han ferdig med sin doktorgrad innen teoretisk fysikk, og som han også fikk Adam´s Prize for, en pris som deles ut årlig til en ung forsker for et internasjonalt fremragende arbeid innenfor matematikk. Også denne prisen deles ut av Universitetet i Cambridge.
Og mens jeg leser dette så blir jeg bare mer og mer henrykt, begeistret og en smule forundret over at jeg aldri har hørt om ham. Greit nok at jeg er født og oppvokst i Norge, at jeg har gått på norsk skole hele mitt liv, men hjemme har vi da hørt om pakistanske helter som Mohammad Ali Jinnah, Iqbal og Fatima Jinnah, for å nevne de mest kjente. Pakistan er flinke til å feire sine helter, og her snakker vi tross alt om verdens første muslimske nobelprisvinner. Jeg brukte kvelden 21. november til å tråle gjennom pakistanske nettaviser, og se nyheter på diverse pakistanske kanaler. Ingenting. Ikke nevnt i det hele tatt. Merkelig. Veldig merkelig.
Dr. Salam fikk snart jobb på det kjente amerikanske universitetet Princeton hvor han jobbet sammen med Oppenheimer, også kjent som atombombens far (ikke nødvendigvis en hedersbetegnelse i ettertiden, men veldig stort på den tiden). Dr. Salam satte også i gang utvekslingsprogrammer mellom universiteter i Pakistan og Europa, og fikk hjulpet mange pakistanske studenter til å reise ut for å ta utdanning.
Den akademiske karrieren til Dr. Abdus Salam skjøt fart. Han fikk anerkjennelse for sitt arbeid, og han jobbet bokstavelig talt verden over, på universiteter på nesten alle kontinenter. Han fikk hederspriser, priser for sitt akademiske arbeid, ja han fikk til og med Nobelprisen i fysikk i 1979 sammen med Sheldon Lee Glashow og Steven Weinberg for noe innefor fysikken som jeg ikke forstår og derfor ikke kan forklare, men det var stort og viktig nok for en Nobelpris, og da skjønner vi at det var en stor og viktig jobb disse tre nobelprisvinnerne gjorde.
Salam la på mange måter grunnlaget for fysikere i Pakistan. Han sørget for at gode fysikere fikk den beste utdannelsen de kunne få i Europa og USA gjennom utvekslinger han fikk i stand. Han fikk etablert Pakistans romprogram, og Pakistans institutt for kjerneforsknning og teknologi. Så kan man si at dette resulterte i kjernevåpenprogrammet til Pakistan som sørget for at Pakistan fikk atomvåpen. Men så spør jeg igjen, hvorfor har Dr. Abdus Salam blitt glemt?
I 1974 vedtok det pakistanske parlamentet en lov som erklærte Ahmadimuslimer for ikke å være muslimer. Og loven som fortsatt eksisterer sier blant annet at Ahamadimuslimer ikke har lov til å kalle seg muslimer, og hvis de gjør det kan de straffes med fengsel i tre år, bøter eller begge deler. Salam som var Ahmadimuslim forlot landet i protest og dro til London.
Nå begynner det å synes klarere hvorfor Pakistan har ”glemt” en av sine største akademikere. Dr. Abdus Salam døde i 1996, og han ble begravet i Pakistan. På gravsteinen hans ble det skrevet ”Første muslimske nobelprisvinner”. Men en lokal domstol bestemte senere at ordet muslim skulle strykes fra gravsteinen hans fordi han var Ahmadimuslim. To år senere, i 1998, ble det laget frimerker for å hedre Pakistans forskere. Det ble selvfølgelig laget et frimerke med Salams bilde, men kort tid etter ble det trukket tilbake på grunn av reaksjoner fra folk. Igjen, fordi han var Ahmadimuslim.
Men selv om den pakistanske staten vil skyve Salam bort og vekk, og mange anser ham som ikke-muslim og derfor ikke verdt noe, så står fysikere i Pakistan i stor gjeld til Dr. Abdus Salam. Fysikerne i Pakistan er klar over det, så får vi håpe resten også klarer å se det.
Kilder:
Nobelprize.org http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/physics/laureates/1979/salam-lecture.html
Dawn.com http://dawn.com/2011/11/21/salaam-abdus-salam/
Wikipedia http://en.wikipedia.org/wiki/Abdus_Salam
Migrasjonshistorie har etter hvert blitt et stort forskningsfelt. Men de aller fleste søker å fortelle historien om noen andre som kom til Norge og skapte seg et liv. Det handler Bokhandleren på Grønland også om, men i tillegg er den mer enn det. Boken er et portrett av Muhammad Anwar Soofi som kom fra Sialkot i Pakistan til Oslo i Norge. Som mange andre hadde heller ikke Soofi en plan om å reise til Norge, men tilfeldighetene skulle ha det til at han kom hit. Etter innvandringsstoppen i 1975 ble han boende, og ble etter hvert gjenforent med familien sin.
