Category Archives: Historie

En annerledes migrasjonshistorie

Bokhandleren på Grønland – Meningers mot mellom to kulturer
Cappelen Damm 2012

Bokhandleren på GrønlandMigrasjonshistorie har etter hvert blitt et stort forskningsfelt. Men de aller fleste søker å fortelle historien om noen andre som kom til Norge og skapte seg et liv. Det handler Bokhandleren på Grønland også om, men i tillegg er den mer enn det. Boken er et portrett av Muhammad Anwar Soofi som kom fra Sialkot i Pakistan til Oslo i Norge. Som mange andre hadde heller ikke Soofi en plan om å reise til Norge, men tilfeldighetene skulle ha det til at han kom hit. Etter innvandringsstoppen i 1975 ble han boende, og ble etter hvert gjenforent med familien sin.

Soofi ble aldri, som han også sier selv, rik på penger. Men han han har heller ikke følt seg fattig. Han har vært engasjert i foreningsliv i Norge, vært i kontakt med myndigheter og statsråder, jobbet for å bedre pakistaneres kår i Norge, å gjøre noe med de utfordringene pakistanerne stod overfor på 1970- og 80-tallet.

Bokens største styrke er at Soofi retter en skarp finger mot ikke bare det norske samfunnet, men også mot pakistanerne selv.

Etter å ha lest Bokhandleren på Grønland ble jeg så imponert at jeg ville treffe mannen selv, derfor tok jeg turen til Grønland og bokhandelen til Muhammad Anwar Soofi. Smånervøs gikk jeg inn i bokhandelen, ubegrunnet skulle det vise seg fordi jeg ble sittende og diskutere utfordringer for pakistanere i Norge, religionens rolle i våre liv, om konstruksjon av en muslimsk og pakistansk identitet og ikke minst Iqbals filosofi. Ser frem til å treffe ham igjen. Boken anbefales på det sterkeste.

 

Dannelse i hardback

Tittel: Jeg – Individets kulturhistorie
Forfatter: Peter Normann Waage
Forlag: Schibsted
Utgivelsesår: 2008

Jeg individets kulturhistorie

Jeg går ned på kne og bøyer meg i støvet. Peter Normann Waage har med Jeg – individets kulturhistorie klart å samle historien om deg mellom to permer. En gjennomgang av hvordan jeg-et har utviklet seg, og kjempet seg fram, fra antikken, gjennom renessansen og opplysningstiden, og fram til vår tid. Denne boken bør være lett tilgjenglig i bokhyllen i ethvert møblert hjem, dette er dannelse. Det er litteratur og historie, det er kultur- og kunsthistorie. Det er tenkning og refleksjon, det er filosofi, etikk og moral, det er historien om mennesket. Vesterlandske, men det er om hvordan du og jeg ble de vi er, og ikke minst kommer det veldig tydelig fram at for å kunne si noe om hvorfor og hvordan vi betrakter oss selv, hvordan vi projiserer oss selv, ja da må vi se hvordan jeg var i antikken, i renessansen, i romantikken, og ikke minst de siste par århundrene, krigenes århundre, bestialitetens århundre, folkemordenes århundre.

Peter Normann Waage er en forteller. Jeg – Individets kulturhistorie er ingen fagbok, men det er fantastisk sakprosa. Waage kan fortellingens kunst, og med den essayistiske stilen og det presise språket får vi være med på reisen, en lang reise, men på ingen måte trøttende.

Jeg – Individets kulturhistorie er en av de beste bøkene gitt ut på norsk. Den hører uten tvil hjemme på evighetens bokhylle, blant bøker alle bør ha lest.

USA – politikk på film

Juletid er som kjent filmtid. Mens tv-kanalene sender de samme filmene som hver jul, tradisjoner er tross alt viktig i juletider. Jeg har latt Alene Hjemme-filmene ligge i år, og i stedet sett to filmer om politikk og medier i USA.

Wag the Dog er en film fra 1997 med Dustin Hoffman og Robert De Niro i hovedrollene. Presidenten havner i en litt vanskelig situasjon, en begynnende skandale med seksuelle undertoner. Det er snart valg, og presidentens stab henter inn en medierådgiver, eller noe sånt, til å hjelpe i denne vanskelige situasjonen. Medierådgiveren, spilt av Robert De Niro, setter i gang en operasjon hvor USA går til krig mot Albania, bare på liksom. Og dermed er mediene avledet. Så enkelt var det.

Den andre filmen, All the president´s men handler om den velkjente Watergate-skandalen. Filmen kom i 1976 og har Dustin Hofman og Robert Redford i hovedrollene. De spiller journalistene som avslørte hvem som stod bak innbruddet i Watergate-bygningen. Begge filmene er interessante, hvis man er interessert i politikk og medier. Hvis ikke så kan de kanskje bli litt kjedelige.

Merket med , , , , , ,

Takketale til bestefar!

Farfar fyller 80 år i dag. Bortimot halve livet har han tilbragt i Norge. Jeg skrev en takketale til ham i 2008. I dag passer det å publisere det på nytt. Gratulerer med dagen abbaji.

 

Nå skal jeg holde en tale,
men ikke for de tykke og de smale,
ei heller til loffen.

En takketale til bestefar.

Takk bestefar, takk for at du på 1970-tallet valgte å komme hit til Norge. Og at du senere bestemte deg for å bli her, og også hente din familie hit. Slik at jeg fikk komme trygt til verden på et norsk sykehus. Jeg fikk vokse opp i Groruddalen i Oslo, som slettes ikke er så ille som folk skal ha det til. Jeg fikk vokse opp med både lek og læring i en av de mange grønne lunger som finnes i Groruddalen.

Takk bestefar, takk for at du valgte Norge, slik at jeg fikk gå i barnehage. Slik at jeg fikk gå på skolen, gratis attpåtil. Slik at jeg fikk lære om fugl og fisk, om løver og leoparder. Slik at jeg fikk lære mattematikk, selv om jeg aldri ble noe god i det. Slik at jeg fikk lære.

Takk, slik at jeg nå får studere på universitetet uten at det koster så veldig mye. At jeg har muligheten til å ta høyere utdanning, tilegne meg kunnskap, selv om lommeboken ikke er blant de tykkeste.

Takk for at du valgte Norge, slik at jeg har rett til å tro på hva jeg vil. Slik at jeg har rett til å si hva jeg mener, og fortelle til myndighetene hva jeg mener, uten å risikere liv og helse. Slik at jeg kan gå i demonstrasjonstog uten å bli skutt på. Slik at jeg kan organisere meg, uten å bli overvåket.

Og skulle jeg bli syk så vet jeg at jeg får hjelp. Jeg vil ikke bli nektet behandling på sykehuset fordi jeg ikke kan betale flere hundre tusen. Jeg vil ikke bli satt ut på gata for å dø. Forhåpentligvis. Jeg skal ikke skryte alt langt opp i skyene, men det aller meste er godt i Norge. Veldig godt.

Jeg vet at når jeg blir gammel vil jeg få hjelp. Jeg vet at jeg vil få pensjonen min, at jeg vil ha et sted å bo. Jeg vet at mine barn og barnebarn vil få den samme muligheten til å ta en utdannelse, til å føle seg trygg og til å skape seg et godt liv.

Så, bestefar, tusen hjertelig takk skal du ha for at du valgte Norge. Tusen hjertelig takk.

Publisert i Utrop nr. 10 2008
http://www.utrop.no

Glemt helt

Alle nasjoner har sine helter. Menn (veldig ofte er det menn) som har gjort store ting, som har satt spor, som har påvirket generasjoner i ettertid. Vi hører om dem når vi er små, vi lærer om dem på skolen og vi leser om dem i blader og aviser på deres fødsels- og dødsdager. De nasjonale helter er rundt oss, mer eller mindre konstante over tid.

Men det er ikke alle helter som overlever tidens tann. Noen forsvinner i glemselens mørke, sånn litt av seg selv, andre blir skjøvet litt til siden. De som overlever blir sterkere, ja, tar nesten helt over vil mange si.

Pakistan har, gjennom sin noe humpete historie, sin andel av både helter og skurker. Hvem som er helt og hvem som er skurk varierer avhengig av hvem du spør, men man har dem i hvert fall. Og så har man helter som ikke lenger huskes som helter, eller som ikke lenger huskes i det hele tatt.

Mandag 21. november i fjor, en sånn passe bra dag, satt jeg på Twitter og leste meldinger folk la ut. Stort sett var det forutsigbare ytringer om diverse forhold i Norge. Sånt som man leser om og hører om hver dag, ingenting nytt, ingenting spennende. Men jeg følger en del journalister i Pakistan, og innimellom alle de norske jeg følger så dukket det opp en melding om første muslimske nobelprisvinner. Meldingen, som også innholdt en lenke, var lagt ut av en journalist i den pakistanske avisen The Express Tribune. Jeg klikket på lenken og kom til en artikkel i samme avis om Dr. Abdus Salam. Jeg ante ikke hvem det var, hadde aldri hørt om ham, men jeg leste artikkelen.

Dr. Abdus Salam ble født i Jhang i Punjab i 1926. Altså lenge før India ble delt i India og Pakistan (det skjedde i 1947). Han viste seg å være en akademisk begavelse allerede da han var ganske ung. Som fjortenåring tok han eksamen for inntak til Universitetet i Punjab og fikk høyest poengscore noensinne. Han var interessert i både urduspråklig og engelsk litteratur, men konsentrerte seg etter hvert om matematikken. Og det skulle bli det han kom til å jobbe med videre i livet også. Dr. Salam tok først en bachelor og deretter en master i matematikk før han fikk muligheten til å dra til Cambridge i England hvor han også tok en bachelor i matematikk, men denne gang også en bachelor i fysikk. Dette skjedde i 1949. Året etter fikk han Smith´s Prize, en pris som deles ut årlig til to studenter innen fysikk eller matematikk ved Universitetet i Cambridge. Og allerede to år senere var han ferdig med sin doktorgrad innen teoretisk fysikk, og som han også fikk Adam´s Prize for, en pris som deles ut årlig til en ung forsker for et internasjonalt fremragende arbeid innenfor matematikk. Også denne prisen deles ut av Universitetet i Cambridge.

Og mens jeg leser dette så blir jeg bare mer og mer henrykt, begeistret og en smule forundret over at jeg aldri har hørt om ham. Greit nok at jeg er født og oppvokst i Norge, at jeg har gått på norsk skole hele mitt liv, men hjemme har vi da hørt om pakistanske helter som Mohammad Ali Jinnah, Iqbal og Fatima Jinnah, for å nevne de mest kjente. Pakistan er flinke til å feire sine helter, og her snakker vi tross alt om verdens første muslimske nobelprisvinner. Jeg brukte kvelden 21. november til å tråle gjennom pakistanske nettaviser, og se nyheter på diverse pakistanske kanaler. Ingenting. Ikke nevnt i det hele tatt. Merkelig. Veldig merkelig.

Dr. Salam fikk snart jobb på det kjente amerikanske universitetet Princeton hvor han jobbet sammen med Oppenheimer, også kjent som atombombens far (ikke nødvendigvis en hedersbetegnelse i ettertiden, men veldig stort på den tiden). Dr. Salam satte også i gang utvekslingsprogrammer mellom universiteter i Pakistan og Europa, og fikk hjulpet mange pakistanske studenter til å reise ut for å ta utdanning.

Den akademiske karrieren til Dr. Abdus Salam skjøt fart. Han fikk anerkjennelse for sitt arbeid, og han jobbet bokstavelig talt verden over, på universiteter på nesten alle kontinenter. Han fikk hederspriser, priser for sitt akademiske arbeid, ja han fikk til og med Nobelprisen i fysikk i 1979 sammen med Sheldon Lee Glashow og Steven Weinberg for noe innefor fysikken som jeg ikke forstår og derfor ikke kan forklare, men det var stort og viktig nok for en Nobelpris, og da skjønner vi at det var en stor og viktig jobb disse tre nobelprisvinnerne gjorde.

Salam la på mange måter grunnlaget for fysikere i Pakistan. Han sørget for at gode fysikere fikk den beste utdannelsen de kunne få i Europa og USA gjennom utvekslinger han fikk i stand. Han fikk etablert Pakistans romprogram, og Pakistans institutt for kjerneforsknning og teknologi. Så kan man si at dette resulterte i kjernevåpenprogrammet til Pakistan som sørget for at Pakistan fikk atomvåpen. Men så spør jeg igjen, hvorfor har Dr. Abdus Salam blitt glemt?

I 1974 vedtok det pakistanske parlamentet en lov som erklærte Ahmadimuslimer for ikke å være muslimer. Og loven som fortsatt eksisterer sier blant annet at Ahamadimuslimer ikke har lov til å kalle seg muslimer, og hvis de gjør det kan de straffes med fengsel i tre år, bøter eller begge deler. Salam som var Ahmadimuslim forlot landet i protest og dro til London.

Nå begynner det å synes klarere hvorfor Pakistan har ”glemt” en av sine største akademikere. Dr. Abdus Salam døde i 1996, og han ble begravet i Pakistan. På gravsteinen hans ble det skrevet ”Første muslimske nobelprisvinner”. Men en lokal domstol bestemte senere at ordet muslim skulle strykes fra gravsteinen hans fordi han var Ahmadimuslim. To år senere, i 1998, ble det laget frimerker for å hedre Pakistans forskere. Det ble selvfølgelig laget et frimerke med Salams bilde, men kort tid etter ble det trukket tilbake på grunn av reaksjoner fra folk. Igjen, fordi han var Ahmadimuslim.

Men selv om den pakistanske staten vil skyve Salam bort og vekk, og mange anser ham som ikke-muslim og derfor ikke verdt noe, så står fysikere i Pakistan i stor gjeld til Dr. Abdus Salam. Fysikerne i Pakistan er klar over det, så får vi håpe resten også klarer å se det.

 

Kilder:

Nobelprize.org http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/physics/laureates/1979/salam-lecture.html

Dawn.com http://dawn.com/2011/11/21/salaam-abdus-salam/

Wikipedia http://en.wikipedia.org/wiki/Abdus_Salam