Category Archives: Film og tv

Filmer sett i 2016

Her er en alfabetisk liste over filmer jeg har sett i 2016. Totalt 79, som må være ny personlig rekord. Jeg har ikke pleid å telle, så har ikke noe å sammenligne med.

 

9 songs
10 Cloverfield Lane
88 Minutes
2001 A space Odyssey
Adaptation
Anchorman
Apocalypto
Argo
Bad Moms
Bajrangii Bhaijaan
Batman V Superman Dawn of Justice
Beatles
Blue is the warmest colour
Braveheart
Børning
Børning 2
Cafe Society
Cars
Cave
Central Intelligence
Eyes wide shut
Fatso
Finding Nemo
Fire
Four Lions
Freaky Ali
Fries Green Tomatoes
Guardians of The Galaxy
Ideas of March
Inception
Independence Day – Resurgence
Inferno
Interview
Invincible
J. Edgar
Jurassic Park
Jurassic Park 2
Jurassic Park 3
Jurassic World
King Kong
London Has Falles
Melancholia
Midnight in Paris
Money Monster
Monsoon Wedding
Nymphomaniac
Ondskan
Passolini
Romeo + Juliet
Salvation Boulevard
Sausage Party
Secret life of Walter Mitty
Sex tape
Shark Tale
Spotlight
Squid and the whale
Star wars episode 1
Star wars episode 2
Star wars episode 3
Star wars episode 4
Star wars episode 5
Star wars episode 6
Star wars – a force awakens
Sultan
Ten thousand B.C.
The Bronze
The brown bunny
The contendor
The imitation game
The informant
The longest yard
The whole truth
The wolf of wall street
The legend of Tarzan
The Martian
Tristand and Isolde
Welcome to Norway
When the game stands tall

Filmer i sommer

Etter flere uker med ganske mye knallvær, kom regnet og de kalde vindene de siste to ukene. Det førte til mer innetid enn ellers, og flere både nye og gamle filmer på skjermen/lerretet.

independence_day_resurgence

Man kan vel trygt si at romvesener er sååå 90-talls. 20 år etter den første Independence Day var det vel noen smarte Hollywoodfolk som tenkte at her kan vi tjene litt penger. Men det virker som at de ikke tenkte på noe annet for filmen mangler sjel. Filmskaperne har fulgt oppskriften, men det hjelper ikke, jeg blir rett og slett ikke engasjert.

Jeff Goldblum er med, og det pleier som regel å være ålreit når han er med, men det hjelper ikke stort her. Det jeg kanskje savner mest er en eller to karakterer som bærer filmen. I begynnelsen blir to mannlige karakterer introdusert, og det blir raskt tydelig at de er rivaler. I løpet av filmen må de løse konflikten seg i mellom for å bekjempe romvesenene. De blir selvfølgelig venner, litt for enkelt, og det er vel ingen spoiler å si at de tar rotta på romvesenene også.

 

ten_thousand_b_c_ver2_xlgDa er den andre filmen jeg så, 10 000 B.C. (2008) å foretrekke. Kort fortalt handler den om en ung mann som bor i et jegersamfunn, som en dag blir overfalt av et ukjent folk til hest. De dreper og røver med seg slaver, blant annet kjæresten til hovedpersonen. Han legger ut på ukjente veier for å vinne tilbake kjæresten. En ikke helt ukjent fortelling i så måte, men dramaturgien er god, skuespillerne er gode, og ikke minst det visuelle er særlig godt, noe som teller en del i film. Den minte meg om Mel Gibsons Apocalypto (2006), som har den samme grunnfortellingen, men det påvirker ikker opplevelsen i så måte. Hvis man skal sammenligne er Apocalypto bedre dramaturgisk, men 10 000 B.C. er ikke så aller verst.

 

 

 

NymphomaniacNymphomaniac (2013) av Lars von Trier ble mye omtalt da den kom ut, ikke ulikt de fleste filmer av von Trier. Denne fikk mest oppmerksomhet for sexscenene, men den handler i grunn ikke omm det. Nymphomniac åpner med bilder fra et kaldt og urbant miljø, en slags bakgård eller noen bakgater. Seligman (Stellan Skarsgård) finner en kvinne liggende på bakken, tilsynelatende besvisstløs. Hun er rimelig mørbanket. Han hjelper henne opp og tar henne med hjem. Kvinnen er Joe (Charlotte Gainsbourg, og hun begynner å fortelle historien om sitt liv.

Filmen er både hårreisende og sjokkerende i sitt uttrykk, og til sammen omtrent fem timer lang. Men lengden er ikke til noen hinder, for dramaturgisk er Nymphomaniac mesterlig.

På et overordnet plan handler filmen i stor grad om å ikke passe inn, eller å være annerledes i samfunnet. Den handler om en kvinne som ikke lever opp til forventningene om hvordan en kvinne skal være, og hvordan det tærer på et mennesket og bryter det gradvis ned. I så måte er filmen filosofisk, men uten at den som ser filmen forstår det umiddelbart. Avslutningen, uten å røpe noe, både er og er ikke overraskende. Lars von Trier oppleves kanskje som filmskaper for spesielt interesserte, men Nymphomaniac handler i stor grad om mennesket, og er i mine øyne i hvert fall, allmennmenneskelig, så hvis du tenker at dette ikke er noe for meg, håper jeg at du vil gi filmen en sjanse før du bestemmer deg. Denne anbefales på det sterkeste, og er den filmen som har engasjert og berørt på en måte det er lenge siden jeg har opplevd.

 

Kinofilmer i påsken

For noen er påske synonymt med fjell, snø og ski. For andre er påske filmtid. Jeg har sett en god del filmer, så her kommer det litt om noen av filmene jeg har sett de siste ukene (og særlig den siste uken).

 

10 Cloverfield Lane

10 Cloverfield Lane (poster)

En ung kvinne våkner lenket fast til veggen i et kjellerrom. Snart viser det seg at en eldre mann har brakt henne dit etter at noen kolliderte med bilen hennes. Etter hvert viser det seg også at de er i et bunker mannen har for å kunne overleve i tilfelle noe forferdelig skulle skje. Nå skal det forferdelige ha skjedd og folk der ute er døde. Men den unge kvinnen tror ikke helt på mannen, og som seere er heller ikke vi fullstendig overbeviste. 10 Cloverfield Lane er en skikkelig bra thriller, en sjeldenhet kan man se. Jeg satt på kanten av setet nesten hele filmen igjennom. Nesten fordi slutten ble rar, fullestendig uventet, og selv i filmens univers urealistisk. Men, til tross for den litt dårlige slutten, absolutt en film man bør få med seg.

 

London has fallen

London Has Fallen (plakat)

Londons has fallen er en slags oppfølger til Olympus has fallen (2013). I bunn og grunn er de to filmene helt like. Den britiske statsministeren er død. Alle verdens ledere kommer til London for å delta i begravelsen. Terrorister slår til i stor stil. Filmen er forutsigbar, karakterene arketypiske, plottet er oppbrukt. Riktignok er eksplosjonene store og spesialeffektene ekstravagante, men film som helhet kjedelig. Da vil jeg heller se Die Hard 1-3, hvis jeg vil se en actionfilm.

 

 

Welcome to Norway!

Welcome to Norway (kritikerplakat)

Dette er den beste norske filmen jeg har sett på lenge. Veldig lenge faktisk. Primus har et hotell på fjellet som ikke går så bra. Så han bestemmer seg for å starte asylmottak og tjene seg rik på det. Kan da ikke være så vanskelig, og de jævla utlendingene burde jo være fornøyd med en madrass på gulvet og frossen kneip. Sine holdninger til tross så føler vi med han. Vi har trua på at Primus innerst inne er en kjærlig mann som bryr seg om sine medmennesker. Og vi får etter hvert bekreftet at vi hadde rett. Men veien dit er ikke enkel, og filmen treffer med både humoren og alvoret. Det er sjelden jeg gapskratter av en film, men da jeg så denne lo jeg høyt.

 

Superman V Batman: Dawn of Justice

Batman v Superman  Dawn of Justice (plakat)

Det var knyttet store forventninger til denne nye superman-filmen, eller batman-filmen. Men filmen skuffet stort. Det var rett og slett et eneste langt gjesp. Denne filmen kan være et godt eksempel på at spesialeffekter, slåssscener, eksplosjoner og lignende ikke lenger gjør det store inntrykket. I hvert fall ikke når plottet er platt, og filmen egentlig ikke handler om noe som helst. Etter å ha kommet ut av kinosalen tenkte jeg at de 150 minuttene kunne jeg brukt på å lese en bok eller det spennende tidsskriftet jeg tilfeldigvis oppdaget på Narvesen dagen før. Jeg kunne gjort hva som helst annet egentlig.

Merket med , , , , ,

SKAM – tidenes beste norske dramaserie du sikkert ikke har hørt om engang

Promoteringsbilde fra NRK P3

Promoteringsbilde fra NRK P3

Skam er en dramaserie om fem førsteklassinger på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Om vennskap, intriger, å være en del av gjengen, om å høre til, om å finne seg selv. Men mest av alt er Skam en serie om å være ungdom i dag (i Noge).

På mandag startet sesong 2. Jeg har nylig sett sesong 1, og er ovebegeistra. Det er svært sjeldent at jeg lar meg rive fullstendig med av en norsk dramaserie. Jeg vil gå så langt som å påstå at Skam er den beste norske dramaserien gjennom tidene. Den har slått an blant ungdom, og vi voksne har nesten ikke hørt et ord om det. Det er ungdomskultur slik ungdomskultur skal være. Serien har ikke blitt markedsført, ikke blitt reklamert for på tv, i aviser eller andre medier, men blir oppdaget av ungdom gjennom andre ungdom, og får fortsatt nye seere.

Så, hvis du ikke har sett serien anbefaler jeg at du går inn på http://skam.p3.no/ og tar en titt. Hele  sesong 1 finner du på NRK sine nettsider.

Sammenlignet med Skam fremstår Unge lovende og Mammon som amatørteater.

Merket med , , , , , ,

Tendensiøst av Rolfsen

Filmskaper Ulrik Imitiaz Rolfsens påstander om arrangerte ekteskap motsies av forskning og fremstår som et kynisk publisitetsfremstøt, mener Assad Nasir. Les hvorfor i dette innlegget!

Så var vi i gang igjen. Arrangert ekteskap, frivillig eller tvang? Vi nordmenn er ivrige på å ta debatten. Så ivrige at vi tar debatten gang på gang, år etter år, uten at vi, eller debatten for den saks skyld, beveger seg i noen bestemt retning. Vi er verdensmestere i å ta debatter, og viker ikke for noe.

I høst har debatten blomstret opp igjen, ”aktualisert” av Ulrik Imtiaz Rolfsens film Haram. Jeg skriver ”aktualisert” fordi det fremstår mer som et kynisk publisitetsfremstøt for å selge kinobilletter enn noe annet. Rolfsens tendensiøse og unyanserte utspill om arrangert ekteskap som arrangert voldtekt bidrar ikke til å hjelpe de unge som faktisk blir utsatt for tvang.

Angrep og forsvar
Som respons rykker unge med minoritetsbakgrunn ut for å forsvare arrangert ekteskap, men er like unyanserte i sitt forsvar. Når debattantene låser seg i disse posisjonene, levner det ikke mye håp for en virkelig debatt. Basert på utspill om arrangerte ekteskap i norske aviser den siste tiden, skulle en tro at vi fortsatt lever på 80-tallet og at integreringsprosessen ikke engang har startet, men slik er det ikke.

Ja, tvangsekteskap forekommer. Ja, vi burde alle ta avstand fra det. Og ja, vi må straffe de som utsetter barn og unge for slike overgrep. Det finnes et lovverk, man må bare ta det i bruk. Men når Rolfsen får sette premissene for debatten ved å si at arrangert ekteskap er det samme som arrangert voldtekt, er det et bevis på at vi lever i utkanten av sivilisasjonen, og ikke minst et uttrykk for norsk provinsialisme. Det kan også ses på som nok et eksempel på norsk presses ignoranse, og i ekstreme tilfeller en tilstand som ikke kan beskrives som annet enn hjernedødt. Rolfsen må få lov til å si akkurat hva han vil, og norske medier må få publisere hva enn de måtte ønske, men da må jeg spørre hvorfor Rolfsen får slippe til i en avis, som i hvert fall tidligere var seriøs, og anklage en gruppe menn i Norge for å være voldtektsmenn? På hvilket grunnlag kan han komme med slike påstander og dermed bidra til å stigmatisere en kanskje allerede stigmatisert gruppe i samfunnet?

Svært sjeldent
Rolfsens virkelighetsbilde selger sikkert aviser og annet, men samsvarer ikke med hvordan det norsk-pakistanske miljøet er i dag. Jeg skal være den første til å innrømme at det finnes ukultur og at tvangsekteskap forekommer. Men det betyr ikke at arrangert ekteskap er det samme som tvangsekteskap. Jeg må også ærlig innrømme at jeg synes det er tragisk å måtte drive med det samme opplysningsarbeidet i dag som for ti til femten år siden.

Men vi kan ta det nok en gang. Arrangerte ekteskap forekommer i ulike former. De eksemplene jeg vil gi nå, er hentet fra det norsk-pakistanske miljøet, men gjelder sikkert andre også. For 30-40 år siden var det gjerne foreldrene som fant en passende ektefelle til sin sønn eller datter og arrangerte bryllup. Dette ble et bånd mellom familier, ikke bare individer, slik det ofte er i kollektivistiske samfunn. Blant norsk-pakistanere i dag kan et ekteskap arrangeres på ulike måter. En måte kan være den tradisjonelle hvor foreldrene finner en passende partner for sitt barn, barna gir sine samtykker og det arrangeres bryllup. Dette er svært sjeldent i våre dager. Den andre måten er at foreldrene finner en passende partner, de unge introduseres for hverandre, blir kjent med hverandre og foreldrene håper at det vil ende i bryllup. Det er ganske vanlig. Den tredje typen arrangert ekteskap er at jente og gutt møter hverandre, forelsker seg, blir kjent, har sine krangler og slikt, og bestemmer seg for at de vil gifte seg. De går til sine respektive foreldre og forteller hvordan ståa er. Guttens familie tar kontakt med jentas familie og ber om hennes hånd til sin sønn, familiene blir enige og det arrangeres bryllup. Dette begynner å bli ganske vanlig blant norsk-pakistanere etter hvert. Her er det mange nyanser som forsvinner hos Rolfsen.

Gode statistikker
Rolfsen beskriver det norsk-pakistanske miljøet nærmest som barbarer, men faktisk er forholdene ganske så annerledes. Et doktorgradsarbeid gjort ved Universitetet i Oslo viser at etterkommere av pakistanske innvandrere har andre holdninger til kjønnsroller, arbeid og barneomsorg enn sine foreldre. Nesten 60 prosent av norsk-pakistanske kvinner som er etterkommere av pakistanske innvandrere er sysselsatt. For etnisk norske kvinner er tallet 67 prosent. Forskjellen er med andre ord ikke så stor.

Når det gjelder ekteskap, venter flere med å gifte seg, blant annet fordi man tar høyere utdanning. I tillegg er det i utgangspunktet få som inngår såkalte ”henteekteskap”. Avisene liker å presentere prosenter, men når det for eksempel i 2010 innvandret 137 personer til Norge gjennom ”henteekteskap”, og tallet gjelder for alle innvandrere, ikke bare norsk-pakistanere, så sier det seg selv at det er lite hensiktsmessig å bruke prosenter med så lave absolutte tall. Tallene varierer fra år til år, men det er bortimot 15 000 ugifte innvandrere og etterkommere i Norge, så egentlig burde det ha vært mange flere ”henteekteskap”, men det er det ikke.

Hvis en ser på utdanning, er etterkommerne av norskpakistanere overrepresentert i høyere utdanning. Blant etterkommere av norskpakistanere tar 39,4 prosent av kvinnene høyere utdanning, mot 36,4 prosent blant kvinner generelt. Blant mennene tar 29,9 prosent høyere utdanning mot 23,4 prosent blant menn generelt. Tallene er fra 2010. I 2005 var 10 prosent av medisinstudentene i Oslo norsk-pakistanere.

Gal virkelighetsoppfatning
Virkeligheten er med andre ord ikke slik Rolfsen beskriver, og han bør holde seg for god til å komme med tendensiøse og unyanserte utspill, som han har gjort i dette tilfellet. Han kan få mene hva han vil om norsk-pakistanere på hvilket som helst grunnlag, men det stiller seg annerledes når han i rikspressen svartmaler en hel gruppe som både det ene og det andre. Pressen og journalistene er ikke noe bedre når de bare flyter med og lar være å bruke sine små grå.

Nå har Rolfsen riktignok beklaget at han kalte arrangert ekteskap for voldtekt på generelt grunnlag, men i den samme kronikken (VG 2. Oktober 2014) fortsetter han å presentere et forvrengt bilde av det han kaller indisk og pakistansk kultur. Han holder fast på at arrangert ekteskap er det samme som at slekten bestemmer hvem en skal gifte seg med. Det finnes ingen nyanser hos Rolfsen. I sin videre utdypning forklarer han hvorfor det er slik, men forklaringene er overflatiske og ikke minst funksjonalistiske. Slik Rolfsen ser det er ekteskapets funksjon å opprettholde en sosial orden, og han gir uttrykk for et syn på kultur som noe statisk.

Som jeg allerede har nevnt, er jeg den første til å innrømme at tvang forekommer, og at arrangerte ekteskap i noen tilfeller kan være tvangsekteskap. Men samtidig er ikke det norsk-pakistanske miljøet slik Rolfsen beskriver det, totalitært og fullstendig upåvirket av flere tiårs kontakt med det norske samfunnet. Viktige og gjennomgripende endringer med tanke på kjønnsroller, arbeid, oppdragelse har skjedd på bare en generasjon, og finner sted hver dag.

Debatten må gjerne komme, men da må vi være redelige. Jeg leser Rolfsens innlegg som hans personlige meninger og oppfatninger. Men han fremstår som en ekspert. En blir ikke ekspert på en kultur fordi en har levd i den eller har kjennskap til den.

Publisert på utrop.no 2. oktober 2014

USA – politikk på film

Juletid er som kjent filmtid. Mens tv-kanalene sender de samme filmene som hver jul, tradisjoner er tross alt viktig i juletider. Jeg har latt Alene Hjemme-filmene ligge i år, og i stedet sett to filmer om politikk og medier i USA.

Wag the Dog er en film fra 1997 med Dustin Hoffman og Robert De Niro i hovedrollene. Presidenten havner i en litt vanskelig situasjon, en begynnende skandale med seksuelle undertoner. Det er snart valg, og presidentens stab henter inn en medierådgiver, eller noe sånt, til å hjelpe i denne vanskelige situasjonen. Medierådgiveren, spilt av Robert De Niro, setter i gang en operasjon hvor USA går til krig mot Albania, bare på liksom. Og dermed er mediene avledet. Så enkelt var det.

Den andre filmen, All the president´s men handler om den velkjente Watergate-skandalen. Filmen kom i 1976 og har Dustin Hofman og Robert Redford i hovedrollene. De spiller journalistene som avslørte hvem som stod bak innbruddet i Watergate-bygningen. Begge filmene er interessante, hvis man er interessert i politikk og medier. Hvis ikke så kan de kanskje bli litt kjedelige.

Merket med , , , , , ,

Jaws

Filmen Jaws, eller Haisommer som den ble hetende på norsk, kom ut i 1975. Jeg husker at vi så den da vi var yngre, tidlig på 1990-tallet en gang, og opplevelsen kan i høyeste grad beskrives som neglebitende spenning. Det er den fremdeles.

Jaws er en thriller i klassisk hollywoodstil. Sheriffen Brody er den gode, med medhjelpere i haiforsker Hooper og den hardbarka og noe eksentriske fiskeren Quint. Men det er ingen dype karakterer hvor man kan boltre seg i deres psykologi.

Det fredfulle øysamfunnet Amity forbereder seg til 4. juli og at sommerturistene skal komme og legge igjen penger hos det lokale næringslivet. Men ut av det blå har det dukket opp en hai, større og farligere enn noen har sett maken til. Den truer øysamfunnets næringsliv som er avhengig av badeglade turister. Lovens lange arm vil sette i verk ekstreme tiltak, men ordføreren vil ikke lage stor ståhei og dermed skremme turistene vekk. Sheriffen må dermed kjempe mot ordføreren på den en siden og haien på den andre.

Det er menneskets kamp mot naturen. Mennesket mot dyr. Og det kommer vel som ingen overraskelse at mennesket vinner.

Lett underholdning, utrolig spennende.

Merket med , , , , ,

Rare fakta

Tv2-programmet ”Harde fakta” har hatt premiere. Jeg tenkte at nå skulle mennesker med makt stilles til veggs med nettopp det programtittelen tilsier, harde fakta. Men formen blir bare rar.

Programlederen Jon Hustad sier at det er Norges eneste høyrevridde program, men denne høyrevriddheten virker så påtatt. Jeg tror ikke på den, og jeg tror ikke på Hustad. Han viser til noen rapporter. En byggherre forteller alt man er pålagt å følge når man skal bygge hus og at det blir veldig dyrt. Ja vel. Men da må jeg spørre da. Alle summene denne byggherren oppgir, hvor stor del av de summene er hans avanse? Og hvorfor spør ikke Hustad byggherren om det?

”Harde fakta” er populistisk. Det er for enkelt og ensidig. Det verken opplyser meg eller utfordrer meg intellektuelt. Det kan kanskje kalles underholdning. Men jeg er ikke underholdt heller.