Category Archives: Dikt

Kulturen.

er trua
vi må ta vare på Kulturen.
verne han, frå tid, frå stad,
frå folk
politikarane kappar om å verne han
for å vise at dei lyttar, tek folk på alvor,
og i alvorlege stundar blir søvnlause fordi
Kulturen. er trua som om sjølve livet står på spel
om ikkje livet så sjela, om ikkje sjela så tanken, om
ikkje tanken så spørsmålet, som hola
under bakken vi ikkje lenger kryp inn i sjølv om
han er trua.

Kulturen. Kva er? Kvae? Som myggen i juratida set seg fast i
og blir kapsla for så å bli funnen att millionar av år seinare
bli dyrka fram frå ingenting til noko ein vil ha, eller ikkje vil
ha likevel for tanken var ein annan stad og røynda var her
og vi sit på hytta med Snorre, eller i byen med Bjørneboe
og nokon får ein kanon idè om å lage ein kanon for alt
for å sikre seg at han som er trua blir uthula og døyr einsam
på pidestallen utan rot til røynda, høgt der oppe som er verd
noko ingen veit lenger kva er… anna enn at han er jævleg bra
så vi er nøydt til å verne han og kalle han kulturarva vår som
berre vi har berre vi og ingen andre enn berre vi som har funne
på før nokon andre så vi blir Kulturnasjon med stor K og seinare
KulturNasjon med stor N og seinare KULTURNASJON med berre VERSALAR
større ein Versailles og Paris og Roma og Verda fordi vi er
KULTURNASJON med berre VERSALAR
fordi vi er Kultur. punktum

13.02.2017

Publisert i Mål og Makt nr. 1 2017

Skamlaus sa dei

du er skamlaus, sa dei
du er ein skam
for far og mor, og systera di, brørne dine, for besteforeldra,
for dei som er daude, for lengst, for dei som ikkje er fødd enno,
for dei som blir fødd akkurat no, som pressar seg fram gjennom livmorhalsen,
gjennom den ruglete skjeden, pressar seg fram, ein skam
gjennom skjedeopninga, med hovudet fyrst, så ho rivnar
ein skam, du som har rivna før bryllaupsnatta,
du som ikkje kan vise fram jomfruhinna,
sjølv om ho aldri fanst

 

du er skamlaus, sa dei
du som tek den skrikande ungen i armane
du som før han, som blottar puppen på offentleg stad
legg barnet inntil så han fell til ro
hengjande fast i brystknoppen til han blir sår
du som viser deg slik fram for alle
utan å dekkje deg til
fostrar liv, først i deg, så med deg,
ein skam

 

du er skamlaus, sa dei
du som viser akslane, leggene, låra, armane,
du som viser deg sjølv fram, er deg sjølv
du som snakkar høgt,
høgt og tydeleg, du som tenkjer og meiner og synast
om alt og ingenting, kviskrar og ropar,
når du syng, strammar stemmeband, pustar,
lev, lystar, strammar musklar, store og små,
ser på menn, du er skamlaus, sa dei
når du slepp deg laus, og hylar, i stua
i senga, når du mettar lysta, fyller, åleine
eller saman med nokon
skamlaus er du, sa dei
når du lev, er eit menneske, fordi du er
til, fordi du er deg, fanga når du dekkjer deg
til, ufri, ein slave i sinn, ein slave i kropp
alltid og evig, uansett
fordi du er skamlaus du, sa dei
fordi du
er

 

Publisert i Mål og Makt nr 3, 2016

Både nært og fjernt i lyrikken

Jeg har lest en del nye diktsamlinger i det siste, og det som slår meg er at bredden av temaer er stort, fra det helt nære til det galaktiske, men samtidig handler så å si alt om oss selv.

Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen

Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen

Åstedsblomster av Torgeir Rebolledo Pedersen kom ut i fjor (2015). Tittelen fenget meg ved denne, og er egentlig grunnen til at jeg valgte å lese den. Det er en dobbelhet i tittelen, den er vakker, men litt skremmende samtidig. Umiddelbart virker det ikke som om det er et gjennomgående tema i Åstedsblomster, men etter hvert som man dykker dypere i bokens univers, fremstår de første diktene som et preludium til det som må komme, og som kommer gang på gang. Døden. Men samtidig er det en viss lekenhet i minnene som skrives frem om det som var, om det som blant annet far og sønn opplevde sammen. Deri ligger også styrken til Pedersen. Åstedsblomster kunne fort ha blitt sentimentale sørgedikt, men kanskje fordi Torgeir Rebolledo Pedersen er en erfaren poet, gir han oss som lesere mer enn sorgen alene.

 

Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.

Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.

En helt annerledes diktsamling er Endelig står verden på hodet av Hege Woxen. Her får familielivet, og livet som småbarnsforelder plass, derav tittelen. Språket er nedtonet, og hvis man har barn i småbarnsalderen vil man kjenne seg igjen i livet slik det skildres, snudd på hodet, men med met positivt fortegn. Språket og formen er ganske nedtonet. Diktene kan man lese hver for seg, men også som en lengre sammenhengende fortelling.

 

 

 

 

Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz

Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz

Maria Dorothea Schrattenholz debuterte i 2015 med diktsamlingen Atlaspunkt. Den kan kalles en mystisk sci-fi-diktsamling. Schrattenholz starter med å bygge opp kroppen, nærmest knokkel for knokkel og gir det et språk som er konkret, men samtidig underliggjørende, for eksempel i strofen i beinpipene ligger margen trygt / slumrende mørkt skjules / umodne stamsceller / du må ikke snuble nå / det er vesener der ute / som kan lukte blod. 

Diktsamlingen bygges ut til en episk fortelling om en jord som tilsynelatende har gått under, men det sies ikke direkte i teksten. Menneskene har flyktet ut i universet, og snart skal noen tilbake for å undersøke om det er mulig å vende hjem igjen. Schrattenholz skriver frem et fremmedgjort vesen som må bli lære å kjenne seg selv igjen, kroppsdel for kroppsdel nærmest. Atlaspunkt er et av de beste diktsamlingene jeg har lest på en god stund, og jeg håper å få lese mer fra Schrattenholz om ikke altfor lenge.

 

Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.

Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.

En helt fersk diktsamling fra i høst er Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln. Den er markedsført som dikt for ungdom, og at diktene er skrevet av forfatteren da han var ung selv. Vi kan her se at Jakhelln allerede som ungdom hadde en fascinasjon for det mørke og destruktive i litteraturen. Diktene er stort sett greie, noen bedre enn andre, for eksempel diktet som kalles sjelesk.

 

 

 

 

Kom, fjerne fremmede
Mine mothaker er kastet

Hud vil rispes
Kjøtt skal splintres

Hender tar seg til mitt hode

Hjernen forblir liggende
bak jomfruhinsidige vegger

8.10.1995

Det er en viss tematikk som går igjen, men diktene er av varierende kvalitet, som man kanskje bør vente fra en dikter som er 18/19 år gammel da diktene ble skrevet. Som ungdom ville jeg nok latt meg begeistre av det dystopiske og groteske i diktene, i så måte passer boken til en tenåring som ennå har mye å utforske i litteraturens verden.

 

 

 

 

Samlivserklæring

Fylles ut av søkerens ektefelle
samboer
registrert partner

Jeg bekrefter herved at
ekteskapet
samboerforholdet
partnerskapet
består mellom

Navn
Fødselsnummer

og

Navn
Fødselsnummer

Videre bekrefter jeg at
vi bor sammen
på følgende adresse

(spiser sammen, drikker sammen, sover sammen, puler sammen, krangler sammen, puler igjen)

Gate
Vei
Postnummer
Sted

Jeg er klar over
at det er et sentralt vil
kår for tillatelse at vi
bor sammen

(spiser sammen, drikker sammen, sover sammen, puler sammen, krangler sammen, puler igjen)

Jeg be
krefter at vi har
bodd sammen siden
(tidenes morgen)

Underskrift
Underskrift
Dato
Dato

Dommens dag vil komme

Dommens dag vil komme
det vet både du og jeg.

Da vil vi stå foran den
stores trone
og ta det siste oppgjør.

Han vil telle våre gjerninger, og spørre;
hva godt har du gjort i verden, og
hva vondt har du voldt i verden.

Skal du da si til Ham at du
har spilt uskyldiges blod.
Skal du da si til Ham at du
har utslettet familier.
Skal du da si til Ham at du
har drept noens far og noens mor.
Skal du da si til Ham at du
har drept noens søster og noens bror.
Skal du da si til Ham at du
har drept noens sønn og noens datter.
Skal du da si til Ham at du
har tatt livet av uskyldige små.
Skal du si til Ham at du
har begravd Hans engler,
skutt dem sønder og sammen,
bombet dem i filler,
så det ene lem ikke lenger hører med
det andre.
Skal du da si til Ham at du har
tatt livet av menneskeheten.

Dommens dag vil komme
det vet både du og jeg.

Da vil vi stå ved rikets porter
og Han vil spørre;

Hva gjorde du da de
røvet jorden for dens engler.
Hva gjorde du da de
røvet jorden for dens uskyld.
Hva gjorde du da de
tok livet av menneskeheten,
gang på gang.

Tok du urettferdighetens side
fordi han var din venn
eller
Tok du råskapens side
fordi han var din venn
eller
Tok du voldens side
fordi han var din venn
eller
Talte du i mot
selv om han var din venn.

Dommens dag vil komme
det vet både du og jeg.

I en pøl av piss

De kaller det det største gjennombruddet i dansk litteratur. Og det er det nok, ikke bare i dansk, men i nordisk litteratur. For det er sjeldent litteratur, og især en diktsamling, treffer som et kraftig slag i magen.

YahyaHassanHele diktsamlingen er skrevet i versaler og treffer med en kraft som er sjelden i våre dager. Aller mest fordi Hassan er dønn ærlig og sier det som det er. Men også fordi han forteller oss om en virkelighet vi ikke trodde fantes. I den sosialdemokratiske middelklassen i Norden er integrering noe man gjerne snakker om, men ikke nødvendigvis noe man forholder seg til i det daglige. Det viser Hassan veldig godt gjennom sin debut ”Digte”.

Men hvorfor det store gjennombruddet? Det er nok ikke litterariteten som er årsaken, for den svakt tilstede. Selv om diktene har visse kvaliteter, og noen av dem er virkelig gode, så er det aller meste av tekstmaterialet stemmen til en sint ung mann som vil få utløp for sin aggresjon. Nei, det er nok historien bak som selger, og da kan en lure på om det er det sosialpornografiske dyret som vekkes i oss, for det kan umulig være slik at litteratureliten i Danmark, eller i norden, ikke ser at Hassan til tider blir banal og enkel. For eksempel på side 153 i den danske utgaven:

(…) FASTER VENLIGST DIN TØRKLÆDE
BEHOLD DEN PÅ MÅ ALLAH BELØN DIG
MIG JEG KLØR MIN VENSTRE BALLE MED HØJRE HÅND
OG PISSER NÆRMEST I BUKSERNE AF NYDELSE
MIG JEG PISSER PÅ ALLAH OG PÅ HANS SENDEBUD
OG PÅ HANS ALLE MULIG UDUELIG DISCIPLE (…).

Det er ikke elegant. Det er banalt og barnslig enkelt. Det er som å lese kommentarfeltene på avisenes nettsider. Det har muligens en viss dramatisk effekt i den historien Hassan forteller, og jeg har et ganske åpent sinn når det gjelder kunst og litteratur, men vi bør kunne forvente noe mer enn piss.

Når det er sagt, så ser jeg også noen kvaliteter. Hassan har noen gode dikt i samlingen sin, og han skaper noen bilder fra sin virkelighet, en virkelighet de fleste av oss høyt utdannede middelklassetilhørende (kjedelige og trygge) kulturarbeidere på et eller annet nivå, ikke kjenner til og dermed ikke kjenner oss igjen i. Men vi har alle forestillingsevne, så det fungerer på et vis likevel, selv om det er litt for mye piss.

Mitt lille alt

Jeg sitter og ser på fire hvite vegger,
for tredje uke på rad,
hvor klokken tikker av gårde,
som hjerterytmen din på skjermen
et tall, og det er alt,
det er livet, det er deg

der du ligger og ser så fredfull ut,
kjemper innenfra og ut,
jeg vet du kan, Adam, jeg vet du
kan og vil

I går lå du på mitt bryst
og jeg holdt rundt den lille
kroppen din, du og jeg,
mitt lille univers,
mitt lille alt

i dag ble lille du litt sliten
og i mørket utenfor har
himmelen åpnet alle sluser,
satt oss på vent,
og jeg legger pannen på
den evige herskerens
terskel og sier en bønn,
for deg,
for livet,
for oss.

Ahus, Lørenskog 16. august 2013

Hvem kan vite hva det vil si å se sitt eget barn kjempe for livet?

Hvem kan vite hva det vil si å se sitt eget barn kjempe for livet?
Å se en liten skapning for aller første gang,
og lure på om det allerede er for siste gang.
Å se smertens linjer i ansiktet, viljens kraft i armer.
Å se gjennom et salt og døsig teppe, å se likevel.

Og jeg får en evigvarende klump i halsen,
for tiden har opphørt, og verden og universet
bare er, og er ikke, og er, men er ikke.

Og kanalene nekter å tørke inn,
men floden har ingen vei å følge,
den bare renner, den bare faller
til jorden som allting er fra
og allting…

Tusen hender løfter seg i bønn,
foran himmelens hersker,
ber om livet mens medisinerne
gjør sitt. Himmelen og jorden
side ved side,
og den tiende dagen har
du ennå ikke gitt opp,
men bare vokst deg sterkere
for du vil…

…fortsette Adam.

08.08.2013 – Rikshospitalet, Oslo

Storveis av Seljestad

Lars Ove Seljestad ga ut en ny diktsamling samme dag som Jo Nesbøs Politi kom ut. Begge bøkene er gitt ut på samme forlag, men den ene har du mest sannsynlig aldri hørt om.

Seljestads siste diktbok heter Storspring med undertittelen Fabrikkdikt. Utgitt i 2013, på Aschehoug.

9788203355202_SeljestadFabrikkdiktene til Seljestad kommer i samme rammer som fabrikkarbeideren må forholde seg til, og egentlig (nesten) hvilken som helst arbeider, men fabrikkarbeideren spesielt fordi han (stort sett er det jo en han) er så bundet til stedet fabrikken, enten han liker det eller ikke.

Seljestads fabrikker våkner til liv og lever, i beste (?) velgående og kan etter hvert sies å representere en slags guddom som krever underkastelse fra menneskene. Fabrikken skal ha din tid, og alle dine krefter. Samtidig er fortellen ikke bare en arbeider, men en belest arbeider, som en slags romantisk skikkelse fra fordums tider, eller er det kanskje en som har tatt steget videre.

Det er naturlig å trekke linjer til arbeiderlitteratur fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det kan leses som en moderne arbeiderfortelling, for mot slutten, uten at jeg skal avsløre for mye, så rettes en finger, eller oppmerksomheten vår tids kapitalisme og finansakrobatikk.

Seljestads bok kom ut samme dag som Jo Nesbøs Politi, men har ikke fått en promille av oppmerksomheten. Det er synd, for Seljestad gir mye (mer) mat for hjernen.

 

Utan tittel av Faiz Ahmed Faiz

Gjer kjærleikens uskyld mindre
dei skuldfulle augekasta blygjer.

Faiz Ahmed Faiz, gjendikta av Assad Nasir
Publisert i Mål og Makt