Jeg har lest en del nye diktsamlinger i det siste, og det som slår meg er at bredden av temaer er stort, fra det helt nære til det galaktiske, men samtidig handler så å si alt om oss selv.
Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen
Åstedsblomster av Torgeir Rebolledo Pedersen kom ut i fjor (2015). Tittelen fenget meg ved denne, og er egentlig grunnen til at jeg valgte å lese den. Det er en dobbelhet i tittelen, den er vakker, men litt skremmende samtidig. Umiddelbart virker det ikke som om det er et gjennomgående tema i Åstedsblomster, men etter hvert som man dykker dypere i bokens univers, fremstår de første diktene som et preludium til det som må komme, og som kommer gang på gang. Døden. Men samtidig er det en viss lekenhet i minnene som skrives frem om det som var, om det som blant annet far og sønn opplevde sammen. Deri ligger også styrken til Pedersen. Åstedsblomster kunne fort ha blitt sentimentale sørgedikt, men kanskje fordi Torgeir Rebolledo Pedersen er en erfaren poet, gir han oss som lesere mer enn sorgen alene.
Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.
En helt annerledes diktsamling er Endelig står verden på hodet av Hege Woxen. Her får familielivet, og livet som småbarnsforelder plass, derav tittelen. Språket er nedtonet, og hvis man har barn i småbarnsalderen vil man kjenne seg igjen i livet slik det skildres, snudd på hodet, men med met positivt fortegn. Språket og formen er ganske nedtonet. Diktene kan man lese hver for seg, men også som en lengre sammenhengende fortelling.
Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz
Maria Dorothea Schrattenholz debuterte i 2015 med diktsamlingen Atlaspunkt. Den kan kalles en mystisk sci-fi-diktsamling. Schrattenholz starter med å bygge opp kroppen, nærmest knokkel for knokkel og gir det et språk som er konkret, men samtidig underliggjørende, for eksempel i strofen i beinpipene ligger margen trygt / slumrende mørkt skjules / umodne stamsceller / du må ikke snuble nå / det er vesener der ute / som kan lukte blod.
Diktsamlingen bygges ut til en episk fortelling om en jord som tilsynelatende har gått under, men det sies ikke direkte i teksten. Menneskene har flyktet ut i universet, og snart skal noen tilbake for å undersøke om det er mulig å vende hjem igjen. Schrattenholz skriver frem et fremmedgjort vesen som må bli lære å kjenne seg selv igjen, kroppsdel for kroppsdel nærmest. Atlaspunkt er et av de beste diktsamlingene jeg har lest på en god stund, og jeg håper å få lese mer fra Schrattenholz om ikke altfor lenge.
Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.
En helt fersk diktsamling fra i høst er Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln. Den er markedsført som dikt for ungdom, og at diktene er skrevet av forfatteren da han var ung selv. Vi kan her se at Jakhelln allerede som ungdom hadde en fascinasjon for det mørke og destruktive i litteraturen. Diktene er stort sett greie, noen bedre enn andre, for eksempel diktet som kalles sjelesk.
Kom, fjerne fremmede
Mine mothaker er kastet
Hud vil rispes
Kjøtt skal splintres
Hender tar seg til mitt hode
Hjernen forblir liggende
bak jomfruhinsidige vegger
8.10.1995
Det er en viss tematikk som går igjen, men diktene er av varierende kvalitet, som man kanskje bør vente fra en dikter som er 18/19 år gammel da diktene ble skrevet. Som ungdom ville jeg nok latt meg begeistre av det dystopiske og groteske i diktene, i så måte passer boken til en tenåring som ennå har mye å utforske i litteraturens verden.
