Hvem eier sannheten?

Etter at Laial Janet Ayoub var intervjuet i VG (15.06.2017) om sin opplevelse av å bli utsatt for negativ sosial kontroll fordi hun ikke faster under ramadan, har debatten rast, særlig i noen facebook-grupper.

Fem dager senere (20.06.2017) skrev Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen en kronikk på NRK Ytring om nettopp reaksjonene de opplever å få når de uttaler seg om ukultur i deler av det de beskriver som egne miljøer. Reaksjonene på denne kronikken har ikke vært mildere. Personangrep og injurier har sittet løst hos noen av de som har diskutert i sosiale medier.

Så kom det til slutt et svar fra Sumbal Arfan 21. juni på NRK Ytring sine nettsider. I sitt svar går hun i rette med Ayoub, Khan og Hansens fremstilling av de Arfan kaller «våre muslimske brødre og fedre». Arfan skriver videre at de tre kvinnene ikke må snakke «for hele den muslimske befolkningen».

Et viktig spørsmål blir da; hvem eier sannheten? Svaret på det er både alle og ingen. Ayoub, Khan og Hansen skriver ikke i sin kronikk at alle menn fra deres egne miljøer trakasserer og utsetter dem for hat. De skriver om sine opplevelser som aktører i det offentlige ordskiftet. Det er en betydelig forskjell. Slik deres opplevelse er sann, er også Arfan sin opplevelse av at negativ sosial kontroll forekommer sjeldent sann. Den ene eier nødvendigvis ikke sannheten alene.

Men det er dessverre en rekke andre ting i Arfan sitt innlegg som skurrer. Hvis Arfan kritiserer Ayoub, Khan og Hansen for å generalisere, så gjør hun det samme i sitt innlegg når hun skriver «Flesteparten kjenner seg ikke igjen». Hvilket grunnlag har hun for å uttale seg om hva «de fleste» kjenner eller føler? Gjør hun ikke her det samme hun kritiserer de tre kvinnene for, nemlig å uttale seg på vegne av mange? Riktignok viser hun til en undersøkelse gjennomført blant medlemmer av en Facebook-gruppe med 8000 medlemmer. Men undersøkelsen er ikke anonym. Vi kan derfor, ut i fra et vitenskapelig perspektiv, ikke være sikre på om folk har svart ærlig eller ut i fra hva man tror de som gjennomfører undersøkelsen ønsker av svar. Videre oppfyller ikke svaralternativene kravene for en god spørreundersøkelse. For å få valide svar på en spørreundersøkelse må spørsmålene være entydige, det vil si at spørsmålene må oppfattes på samme måte av de som skal svare. I tillegg må man spørre om en ting av gangen, og til slutt må spørsmålene være korte og presise.

I følge Arfan selv har 119 kvinner svart på undersøkelsen. For det første er utvelgelsen av respondenter tilfeldig og for det er andre utgjør ikke respondentene et representativt utvalg. Med andre ord er ikke undersøkelsen gjennomført i Facebook-gruppen av noe som helst verdi utover at man muligens kan si noe om hva akkurat de personene som har svart, kanskje mener om det de blir spurt om. Resultatene fra undersøkelsen kan ikke generaliseres. Dermed har ikke Arfan sitt argument noen bein å stå på, fordi hovedbeviset hennes (undersøkelsen) ikke er gyldig.

Videre skriver Khezar at «flertallet i undersøkelsen er uenige i påstanden «kjære søstre, som liker å henge dere på kritikken mot sånne som oss: føler dere ikke for å ha egne meninger og selvstendig velge hva dere vil kritisere?». Problemet er bare det at ingen ble spurt om å ta stilling til akkurat denne påstanden i undersøkelsen Arfan refererer til. I beste fall er kronikkforfatteren upresis, men i verste fall fabrikkerer hun bevis for sine påstander.  Det er mildt sagt uheldig for den offentlige samtalen. I tillegg skriver hun flere steder «vi» og oss». Men det fremgår ikke hvem «vi» er, og hvem hun eventuelt uttaler seg på vegne av. «Flertallet av oss er svært uenige» skriver Arfan, men hvem er «oss»? Her gjør kronikkforfatteren det hun anklager Ayoub, Khan og Hansen for, nemlig å gjøre seg til talsperson for «muslimske søstre flest».

Etter å ha lest «Søstre i solidaritet» flere ganger, ser jeg ikke hvor i teksten de hevder å uttale seg på vegne av mange. Men de forteller om sine erfaringer og opplevelser. Det er godt mulig at Sumbal Arfan ikke har den samme opplevelsen, men det gjør ikke Ayoub, Khan og Hansens opplevelser mindre troverdige. Snarere tvert imot.

 

Jeg farer med vås og vrøvl, Attiq Sohail?

Jeg gleder meg over å lese at du kjenner så mange minoritetsmenn som både tar vaskekosten fatt og triller barnevogn. Men at noen er likestilte betyr ikke at alle er det. Hvis man overfører ditt resonnement til andre saker, for eksempel fattigdom, vil man raskt se at argumentasjonen ikke har noen bein å stå på. Jeg kjenner for eksempel mange som ikke er fattige. De fleste i min omgangskrets drar på både en, to og noen til og med på tre ferier i løpet av et år. Derfor er ikke fattigdom et problem i Norge.

Men jeg vet også at det ikke er hele sannheten. Jeg erkjenner at vi har utfordringer med at familier og barn i Norge lever i relativ fattigdom. Fordi jeg erkjenner dette, kan jeg også gjøre noe for å skape endring. Men så lenge du ikke vil erkjenne at det er utfordringer i minoritetsmiljøene, blir det heller vanskelig å gjøre noe med det. For min del må du gjerne fortsette å leve en livsløgn, men jeg vil holde frem med å kjempe sammen med kvinner som krever likestilling og rettferdighet.

Dessverre er vrøvlet mitt en sannhet for mange. I en rapport fra IMDi om deres arbeid mot tvangsekteskap går det frem at det i 2016 ble rapportert inn 116 tilfeller av ekstrem kontroll, 73 tilfeller av trusler/vold, 35 tilfeller av frykt for tvangsekteskap og 6 tilfeller av gjennomført tvangsekteskap. Kjønnsfordelingen totalt var 81% jenter og 19% gutter. Dette er kun saker som er rapportert inn via IMDis minoritetsrådgivere på skoler i Oslo. Det er rimelig å anta at det er store mørketall.

Så nei, makta er ikke ganske jevnt fordelt. Patriarkatet lever i beste velgående, og det er maktstrukturer som gjennomgående favoriserer menn fremfor kvinner, i Norge og verden som helhet likeså godt som i minoritetsmiljøer.

Det du kaller vås og vrøvl, er selve livet for altfor mange.

 

Publisert i Dagbladet 29. mai 2017

Ta det som en mann – fra skamløs til skamfri

«Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske. Jeg likeså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og å få rede på dem.»

Med disse linjene gikk Henrik Ibsen uhørt langt i 1879, i hvert fall hvis man spurte hans samtidige småborgerlige pietister. Men mange protesterte nok, både menn og kvinner, fordi de innså at i disse linjene lå kraften til å knuse patriarkatet. At det her, i «Et dukkehjem», var noe som truet det bestående. Edmund Burke skal ha sagt «Den som er blitt beruset av makt og har hatt fordel av den, om så bare for et år, kommer aldri til å oppgi den frivillig.»

Ingen med makt gir den fra seg frivillig, selv ikke i demokratier som vårt. En norsk statsminister vil holde på makten til hun ikke lenger makter. Heldigvis for oss er våre politikere anstendige nok til å gå av når valget er tapt, men da har de først kjempet med alt de har for å beholde makten.

På samme måte er det innenfor husets fire vegger. I familien. Blant venner. Den voksne har makt over barnet, den eldre har makt over den unge, mannen har makt over kvinnen og patriarken har makt over alle.

Og så får man høre, også i 2017:

«Og du tenker ikke på hva folk vil si» eller «Du er først og fremst hustru og mor» eller «Eier du ikke skam?!»

Nei! Skrev noen tøffe jenter for ett år siden. Nei! Har jenter skrevet og skreket i årtier, i århundrer. Og har møtt dørgende stillhet. Fra menn. Og fra noen kvinner.

I mai i fjor skrev jeg i Aftenposten «Vi menn burde skamme oss». Ikke fordi jeg taler på vegne av alle menn, snarere tvert imot, men fordi jeg registrerer at vi forblir tause, at vi ikke står skulder ved skulder sammen med modige kvinner. Og jeg skrev det jeg tenkte var selvsagt, men det er også første gang siden jeg begynte å skrive i aviser for ti år siden at jeg med ett og samme innlegg har prestert å få kjeft fra et vidt spekter av menn. Fra etnisk norske hvite menn som ellers mener at muslimer og innvandrere er, for å si det pent, «ikke ønsket i Norge». Kjeft fra religiøst konservative muslimske menn fordi jeg, ifølge dem, forderver deres kvinners sinn, deres kvinners moral og sjel med ublu tanker.

De skulle bare visst hvor ublu jeg virkelig kan være. Jeg fikk også kjeft fra sosialt konservative, ikke fullt så religiøse menn. Og fra noen tilsynelatende liberale, ikke fullt så religiøse menn. Altså menn over hele fjøla var fornærma og støtt, mente seg urettferdig behandla, mente seg utsatt for generalisering, mente seg stigmatisert fordi jeg sa at vi burde skamme oss. Da tenker jeg, at når et så vidt spekter av menn blir støtt og fornærmet har man kanskje truffet en nerve. Og den nerven bør en pirke mer borti.

Men tenk hva folk vil si – det er å gjøre et subjekt til et objekt. Med denne relativt enkle frasen kan man frata et menneske individualiteten, retten over seg selv: men tenk hva folk vil si er å frata et menneske viljen.

Så når kvinner sier «dette gidder jeg ikke lenger», da bør vi menn si «ikke jeg, heller». Og når kvinner sier «jeg driter i hva folk vil si», da bør vi menn si «jeg også». Det hadde vært det vidunderligste.

Men det skjer jo åpenbart ikke. Kvinner roper fortsatt for å bli hørt, og menn sitter fortsatt med bomullsdotter langt inne i øregangene og hører bare sine egne stemmer rose og opphøye seg selv, og blir usikre når de endelig får dottene ut av ørene og finner ut at kvinner kan.

Men små ting kan gjøre stor forskjell.

For et par år siden skrev jeg i VG at for å få flere minoritetskvinner i arbeid må man gjøre en ting: nemlig å lære mennene deres å lage mat. Lenge har myndigheter, Nav og andre jobbet for språkopplæring, kvalifiseringsprogrammer og kurs i cv-skriving. Mye av dette kan måles og telles. Så og så mange har deltatt på språkopplæring, så og så mange har hatt praksisplass, så og så mange har vært på cv-kurs. Deretter kan statsråder og politikere peke på tall i en powerpoint og si «se så mye vi har gjort, se så flinke vi har vært, klapp på skulderen til oss». Men det som egentlig må gjøres, som ikke kan måles, som vi aldri blir ferdig med, er å jobbe med hvilke holdninger vi selv har, og som vi lærer bort til ungene våre.

Ja, det er flåsete å si at menn må lære seg å lage mat. Men det handler om hvilke kjønnsrolleforventninger vi har som individer og som samfunn. Når menn tar sin del av ansvaret med husarbeid, med barna, gir man uttrykk for et likestilt syn på kjønnene. Det er forutsetningen for at kvinner skal kunne komme i arbeid, tjene egne penger, oppnå det kvinnekampen siden Nora gikk ut døra i 1879 har handlet om. Å finne ut av tingene selv, å erfare verden selv, og slik Ibsen og andre realistiske forfattere mente, ta kontroll over sin egen skjebne for å endre den.

Endring tar tid, krever tålmodighet og en vilje sterkere enn hundre elefanter. Eller BMW-er hvis man skulle ha spurt en pakkis.

Men det er mulig å se endring. I dagspressen har virkeligheten ofte veldig skarpe kanter, mens i hverdagen til folk, hvor sosial endring faktisk skjer, kan kantene være noe rundere. I 2015 leverte sosialantropolog Ida Erstad en doktorgrad om norsk-pakistanske kvinner og oppdragelse. I et intervju sier hun at «de (mødrene) ønsker at barna skal oppdras til mer kjønnslikestilling (…) at de skal ha færre tydelige plikter overfor familien. De vil ha selvstendige barn som heller har plikter overfor seg selv og storsamfunnet. De går fra en kollektiv til en mer individualistisk tankegang, som er myntet på en framtid her i Norge.»

Min tolkning er at mødrene vil barna skal være skamfrie, ikke skamløse. På en måte kan man si at mødrene vil oppdra sine barn slik at jentene skal slippe å måtte gjøre som Nora, men også at guttene skal slippe å stå tilbake like maktesløse som Torvald. Da må også mennene kaste skammens svøpe fra seg. Vi må ta imot den friheten de skamløse tilbyr oss. Vi må bli skamfrie.

• Teksten er en forkortet versjon av et foredrag holdt ved Flerkulturelt bibliotekmøte om skam, identitet og tilhørighet på Nasjonalbiblioteket 3. mai 2017.

Publisert i Dagbladet 8. mai 2017

Er Norge blitt en politistat?

I dag tidlig kunne vi lese at interneringsleiren på Trandum får sterk kritikk av Sivilombudsmannen i en tilsynsrapport. Sivilombudsmannen er særlig kritisk til at forholdene ikke er egnet for barn.

Det som beskrives på NRK sine nettsider er ikke bare kritisk, men direkte hårreisende. Hvordan er det mulig i en rettsstat at individer som ikke er dømt for noe straffbart underlegges et regime som er strengere enn i et fengsel?

Her må regjeringen på banen og rydde opp så raskt som råd. Situasjonen slik den beskrives er uholdbar, og det er rett og slett skammelig at vi behandler folk i Norge på den måten.

Kom igjen Erna, you can do it!

Mennesket eller bloggeren Sophie Elise?

Journalist og kritiker Anki Gerhardsen skriver en kommentar om hele norges blogger Sophie Elise, og det setter sinnene i kok. I hvert fall hos noen bloggere.

Gerhardsen har i sin kommentar en rekke kritiske bemerkninger til hvordan mediene behandler Sophie Elise med silkehansker i stedet for å gjøre jobben sin, nemlig å rette et kritisk søkelys mot personer og institusjoner med makt. Bloggeren Sophie Elise er både en person, noe hun selv bekrefter i sitt svar til Gerhardsen, og kan sies å ha blitt en institusjon i bloggverden. Sophie Elise har makt, enten hun like det eller ikke. Hun er også en offentlig person, enten hun like det eller ikke.

Nå har det seg slik at offentlige personer med makt kan fra tid til annen bli kritisert. Det hører liksom med til jobben. Bloggere er intet unntak. Men å møte kritikken med at det er mobbing blir for enkelt.

Det er betimelig å stille spørsmål ved budskapet unge jenter sender til enda yngre jenter. Sophie Elise er ikke alene om det, selv om hun får mest oppmerksomhet. Budskapet er at hvis du ikke er fornøyd med hvordan du ser ut, ja da er det bare å ta litt plastisk kirurgi. Forstørre puppene, fikse på nesa eller sprøyte restylane i leppene. Bloggerne er i utgangspunktet «normaltutseende» unge kvinner. Hvilken påvirkning har bloggerne på unge jenter (og kanskje til og med gutter), som allerede er utsatt for kroppshysteri?

Så kan bloggerne svare at det er deres personlige valg. At de står fritt til å endre på utseendet sitt hvis de ønsker det. Det har de helt rett i. Verken jeg eller noen andre kan ta den friheten fra dem. Men det blir noe helt annet når man skriver om det på en blogg som har opp mot 70 000 daglige lesere. Da er det offentlig.

Måten kritikken blir møtt på er også symptomatisk. Man plasserer seg selv i en offerpossisjon. Utsatt for mobbing, hets, personlig vendetta og lignende. Raksjonen formidler at det ikke bør være greit å kritisere, og spørsmålet som ofte blir stilt er; hvorfor kan man ikke bare støtte og heie fram?  Hvis man gir etter for dette «kravet» fra bloggerne, har man, og særlig mediene, gitt etter for at ingen skal kritiseres fordi de kan føle seg støtt av det. Hvis det skjer, kan man like godt legge ned alle mediehus.

Skjønsbergs kortslutning om «fremmedspråklige» elever

Rektor Harald Skjønsberg skriver i VG 30.11.2015 at debatten om Oslo-skolen er rar fordi journalister er opptatt av Oslo-skolen, mens andre kommuner slipper litt lett unna.

Han bidrar ikke til å gjøre debatten mindre rar når han skriver at en stor prosentandel av elevene har et handikap fordi de har «fremmedspråklig bakgrunn». Det kan forstås som at Oslo-skolen, til tross for en stor andel «fremmedspråklige» elever, fikk et snitt på 3,2 ved årets grunnskoleeksamen i matematikk.

Litt lenger ned i innlegget fortsetter rektor Skjønsberg med at det er forskjeller på vestkant- og østkantskolene i Oslo, med at resultatene også på østkantskoler, hvor det ofte går svært få etnisk norske elever […] gjør det bedre på eksamen og nasjonale prøver enn i mange norske kommuner. Det kan virke som at rektor Skjønsberg mener østkantskoler gjør det bra, til tross for at det er svært få etnisk norske elever ved skolene.

Aller først er begrepsbruken til rektor Skjønsberg rar. Hva mener han egentlig med elever som har fremmedspråklig bakgrunn, hvem er disse elevene? Videre virker det ikke bare underlig, men direkte hårreisende å påstå at elever med «fremmedspråklig bakgrunn» har et handikap sammenlignet med etnisk norske elever. Altså, har de et handikap fordi de er «fremmedspråklige»? Når rektor Skjønsberg kommer med slike enkle påstander kan han umulig ha kjennskap til den komplekse og sammensatte gruppen elever han skriver om. Noen har veldig kort botid i Norge og derfor en språkbarriere de må komme over. Andre er født og oppvokst i Norge, behersker det norske språket like godt som meg og han selv. En del av disse gjør det til og med bedre enn sine etnisk norske medelever. Derfor blir det å si at «elever med fremmedspråklig bakgrunn» har et handikap, rett og slett for banalt. Ytringene til rektor Skjønsberg er i tillegg gjennomsyret av et syn på «fremmedspråklige» som hører det forrige årtusen til. Han jubler over de gode resultatene i Oslo-skolen, som er gode til tross for en høy prosentandel «fremmedspråklige». Det hadde vært mer riktig å juble over de gode resultatene til tross for at foreldrene til en del av disse elevene ikke har høyere utdanning. Det siste finnes det nemlig forskningsbasert belegg for å påstå.

I 2013 publiserte SSB en rapport hvor sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og elevenes prestasjoner kommer tydelig frem. Resultatet er at jo høyere utdanning foreldrene har, jo høyere grunnskolepoeng går eleven ut med.

Gjennomsnittlig grunnskolepoeng for elever med foreldre som har en lengre høyere utdanning er over 40, uavhengig av om de er «fremmedspråklige» eller etnisk norske. Det sier oss at foreldrenes utdanningsnivå, deres sosio-økonomiske bakgrunn, spiller en viktig rolle. Selv om det kan høres litt flåsete ut, men jo flere hyllemetere med bøker i hjemmet, jo bedre karakterer på skolen synes å være en høyst reell faktor.

 

Publisert i VG 3. desember 2015

Karakterdanning

Vi bør ha en skole som er mer opptatt av karakterdanning enn karaktersetting.

Politikerne er godt i gang med å gjøre læreren til en pliktoppfyllende og resultatleverende byråkrat (helst i et diagram). Det er i løpet av de siste tiåra innført ulike typer standardtester for å måle kompetansenivået til elevene – et resultat av det såkalte PISA-sjokket etter at Norge for første gang deltok i undersøkelsen i år 2000.

Noen folkevalgte er mer ivrige enn andre, og det resulterer i at noen kommuner og fylker er mer ivrige enn andre når det gjelder kartlegging og testing. Femten år etter PISA-sjokket måler skolene så å si alt som kan telles og plasseres i et kolonneskjema. Det betyr selvsagt at skolene bruker mer tid til å gjennomføre ulike målinger.

Spørsmålet er; kan vi måle oss til en god skole? Kan vi få bedre undervisning ved å stirre på kolonneskjemaer?

Gudmund Hernes, utdanningsminister på 1990-tallet, klarte å gjøre seg upopulær da han innførte læreplanen som ble kalt reform 94, men hans generelle del til lærerplanen har blitt videreført, av flere gode grunne, på tross av at læreplanene har blitt endret flere ganger de siste 20 åra.

I Generell del av læreplanen, som altså er en del av dagens gjeldende læreplan for alle elever i grunnskolen og videregående skole, sies det en god del om overordnede verdimessige mål for opplæringen.

I innledningen slås det fast at målet er å ruste barn og unge til å møte oppgaver og utfordringer i livet, at opplæringen skal gi kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og overskudd og vilje til å hjelpe andre.

Videre i Generell del av læreplanen er det brukt ord som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndanna, samarbeidende og miljøbevisste i underoverskriftene. Det gir en viss pekepinn om hvilke verdier og holdninger som trekkes fram som viktige.

Helt til slutt, under overskriften Det integrerte mennesket presenteres en del motstridende formål opplæringen har. For eksempel å utvikle selvstendige og uavhengige personligheter, og samtidig utvikle evne til samarbeid. Eller å skape respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon, men også øve opp kritisk sans til å gå løs på innarbeidet tenkning, forestillinger og ordninger. Opplæringen skal balansere ulike formål og gjøre usikre, men søkende, unge til dugelige voksne som kan ta ansvar for seg selv, sine medmennesker og det samfunnet de lever i.

Men Generell del av læreplanen synes å være glemt av de folkevalgte, av utdanningsbyråkratene og alle andre som mener noe om norsk skole. Vi er så opphengt i hvordan Norge gjør det i internasjonale undersøkelser, at det virker som vi har glemt hva formålet med opplæringen egentlig er.

Gjennom å innføre et regime hvor læreren og skolen er fratatt enhver autoritet, har norsk skolepolitikk vært å strømlinjeforme skolene til å bli fabrikker som produserer best mulig resultater på ulike internasjonale og nasjonale tester. Og resultatene måles blant annet gjennom karakterer.

Hvor god skolen, rektoren og læreren er blir målt gjennom antall elever som gjennomfører og består, antall elever som ikke får nedsatt i orden og atferd, eller hvor mye bedre karakterene har blitt fra elevene startet på skolen til de gikk ut av skolen.

Men politikere og byråkrater som bare er opptatt av tall, evner ikke å forstå at for eksempel karakteren fire på Vg1 er ikke det samme som karakteren fire på Vg3. Selv om karakteren er uforandret, har kravene for å få karakteren endret seg. Selv om det ikke synes i en tallmatrise, har eleven faktisk lært noe.

Hvor god skolen er, blir også målt gjennom hvor godt læreren gjør det på undervisningsevalueringen elevene gjennomfører, eller på elevundersøkelsen som gjennomføres en gang i året. Etter hvert vil kanskje en god skole måles etter hvor mange lærere som har en mastergrad, det synes å gå i den retningen. Vi har, kanskje i tråd med tidsånden, blitt så opphengt av innpakningen, at vi nærmest glemmer innholdet.

Det er bra at så mange som mulig fullfører videregående skole. Det er også bra at færrest mulig får nedsatt i orden og atferd. Men det er ikke bra hva ungdommene indirekte lærer når de er en del av et klientsystem med mange rettigheter og få plikter.

Alle foreldre vil kunne huske at barnet deres maste om et eller annet, eller gjorde noe han eller hun ikke fikk lov til. Barnet fortsatte å mase eller gjøre det samme, og du som forelder måtte si nei eller irettesette ørten ganger. Hvis du til slutt ga etter ville barnet ditt ha lært at hvis han eller hun maste lenge nok så ville det få lov.

En slik ettergivenhet er satt i system i norsk skole anno 2015. Fordi myndighetene er så opptatt av tall, vil man i slutten av hvert skoleår finne lærere som gjør alt for å hanke inn elever slik at de kan få vist sin kompetanse i faget og få en vurdering i karakterform.

Ofte er det de samme elevene som har mye fravær gjennom skoleåret, men det får heller ingen konsekvenser fordi de alltid får en ny sjanse. Det siste, fravær, skal det gjøres noe med nå og vi vil etter hvert få fraværsgrenser. Tiden får vise hva det fører til.

Mange lærere opplever at elever uteblir fra vurderingssituasjoner. Noen på grunn av reelle og godkjente årsaker, andre for å kjøpe seg mer tid til å øve.

Skolen skal gi elevene muligheten til å vise sin kompetanse, men spørsmålet er hvor mange muligheter eleven skal få? Mange steder overlates dette til læreren, noe som etter min mening er et uttrykk for feighet fra høyere hold, en vegring mot å lede. Det er en vegring mot å stille krav til elever, muligens fordi de har fått alle rettigheter en klient skal ha. Resultatet til slutt blir ofte at eleven får en ny mulighet, så en til, og kanskje enda en. Hva tror du eleven da har lært?

Norsk skole trenger en fokusendring. Vi må skifte fokus fra tall og statistikk til innhold og det prinsipielle verdigrunnlaget som vi blant annet finner i Generell del av læreplanen. Vi må rett og slett børste støv av noen gamle tanker om hva opplæringen skal gi elevene av kunnskaper og ballast.

For å sitere Generell del av læreplanen: Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet.

Opplæringens mål er å bygge karakter, i dag bruker vi all vår tid på å gi karakterer.

 

Publisert i Dagbladet 26. oktober 2015

Islam og moral

Moralens tyngende hånd har alltid stått over mennesket. Siden tidenes morgen. Det er ikke noe jeg vet, men det er noe jeg tror. Og nettopp det er noe annet jeg også tror; at troen alltid har stått i ledtog med moralen. De går som hånd i hanske for å si det slik. Og det er her den tyngende hånd kommer inn også. I første setning var det et bilde. Nå er det noe faktisk. Den hånden, moralens tyngende hånd, har tilhørt, og gjør det den dag i dag, troens autoriteter. Og der hvor det ellers kan være tvil, eller ikke, har hånden alltid slått ned like selvsikkert.

I sommer hadde Shakil Rehman et innlegg i aftenposten hvor han kritiserte blant annet Usman Rana for konservatisme, eller noe slikt. Uansett er ikke det viktig. Jeg bet meg merke i at han, Rehman, oppfordret unge muslimer, som kanskje også i tillegg var liberale, om å finne ut av de store moralske spørsmål på egenhånd. Gjennom egen tenkning og fornuft. Og jeg må jo si at det hørtes meget fornuftig ut. En skulle i hvert fall ikke «søke hjelp» hos imamene.

Denne kjeklingen som foregår mellom liberale og konservative muslimer er en maktkamp om retten, eller troverdigheten, til å definere rett og galt. Til å være moralens håndhever og vokter. Eller det er kanskje mer rett å si, en kamp mellom det å være moralens vokter, og det å ikke være en moralens vokter.

Desverre får de konservative mest oppmerksomhet i media fordi de er de mest «ekstreme» og dermed bekrefter den uvitende og passiviserte menigmanns fordommer om ekstreme og «rabiate» muslimer. Men de mer liberale musilmene må ta sin del av skylda også. (Undertegnede inkludert). Det er kun Carl I. Hagen som kan legge skylda på pressen for alt og (delvis) komme unna med det. Liberale muslimer, kan det virke som, har vært så redde for å støte andre muslimer fra seg at de har latt være å fremsette kritikk, selv når det har vært grunn til det. Det har kommet noen drypp, men den store debatten venter vi fortsatt på.

Den store debatten handler om hva det vil si å være muslim, og hvem som har rett til å være dommer over det. Det er en viktig debatt, og som må tas om det plurale, flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet skal gå en harmonisk framtid i møte. Med harmoni menes det her et pluralt, integrert samfunn, og ikke et utopisk samfunn uten motsetninger. Den slags finnes ikke i den virkelige verden. Men de motsetningene som finnes, og de fins ja, må opp og frem i lyset. Som i Sokrates` samtalens kunst må det fremsettes teser som må møtes med antiteser og de igjen må munne ut i en syntese. Nå har det seg slik at antiteser blir framsatt, men som oftest er det antiteser som bekrefter ens egen posisjon, og ingen ser frem mot, eller jobber for å komme frem til en syntese. Derfor kan den samme debatten fortsette, år etter år, uten at en kommer frem til noen ting. En del av forklaringen kan også ligge i at den polariserte debatten dyrkes frem, mens de mer konstruktive og nyanserte faller mellom to stoler. Det eneste en oppnår er at påhørerne til slutt blir lei og ikke gidder å engasjere seg lenger, eller i verste fall melder seg helt ut. Vi behersker altså ikke samtalens kunst.

Men hva vil det da si å være muslim? Eller en god muslim, slik jeg har hørt mange si. Er det å bære hijab? Be fem ganger om dagen? Faste? Den siste tiden har det oppstått noe som kan karakteriseres som nyreligiøsitet blant unge muslimer i Norge. Unge menn og kvinner har «funnet» religionen, unge kvinner har tatt på seg hijaben og de unge mennene har grodd skjegg. Det i seg selv er det ingenting galt med. Og det kan til en viss grad forklares. I et polarisert samfunn hvor unge mennesker er i en prosess for å skape og finne sin identitet, men ikke føler seg hjemme, kan noen finne sammen i gjenger, og andre i et religiøst fellesskap. Beklageligvis kan det virke som at disse religiøse fellesskapene dannes i en konservativ ånd, og ikke i en liberal ånd.

Derfor må unge liberale muslimer samle seg som en motpol. Derfor må unge liberale muslimer stå frem og si at det finnes ikke bare en type muslimer. Unge liberale muslimer må stå frem og si at det finnes muslimer som ikke bruker hijab. Det finnes muslimer som ikke ber fem ganger om dagen. Det finnes muslimer som ikke faster. Det finnes mange måter å være muslim på. En muslim kan be fem ganger om dagen og faste under hele ramadan. Men så lenge han snyter på skatten er han ikke et godt menneske i min øyne. Og det er det som er viktig. Å være et godt menneske. En muslim som aldri ber, aldri faster vil mest sannsynlig bli fortalt at han vil havne i helvete. Men han betaler skatten sin, han lyver ikke, han bryr seg om sine medmennesker, og han tror på Gud og hans profet Muhammed. Hvem er den «ordentlige» muslimen?

Det samme kan sies om synet på homofili og homofile. En liberal muslim vil se på den homofile, ikke som homofil, men som et menneske. Først og fremst et menneske. Den konservative vil rope synder og ønske dødsstraff.

Kanskje man skulle finne frem dydsetikken igjen. Hvor det viktigste er å være god, dydig, og ikke lydig. Og kanskje man skulle komme til den erkjennelsen at det må være mulig å være personlig muslim. At det ikke er så nøye om man utfører alle pliktene, oppfyller alle forventningene og gjør alle «ofrene», så lenge hjertet er rent og hensikten er god.

Skal vi komme noen sted så må de liberale muslimene tre frem. Hvis ikke så kan Aslak Nores «Ekstremistan» bli en realitet.

Publisert i Klassekampen 08.10.2009

Samlebåndsskolen gir frafall

I lengden vil det være bedre for umotivert og skoletrøtt ungdom å jobbe, i stedet for å sitte lenket til en skolepult dag etter dag.

I et intervju med Aftenposten gir forsker Eifred Markussen fire årsaker til frafallet i videregående skole. Lærere har lange pekt på de samme årsakene, men spørsmålet er om politikere tør å gjøre det nødvendige. Det har mange ganger blitt slått fast at frafall fra videregående skole har mange negative konsekvenser for både individer og samfunnet. Vi har brukt milliarder av kroner på tiltak, men slik Aftenposten skrev 17. august, det har ikke hjulpet på resultatene. Andelen som ikke fullfører videregående opplæring har vært stabil siden 1994. Så hva må vi gjøre?

For svakt faglig grunnlag
Markussens første, og viktigste, forklaring er at elevene har for svakt faglig grunnlag. Kompetansemålene i de ulike trinnene bygger på hverandre. Det er derfor en forutsetning at man behersker det som forventes på lavere trinn før man går videre til et høyere nivå. Men slik skolesystemet i Norge er i dag, går en del elever videre uten å ha det nødvendige grunnlaget. Når da målene blir enda mer kompliserte, og synes enda mer uoppnåelige, er det ikke rart at motivasjonen uteblir og en del faller fra.

Slik systemet er i dag, bidrar vi til å skape skoletapere. Politiske myndigheter bør derfor være modige nok til å si at hvis du for eksempel ikke har det faglige grunnlaget for å gå på studieforberedende program, da får du heller ikke begynne på det. I dag har alle rett til å begynne på videregående utdanning, uansett hvilket faglig grunnlag man har, da må man regne med at noen faller fra.

La yrkesfag være yrkesfag
Det andre man må gjøre er å la yrkesfag få bli yrkesfag igjen. Som gode sosialdemokrater vil vi at alle skal med. Derfor har man lagt inn teoretiske fag, med samme læreplan som for elevene på studieforberedende, i yrkesfagene. På den måten kan de ta et påbyggingsår for å kunne studere på høyskoler og universiteter, i stedet for å bli fagarbeidere. Resultatet er at nesten halvparten av de som begynner på yrkesfag ikke fullfører. Men her må vi spørre oss: Ønsker vi at ungdom skal bli gode, flinke og motiverte fagarbeidere, eller vil vi at de skal bli umotiverte og miste troen på egne evner og styrker?

Den andre årsaken er at elevene ikke har engasjement for skolen, altså at de ikke er motiverte. Enten fordi de ikke kom inn på det studiet de ønsket, eller at de er dritt lei skole og egentlig kunne tenke seg å gjøre noe helt annet. I dag er det stort fokus på at alle skal gjennom videregående opplæring, og at det skal skje rett etter ungdomsskolen. Vi opprettholder et system som ikke gir umotiverte unge annet enn mangel på mestring og enda lavere motivasjon.

Det er på tide å bli litt mer raus. Å si at det er greit, du orker ikke å sitte i klasserommet hele dagen, men da kan du heller jobbe i en butikk eller på et kontor. For det er ikke slik at læring er noe som kun skjer i institusjoner som barnehager og skoler. Du kan lære noe overalt, hvis du er motivert. Det må være rom for ulike veier til læring, for eksempel kombinere arbeid og skole. I det lange løp vil det kanskje være bedre for en umotivert og skoletrøtt ungdom å jobbe, i stedet for å sitte lenket til en skolepult dag etter dag og visne.

Skaff ungdommene lærlingeplass
Den tredje årsaken Markussen peker på er at elevene ikke får lærlingeplass etter det andre året på yrkesfag. Nå kan det være flere årsaker til at en elev ikke får lærlingeplass, men de ansvarlige myndigheter gjør ikke nok for at flere skal få læreplass. Her har faktisk politikere en del av skylden for frafallet på yrkesfag, noe de bør være ærlige nok til å innrømme. I tillegg må næringslivet være sitt ansvar bevisst. De kan ikke forvente å få ferdig utlærte fagfolk, de må bidra til å lære opp dyktige fagfolk. Med andre ord er det bare å brette opp ermene og skaffe ungdommen læreplasser slik at de får fullført fagutdanningen sin.

De sosiale forskjellene vedvarer
Den fjerde og siste årsaken er forhold utenfor skolen. Det kan være vanskelige forhold hjemme, sykdom eller rusproblematikk. Her gjør lærere, rådgivere og helsesøstre på skoler en kjempeinnsats for å få flest mulig til å gjennomføre og bestå. Men et annet forhold som ligger utenfor skolen er elevenes sosiale bakgrunn. Foreldrenes utdanningsnivå påvirker elevenes prestasjoner på skolen. Det er bevist i undersøkelse etter undersøkelse. Men utallige tiltak til tross virker det ikke som skolen klarer å utjevne sosiale forskjeller. Vi har pøst på med mer teori, styrket undervisning i basisfag, fokus på grunnleggende ferdigheter og mer. Men det virker mot sin hensikt. Muligens kan kanskje det sterke fokuset på teori og teoretiske fag forklare at vi ikke har klart å få ned frafallet i skolen.

Av de som begynte på studieforberedende fag i 2007 gjennomførte og bestod de fleste, hele 86 prosent i løpet av fem år. Men på yrkesfag hadde bare 58 prosent fullført i løpet av fem år. Det bør være åpenbart at for å få ned frafallet må yrkesfagene styrkes. Det er nødvendig med egne læreplaner i for eksempel norsk og engelsk for yrkesfag. Vi må skaffe læreplass til alle elever, og ikke minst må vi erkjenne at læring kan foregå andre steder enn på skolen også.

 

Publisert på radikalportal.no 28. august 2015

Hørt om mannen som roper i alle kanaler: Jeg er knebla

Christian Tybring-Gjedde skriver i Aftenposten at mediene knebler meningsmangfoldet. Jeg leser kronikken hans og prøver iherdig å forstå hva han mener, men det er lettere sagt enn gjort.

Indirekte sier Tybring-Gjedde at han er en av disse som representerer meningsmangfoldet. Jeg regner i hvert fall med det siden eksemplene han gir handler om ham selv.

Måtte blottlegge karakterbrist
Eksempel 1: Tybring-Gjedde forteller at han for en tid tilbake fikk en forespørsel om å delta i en debatt om norsk flyktningpolitikk. Han fikk invitasjonen litt sent, så tydeligvis sleit de med å finne en person som i uanstendighetens navn ville blottlegge sin karakterbrist og avvise akademias unisone ønske om å øke den norske flyktningekvoten. Det er Tybring-Gjeddes egne ord.

Takket nei igjen
Eksempel 2: Noen dager senere ringer NRK og vil ha Tybring-Gjedde til å gå i debatt mot Jan Erik Vold. I sin kronikk skriver han at temaet for debatten skulle være Volds påstand om at dagens asylpolitikk minner om nazistenes jødeutryddelse. Tybring-Gjedde takket nei til debatten. Men NRK slapp Vold til likevel, og da fikk han komme med voldsomme karakteristikker av Regjeringens politikk – ispedd en påstand om at landets justisminister er rasist.

Les også: Tybring Gjedde fører en «Norge for nordmenn»- retorikk.

Den brunsvidde politikeren
Eksempel 3: Tybring-Gjedde blir oppringt fra NRK igjen, denne gangen vil de ha ham med i en debatt for å støtte Carl I. Hagens kommentar om at Max Hermansen bør ha ytringsfrihet. Tybring-Gjedde skriver: I debatten var jeg tiltenkt rollen som den noe brunsvidde politikeren som støtter opp under stigmatiseringen av muslimer. Igjen, det er Tybring-Gjeddes egne ord.

Deretter følger et langt hjertesukk om at hvis man ikke mener det som oppfattes som det moralsk riktige, så blir man stemplet som både det ene og det andre. At det ikke er rom for å mene noe som motsier de etablerte og godkjente meningene.

Blir invitert gang på gang
I første eksempel får vi ikke vite om Tybring-Gjedde deltok i debatten eller ikke. Men hvis han ikke deltok i debatten, var det ikke fordi han ble kneblet. Han ble jo invitert. Det han derimot gjør, er å tillegge debattarrangøren noen spekulative motiver for å invitere ham.

I andre eksempel skriver Tybring-Gjedde at han takket nei til å delta i debatten. Så går han over til å skjelle ut NRK for å gi Jan Erik Vold ti minutter til enetale. Men Tybring-Gjedde ble invitert til å delta i debatten, og hadde han deltatt så hadde ikke Vold fått ti minutter til enetale.

I tredje eksempel gjør Tybring-Gjedde det samme som i første eksempel, han tillegger NRK motiver for å invitere ham, og det er fortsatt spekulativt.

Les også: God jul fra Tybring Gjedde, men ikke til de fremmede

Ikke særlig kneblet
Det virker som at Christian Tybring-Gjedde klager over at hans meninger blir møtt med motargumenter. Og fordi hans meninger møter så stor motstand så er det et elitistisk meningsfelleskap, en politisk korrekthet, som stenger Tybring-Gjedde og andre som ham ute fra å være en alternativ røst i samfunnsdebatten. Ja, og så er det veldig belastende å ha visse meninger.

Derfor er det litt rart at et søk på Christian Tybring-Gjedde i avisdatabasen a-tekst gir 119 treff hittil i år, altså i løpet av de to første månedene i 2015. Hvis vi går litt lenger tilbake i tid finner vi 691 treff i 2014, 848 treff i 2013, 318 i 2012 og 611 i 2011. Det høres absolutt ikke ut som en mann som er knebla.

Publisert på radikalportal.no 27. februar 2015