- januar 2007
I dag stod jeg opp tidlig, dusjet og tok på meg finstasen. Spiste halva puri, som
jeg alltid spiser på eid, også i Norge. Så dro vi til moskeen. Da vi kom tilbake fra moskeene hadde slakterne kommet med geitene våre som skulle slaktes. Jeg dro hjem for å hente kameraet. Geitene ble slaktet, flått og stykket opp i småbiter. En i nabolaget hadde kjøpt ei ku som også ble slaktet. Åtte eller ni voksne menn bandt fast beina på kua, la den i bakken og holdet den nede mens slakteren skar over hovedpulsåren så den blødde i hjel. I det man kutter hovedpulsåren sier man allahuakbar, Gud er stor, i tillegg til at man vender dyret i retning Mekka så blodet renner, eller spruter, i retning mekka. Da blir dyret halal og muslimer kan spise det. Jeg har sett geiter bli slaktet før, men det var første gang jeg så ei ku bli slaktet. Og i det øyeblikk siste rest av det som kan kalles liv gikk ut av kua, begynte hele dyret å riste, og det er vel det som kalles dødskramper. Så begynte de å flå den, og jeg gikk videre. I nabolaget var det liv og røre, og barna hadde pyntet seg til eid. De helte nedpå med brus og godteri, mer enn vanlig. En mann hadde satte opp en midlertidig burgersjappe. En annen, litt eldre mann, solgte små leker og kinaputter. I tillegg hadde det kommet et lite pariserhjul for barn. Wajid hadde åpnet butikken, ungene bruker tross alt en del penger på eid. Jeg gikk litt rundt i nabolaget og møtte folk. På eid ønsker man hverandre eid mubarik, og menn klemmer hverandre tre ganger. Man går inn i en klem med hodet på hodet til høyre, så trekker man seg litt tilbake, men ganske kjapt inn igjen i en klem, og denne gangen med hodet til venstre, og så enda en gang til høyre, til slutt tar man hverandre i hånda. Man sier eid mubarik, men hvis noen sier eid mubarik til deg så svarer du med khair mubarik.
Etter at dyrene er slaktet, kjøttet renset og stykket opp skal det deles ut til fattige og trengende. I en periode var det kø utenfor husene i nabolaget, altså hos de som hadde slaktet. Det er ikke en plikt for alle, men for den som har råd. Folk kommer med poser, eller et stykke tøy for å få med seg noen kjøttbiter. Når det koster 250 rupees pr kilo så er kjøtt en luksusvare, prisene stiger og lønningene står stille. Det mest verdifulle er hodet og beina på dyret. Alle vil ha det, enkelte kommer flere dager i forveien for å spørre om de kan få det. Det var en mann, eldre, med hvitt skjegg, som tok med seg hodet til kua. Innvollene ble kastet ut på gaten, bokstavelig talt, men til og med dem er det noen som tar med seg. Alt blir brukt til et eller annet. Etter hvert blir det tomt for kjøtt og alle vender hjem for å lage mat, være sammen med venner og slektninger. Vel, ikke alle. Noen må jobbe, også på eid, for å få mat på bordet. Ikke alle er like heldige at de kan ta seg en dag fri. Ikke alle har råd til det.
