Category Archives: Bøker

Om mitt møte med Fredrik Barth

De fleste har neppe hørt om mannen, men Fredrik Barth har gjennom sitt arbeid og virke hatt direkte innvirkning på våre tenkemåter og vår forståelse av samfunn og kulturer. I tillegg er Barth en av de mest siterte samfunnsforskerne i verden, en akademisk superkjendis.

Fredrik Barth – En intellektuell biografi. Universitetsforlaget.

Selv oppdaget jeg sosialantropologi som fag ved en tilfeldighet. Jeg begynte på lektorprogrammet på Universitetet i Oslo, og som en del av programmet hadde jeg innføringsemne i sosialantropologi. Det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle studere sosant, men etter 10 studiepoeng med innføring var jeg nærmest solgt. Fredrik Barth hadde jeg ikke hørt om, men jeg fant raskt ut hvilken status han hadde i akademiske kretser.

En gang vi satt utenfor SV-fakultetet på Blindern og drakk kaffe, jeg og et par andre sosant-studenter (de tok bachelor i sosant og var mer inne i faget enn meg) kom en eldre mann gående over brosteinen. De andre jeg satt sammen med ble plutselig målløse, og så begynte de å hviske til hverandre. Det er Fredrik Barth, sa de. Så sa de ikke mer, bare satt og så diskré på den høye mannen på vei inn. Først etter at han hadde gått inn, brøt de stillheten, og var fra seg av begeistring. Den gangen skjønte jeg ikke helt mine medstudenters begeistring, men senere skulle jeg finne ut at den gamle mannen jeg hadde sett var en av våre største tenkere. Barth kan nevnes med samme selvfølgelighet som vi nevner Bourdieu og Giddens.

Fredrik Barth – En intellektuell biografi av Thomas Hylland Eriksen er historien om en av de store akademikerne i vår tid. Hylland Eriksen forteller denne historien med en nærhet til både personen og faget, og viser på en ypperlig måte hvordan de to er flettet sammen. Fortellingen om Barth er fortellingen om sosialantropologi som fag, og omvendt. Men boken er ikke dermed utilgjengelig for folk som ikke er sosialantropologer. Riktignok er faghistorien en viktig og sentral del av boken, men Hylland Eriksen skriver også fram personen Barth på en slik måte at man blir litt lei seg for at man aldri fikk møtt ham.

Selv om jeg observerte Barth på SV-fakultetet på Blindern, så møtte jeg ham aldri personlig. Men en gang skrev jeg brev til ham, da jeg var usikker på om jeg skulle studere sosialantropologi i tillegg til lærerstudiene. Jeg søkte råd, men forventet ikke svar. Til min store overraskelse fikk jeg svar. Da tenkte jeg at når Barth tar seg tid til å skrive et svar til en student på noen og tyve, så sier det veldig mye om han som person. Da bestemte jeg meg for å satse på sosantstudier også. Jeg har ikke angret siden.

Så, om man er sosialantropolog eller ikke, om man kjenner til Barth eller ikke, anbefaler jeg Fredrik Barth – En intellektuell biografi. Du vil garantert lære noe nytt.

 

Bokomtale: Mine brødre

Mine brødre er Adel Khan Farooqs første roman er utgitt på Aschehoug høsten 2016.

 

Mine brødre av Adel Khan Farooq

Mine brødre av Adel Khan Farooq

Vi blir kastet rett inn i handlingen hvor tre ungdommer er i ferd med å bryte seg inn i en bil for å stjele musikkspilleren. De tre vennene Omar, Kenneth og jeg-personen er på Oslos vestkant, på Majorstuen. Jeg-personen holder utkikk mens de to andre er i ferd med å bryte opp bildøren. De lykkes, og med høy puls klarer de å komme seg unna. musikkspilleren selger de, og for pengene skaffer de seg øl. Slik åpner Mine brødre, som et skudd, og Farooq etablerer miljøet, karakteren og tonen i boka veldig godt i løpet av de første sidene.

Gutta er røffe, og det samme er språket i boka, men uten at det trekker oppmerksomheten til leseren. Den største utfordringen forfattere av denne type bøker har, er å gjøre leseopplevelsen troverdig. Både språket og karakteren, miljøet og hendelsene fremstår som svært troverdige. Jeg må innrømme at under lesingen fikk jeg flere ganger opplevelsen av å være på hjemstedet mitt på Oslos østkant da jeg var 15-16 år gammel. Det var jo akkurat slik det var, tenkte jeg flere ganger.

Handlingen finner sted før og etter terrorangrep i Paris, og Mine brødre handler om en ungdoms søken etter å finne seg selv og sin plass i samfunnet. På mange måter lever han på randen av samfunnet, verken innenfor elle utenfor, og nettopp denne kompleksiteten i å være både hjemme og ikke hjemme klarer Farooq på en svært god måte å få frem hos jeg-personen.

Jeg vil si at Adel Khan Farooq med Mine Brødre undersøker og levendegjør ulike mekanismer som kan støte et menneske ut, og viser at det ikke er ett enkelt svar. Derfor vil jeg anbefale denne boken for både unge og voksne.

Bokomtale: Nei og atter nei

Nei og atter nei av Nina Lykke handler om middelaldrende Ingrid som har kommet i klimakteriet, med alt av besvær slikt medfører. Hun er lektor, men drittlei jobben og gjemmer seg på toalettet for å slippe å snakke med noen. Sønnene beveger seg i romanens periferi som noen bortskjemte typer det mest sannsynlig ikke kommer til å bli skikkelige folk av. Mannen til Ingrid, Jan, har blitt avdelingsdirektør i departementet han jobber i, og synes å mene at han har kommet så langt det er mulig for en som han på karrierestigen.

Nei og atter nei av Nina Lykke

Nei og atter nei av Nina Lykke

Scenen er dermed satt. Boken kan leses som en samfunnssatire, relativt skarp i så måte. Tidvis er den også veldig frisk, blant annet når Ingrid reflekterer rundt hvordan skolen og elevene har forandret seg. Hvordan skolesystemet og læreren har gått fra å være en respektert og høytstående institusjon, til å bli et sted hvor elever sutrer og klager seg til bedre karakterer.

Men bakenfor det samfunnskritiske handler boken mest om to voksne mennesker, en mann og en kvinne, som går gjennom en midtlivskrise på hver sin kant. Kvinnen blir innesluttet og deprimert, mannen blir forelsket i en ung medarbeider som vekker det seksuelle vesenet i ham.

Samtidig er ikke Nei og atter nei den klisjeen det kunne ha blitt, og dermed klarer Nina Lykke å unngå kanskje den største fallgruven. Fortellingen om Hanne, den unge medarbeideren Jan innleder et forhold til, bidrar i stor grad til at romanen til Lykke ikke blir enda en bok om deprimerte kvinner og midtlivskriserammede menn. Hanne er en urolig sjel, som ikke finner seg selv eller sin plass i samfunnet. Hun har alt, men samtidig ingenting. Lykke kunne sikkert gitt Hanne en diagnose, men hun gjør ikke det. Jeg vet ikke om det er bevisst, men det er i hvert fall lurt å ikke sykeliggjøre mennesket unødvendig. Det er i hvert gjennom fortellingen om Hanne at samfunnskritikken kansje kommer tydeligst til syne, i hvert fall indirekte.

Alt i alt er Nei og atter nei både morsom og skarp, selv om satiren ikke er helt gjennomført.

Bokomtale: Hver gang du forlater meg

Linnea Myhres siste bok, Hver gang du forlater meg, handler om en ung kvinne som er kjæreste med en kjent norsk musiker som bor i USA. Bok handler i grunn om hver gang de møtes, og hver gang han reiser fra henne, enten han skal hjem eller ut på turne. Hun sitter ofte igjen med en følelse av tomhet, og det skjer visstnok alltid på en søndag.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Så skjer det at de går fra hverandre, og tomheten blir altoppslukende. Når hun ikke lenger har kontroll, tar hun kontrollen ved å ikke spise, eller å kaste opp det hun spiser. Spiseforstyrrelsen er noe hun har slitt med tidligere også. Det hadde blitt bedre da hun hadde møtt ham, blitt sammen med ham, men når han forsvinner havner hun tilbake i gamle tankemønstre.

Myhre appellerer visst til ungdommen med tematikken. Men hovedpersonen er ekstremt selvfokusert, til de grader at det kan bli destruktivt. Muligens gjenspeiler hovedpersonen dagens ungdom. Plottet og problemstillingen er greie nok, men romanen har en rekke svakheter.

Jeg mener å ha lest et sted at Myhre denne gangen ikke ville skrive selvbiografisk. Men det er tydelige og klare linjer til de to foregående bøkene, og hovedkarakteren i Hver gang du forlater meg kan sies å være samme person som i Evig søndag og Kjære. Nå er ikke det negativt i seg selv, men Hver gang du forlater meg handler i stor grad om det samme som de to foregående bøkene. Det er same shit, new wrapping på godt norsk.

Videre er ikke språket overbevisende godt. Det er helt greit, men ikke noe mer enn det. I stor grad er det mye fortelling og lite som vises. En kjent forfatter skal visst ha sagt at man skal vise, ikke fortelle (show, don’t tell), men hos Myhre er det for mye av det siste. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det ikke er litteratur, for det hadde vært en veldig drøy påstand, men det er ikke noe særlig god litteratur etter min vurdering.

Karakterene er relativt platte, og man kommer egentlig ikke under huden på noen av karakterene. Jeg tror ikke det er meningen at det skal være slik. Tredjepersonfortelleren ser ut til å være brukt for å skape en distanse mellom hovedpersonen og forfatteren, og det fungerer, men fortellerposisjonen blir ikke utnyttet fullt ut. Det ligger mange ubrukte muligheter i synsvinkelen som kunne ha vært brukt til å gi fortellingen mer kjøtt på beinet.

Oppsummert er Hver gang du forlater meg helt grei, men den våkner ikke til liv i leserens bryst, og hvorvidt verket er lovet evig liv, får kun tiden vise.

Både nært og fjernt i lyrikken

Jeg har lest en del nye diktsamlinger i det siste, og det som slår meg er at bredden av temaer er stort, fra det helt nære til det galaktiske, men samtidig handler så å si alt om oss selv.

Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen

Åstedsblomster av Torgeri Rebolledo Pedersen

Åstedsblomster av Torgeir Rebolledo Pedersen kom ut i fjor (2015). Tittelen fenget meg ved denne, og er egentlig grunnen til at jeg valgte å lese den. Det er en dobbelhet i tittelen, den er vakker, men litt skremmende samtidig. Umiddelbart virker det ikke som om det er et gjennomgående tema i Åstedsblomster, men etter hvert som man dykker dypere i bokens univers, fremstår de første diktene som et preludium til det som må komme, og som kommer gang på gang. Døden. Men samtidig er det en viss lekenhet i minnene som skrives frem om det som var, om det som blant annet far og sønn opplevde sammen. Deri ligger også styrken til Pedersen. Åstedsblomster kunne fort ha blitt sentimentale sørgedikt, men kanskje fordi Torgeir Rebolledo Pedersen er en erfaren poet, gir han oss som lesere mer enn sorgen alene.

 

Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.

Endelig står verden på hodet av Hege Woxen.

En helt annerledes diktsamling er Endelig står verden på hodet av Hege Woxen. Her får familielivet, og livet som småbarnsforelder plass, derav tittelen. Språket er nedtonet, og hvis man har barn i småbarnsalderen vil man kjenne seg igjen i livet slik det skildres, snudd på hodet, men med met positivt fortegn. Språket og formen er ganske nedtonet. Diktene kan man lese hver for seg, men også som en lengre sammenhengende fortelling.

 

 

 

 

Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz

Atlaspunkt av Maria Dorothea Schrattenholz

Maria Dorothea Schrattenholz debuterte i 2015 med diktsamlingen Atlaspunkt. Den kan kalles en mystisk sci-fi-diktsamling. Schrattenholz starter med å bygge opp kroppen, nærmest knokkel for knokkel og gir det et språk som er konkret, men samtidig underliggjørende, for eksempel i strofen i beinpipene ligger margen trygt / slumrende mørkt skjules / umodne stamsceller / du må ikke snuble nå / det er vesener der ute / som kan lukte blod. 

Diktsamlingen bygges ut til en episk fortelling om en jord som tilsynelatende har gått under, men det sies ikke direkte i teksten. Menneskene har flyktet ut i universet, og snart skal noen tilbake for å undersøke om det er mulig å vende hjem igjen. Schrattenholz skriver frem et fremmedgjort vesen som må bli lære å kjenne seg selv igjen, kroppsdel for kroppsdel nærmest. Atlaspunkt er et av de beste diktsamlingene jeg har lest på en god stund, og jeg håper å få lese mer fra Schrattenholz om ikke altfor lenge.

 

Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.

Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln.

En helt fersk diktsamling fra i høst er Kulden er de andre av Cornelius Jakhelln. Den er markedsført som dikt for ungdom, og at diktene er skrevet av forfatteren da han var ung selv. Vi kan her se at Jakhelln allerede som ungdom hadde en fascinasjon for det mørke og destruktive i litteraturen. Diktene er stort sett greie, noen bedre enn andre, for eksempel diktet som kalles sjelesk.

 

 

 

 

Kom, fjerne fremmede
Mine mothaker er kastet

Hud vil rispes
Kjøtt skal splintres

Hender tar seg til mitt hode

Hjernen forblir liggende
bak jomfruhinsidige vegger

8.10.1995

Det er en viss tematikk som går igjen, men diktene er av varierende kvalitet, som man kanskje bør vente fra en dikter som er 18/19 år gammel da diktene ble skrevet. Som ungdom ville jeg nok latt meg begeistre av det dystopiske og groteske i diktene, i så måte passer boken til en tenåring som ennå har mye å utforske i litteraturens verden.