Bøker som beveger

God litteratur har kraften til å bevege, og i møte med leseren kan bøker sette dype spor. Mange har leseropplevelser de husker særlig godt, så jeg har spurt noen folk om de kan fortelle om bøker som har betydd mye, eller som har beveget dem på noen måte.

 

Sofia N. Srour, 22 år gammel norsk-libaneser, samfunnsdebattant og jusstudent

Sofia Srour. Foto: Privat

Du vet den følelsen når du vil sitere noe fra en bok du elsker og du skulle ønske du bare kunne sitere hele boka, nettopp på grunn av hvor treffende alt i den er? Både Sylvia Plaths The Bell Jar og Charles Bukowskis diktsamlinger oppleves slik for meg.

Diktsamlingene jeg har av Bukowski har vært mine følgesvenner siden videregående skole. Litt fordi livet mitt tok et stort vendepunkt da. Ting ble, og bare var, vanskelige. Mørke dager dominerte i lengre perioder. Bukowskis bøker hjalp i slike tider. Han virker helt håpløs i sine dikt, men har likevel håp. Håpløs men håpende, det var… er jeg også. Han skriver brutalt ærlig og kan være grov i mange av sine dikt. En litt morsom hendelse jeg har lyst til å nevne i sammenheng med dette, var da jeg fikk følgende kommentar: “Wow, jeg er visst ikke helt tom for fordommer”. Vedkommende var overrasket over at jeg, med min hijab, satt og leste Bukowski. Bukowski skriver grovt, men det var kanskje det jeg likte så godt også?

Jeg må også si litt om Plaths The Bell Jar. Den leste jeg rett før jeg flyttet til Oslo for å studere, og boka handler mye om akkurat dette med studier og en ny start. Det virket lovende, men var altså ikke slik. Det var tøft. Plath skriver: “I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.” Jeg tror det er det viktigste jeg noen gang har lest – bare det å kjenne på virkeligheten av disse ordene. For jeg er jo. Tross alt, så er jeg. Og det er det eneste som virkelig betyr noe.

“what matters most is
how well you
walk through the
fire.” – Bukowski

 

Namra Saleem, 30 år gammel forfatter av boken I morgen vi ler og multiinstrumentalist i bandet level & tyson

Namra Saleem. Foto: Tigerforlaget

Da jeg gikk på ungdomskolen slet jeg med å finne litteratur jeg kunne kjenne meg igjen i. Derfor leste jeg oftest eventyrbøker. Jeg elsket Drømmen om Narnia. Og jeg elsket Roald Dahl. Så skulle min storebror introdusere meg for den første ungdomsromanen jeg virkelig likte.

De fleste ungdomsbøker jeg hadde forsøkt meg på før dette, traff meg aldri helt, og jeg klarte ikke å fullføre dem engang. Derfor var jeg skeptisk da broren min ga meg boka The Outsiders av S.E. Hinton. Samtidig så jeg veldig opp til ham og mye av musikken jeg hørte på var band broren min hadde tipsa meg om (som typ Nirvana).

Kanskje var det nettopp The Outsiders som fikk meg til å tenke at jeg også kunne bli forfatter. Boka var nemlig skrevet av en sytten år gammel jente (hun begynte på romanen da hun var femten). Det var rett og slett en bok for tenåringer, skrevet av en tenåring, og handlingen var kjempespennende.

Hinton skildret et tøft miljø gjennom den fjorten år gamle hovedkarakteren Ponyboy og boka var kontroversiell da den kom ut. Skal man tro Wikipedia er det enda et krav om at boka bør fjernes fra bibliotek i USA. Typisk USA ass.

Handlingen finner sted i Tulsa, Oklahoma på 60-tallet og boken tar opp rivalisering mellom to gjenger: Greasers (røverne) og Socs (snobbene). Ponyboy tilhører Greasers og er stolt av det. Han vokser opp sammen med brødrene sine på østkanten og det hele eskalerer da hans venn Johnny (som jeg fremdeles husker ble skildra som en valp som hadde blitt sparka litt for mange ganger) dreper en av guttene fra Socs-gjengen.

Jeg husker at jeg syntes alt var så vakkert skildret og jeg tror jammen meg at dette er den første boka som fikk meg til å gråte.

Man får kanskje inntrykk av at dette er en gangsta-bok, men den er ikke det. Den handler om klassekamp, vennskap og om det å være ung i et tøft miljø. Det var ikke som om jeg kunne kjenne meg igjen i dette nødvendigvis, men det var ikke så viktig. Jeg levde meg inn i historien, og jeg fullførte boka, uheldigvis for meg, altfor raskt. Det er nok en god grunn til at The Outsiders er på American Library Associations topp 100 liste.

 

Iqra Aftab, 19 år gammel samfunnsdebattant og sosialantropologi-student.

Iqra Aftab. Foto: Privat

En bok som har betydd mye for meg, er «Anne Franks Dagbok». Anne Frank var bare en helt vanlig jente som skrev ned tankene og drømmene sine i en dagbok. For meg var den sterk å lese. Det at en jente selv under en krig kan fortsette å håpe og drømme, er for meg utrolig. Den er et symbol på menneskelighet, kjærlighet og hva det vil si å være et menneske, rett og slett. Jeg fant boken når jeg gikk i 6. klasse og den reddet meg. Den ga meg et håp om at når alt kommer til alt, så er mennesker gode «deep down.» Det kan også ha noe å gjøre med at jeg er veldig interessert i 2. verdenskrig, men jeg synes bare «historien» hennes er interessant og den reddet meg.

Bøker som beveger

Jeg var 19 år gammel og akkurat ferdig på videregående. Jeg var ikke interessert i å lese bøker, bortsett fra Ibsens dramaer. Som 17-åring satt jeg på biblioteket på Furuset og leste Catalina. Tidligere hadde jeg slukt alle Viggo-bladene de hadde på biblioteket. Men 19 år gammel begynte jeg å jobbe på et kontor i Oslo sentrum, som vernepliktig i siviltjeneste. En av de andre som jobbet der lånte meg to bøker, Kong Leopolds arv og Sataniske vers. Det var som om verden ble åpenbart for meg, som om jeg fram til da hadde vært innestengt i min egen lille kukong, med Viggo og Ibsen. Siden har jeg ikke sluttet å lese.

God litteratur har kraften til å bevege, og i møte med leseren kan bøker sette dype spor. Jeg husker fortsatt hvor forferdet og kvalm jeg ble av å lese Kong Leopolds arv. Og jeg husker hvor fantastisk jeg syntes Sataniske vers var. Mange har leseropplevelser de husker særlig godt, så jeg har spurt noen folk om de kan fortelle om bøker som har betydd mye, eller som har beveget dem på noen måte.

 

Linn Nikkerud. Foto: Privat

Linn Nikkerud er 22 år, halvt norsk og halvt marokkaner, jusstudent.

Den boka som har betydd mye for meg er Reclaim your heart av Yasmin Mogahed. Denne boka handler om ens forhold til Gud, samfunnet og verdslige krav. Hvordan det evige er verdt å satse på, mens forgjengelig investering fører til smerte. Hun fikk meg til å se det verdifulle på en helt annen måte, at jeg som kvinne ikke definerer min verdi og standard som følge av samfunnets krav og menns lyster, men heller utleder den fra hvor godt menneske jeg er og mitt forhold til Gud, i form av min oppriktighet. Boka fikk meg til å starte med hijab, og få en mer spirituell forståelse av Islam. Jeg er evig takknemlig for den boka.

 

Amina Bile. Foto: Privat

Amina Bile er 18 år og elev i videregående skole.  

Telles samlinger av dikt? For har bare én bok, og det er egentlig ikke en bok. Samlingen av Kavafis dikt fra start til slutt. Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg elsker denne fyren, men Konstantinus P. Kavafis er bare helt utrolig til å sette ting i perspektiv. Diktene hans minner meg om ydmykhet, takknemlighet og hvor håpløst, men vakkert alt er, og det er sånt jeg føler man trenger en daglig påminnelse av. Et av mine favorittdikt er Ithika.

 

Ithika

As you set out for Ithaka
hope the voyage is a long one,
full of adventure, full of discovery.
Laistrygonians and Cyclops,
angry Poseidon—don’t be afraid of them:
you’ll never find things like that on your way
as long as you keep your thoughts raised high,
as long as a rare excitement
stirs your spirit and your body.
Laistrygonians and Cyclops,
wild Poseidon—you won’t encounter them
unless you bring them along inside your soul,
unless your soul sets them up in front of you.

Hope the voyage is a long one.
May there be many a summer morning when,
with what pleasure, what joy,
you come into harbors seen for the first time;
may you stop at Phoenician trading stations
to buy fine things,
mother of pearl and coral, amber and ebony,
sensual perfume of every kind—
as many sensual perfumes as you can;
and may you visit many Egyptian cities
to gather stores of knowledge from their scholars.

Keep Ithaka always in your mind.
Arriving there is what you are destined for.
But do not hurry the journey at all.
Better if it lasts for years,
so you are old by the time you reach the island,
wealthy with all you have gained on the way,
not expecting Ithaka to make you rich.

Ithaka gave you the marvelous journey.
Without her you would not have set out.
She has nothing left to give you now.

And if you find her poor, Ithaka won’t have fooled you.
Wise as you will have become, so full of experience,
you will have understood by then what these Ithakas mean.

 

Translated by Edmund Keeley/Philip Sherrard

(C.P. Cavafy, Collected Poems. Translated by Edmund Keeley and Philip Sherrard. Edited by George Savidis. Revised Edition. Princeton University Press, 1992)

 

Eivind Trædal.

Eivind Trædal er 31 år og bystyrerepresentant i Oslo for Miljøpartiet De Grønne. 

Det var et stort spørsmål. Det blir lett å nevne en barnebok, siden det er de som ofte former en mest, og da går jeg for Michael Endes Momo, eller kampen om tiden. Vet ikke om du kjenner til den, men den handler om en liten jente som bor utenfor en stor, moderne by i et amfiteater med mange venner, og som er populær fordi hun er god til å lytte. Samfunnet, og vennene hennes blir etter hvert overtalt av noen sleipe grå menn som vil lure dem til å spare tid og effektivisere livene sine for å sette tiden inn på konto, så den kan forrente seg og de kan hente den seinere. Sannheten er naturligvis at de grå mennene stjeler tiden fra dem, og ikke gir noe tilbake. Samtidig mister Momo vennene sine, som får det for travelt til å være med hverandre og med familien sin og andre de er glade i, fordi de er besatt av å effektivisere og spare tid. Det er vel lett å se appellen for en grønn politiker. Boka handler mye om hvordan man skaper seg meningsløse eller direkte menneskefiendtlige målestokker på suksess, som gjør at folk løper rundt og har det travelt mens de glemmer å gjøre de tingene de egentlig er glade i å gjøre. Jeg leste den mange ganger, og tenker ofte på den. Greit å ha i bakhodet når bystyret skal vedta reguleringsplaner, og i mange andre debatter. (amfiteatret hennes blir også truet av en utbygging, om jeg ikke husker feil. De grå mennene vil bare ha svære OBOS-blokker)

 

Siri Kvadsheim. Foto: Privat

Siri Kvadsheim er 20 år og medisinstudent. 

Hvis det ikke er et altfor kjedelig svar, så tror jeg at jeg vil si Harry Potter og de vises sten, nettopp fordi det var den første ordentlige boken jeg leste (ikke så lenge etter at den kom ut). Har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har lest boken, sett filmen eller hørt lydboken, og har nylig kjøpt meg den på fransk. Fin bok og fine minner.

 

 

 

Neha Naveen. Foto: Privat

Neha Naveen er 29 år og forfatter.

Det er vanskelig å velge en bok som har betydd mye. Jeg klarer aldri å velge en favoritt, og leser sjelden bøker om igjen. Mest fordi jeg heller vil lese noe jeg ikke har lest før. Men når jeg først får spørsmålet, så skal jeg allikevel klare å velge en. Og det første som faller meg inn er boken A Star Called Henry av Roddy Doyle. Det var en bok vi leste i engelsken på videregående. Og det jeg likte så godt med den er at den gir en god forståelse for hvorfor noen ender opp som mordere eller terrorister. Handlingen er plassert i Irland, tidlig 1900-tallet og beskriver livet til Henry, som ender opp som soldat i «the Irish Citizen Army» og etter det er han også en soldat i frigjøringskrigen til Irland. Som syttenåring lærte den meg mye om perspektiv og den klassiske lærdommen om at et folks terrorister kan være et annets folks frihetsforkjempere. En lærdom som er viktig i dagens politiske klima. For eksempel kan vi ikke bare stemple terrorister som onde, vi må vite hvor ondskapen kommer fra.

 

Vil du fortelle om en bok som har beveget deg? Ta kontakt på epost: post@assadnasir.com
Med ujevne mellomrom skal jeg stille spørsmålet til mer eller mindre kjente folk, og dele de gode leseropplevelsene. Den som følger med får se.