Hva er en «dårlig» skole?

I høst tar Ida Søraunet Wangberg et oppgjør med segregering i Oslo-skolen i sin bok «Skolevalget». Hun sier i et intervju med NTB at Oslo-politikerne har sviktet, og peker på fritt skolevalg og andelen elever med særskilt norskopplæring som to av årsakene til den økende segregeringen.

Det er ikke til å legge skjul på at Oslo er en segregert by. Det har den så å si alltid vært. Historisk sett er boligpolitikken en av årsakene. Byen blir delt når det i noen deler av byen i hovedsak bygges eneboliger, og i andre deler av byen i hovedsak bygges boligblokker. Den blir også delt når brorparten sosialboliger opprettes i bestemte deler av byen. Segregeringen i Osloskolen kan like mye skyldes boligpolitikken som noe annet.

At fritt skolevalg forsterker segregering – også lokalt mellom naboskoler – har vært et problem lenge. Politikerne har vært altfor tilbakelente på dette området.   

Med ujevne mellomrom har noen politikere brukt den segregerte Osloskolen som middel for å få oppslag i mediene for å virke handlekraftige. Da kommer det forslag om bussing, eller at man skal sette tak på andelen elever med etnisk minoritetsbakgrunn i skolen.Men så blir det med det, man får et par oppslag i avisene, og ellers fortsetter tralten som før.

Nettopp av den grunn valgte jeg å gå inn i politikken i 2018. Wangberg sier også at skoler med høy andel minoritetsspråklige elever blir ofte valgt bort, både av etnisk norske foreldre og ressurssterke foreldre med minoritetsbakgrunn. Den beskrivelsen er gjenkjennelig, men at ingenting blir gjort er ikke helt riktig. Byråden gjør noe med finansieringsmodellen for grunnskolen, og byråden jobber med å få på plass en inntaksordning til videregående skole i Oslo som skal motvirke den sterke segregeringen.

Jeg vil gå litt mer i dybden på hvorfor enkelte skoler blir sett på som «dårlige». Andelen minoritetsspråklige elever er nevnt som én faktor. Andelen elever med vedtak om særskilt norskopplæring kan være en annen faktor. Ifølge tall fra utdanningsdirektoratet var det i skoleåret 2019-2020 hele 41 000 elever som fikk særskilt norskopplæring i hele Norge. Men det er en sammensatt gruppe som får dette. Det kan være en nylig ankommet flyktning, men det kan også være barn av innvandrere. Opp gjennom årene har flere kritisert hvordan ordningen praktiseres. Foreldre har fortalt i media at barna deres får vedtak om særskilt norskopplæring, nesten som en selvfølge fordi man er flerspråklig eller har etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg har selv fått å få høre fra skoleansatte at «alle med annet morsmål enn norsk får vedtak om særskilt norskopplæring». Man skulle tro vi fortsatt levde i 1980. Disse påstandene kan støttes av kommunerevisjonen i Oslo sin rapport 3/2015 hvor det kommer fram at blant elevene i avgangskullene 2013 og 2014 som fikk vedtak om særskilt språkopplæring i 1. trinn, hadde over 50 prosent særskilt språkopplæring gjennom hele grunnskolen.

Når en så stor andel elever har en midlertidig ordning gjennom 10 års skolegang, kan vi ikke lenger kalle den midlertidig. Videre skriver kommunerevisjonen også at «rundt 80 prosent av elevene som hadde særskilt språkopplæring fra 1. trinn, fremdeles hadde det på 7. trinn». I rapporten skriver kommunerevisjonen i tillegg at de finner mangelfull dokumentasjon på kartlegging av elevenes norskferdigheter. I noen tilfeller finner man ingen dokumentasjon i det hele tatt.

Jeg mener derfor at det grunn til å stille spørsmål ved hvor reelle tallene for andel elever med behov for særskilt norskopplæring er i dag. Og her har politikerne, av alle farger, virkelig forsømt sine plikter overfor velgerne og befolkningen. Det har vært kritiske og bekymrede oppslag i mediene i flere omganger over flere år, det har vært en kommunal revisjonsrapport som viser at praksisen med vedtak og dokumentasjon ikke holder vann, men likevel har systemet bare fått lov til å fortsette som før. Konsekvensen er at vi har fått «dårlige» skoler med altfor stor andel elever som ikke kan norsk godt nok. Det er det mediene skriver. Det er det foreldre hører. Hvem får skylda? Innvandrere og barn av innvandrere.

Men så er det kanskje slik at det har noe å si hvem som er politiker. Oslo SV sitt årsmøte i 2020, vedtok en uttalelse om særskilt norskopplæring, etter initiativ fra undertegnede. I den uttalelsen sier Oslo SV at vi ønsker å se nærmere på ressurstildelingen ved vedtak om særskilt norskopplæring. Fordi all den tid det også er knyttet ressurstildeling til hvert enkeltvedtak skolene gjør, og det ikke er noen form for regnskapsrapportering på midlene som utgjør mer enn 200 millioner kroner i året i Oslo, kan man, som tidligere nevnt, også stille spørsmål ved om andelen elever med vedtak om særskilt norskopplæring viser det reelle behovet for ekstra norskopplæring.

Men vi har altså ikke klart å vedta en intensjon om noe slikt før i år. Det kan ha mange årsaker, men for meg har det en åpenbar årsak, nemlig at det spiller en rolle hvem som er politiker, hvem som er i posisjon til å bli hørt, til å sette dagsorden og muligens gjennomføre politikk.

Publisert i Klassekampen 20. august 2020

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..