La oss aldri mer tie still

Tusener marsjerer i gatene. I Washington, i London, i Oslo. Tusener rop gjaller black lives matter. En stemme, jeg kan ikke puste, holdt nede av tre politimenn, et kne presset mot nakken, jeg kan ikke puste, åtte minutter og 46 sekunder, en stemme jeg kan ikke puste.

En stemme puster ikke lenger, et hav av stemmer gjaller black lives matter. Det er en tid for sorg, for stillhet og samhold. Men det er også en tid for handling, for å stå opp mot hat, undertrykking og rasisme. Og ja, det finnes rasisme. Også i Norge finnes rasisme. De siste dagene har mange fortalt i både tradisjonelle og sosiale medier om sine opplevelser. Om å være utsatt for hatytringer og rasisme. På jobb, på skolen, på t-banen, overalt. Noen har til og med blitt utsatt for rasisme fordi de har sagt nok er nok.

Sånn er livet hvis man er melaninrik. Sånn skal ikke livet være. Ikke for meg, ikke for deg, ikke for noen. Men da må vi stå for noe, og vi må stå opp for noe. Nemlig at du og jeg er like, melaninrik eller ei, og at vi har de samme rettighetene, at vi er likeverdige og likestilte. Det er grunntanken vi bygger vårt samfunn på og skaper våre liv med. Det er fundamentet for et samfunn som er rettferdig for alle, med like muligheter for alle.

Da jeg vokste opp på Furuset var det alltid noen som bare hadde det i kjeften. Det var de som prata høyt, men stakk når kompisen trengte hjelp. Det var de som lovte gull og grønne skoger, men aldri dukka opp når det gjaldt. Nå er det en tid for handling, ikke for bare å ha det i kjeften. Kall det en pakt om å aldri mer akseptere rasisme. Aldri mer tie still, aldri mer gjøre oss døve, aldri med la være å handle.

Det er en tid for å handle, så la oss begynne med å anerkjenne, en gang for alle, det finnes rasisme i Norge. La oss komme forbi det å stille spørsmålet «finnes det egentlig rasisme i Norge?», for svaret er ja, tusen ganger ja, ja, ja.

La oss aldri mer tie still når det faller rasistiske kommentarer i middagsselskap, rundt lunsjbordet eller fra tilfeldige fremmede i det offentlige rom. La oss aldri mer gå inn i en pinlig stillhet, la oss aldri mer la være å yte motstand, la oss aldri mer være passive tilskuere.

La oss aldri mer la noen utsettes for rasistiske ytringer på t-banen, bussen, trikken eller gaten ute å ta til motmæle, uten å fortelle dem at det faen ikke er greit.

La oss aldri mer finne oss i at noen blir stoppa for ørtende gang i rutinekontroll, mens andre streifer fri, aldri mer akseptere at noen ikke får jobb eller et sted å bo på grunn av sin hudfarge eller tro.

Det er en tid for handling, en tid for å bryte stillheten og passiviteten, en gang for alle. Så la oss inngå en pakt om å aldri mer tie stille, aldri mer være passive tilskuere, aldri mer akseptere rasisme om det så er fra menigmann eller stortingsmann.

La oss aldri mer tie still.  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..