Høsten 2018 har vært halvåret for politisk drama og politiske bøker. Arbeiderpartiet ser ut til å ha kommet over kneika etter valget 2017 og Trond Giskes fall høsten og vinteren som fulgte. Men alle problemene kunne vi lese om i boken Alle skal ned.
Kristelig folkeparti sliter fortsatt, for Knut Arild Hareide er leder, men ikke særlig synlig, og nestleder Ropstad skal lede an for å se om det er mulig å bli med i Regjeringa til Erna, Siv og Trine. Men retningsvalget i Krf ser ikke ut til å ha gitt uttelling på meningsmålingene, dog Hareide selv fremstår ganske letta. Hans syn på hvilken vei Krf bør velge, kunne vi lese i boken Det som betyr noe.
Erna har rota seg inn i abort-lovnader, og sliter med objektsikringsutfordringer. Riksrevisjonen er ikke nådig, og det er heller ikke opposisjonen. Foreløpig ingen boka fra, men den kommer sikkert etter hvert. Sylvia Listhaug derimot har rukket å skrive en bok. Jeg har ikke lest den, så det er litt vanskelig å si noe om den. Men jeg har lest boken til Per Sandberg og Bahareh Letnes. Oppsummert kan jeg si at det er en av de underligste bøkene jeg har lest på lenge. Det er blant annet derfor det tar meg nesten tre avsnitt å komme inn på selve boken jeg skriver om. Det meste annet er mer interessant.
Fremmede makter har flyttet inn oppleves som en blanding av tåredryppende oppvekstfortelling, grenseløs selvopptatt av egen fortreffelighet og reiseguide til Iran. Boken er ikke et politisk oppgjør, ingen politisk bombe. Snarere en kinaputt uten futt. Rikelig med furting er det nok, men det synes jeg ikke man skal bruke tida si på. Jeg har lest denne boken, men du trenger ikke å gjøre det.
