Bokomtale: Arbeiderpartiet. Alle skal ned

Høsten 2018 har vært preget av flere politiske bokutgivelser. Knut Arild Hareide ga ut bok og sendte Kristelig Folkeparti ut i en eksistensiell søken. Sylvi Listhaug taler der andre tier, mens Per Sandberg reiste ut i verden og og fant en iransk prinsesse (eller var det omvendt, fant en iransk prinsesse og reiste ut i verden). Det ble hans bane, som sagafortellerne ville ha skrevet. Men han var ikke helt ute av sagaen, og har gitt ut boken med den mest selvironiske, og kanskje beste, boktittelen i høst. Fremmede makter har flyttet inn. Hvis man bare skal vurdere boktitler så kommer boken jeg her vil skrive om på en god andreplass. 

VG-journalistene Marie Melgård og Lars Joakim Skarvøy har skrevet Arbeiderpartiet. Alle skal ned, utgitt på Kagge forlag i 2018. Her forteller de historien om Arbeiderpartiet fra Jonas Gahr Støre tar over som partileder etter Jens Stoltenberg, om valgkampen alt gikk galt, og ikke minst høsten/vinteren 2017 med #metoo og Trond Giske.

Fortellerterknisk er boken veldig god, noe annet hadde jeg i grunn ikke ventet fra to gode journalister i en av landets største aviser. Leseren blir leid inn i det politiske universet, og får den nødvendige bakgrunnsinformasjonen for å kunne orientere seg i de ulik leirene, fraksjonene, grupperingene i Arbeiderpartiet som det fortelles om. Alle skal ned er et politisk drama bedre enn noen fiksjon.

Naturlig nok handler boken mye om lederskapet i partiet, og da i sær fire personer. Jonas Gahr Støre som partileder. Hadia Tajik og Trond Giske som nestledere, og Kjersti Stenseng som partisekretær. Relativt tidlig viser det seg at de fire ikke jobbe så godt sammen. Det er i hvert inntrykket leseren sitter igjen med. Det er i grunn underlig lesning, for man blir sittende og tenke: er det mulig? Men det er tydeligvis det. Journalistene og forfatterne har snakket med mange og gått grundig til verks, og jeg har ikke fått med meg at noen har bestridt innholdet i boken i etterkant av at den kom ut. At ingen tar til motmæle betyr ikke nødvendigvis at alt står der er rett, men jeg har heller ingen grunn til å betvile at noe ikke er sant.

Det er flere som ikke kommer så godt ut i boken, men noen blir portrettert som mindre sympatiske enn andre. Jeg skal ikke si hvem det er eller ikke er, det får man selv lese og vurdere. Boken er, uansett hva slags forhold man ellers måtte ha til Arbeiderpartiet, interessant lesning.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.