Ridder Sohail redder norsk-pakistanernes ære

Selv om mange norskpakistanere er godt integrerte, kan man ikke bli blind for utfordringer som fortsatt finnes i deler av det norskpakistanske miljøet.

Attiq Sohail gjør seg selv til ridder på oppdrag for å redde norskpakistanernes ære. Slik kan det i alle fall se ut som, når han skriver Norsk-pakistanere trenger ikke belæring i integrering i Aftenposten. Her går Sohail hardt ut mot Azra Gilani som i vår har gitt ut boken En muslimsk mors kamp.

Sohail beskylder Gilani for å være arrogant, og å hånflire av en vellykket minoritetsgruppe. Dette utdyper han så videre i sitt innlegg. Men ridder Sohail gjør ikke stort annet enn å kjempe mot vindmøller, og jeg skal her vise hvorfor ingen av de såkalte argumentene hans holder.

En slags stråmann

Faksismile fra aftenposten.no

Som sitt første argument skriver Sohail «Hun har ingen nære pakistanske venninner». Denne opplysningen er hentet fra et intervju med Gilani publisert i Aftenposten 30. april, hvor hun er sitert med akkurat dette utsagnet. Sohail bruker sitatet som utgangspunkt, og i spørsmålsform konstruerer deretter en kobling mellom å ikke ha nære pakistanske venninner og å ikke ha kjennskap til og innsyn i det norskpakistanske miljøet. Begge deler går derimot fint an, så her har Sohail konstruert en slags stråmann hvor han kan argumentere mot en virkelighetsbeskrivelse som egentlig ikke nødvendigvis er reell.

Fremstår som et følelsesutbrudd

Videre i neste avsnitt skriver Sohail om Gilani at hun «prøver å fremstå som den eneste suksessrike pakistanske kvinnen som har funnet nøkkelen til integrering». Her er det nok mer riktig å si at det er slik Sohail oppfatter eller tolker henne, men det er, ut ifra min lesning av boken, ingenting i den som kan støtte denne påstanden fra Sohail. Svakheten ligger her i at han ikke gir noen konkrete eksempler for å støtte opp eller styrke sin egen påstand. Derfor blir den også stående mer som et følelsesutbrudd enn et logisk oppbygget resonnement som kan virke fornuftig.

Deretter kommer neste argument som begynner med påstanden «Faktum er at norskpakistanere er en godt integrert, hardtarbeidende gruppe som ikke trenger belæring i integrering fra Azra Gilani».

Denne påstanden underbygges med at det er «stor bevissthet om høyere utdanning» og at norskpakistanere har «prestisjeprofesjoner som lege, tannlege, advokat, ingeniør osv.» Ingen av disse påstandene er direkte feil eller usanne, men de er sannheter med noen modifikasjoner. Det er ingen tvil om at norskpakistanere er en hardtarbeidende gruppe. Det har de som innvandret til Norge på 1970-tallet og senere vist, noe som også er dokumentert en rekke steder.

Men samtidig er sysselsettingen blant kvinner fra Pakistan som har innvandret til Norge, på bare 35,2 prosent. Til sammenligning er 67,5 prosent innvandrerkvinner fra Sri Lanka sysselsatt. En må jo spørre seg hvorfor det er slik. Hvis påstanden «norskpakistanere er godt integrert» skal holde, og begrunnelsen er at norskpakistanere jobber (slik det sies indirekte i ytringen om profesjonsstudier), gjelder det i så fall bare menn som har innvandret fra Pakistan, ikke kvinnene.

Når det gjelder etterkommerne, altså de som er født i Norge, er sysselsettingsgraden naturlig nok mye høyere, og det er nok disse Sohail tenker på når han trekker frem prestisjeyrker. Men likevel må konklusjonen derfor bli, hvis man legger sysselsetting til grunn, at mange norskpakistanere er godt integrert, men kvinner som har innvandret fra Pakistan er i mye mindre grad sysselsatt enn andre innvandrergrupper det er naturlig å sammenligne med.

Døren er ikke åpen

Hvis vi da har dette med kvinner og sysselsetting i bakhodet, kan vi se på neste påstand Sohail legger frem. Nemlig: «Når Azra Gilani forteller norskpakistanere i år 2018 at man må lære seg norsk, ta en utdannelse og komme i arbeid for å bli økonomisk selvstendig, slår hun inn åpne dører.»

Når vi nå allerede har sett på sysselsettingsgraden blant kvinner fra Pakistan som har innvandret til Norge (35,2 prosent), faller Sohails påstand om at Gilani slår inn åpne dører. Mange er godt integrerte, men noen er ikke det. At vi trenger å snakke om å komme seg ut i arbeid for å bli økonomisk selvstendig er fortsatt relevant, også i 2018.

Ikke mulig å være uenig

Sohail går deretter raskt over til barneoppdragelse og skriver at de fleste norskpakistanere er like opptatt av barneoppdragelse som nordmenn. Dette er en interessant påstand, fordi det ikke er mulig å være uenig. Selvfølgelig er alle foreldre opptatt av barneoppdragelse, også norskpakistanere, og ofte er også de som ikke har barn veldig opptatt av barneoppdragelse. Men det alvorlige her er at Sohail tillegger Gilani meninger jeg ikke kan se at hun har gitt uttrykk for.

I boken En muslimsk mors kamp skriver Gilani sine tanker om barneoppdragelse, en oppdragelse som er basert på tillit og gir stor frihet til barna/ungdommen, i kontrast til en kollektivistisk orientert oppdragelse. Men det er jo en verdimessig ulikhet og uenighet, og ikke et uttrykk for at norskpakistanere ikke er opptatt av barneoppdragelse. Igjen konstruerer Sohail en stråmann han kan slåss mot på sin ferd for å redde norskpakistanernes ære.

Ødelegger sin egen troverdighet

Nå begynner det å nærme seg slutten, og Attiq Sohail slår på stortrommen når han skriver om norskpakistanere at «de fryser aldri ut noen fra miljøet fordi de har for mange norske verdier og tradisjoner.»

Les den setningen en gang til.

Det er nesten så en må klype seg i armen, for uansett hvor mange norskpakistanere Sohail kjenner, kan han umulig si at aldri har noen blitt frosset ut for å ha blitt for norske. Sohail gjør det enkelt for meg fordi han med denne påstanden selv slår bena under sin egen troverdighet. Det er en rekke beretninger som forteller at man er blitt frosset ut fra miljøet. Iram Haq er en av dem, Deeyah Khan en annen.

Men det er også beretninger i nyere tid hvor kvinner og menn forteller om blant annet ekstrem sosial kontroll. Selv om mange norskpakistanere er godt integrerte, kan man ikke bli blind for utfordringer som fortsatt finnes i deler av det norskpakistanske miljøet.

Dessverre er det overraskende ofte at menn, og noen ganger også kvinner, slår seg selv til riddere for å redde en minoritetsgruppe i nød. Det gir seg ofte utslag i at man totalt fornekter at det finnes utfordringer, som regel begrunnet i at man ikke ser dem i sine nære omgivelser.

Det slår meg gang på gang at folk man må anta er oppegående, de har jo tatt prestisjeutdanninger og blitt for eksempel leger, ikke har gangsyn nok til å se at ens egen virkelighet ikke nødvendigvis er alles virkelighet.

 

Publisert på aftenposten.no 11. mai 2018

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/3jdE0A/Ridder-Sohail-redder-norskpakistanernes-are–Assad-Nasir

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.