Knutsen og Hagtvets siste skrik fra jammerdal?

Professorene Knutsen og Hagtvet slår med pondusen etter norske studenter i Aftenposten 23. mars. Studenter i dag leser ikke, er ikke intellektuelt nysgjerrige, kan ikke skrive, har ikke fagkunnskap og kan ikke benytte seg av faglige kilder. Kritikken er ramsalt.

International Conference Auditorium Conference Event. Foto: http://maxpixel.freegreatpicture.com/International-Conference-Auditorium-Conference-Event-1597531

Nå er det ikke noe nytt at gamle lærere klager på studentene sine, det innrømmer Knutsen og Hagtvet også. Men de mener at det likevel er mer enn den vanlige latskapen. Slik de beskriver det, høres forholdene mer ut som en gjennomgripende holdningsendring til kunnskap og læring, til det å bli intellektuelt utfordret og derav utvikle sin intellektuelle kapasitet og ferdigheter. Alt dette krever hardt arbeid og nysgjerrighet. Det er med andre ord en grim fremtid, for akademia og samfunnet generelt, professorene tegner opp. Men jeg kjenner ikke igjen Knutsen og Hagtvets virkelighetsbeskrivelse.

Jeg kan til dels være enig i noen av påstandene Knutsen og Hagtvet fremsetter, men først vil jeg påpeke noen svakheter og mangler i resonnementene deres. Det første professorene konstaterer er at eksamensresultatene har vært bedrøvelige. Denne påstanden kan ses som et argument for at vi trenger en debatt om kvaliteten på studiene, slik Knutsen og Hagtvet skriver i innledningen til sitt innlegg. Men argumentet er svakt fordi bedrøvelig er en subjektiv beskrivelse av de faktiske forhold. Siden hovedpåstanden til professorene er at studentene ikke lenger er så gode som de en gang var, må en stille seg følgende spørsmål: Har andelen studenter som får toppkarakterer gått ned? Vi får ingen svar i kronikken til Knutsen og Hagtvet. Men hvis man ser på hvor mange doktorgrader som blir avlagt i Norge, kan bildet se litt annerledes ut. I følge tall fra NIFU ble det i 2017 avlagt 1493 doktorgrader ved norske læresteder. Til sammenligning ble det i 1980 avlagt 187 doktorgrader ved norske læresteder. Nå er det ikke slik at antallet doktorgrader er ensbetydende med høy kvalitet, men det er lite sannsynlig at eksamensresultatene har vært bedrøvelige for de 1493 som avla sin doktorgrad i fjor. Hvis man videre ser på eksamensresultater fra for eksempel jus ved UiO, er hovedtrenden i noen av emnene jeg har kikket nærmere på at de fleste studentene får karakterene B eller C. I enkelte emner og enkelte semestre vil det være avvik, men sett over tid kan hovedtrenden sies å være som beskrevet over. Det er godt mulig at Knutsen og Hagtvets påstand om bedrøvelige eksamensresultater holder mål, men professorenes resonnement og argumentasjon gjør ikke det. De klarer ikke å underbygge påstanden med fakta eller bevis, og dermed har ikke påstanden noen bein å stå på, selv om den skulle være sann. Jeg er ikke videre imponert.

I fortsettelsen stiller Knutsen og Hagtvet seg spørsmålet: Hvorfor møter vi eksamensbesvarelser uten dybde og faglig kunnskap? Spørsmålet er både rimelig og relevant. Men det mangler et par viktige nyanser. Det er rimelig å anta at man forventer mer fra en student på tredje året, enn fra en student på sitt første semester på universitet eller høyskole. Det kommer heller ikke frem av spørsmålet om det her er snakk om eksamensbesvarelser på skoleeksamen eller hjemmeeksamen. Jeg er helt enig i at det er viktig å ha kunnskap i bunn. Hvert fag har sitt fundament av kunnskaper som studentene må kunne. Men når vi her snakker om eksamensbesvarelser, er det vesensforskjell om eksamensbesvarelsen er produsert i en fire timers skoleeksamen uten hjelpemidler, eller om den er produsert i løpet av en tredagers hjemmeeksamen med alle hjelpemidler tilgjengelig. Den første eksamensformen legger begrensninger for hva slags spørsmål man kan stille. Man kan teste elevene i kunnskaper, men antageligvis vil de færreste levere annet enn reproduksjon av pensum. I en hjemmeeksamen derimot, kan man stille spørsmål som inviterer til refleksjon og faglig drøfting. Der kan man forvente mer dybde, mer anvendelse av faget (i motsetning til reproduksjon) og mer selvstendighet. Så, samtidig som spørsmålet fra Knutsen og Hagtvet er rimelig, er det samtidig uklart. Gjelder det eksamensbesvarelser over hele fjøla, fra innføringsemner til mastergradsemner? Gjelder det både skoleeksamener og hjemmeeksamener? Det får vi aldri vite. Men svaret på spørsmålet professorene stiller har de selv gitt, allerede før de har stilt spørsmålet. Nemlig at vi slipper gjennom folk som aldri ville ha fått eksamen for 20-30 år siden. Mellom linjene kan en muligens ane en elitistisk holdning hvor høyere utdanning skal være for de flinkeste og skarpeste. Men utdanning til alle er et gode i seg selv. Jeg tør påstå at det har løftet oss som samfunn, selv om ikke alle studenter har fått toppkarakterer. Folk fra alle samfunnslag, fra hele landet, uavhengig av om de kommer med mye eller lite kulturell kapital i ryggsekken, skal ha tilgang til å ta høyere utdanning. Men det betyr ikke at Knutsen og Hagtvet skal fire på kravene til studentene. Vi skal fortsatt kreve at studentene har fagkunnskaper, at de kan formulere et lengre resonnement både skriftlig og muntlig, at de kan anvende teorier og ikke minst at de kan stille spørsmål som, sagt med en klisjé, åpner dører til ny kunnskap.

Men jeg vil angripe spørsmålet fra Knutsen og Hagtvet fra et annet perspektiv. I stedet for å si at de (studentene) ikke skulle ha gått på universitet eller høyskole, kan man heller spørre seg: Hva kan vi gjøre for at eksamensbesvarelsene skal få dybde og faglig kunnskap? På hvilken måte kan vi endre vår praksis slik at studentene lærer bedre og mer? For det er vel det de skal på universiteter og høyskoler? Jeg tror den tid er forbi hvor foreleseren kunne komme til et auditorium, dosere over et emne, og gå tilbake til sitt kontor igjen. Jeg mener ikke at alle forelesere er slik, for det finnes utallige engasjerte, kunnskapsrike og gode forelesere rundt omkring på universiteter og høyskoler. Men det finnes også de som kommer til en forelesningssal og kommuniserer med hele kroppen at de ikke har så veldig lyst til å være der, og setter prikken over i-en ved å lese opp fra et manus i 2 ganger 45 minutter. Dette betyr ikke at man som foreleser skal underholde, men faglig engasjement er ofte smittende. Og det er motiverende.

Til slutt skal jeg gi Knutsen og Hagtvet rett i en ting. Som lærer i videregående i om lag ti år, har jeg også merket meg fraværet av faglig nysgjerrighet. Det er sjeldent jeg får faglige spørsmål fra elevene. Denne mangelen på nysgjerrighet bør vekke større bekymring enn at studentene gjerne vil ha en powerpoint fra forelesningen. Og til syvende og sist er det vår jobb som lærere, professorer og formidlere å vekke studentenes nysgjerrighet. Da kan det hende at gamle kunster må legges bort, og nye må tas i bruk.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.