Home

Nikab-forbud truer demokratiet

I Norge viser vi vårt ansikt. Og vi viser kanskje vårt sanneste ansikt når vi på autoritæres vis vil bestemme hvordan folk skal kle seg.

Inger-Margrethe Lunde skriver i Aftenposten 14. september at Universitetet i Oslo er feige fordi de ikke vil gå inn for et forbud mot nikab og burka. De glemmer sin egen forhistorie, skriver Lunde. En historie om kvinner som kjempet for blant annet å kunne bruke bukser, slik at de kunne sykle og gå på ski, på lik linje med menn. Med andre ord stod de opp for å selv velge sitt tøy. Nå anklager Lunde UiO for å være feige når de ikke vil gå inn for å bestemme hvilke plagg kvinner skal få lov til å bære.

Universitetet i Oslo skal ha honnør for å stå fast ved prinsippene vi ofte er så stolte av i Europa. Alle skal ha lik rett til kunnskap, uavhengig av tro, hudfarge eller hva annet man måtte bruke for å gjøre forskjell på folk. Hva du dekker kroppen din med skal derfor heller ikke stenge deg ute fra å søke kunnskap. Jeg er stolt av å kunne si at jeg er tidligere student ved nettopp UiO, som viser at det fortsatt finnes institusjoner i dette landet som vil forsvare viktige liberale prinsipper.

Dessverre er ikke dette tilfelle i alle deler av samfunnet. Nikab-debatten blusser opp med jevne mellomrom, og hver gang sitter jeg igjen undrende til hva som egentlig er debattens kjerne. Jeg har forståelse for at en del mennesker i Norge synes det er fremmed, uforståelig, ja til og med rart, at kvinner vil gå med plagg som dekker hele kroppen inkludert ansiktet. Jeg synes selv det er litt underlig. Men så lenge folk selv velger hvordan de vil gå kledd, ser jeg ingen grunn til at jeg skal være selvoppnevnt overformynder og si at det plagget får du ikke lov til å bruke.

Hvis antall spaltemeter om nikab og burka i avisene er et mål for hvor utbredt bruken av disse plaggene er i Norge, skulle man tro at det krydde av kvinner i nikab. Men hvor mange som faktisk bruker plagget er det ingen som vet. Og hvis vi skal fortsette å være et liberalt samfunn, bør det heller ikke være et mål å kartlegge det. Men det anslås å være mellom 50 og 100 kvinner i Norge som bruker nikab. Flere vil nok si at det er mellom 50 og 100 for mange, men siden Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at antallet muslimer i Norge er et sted mellom 106 700 og 194 000, avhengig av hvordan man teller, er mellom 50 og 100 nikabbærende kvinner forsvinnende få. Selv jeg som ferdes i muslimske miljøer i Norge, har opplevd å bli overrasket de få gangene jeg har møtt på kvinner i nikab. Det bør i seg selv illustrere hvor få som faktisk bruker plagget her til lands.

Man kan være for eller mot et forbud. Man kan synes at det er kvinneundertrykkende, segregerende, ja til og med forkastelig. Men da må man i det minste se på om argumentene har belegg, om det faktisk er slik man påstår. Forbudstilhengere sier ofte at nikab gjør kommunikasjon vanskelig. Selv kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sagt at ansiktsdekkende plagg hindrer god kommunikasjon i læringssituasjonen.[1] Men forsker Anna Birgitta Nilsen sier til nettsiden forskning.no at det ikke finnes belegg for denne påstanden i forskningen. Hvorvidt det påvirker læring vet man ikke fordi det ikke finnes forskning spesifikt på dette, men forskningen som finnes gir ikke belegg for at kvinner i nikab kommuniserer dårligere enn kvinner uten nikab. Nilsen viser også til en studie som viser at hvorvidt man bruker nikab, heller ikke påvirker muligheten for å avsløre løgn. Med andre ord har argumentene om kommunikasjon, eller mangel på kommunikasjon, ingen belegg i forskningen. Det vi da sitter igjen med er kanskje, som Anna Birgitta Nilsen sier, vår egen frykt og ubehag som hindrer kommunikasjonen, ikke nikaben i seg selv.

Men når debatten blusser opp, kappes politikere om å være strengest. Noen vil helt klart ha et forbud, i alle offentlige rom. Andre vil ha forbud i bestemte yrker og på institusjoner som universiteter og høyskoler. Ved maktens alter står alle klare for å ofre prinsippene det liberale demokratiet bygger på. Det er mer skremmende enn en og annen kvinne i nikab.

Denne strengheten begrunnes ofte med at vi må stoppe islamisme eller radikal islam. At det å bruke nikab ikke er forenlig med våre verdier. Men man tenker kanskje ikke på at man bidrar til å skape og opprettholde et fiendebilde som fremmer radikalisering heller enn å bekjempe den. Kristin Clemet skrev i Aftenposten i fjor at innehaveren av Hijab Hus i Oslo solgte flere nikaber da plagget ble debattert i mediene. Da ordskiftet dabbet av, gjorde også salget det. Selv har jeg hørt fra muslimske venner og bekjente at Norge og vesten er mot oss muslimer, når debatter om forbud har vært på sitt mest opphetede. Så hvis man tror at ved å innføre forbud mot nikab vil man bekjempe radikal islam, tror jeg at man vil oppnå det stikk motsatte. Det har aldri vært en lur strategi å integrere folk inn i et samfunn ved å fremmedgjøre dem.

Det politiske ytre høyre har mest å tjene på å løfte frem nikabforbud som en viktig sak. Hver gang debatten blusser opp øker motsetningene mellom «oss» og «dem». Hver gang man fremmedgjør muslimer, blir de mer fremmedgjorte. Noen får kanskje bekreftet radikale muslimers mantra om at vesten er i kamp mot Islam, og noen på vei mot ytre høyre får bekreftet at radikale muslimer er mot vesten. Fiendebildene vi skaper forsterker hverandre, og ellers så sindige og anstendige politikere blir dratt med i dragsuget. På sikt er det ikke nikaben, men at vi forkaster sosialliberale verdier som truer våre europeiske demokratier.

[1] Morgenbladet nr. 24 2017

Publisert i Dagbladet 19. september 2017

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s