Monthly Archives: juni 2017

Hvem eier sannheten?

Etter at Laial Janet Ayoub var intervjuet i VG (15.06.2017) om sin opplevelse av å bli utsatt for negativ sosial kontroll fordi hun ikke faster under ramadan, har debatten rast, særlig i noen facebook-grupper.

Fem dager senere (20.06.2017) skrev Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen en kronikk på NRK Ytring om nettopp reaksjonene de opplever å få når de uttaler seg om ukultur i deler av det de beskriver som egne miljøer. Reaksjonene på denne kronikken har ikke vært mildere. Personangrep og injurier har sittet løst hos noen av de som har diskutert i sosiale medier.

Så kom det til slutt et svar fra Sumbal Arfan 21. juni på NRK Ytring sine nettsider. I sitt svar går hun i rette med Ayoub, Khan og Hansens fremstilling av de Arfan kaller «våre muslimske brødre og fedre». Arfan skriver videre at de tre kvinnene ikke må snakke «for hele den muslimske befolkningen».

Et viktig spørsmål blir da; hvem eier sannheten? Svaret på det er både alle og ingen. Ayoub, Khan og Hansen skriver ikke i sin kronikk at alle menn fra deres egne miljøer trakasserer og utsetter dem for hat. De skriver om sine opplevelser som aktører i det offentlige ordskiftet. Det er en betydelig forskjell. Slik deres opplevelse er sann, er også Arfan sin opplevelse av at negativ sosial kontroll forekommer sjeldent sann. Den ene eier nødvendigvis ikke sannheten alene.

Men det er dessverre en rekke andre ting i Arfan sitt innlegg som skurrer. Hvis Arfan kritiserer Ayoub, Khan og Hansen for å generalisere, så gjør hun det samme i sitt innlegg når hun skriver «Flesteparten kjenner seg ikke igjen». Hvilket grunnlag har hun for å uttale seg om hva «de fleste» kjenner eller føler? Gjør hun ikke her det samme hun kritiserer de tre kvinnene for, nemlig å uttale seg på vegne av mange? Riktignok viser hun til en undersøkelse gjennomført blant medlemmer av en Facebook-gruppe med 8000 medlemmer. Men undersøkelsen er ikke anonym. Vi kan derfor, ut i fra et vitenskapelig perspektiv, ikke være sikre på om folk har svart ærlig eller ut i fra hva man tror de som gjennomfører undersøkelsen ønsker av svar. Videre oppfyller ikke svaralternativene kravene for en god spørreundersøkelse. For å få valide svar på en spørreundersøkelse må spørsmålene være entydige, det vil si at spørsmålene må oppfattes på samme måte av de som skal svare. I tillegg må man spørre om en ting av gangen, og til slutt må spørsmålene være korte og presise.

I følge Arfan selv har 119 kvinner svart på undersøkelsen. For det første er utvelgelsen av respondenter tilfeldig og for det er andre utgjør ikke respondentene et representativt utvalg. Med andre ord er ikke undersøkelsen gjennomført i Facebook-gruppen av noe som helst verdi utover at man muligens kan si noe om hva akkurat de personene som har svart, kanskje mener om det de blir spurt om. Resultatene fra undersøkelsen kan ikke generaliseres. Dermed har ikke Arfan sitt argument noen bein å stå på, fordi hovedbeviset hennes (undersøkelsen) ikke er gyldig.

Videre skriver Khezar at «flertallet i undersøkelsen er uenige i påstanden «kjære søstre, som liker å henge dere på kritikken mot sånne som oss: føler dere ikke for å ha egne meninger og selvstendig velge hva dere vil kritisere?». Problemet er bare det at ingen ble spurt om å ta stilling til akkurat denne påstanden i undersøkelsen Arfan refererer til. I beste fall er kronikkforfatteren upresis, men i verste fall fabrikkerer hun bevis for sine påstander.  Det er mildt sagt uheldig for den offentlige samtalen. I tillegg skriver hun flere steder «vi» og oss». Men det fremgår ikke hvem «vi» er, og hvem hun eventuelt uttaler seg på vegne av. «Flertallet av oss er svært uenige» skriver Arfan, men hvem er «oss»? Her gjør kronikkforfatteren det hun anklager Ayoub, Khan og Hansen for, nemlig å gjøre seg til talsperson for «muslimske søstre flest».

Etter å ha lest «Søstre i solidaritet» flere ganger, ser jeg ikke hvor i teksten de hevder å uttale seg på vegne av mange. Men de forteller om sine erfaringer og opplevelser. Det er godt mulig at Sumbal Arfan ikke har den samme opplevelsen, men det gjør ikke Ayoub, Khan og Hansens opplevelser mindre troverdige. Snarere tvert imot.

 

Jeg farer med vås og vrøvl, Attiq Sohail?

Jeg gleder meg over å lese at du kjenner så mange minoritetsmenn som både tar vaskekosten fatt og triller barnevogn. Men at noen er likestilte betyr ikke at alle er det. Hvis man overfører ditt resonnement til andre saker, for eksempel fattigdom, vil man raskt se at argumentasjonen ikke har noen bein å stå på. Jeg kjenner for eksempel mange som ikke er fattige. De fleste i min omgangskrets drar på både en, to og noen til og med på tre ferier i løpet av et år. Derfor er ikke fattigdom et problem i Norge.

Men jeg vet også at det ikke er hele sannheten. Jeg erkjenner at vi har utfordringer med at familier og barn i Norge lever i relativ fattigdom. Fordi jeg erkjenner dette, kan jeg også gjøre noe for å skape endring. Men så lenge du ikke vil erkjenne at det er utfordringer i minoritetsmiljøene, blir det heller vanskelig å gjøre noe med det. For min del må du gjerne fortsette å leve en livsløgn, men jeg vil holde frem med å kjempe sammen med kvinner som krever likestilling og rettferdighet.

Dessverre er vrøvlet mitt en sannhet for mange. I en rapport fra IMDi om deres arbeid mot tvangsekteskap går det frem at det i 2016 ble rapportert inn 116 tilfeller av ekstrem kontroll, 73 tilfeller av trusler/vold, 35 tilfeller av frykt for tvangsekteskap og 6 tilfeller av gjennomført tvangsekteskap. Kjønnsfordelingen totalt var 81% jenter og 19% gutter. Dette er kun saker som er rapportert inn via IMDis minoritetsrådgivere på skoler i Oslo. Det er rimelig å anta at det er store mørketall.

Så nei, makta er ikke ganske jevnt fordelt. Patriarkatet lever i beste velgående, og det er maktstrukturer som gjennomgående favoriserer menn fremfor kvinner, i Norge og verden som helhet likeså godt som i minoritetsmiljøer.

Det du kaller vås og vrøvl, er selve livet for altfor mange.

 

Publisert i Dagbladet 29. mai 2017