For elleve år siden, altså i 2006, kom boken Kongepudler av Anonym ut på Kagge forlag. Boken er en politisk satire som handler om at Trond Giske og Ari Behn slår seg sammen for stjele makten fra Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.
Kongepudler ble en snakkes, særlig blant kultur- og politikereliten som naturlig nok var veldig nysgjerrige på hvem som var forfatteren. Boken er både vittig og spennende, selv ti år senere, men man kanskje være gammel nok til å kjenne til personene som omtales i Kongepudler, og hvilke forhold de hadde. Hvis man ikke kan huske å ha lest om partyløven og kongevenn Giske i avisene, eller vært vitne til Ari fortelle om lysfontener, så er kanskje ikke Kongepudler så morsom.
Men Klassekameraten, som er den tredje boken i en slags serie av politiske satirer av Anonym, er bedre enn Kongepudler. I Klassekamerater har statsminister Jens Stoltenberg forsvunnet, og ingen vet hvor han er. Martine Aurdal får rollen journalist/etterfosker som skal fi
nne Jens. Martin Kolberg prøver så hardt han kan å overbevise pressen og folket om at Jens er på topphemmelig fredsoppdrag for FN. Men i virkeligheten er det noe helt annet som har skjedd. Klassekameraten er en spennende thriller som man blir helt oppslukt av. Jeg slukte boken i løpet av et par dager, og er etter min mening den beste av de to nevnte bøkene.
Nå er det 2017. Siden 2013 har vi hatt en blå-blå regjering. Fremskrittspartiet har i snart fire år fått sitte med hånden på rattet. Erna Solberg har styrt skuta. Til høsten er det valg igjen, og jeg savner en ny anonym forfatter som skriver om Siv og Erna, om Trine og Knut Arild, og ikke min Sylvi. Eller kanskje virkeligheten er parodisk nok i våre dager?
