Nei og atter nei av Nina Lykke handler om middelaldrende Ingrid som har kommet i klimakteriet, med alt av besvær slikt medfører. Hun er lektor, men drittlei jobben og gjemmer seg på toalettet for å slippe å snakke med noen. Sønnene beveger seg i romanens periferi som noen bortskjemte typer det mest sannsynlig ikke kommer til å bli skikkelige folk av. Mannen til Ingrid, Jan, har blitt avdelingsdirektør i departementet han jobber i, og synes å mene at han har kommet så langt det er mulig for en som han på karrierestigen.
Nei og atter nei av Nina Lykke
Scenen er dermed satt. Boken kan leses som en samfunnssatire, relativt skarp i så måte. Tidvis er den også veldig frisk, blant annet når Ingrid reflekterer rundt hvordan skolen og elevene har forandret seg. Hvordan skolesystemet og læreren har gått fra å være en respektert og høytstående institusjon, til å bli et sted hvor elever sutrer og klager seg til bedre karakterer.
Men bakenfor det samfunnskritiske handler boken mest om to voksne mennesker, en mann og en kvinne, som går gjennom en midtlivskrise på hver sin kant. Kvinnen blir innesluttet og deprimert, mannen blir forelsket i en ung medarbeider som vekker det seksuelle vesenet i ham.
Samtidig er ikke Nei og atter nei den klisjeen det kunne ha blitt, og dermed klarer Nina Lykke å unngå kanskje den største fallgruven. Fortellingen om Hanne, den unge medarbeideren Jan innleder et forhold til, bidrar i stor grad til at romanen til Lykke ikke blir enda en bok om deprimerte kvinner og midtlivskriserammede menn. Hanne er en urolig sjel, som ikke finner seg selv eller sin plass i samfunnet. Hun har alt, men samtidig ingenting. Lykke kunne sikkert gitt Hanne en diagnose, men hun gjør ikke det. Jeg vet ikke om det er bevisst, men det er i hvert fall lurt å ikke sykeliggjøre mennesket unødvendig. Det er i hvert gjennom fortellingen om Hanne at samfunnskritikken kansje kommer tydeligst til syne, i hvert fall indirekte.
Alt i alt er Nei og atter nei både morsom og skarp, selv om satiren ikke er helt gjennomført.
