Bokomtale: Hver gang du forlater meg

Linnea Myhres siste bok, Hver gang du forlater meg, handler om en ung kvinne som er kjæreste med en kjent norsk musiker som bor i USA. Bok handler i grunn om hver gang de møtes, og hver gang han reiser fra henne, enten han skal hjem eller ut på turne. Hun sitter ofte igjen med en følelse av tomhet, og det skjer visstnok alltid på en søndag.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre.

Så skjer det at de går fra hverandre, og tomheten blir altoppslukende. Når hun ikke lenger har kontroll, tar hun kontrollen ved å ikke spise, eller å kaste opp det hun spiser. Spiseforstyrrelsen er noe hun har slitt med tidligere også. Det hadde blitt bedre da hun hadde møtt ham, blitt sammen med ham, men når han forsvinner havner hun tilbake i gamle tankemønstre.

Myhre appellerer visst til ungdommen med tematikken. Men hovedpersonen er ekstremt selvfokusert, til de grader at det kan bli destruktivt. Muligens gjenspeiler hovedpersonen dagens ungdom. Plottet og problemstillingen er greie nok, men romanen har en rekke svakheter.

Jeg mener å ha lest et sted at Myhre denne gangen ikke ville skrive selvbiografisk. Men det er tydelige og klare linjer til de to foregående bøkene, og hovedkarakteren i Hver gang du forlater meg kan sies å være samme person som i Evig søndag og Kjære. Nå er ikke det negativt i seg selv, men Hver gang du forlater meg handler i stor grad om det samme som de to foregående bøkene. Det er same shit, new wrapping på godt norsk.

Videre er ikke språket overbevisende godt. Det er helt greit, men ikke noe mer enn det. I stor grad er det mye fortelling og lite som vises. En kjent forfatter skal visst ha sagt at man skal vise, ikke fortelle (show, don’t tell), men hos Myhre er det for mye av det siste. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det ikke er litteratur, for det hadde vært en veldig drøy påstand, men det er ikke noe særlig god litteratur etter min vurdering.

Karakterene er relativt platte, og man kommer egentlig ikke under huden på noen av karakterene. Jeg tror ikke det er meningen at det skal være slik. Tredjepersonfortelleren ser ut til å være brukt for å skape en distanse mellom hovedpersonen og forfatteren, og det fungerer, men fortellerposisjonen blir ikke utnyttet fullt ut. Det ligger mange ubrukte muligheter i synsvinkelen som kunne ha vært brukt til å gi fortellingen mer kjøtt på beinet.

Oppsummert er Hver gang du forlater meg helt grei, men den våkner ikke til liv i leserens bryst, og hvorvidt verket er lovet evig liv, får kun tiden vise.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: