Bøker som beveger

God litteratur har kraften til å bevege, og i møte med leseren kan bøker sette dype spor. Mange har leseropplevelser de husker særlig godt, så jeg har spurt noen folk om de kan fortelle om bøker som har betydd mye, eller som har beveget dem på noen måte.

 

Sofia N. Srour, 22 år gammel norsk-libaneser, samfunnsdebattant og jusstudent

Sofia Srour. Foto: Privat

Sofia Srour. Foto: Privat

Du vet den følelsen når du vil sitere noe fra en bok du elsker og du skulle ønske du bare kunne sitere hele boka, nettopp på grunn av hvor treffende alt i den er? Både Sylvia Plaths The Bell Jar og Charles Bukowskis diktsamlinger oppleves slik for meg.

Diktsamlingene jeg har av Bukowski har vært mine følgesvenner siden videregående skole. Litt fordi livet mitt tok et stort vendepunkt da. Ting ble, og bare var, vanskelige. Mørke dager dominerte i lengre perioder. Bukowskis bøker hjalp i slike tider. Han virker helt håpløs i sine dikt, men har likevel håp. Håpløs men håpende, det var… er jeg også. Han skriver brutalt ærlig og kan være grov i mange av sine dikt. En litt morsom hendelse jeg har lyst til å nevne i sammenheng med dette, var da jeg fikk følgende kommentar: “Wow, jeg er visst ikke helt tom for fordommer”. Vedkommende var overrasket over at jeg, med min hijab, satt og leste Bukowski. Bukowski skriver grovt, men det var kanskje det jeg likte så godt også?

Jeg må også si litt om Plaths The Bell Jar. Den leste jeg rett før jeg flyttet til Oslo for å studere, og boka handler mye om akkurat dette med studier og en ny start. Det virket lovende, men var altså ikke slik. Det var tøft. Plath skriver: “I took a deep breath and listened to the old brag of my heart. I am, I am, I am.” Jeg tror det er det viktigste jeg noen gang har lest – bare det å kjenne på virkeligheten av disse ordene. For jeg er jo. Tross alt, så er jeg. Og det er det eneste som virkelig betyr noe.

“what matters most is
how well you
walk through the
fire.” – Bukowski

 

Namra Saleem, 30 år gammel forfatter av boken I morgen vi ler og multiinstrumentalist i bandet level & tyson

Namra Saleem. Foto: Tigerforlaget

Namra Saleem. Foto: Tigerforlaget

Da jeg gikk på ungdomskolen slet jeg med å finne litteratur jeg kunne kjenne meg igjen i. Derfor leste jeg oftest eventyrbøker. Jeg elsket Drømmen om Narnia. Og jeg elsket Roald Dahl. Så skulle min storebror introdusere meg for den første ungdomsromanen jeg virkelig likte.

De fleste ungdomsbøker jeg hadde forsøkt meg på før dette, traff meg aldri helt, og jeg klarte ikke å fullføre dem engang. Derfor var jeg skeptisk da broren min ga meg boka The Outsiders av S.E. Hinton. Samtidig så jeg veldig opp til ham og mye av musikken jeg hørte på var band broren min hadde tipsa meg om (som typ Nirvana).

Kanskje var det nettopp The Outsiders som fikk meg til å tenke at jeg også kunne bli forfatter. Boka var nemlig skrevet av en sytten år gammel jente (hun begynte på romanen da hun var femten). Det var rett og slett en bok for tenåringer, skrevet av en tenåring, og handlingen var kjempespennende.

Hinton skildret et tøft miljø gjennom den fjorten år gamle hovedkarakteren Ponyboy og boka var kontroversiell da den kom ut. Skal man tro Wikipedia er det enda et krav om at boka bør fjernes fra bibliotek i USA. Typisk USA ass.

Handlingen finner sted i Tulsa, Oklahoma på 60-tallet og boken tar opp rivalisering mellom to gjenger: Greasers (røverne) og Socs (snobbene). Ponyboy tilhører Greasers og er stolt av det. Han vokser opp sammen med brødrene sine på østkanten og det hele eskalerer da hans venn Johnny (som jeg fremdeles husker ble skildra som en valp som hadde blitt sparka litt for mange ganger) dreper en av guttene fra Socs-gjengen.

Jeg husker at jeg syntes alt var så vakkert skildret og jeg tror jammen meg at dette er den første boka som fikk meg til å gråte.

Man får kanskje inntrykk av at dette er en gangsta-bok, men den er ikke det. Den handler om klassekamp, vennskap og om det å være ung i et tøft miljø. Det var ikke som om jeg kunne kjenne meg igjen i dette nødvendigvis, men det var ikke så viktig. Jeg levde meg inn i historien, og jeg fullførte boka, uheldigvis for meg, altfor raskt. Det er nok en god grunn til at The Outsiders er på American Library Associations topp 100 liste.

 

Iqra Aftab, 19 år gammel samfunnsdebattant og sosialantropologi-student.

Iqra Aftab. Foto: Privat

Iqra Aftab. Foto: Privat

En bok som har betydd mye for meg, er «Anne Franks Dagbok». Anne Frank var bare en helt vanlig jente som skrev ned tankene og drømmene sine i en dagbok. For meg var den sterk å lese. Det at en jente selv under en krig kan fortsette å håpe og drømme, er for meg utrolig. Den er et symbol på menneskelighet, kjærlighet og hva det vil si å være et menneske, rett og slett. Jeg fant boken når jeg gikk i 6. klasse og den reddet meg. Den ga meg et håp om at når alt kommer til alt, så er mennesker gode «deep down.» Det kan også ha noe å gjøre med at jeg er veldig interessert i 2. verdenskrig, men jeg synes bare «historien» hennes er interessant og den reddet meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: