Monthly Archives: juni 2016

Our lady of Alice Bhatti – tragikomisk om Pakistan

Tittel: Our Lady of Alice Bhatti
Forfatter: Mohammed Hanif
Språk: Engelsk
Utgiver: Random House India (2011)

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Our Lady of Alice Bhatti av Mohammed Hanif

Handlingen i Our Lady of Alice Bhatti foregår i Pakistans hovedstad, Islamabad. Hovedpersonen er sykepleieren Alice Bhatti som begynner å jobbe på et sykehus etter et opphold i fengsel. Hvorfor hun har vært fengslet får vi ikke vite før mot slutten av boken. Alice er kristen og tilhører dermed en minoritet i det muslimske Pakistan. Hennes far jobber med å tømme rennestene slik at det flyter noenlunde ufortrødent. Hennes mor døde da Alice var et barn.

Vi får tidlig inntrykk av at Alice er en som er vant til å klare seg selv, og at hun ikke har et så godt forhold til faren. Hennes hverdag består stort sett av arbeid.

I tillegg til Alice møter vi også andre karakterer. Det er leger på sykehuset, pasienter, politifolk og Teddy som Alice etter hvert gifter seg med, som vi ikke helt vet hvor vi skal plassere, men han er håndlanger for politiet, en som gjør all drittjobben.

Språket er lekent og humoristisk, og det er drypp av svart humor i boken. Det er levende karakterer og miljøbeskrivelser. Hanif er sikker i stil og oppbygging. Han klarer å bygge opp en kompleks historie, å følge den samtidig som han har leseren med seg. Likevel vil leseren få noen overraskelser. Historien er på ingen måte forutsigbar, noe som gjør at opplevelsen blir enda større.

Boken kan leses som en analogi til det pakistanske samfunnet i dag. Hovedtemaet som er fremme i boken er de kristnes stilling som minoritet i det muslimske Pakistan, med Alice Bhatti og hennes far som representanter. Ganske tidlig i boken sier faren til Alice at «These Muslas … will make you clean their shit and then complain that you stink».

Så å si hele handlingen foregår i et veldig mørke. Sykehuset er skittent, legene og politiet er korrupte, det er vold, død og fordervelse. Men likevel er Hanifs språk og skrivestil oppløftende.

En av de beste engelskspråklige forfatterne fra Pakistan som anbefales på det sterkeste.

 

Merket med , , ,

En etterlengtet historie – I morgen vi ler

I vår kom debutromanen til Namra Saleem, I morgen vi ler. Det er historien om Samina, en ung norsk-pakistansk kvinne, som bryter med foreldrenes forventninger når hun flytter ut, og etter hvert får en norsk ikke-muslimsk kjæreste.

I morgen vi ler. Roman av Namra Saleem. Bokomslag hentet fra Tigerforlaget.

I morgen vi ler. Roman av Namra Saleem. Bokomslag hentet fra Tigerforlaget.

Historien er langt fra original. Vi har hørt og lest lignende historier før, men den er veldig nødvendig. I morgen vi ler kom også tilfeldigvis, og passende nok, samtidig som debatten om skamløse arabiske jenter raste i mediene. Det kunne dermed også leses som et innlegg i debatten, noe som gir boken en ekstra dimensjon.

Litterært er boken helt grei. Språklig sett litt varierende, og har mot slutten noen irriterende skrivefeil som kan tyde på at det kanskje gikk litt fort før utgivelse. Komposisjonen er nok det mest kompliserte ved boken fordi man følger nesten tre parallelle historier, om samme person, men i ulike tidsperspektiv. Den første handler om Samina som er på vei til foreldrene sine, sammen med datteren hun har med en norsk mann. Denne fungerer også som en rammefortelling. Vekselvis får vi tilbakebelikk til oppveksten og ungdomstiden til Samina. Den tredje parallellhistorien (en slags i alle fall) er Samina sin tanker og refleksjoner som kommer frem gjennom videopptakene hun gjør, og som vi får lese i førsteperson. Saleem klarer vekslingen mellom de ulike perspektivene stort sett godt, og vekslingen ikke alltid er like god, klarer leseren å henge med.

Karakterene kommer også tydelig frem, og særlig dialogen er troverdig og god. Noen av karakterene blir vel perifere, og kunne med fordel ha spilt en mer sentral rolle. For eksempel uteliggeren som er sentral med tanke på hvilken retning historien tar, men som kun beveger seg i ytterranden av fortellingen. Han selv har en interessant historie å fortelle, men som vi kun får høre litt av. Kanskje det kan være utgangspunktet for neste bok?

Namra Saleem. Foto: John Andresen.

Namra Saleem. Foto: John Andresen.

Styrken ved boken er at den skildrer en ung norsk-pakistansk, muslimsk kvinnes oppvekst i Norge. Den tematiserer det å vokse opp mellom to kulturer, og hvilke dilemmaer individet står i, på en veldig god måte. Historien er realistisk og troverdig, den er nær og tett på hovedkarakteren, og gir et godt bilde av hvordan det er å skulle finne seg selv i en verden full av krysspress og ulike forventninger.

I motsetning til bøker som er gitt ut før, handler I morgen vi ler mer om hvilke valg den unge selv tar, og hvordan hun reflekterer seg frem til et slags svar på ulike spørsmål en flerkulturell oppvekst reiser. Jeg tror mange unge med etnisk minoritetsbakgrunn vil kjenne seg igjen i I morgen vi ler.

Merket med , , , ,

Du er mer enn vitnemålet ditt!

Nok et skoleår går mot slutten. Vårens vakreste eventyr, eksamen, er snart over. Etter hvert vil det begynne å komme nyhetsartikler om avgangselever som går ut av videregående skole med mange eller bare seksere.

Jeg skjønner godt at mediene skriver og snakker om de som ikke får annet enn seksere på vitnemålet. Det er sensasjonelt, fordi det ikke skjer så ofte. Det er en nyhet i ordets rette forstand. Men jeg vil gjerne snakke om alle oss andre. Jeg sier oss fordi jeg er blant dem som fikk et godt og blandet vitnemål. Jeg fikk en sekser, men jeg hadde noen toere også. Faktisk fikk jeg alle karakterer det var mulig å få, fra 2 til 6 på vitnemålet fra videregående.

Det var helt greit da jeg gitt ut av videregående i 2004. Selvfølgelig ville vi ha gode karakterer. Men det var også greit å ikke få toppkarakterer i alt. I dag kan det virke som om ungdommen ikke er opptatt av annet. Men det er ikke ungdommens feil.

Dagens ungdommer har blitt kalt generasjon prestasjon. De skal prestere på skolen, i idretten og i det sosiale livet. De skal gjøre alt, og lykkes i alt, samtidig. Det er klart en kan bli både stresset og nedbrutt av et slikt press. Jeg tror de færreste av oss voksne hadde taklet det samme presset. Man skal selvfølgelig ha ambisjoner, og det er godt å se at ungdommen nå til dags er skikkeligere enn noen gang. Kanskje litt for skikkelig innimellom.

Så i et miljø hvor mange er opptatt av å prestere hele tiden, å få toppkarakterer, er det viktig å huske på alt vitnemålet ikke forteller.

Vitnemålet ditt sier ingenting om hvordan du er som person. Det sier ingenting om hvor glad i dyr du er, eller blomster, eller fotball. Det sier ingenting om hvor god venn du er, at du stiller opp, at du kan trøste, men også dele gledene i livet med dem.

Vitnemålet ditt sier ingenting om du har grønne fingre, eller om du kan skifte dekk på bilen, sette sammen flatpakkede møbler, eller male vegger og tak uten at det blir skjolder.

Vitnemålet ditt sier noe om hva du kan i ulike fag, men det er også alt. Husk at du både kan mye mer, og er mye mer enn vitnemålet ditt.