Glitrende kjærlighetshistorie

Gine Cornelia Pedersen er en av de unge lovende i norsk litteratur. Kjærlighetshistorie er hennes andre bok, utgitt i 2015.

Kjærlighetshistorie av Gine Cornelia Pedersen.

Kjærlighetshistorie av Gine Cornelia Pedersen.

Romanen åpner med en monolog fra Solveig:

detta er ikke noe epos
det er ikke den uendelige, udødelige visa
det er kalde føtter på kjøkkengolvet og du
som drar trusa mi til sia og tar meg sjøl om
jeg er tørr
og liker meg sjøl om jeg er guttektig
noen ganger
du skraper kinna mine røde

Monologen til Solveig fortsetter, men vi kan gå videre til neste side hvor vi finner en monolog fra Peer Pedro:

dette er et epos
moren min døde
men du ser meg inn i øynene, graver, og
krever allikevel
du er ofte et nek
en deilig babe
og en smart dame
samtidig et nek

Allerede i starten kommer det tydelig frem at Solveig og Peer Pedro ser ulikt på tilværelsen. Peer Pedre kaller det et epos, et ord brukt om de store fortellingene, om de store mennene, om krigerne og kongene, mens Solveig sier at det ikke er noe epos. Etter hvert blir det tydelig at det ikke er noe epos, men hverdag, hverdag og atter hverdag med småbarn, sorg, lengsel og venting.

Gine Cornelia Pedersen. Foto: Pernille Marie Walvik, forlaget Oktober.

Gine Cornelia Pedersen. Foto: Pernille Marie Walvik, forlaget Oktober.

Den som kjenner sin Ibsen oppdager raskt at Kjærlighetshistorie er Ibsens Peer Gynt men av Gine Cornelia Pedersen. Hos Ibsen er Solveig nesten en bikarakter å regne. Hun tar plass, men samtidig ikke, og de gangene man får høre om Solveig hos Ibsen er når hun venter på Peer Gynt. Hos Gine Cornelia Pedersen får Solveig mye mer plass, og hun får en stemme, en stemme som runger, skriker, forbanner. En stemme som tar plass, krever plass, krever sin rett og lar ingenting komme i veien for å fortelle mannen hva hun synes om hans egoisme.

Kjærlighetshistorie er en lek med Ibsens Peer Gynt, en tydelig referanse til en av de mest kjente litterære verk i Norge, og kanskje også verden. Å skrive Kjærlighetshistorie er derfor et dristig prosjekt, men Gine Cornelia Pedersen klarer det stort sett veldig godt. Styrken i romanen er språket som suger leseren inn i teksten, og holder en der. Det er vanskelig å rive seg løs fra teksten når man først er inne i den. Det er noen svakheter i fortellingen, men totalt sett er inntrykket svært godt, og jeg gleder meg til å lese mer fra Pedersen.

Som en kuriositet kan jeg jo nevne at Gine Cornelia Pedersen er den andre forfatteren jeg har lest i det siste som er født i 1986. Den forrige var Linn Strømsborg som skrev en god roman kalt Furuset.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: