Home

Spørsmålet er verken nytt eller originalt. På Google gir det 8,5 millioner treff. Så hvor skal man begynne?

Å lese er å skape mening ut av det meningsløse. Det er å skape mening ut av enkeltbokstaver som i en bestemt kombinasjon gir et bestemt ord som representerer virkeligheten. Å lese er det du gjør akkurat nå. Det er å gi hver bokstav, hver lyd og hvert ord mening, og satt sammen i en setning, større mening enn hvert enkelt ord alene, hver enkle bokstav alene. Det tenderer til noe mekanisk, men er likevel langt fra å være noe mekanisk. Det er kanskje nærmere poesi, eller maleriet som skapes ut fra kunstnerens fantasi. Noe konkret, men samtidig noe abstrakt. Noe håndgripelig, men samtidig noe ufattelig. Det er både og. Men med fare for å gå seg bort i en filosofisk tankerekke, går vi heller videre med spørsmålet; hvorfor leser vi?

Fordi vi kan, vil kanskje noen si. I dag eksisterer ingenting hvis det ikke står skrevet. I så fall fantes det en tid da ingenting eksisterte. Ikke umulig at ikke-religiøse mennesker også har slike forestillinger. Men den gangen fantes ordet, kanskje til og med var mye sterkere enn i dag. Den gangen man satt rundt bålet under åpen himmel. Eller rundt ildplassen midt i huset, og så røyken stige til værs, ut gjennom hullet i taket. Den gang da ordtaket «å ha ordet i sin makt» faktisk betydde at man hadde makt hvis man eide ordet, språket. Den gangen hadde man ikke mye å lese, om noe i det hele tatt, men historien fantes, og den fanget, engasjerte, formidlet og alt det vi forbinder med å lese i dag.

Barn leser eventyr, de som en gang ble fortalt muntlig, rundt et bål kanskje, for å bli underholdt. Også før teksten ble skrevet ned, samlet stor og liten seg for å høre om heltene, om trollene, om raringene og alt det vidunderlige og fantastiske som kunne skje. Men det var, og er, også læring i det. Det er en moral, en norm, som formidles. Det er samfunnsoppbyggende, det er samfunnsopprettholdende, det er kontinuitetsskapende og alle de andre ting som er bra, positivt, attråverdig. Men er det derfor vi skal lese?

Har litteraturen som oppgave å oppdra, å opprettholde, å bevare, ja nesten oppbevare det som er og bør være? Det kan ligge noe i det. Det er kanskje ikke så dumt at litteraturen har en slik rolle, men samtidig kan det være drepende hvis litteraturen bare er slik. Hvis litteraturen bare er talerør for det moralsk opphøyde og det gode. Hadde ikke det bare blitt kjedelig? Men det er også ganske trygt.

Vi vil gjerne ha det trygt, vanemennesker som vi er. Vi vil gjerne ha de samme historiene, eller i hvert fall de samme rammene. Vi vil at det gode skal seire til slutt, at helten skal overkomme alle hindringer, vinne prinsessen og halve kongeriket. Det er den ene historien som fortelles, igjen og igjen og igjen. Hollywood har laget, og fremdeles lager, utallige versjoner av den samme filmen. Forfatterne har skrevet og skriver utallige versjoner av den samme fortellingen. Og vi leser. Mer enn gjerne.

Da Per Bang, mangeårig spaltist i Dagens Næringsliv med «På nattbordet» ga seg i 2006, som 85-åring vel og merke, fikk han spørsmålet «hvorfor bør man lese?». Bang svarte at han tror man blir mer menneske av å lese (Gudmundsdottir & Børja, 2006). Nå skal ikke jeg ta en lang utgreiing om hva som skiller menneskene fra dyrene, for det er mangt, men hvis vi legger Descartes «cogito, ergo sum», jeg tenker, derfor er jeg, kan vi si at litteraturen, det å lese bøker, gjør oss til mennesker fordi lesningen forer tenkningen. Men i det jeg skriver dette slår det meg at man like gjerne kan si at tenkningen forer skrivingen, og for at man skal lese må noen ha skrevet, for først da vil lesingen fore tenkningen. Da kan man lure på hva som kommer først, og jeg skal være ærlig og si at jeg ikke har noen svar å komme med.

Men det å lese kan gjøre oss til mer mennesker, og kanskje til og med bedre mennesker, fordi det forer evnen til å forestille, å leve seg inn i andres tanker og følelser, til å forstå, lære, og ikke minst, kanskje gjøre oss mer empatiske.

De aller fleste leser nok for å bli underholdt. Det er et stort og viktig behov å bli underholdt, sa Atle Kittang, Professor i litteraturvitenskap, til Marta Norheim (Ree, 2001). Noe som kan stemme, i hvert fall for de aller fleste jeg har snakket med. Folk flest som det også heter. Vi, nordmenn altså, er et lesende folk. Det er i hvert fall det jeg har inntrykk av. Kanskje det sier mest om min omgangskrets, men jeg framsetter påstanden likevel. Vi leser aviser, blader, magasiner, tidsskrifter og selvfølgelig bøker. Hvis man inkluderer alle nevnte publikasjoner blir det veldig mye tekst i forhold til innbyggertallet i dette kalde, lille landet i provinsielle Europa.

Og fortsatt like langt fra et svar på spørsmålet, hvorfor leser vi, vender jeg meg til andre. Raus som jeg er, eller med selvinnsikt nok til å forstå at andre helt sikkert har tenkt ut lurere svar enn det jeg klarer å komme med, sender jeg en melding til litteraturkritiker i NRK, Anne Cathrine Straume, og spør om hun kan si noe om hvorfor vi leser. Noen dager senere får jeg følgende melding på Facebook (som visstnok er blitt den viktigste kommunikasjonskanalen i våre dager):

Anne Cathrine Straume. Foto: NRK

Anne Cathrine Straume. Foto: NRK

Hei igjen, her kommer noen (kanskje ikke så originale, men dog) tanker om hvorfor vi skal lese: Nysgjerrighet er kanskje den egenskapen som i størst grad har bidratt til å bringe menneskeheten fremover. Nysgjerrighet og evnen til å kommunisere – også gjennom skrift. Er det en grunn til at vi leser, tenker jeg, så er det fordi vi er nysgjerrige. Vi kan lese for å få bekreftelse, gjenkjennelse, få trøst, vi kan lese for å bli provosert, sjokkert, eller rett og slett få innblikk i andre menneskers liv og tankesett. Det kan lett bli svulstig, når man skal snakke om lesingens velsignelse. Mange av oss leser jo først og fremst for å bli underholdt. Jeg tror likevel at litteratur kan flytte fjell. Kanskje ikke én bok, kanskje ikke akkurat én forfatter. Men ved å lese utvider vi, litt etter litt, vår egen horisont. Bøker gir en erkjennelse av at verden er stor og mangfoldig. Den som leser, utvikler seg som tenkende og (med)følende menneske. Den som leser, oppdager at språk er makt. Den som leser, erkjenner at vi alle er deler av et større samfunn, der det handler like mye om oss som om meg.

Det synes med andre ord at litteraturkritiker Straume og jeg er i stor grad enige om hvorfor vi leser. Mot slutten i sitt svar kommer Straume inn på det vi kan kalle danningsaspektet ved lesningen, og som norsklærer i videregående skole er jeg programforpliktet til å være en varm tilhenger av dannelsesperspektivet i både liv og lære. Jeg kan kalle det dannelse, Per Bang kaller det å bli mer menneske. I bunn og grunn handler det om det samme. Men det er litt kjedelig at alle er enige. Nesten litt besteborgerlig.

Så jeg sender det samme spørsmålet, hvorfor skal vi lese, til en jeg tror vil utfordre meg litt. Kristina Leganger Iversen, forfatter og litteraturviter, svarer til forventningene og sender tilbake følgende melding:

Kristina Leganger Iversen

Kristina Leganger Iversen

Eg veit ikkje om eg vil svare på om vi skal lese, det er så mykje som skal og bør og må i samfunnet vårt allereie. Og eg trur det seier noko om litteraturens posisjon, det er då ingen som spør om vi skal sjå film eller tv-serier eller høyre på musikk – for det gjer folk uansett. Litteraturen har ein underleg posisjon, storparten av han iallfall, ettersom han ikkje tener noko særleg pengar for nokon. Han finst fordi folk vil skrive og lese, kanskje føler mange at dei må, men det er eit må som kjem innanfrå og ikkje utanfrå. Sånn håper eg det held fram å vere, at det rommet finst, der alt det som følest viktig eller gøy for ein sjølv får eksistere, der litteraturen som eit rom for utforsking av både personlege historier, form, språk og samfunnskritikk får eksistere, blir utforska og sett og løfta fram. Eg trur på det som skjer i litteraturen, det gir meg glede og får meg til å føle meg som ein del av verda som ikkje er ferdig laga endå, men som er i endring. Derfor deltar eg, derfor les eg og skriv eg. Og eg vil gjerne invitere så mange andre eg kan med. Om dei vil, har lyst. Men ikkje fordi dei skal.

Mens jeg leser svaret fra Leganger går det plutselig opp for meg at jeg ikke hører på musikk. Eller i hver fall svært sjeldent. Men det er heller ingen som maser på meg om at jeg må høre på musikk, det er ingen som setter i gang lytteaksjoner, eller deler ut gratis musikk for å skape mer lyttelyst. Hvorfor ikke det? Jeg er jo ikke direkte ulykkelig av den grunn, og det er heller ikke slik at jeg savner å høre på musikk i det daglige. Andre har det muligens på samme måte med lesing. Men likevel mener vi at alle bør lese, at det er viktig, at vi må ha leselystkampanjer, få ungdommen til å lese, få de voksne til å lese, få de gamle til å lese, få alle til å lese.

Kanskje man bare skal la leselysten komme av seg selv, innenfra? La lesingen være drevet av en indre motivasjon, eller sagt med Ibsen (selvsagt må man sitere ham) Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp.

 

Kilder
Gudmundsdottir, T., & Børja, M. (2006, november 30). «Hvorfor man bør lese bøker? Jeg tror man blir mer menneske» – Litteratur – Dagbladet.no. Hentet 3. november 2015, fra http://www.dagbladet.no/kultur/2006/11/29/484483.html

Ree, A. (2001, mars 20). Den beste kunsten er farlig. Hentet 3. november 2015, fra http://www.nrk.no/kultur/den-beste-kunsten-er-farlig-1.542594

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s