Monthly Archives: mai 2016

Rå og intens debutroman

Null av Gine Cornelia Pedersen er den mest rå og intense romanen jeg har lest noengang. Tidligere har jeg skrevet om Kjærlighetshistorie, Pedersens andre roman.

Null av Gine Cornelia Pedersen. Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Null av Gine Cornelia Pedersen. Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Null handler om en ung kvinne som er på søken etter å finne seg selv. Hun er helt åpen for verden, og tidvis kan nesten minne om en kvinnelig Peer Gynt. Setningen Jeg finner ikke kjernen gjentas flere ganger i romanen, og hun springer fra forhold til forhold, uten å finne kjernen, og uten å finne seg selv.

Muligens er det dette Peer Gynt-temaet som virkelig blir utviklet i Kjærlighetshistorie. I Null kan man finne spor av det, men det er ikke så sterkt tilstede.

Det beste med romanen er det intense og suggerende språket. Når man først kommer inn i det suger det en inn i teksten, og det er som om pulsen slår i takt med rytmen i teksten, og det føles som om pulsen vil opphøre hvis en slutter å lese.

Merket med , ,

Knausgårds sjel

Tittel: Sjelens Amerika. Tekster 1996 – 2013
Forfatter: Karl Ove Knausgård
Forlaget Oktober
2013

Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Bokomslag hentet fra Forlaget Oktober.

Allerede i første setning kommer det knausgårdske frem. I hvert fall hvis man har lest Min kamp. Selv har jeg foreløpig bare lest første og andre bok, men det er likevel gjenkjennelig. På kne foran toalettskålen forsøker jeg å spy så lydløst som mulig. Setningen er fra den første, og korte, teksten med tittelen ti år. Akkurat hva tittelen viser til, hvilke ti år, hvor, eller for hvem (selv om det er naturlig å lese en slik tekst av Knausgård som biografisk, så styrt som man blir av Min kamp) kommer ikke frem i teksten på noen måte. Det er bare et utdrag fra et liv, en episode, hendelse eller hva man nå vil kalle det. Det er et utdrag uten noe før, eller etter, slik Knausgård selv skriver i en senere tekst mot slutten av Sjelens Amerika  at noe av tanken med Min kamp-serien etter hvert ble. Et brudd med formen, altså den tradisjonelle begynnelsen, midtdelen og slutten. Modernistisk eller postmodernistisk i så måte, og det første som faller meg inn er Hamsuns Sult.

Men Knausgård løper en viss risiko her, for den teksten er på ingen måte representativ for de andre tekstene som følger. Hvis man er lei Min kamp-stilen som tydelig preger den første teksten, vil man kanskje ikke lese videre. Men så kan det hende at man  ikke hadde kjøpt eller lånt Sjelens Amerika hvis så var tilfellet. Det bør man nemlig gjøre.

Det knausgårdske er tilstede gjennom hele essaysamlingen, og jeg tviler ikke et sekund på at det er Knausgård som skriver. Stemmen hans er tydelig til stede i hver eneste setning. Samtidig er det slik at tekstene er skrevet i en tidsperiode på 17 år. Mye skjer, og har skjedd på de 17 årene. De siste tekstene er betraktelig bedre enn de første, og man er som leser vitne til en reise i Knausgårds forfatterskap hvor det tydelig kommer frem at han blir bedre med tiden. Han modnes intellektuelt.

Muligens er det å ta i litt, men i min begeistring skriver jeg likevel at flere av essayene er skoleeksempler på hvordan et essay skal være. Intellektuelle og med sjel. Knausgårds sjel.

Merket med , , ,

Vi menn burde skamme oss!

Aller først vil jeg beklage på vegne av mitt kjønn. Slik Nancy Herz skriver i Aftenposten 25. april 2016, det er de som har sneversynte holdninger, og de som stilltiende aksepterer disse, som bør skamme seg. Ikke kvinnene som står rakrygget opp for sin frihet og sine rettigheter.

Den siste tiden har Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile tatt til orde mot skamkulturen mange kvinner blir offer for. En kultur preget av sladder, moralsk utpressing og undertrykkelse. Jeg gjør honnør til alle kvinner som taler makta midt imot, som utfordrer autoritetene, og går i front mot undertrykkelse og urettferdighet.

Men hvor er mennene? Jeg skammer meg over at så få menn, ja nesten ingen, høyt og tydelig stemmer i og står skulder ved skulder sammen med tøffe og modige kvinner som Herz, Srour og Bile.

Det er ikke til å stikke under en stol at jentene er tøffe og modige. En god del folk liker ikke at unge jenter og kvinner snakker høyt og krever sin rett. Enkelte prøver å kneble dem, i ordets rette forstand. Jeg har selv sett hvordan noen ved å bruke ulike hersketeknikker, både på nett og i virkeligheten latterliggjør, fordømmer, og som jentene selv skriver, påfører skam. Andre igjen går til og med til fysisk angrep fordi jenter snakker høyt og tydelig.

I tillegg til de tradisjonelle hersketeknikkene, formulert av Berit Ås, brukes gjerne tre andre strategier for å stilne kritiske stemmer. Det første «argumentet» man gjerne møter er at kritikken heller bør tas opp internt i miljøene det gjelder. De kritiserte, eller de som føler seg truffet, mener at ved å gå ut i offentligheten, ved å kritisere sitt eget miljø i media, bidrar man til å svartmale og stigmatisere miljøet.

Men når kritikken ikke løftes frem offentlig og i full åpenhet, trenger ikke de som blir kritisert å forholde seg til den i samme grad. Hvis kritikken ikke blir løftet frem i media, er det lettere å ignorere den. For å få til sosial endring må man derfor stå på markedsplassen og rope høyt så alle kan høre det. For eksempel kunne Ibsens Nora ha blitt værende hos Thorvald og prøvd å overbevise ham om at hun ikke bare er en lerkefugl. Men Nora var ikke naiv, hun trodde ikke at det vidunderligste skulle skje, så hun rettet seg opp og gikk. At noen arabiske jenter snakker høyt om skammens regime, provoserer enkelte like mye i dag, som da Nora forlot Thorvald i 1879.

Det andre «argumentet» man gjerne møter er at man bare svarer til et narrativ om den undertrykte kvinnen ifra øst. Et narrativ som visstnok til stadighet fortelles i vestlig media, en orientalisme slik det er beskrevet av Edward Said. Ved å argumentere med at det kun er et narrativ fortalt og holdt i live av vestlig media, avskriver man at de forhold som kritiseres er et problem. Det er en slu måte å avvæpne kritikeren på, samtidig som man fremstår intellektuell. Den litt mindre intellektuelle versjonen er «De er bare ute etter å ta oss». Den siste er kanskje oftere brukt, i hvert  fall av de fleste. I tillegg blir den som fremsetter kritikk indirekte beskyldt for å være propagandist eller forløper for bestemte interesser.

Det tredje «argumentet» man ofte blir møtt med er beskyldning om generalisering. I 2012 skrev jeg en kronikkserie i Dagbladet hvor jeg tok opp kritikkverdige forhold blant norsk-pakistanere. I første kronikk, publisert 3. juni, reflekterte jeg rundt hvorvidt man skal fremsette kritikk, nettopp fordi det kan brukes av innvandringsfiendtlige eller islamfiendtlige grupper. Jeg kom frem til at selv om det er en risiko for at det man sier blir misbrukt, kan man ikke la være å ta opp kritikkverdige forhold av den grunn. Slik jeg skrev den gang: Jeg forventer at folk flest er intelligente nok til å forstå det. Selvfølgelig bestreber jeg å unngå generaliseringer, men samtidig kan jeg ikke styre hvordan leseren tolker det jeg skriver. Dessverre har jeg erfart at det finnes lesere i det ganske land som leser inn det de selv ønsker, så å si uavhengig av hva som står i en tekst. Men vi kan ikke la folks leseferdigheter styre kritikken.

Alle disse tre strategiene kan fremstå som argumenter, men er egentlig bare måter å svare på kritikken uten å svare på kritikken. Det er bare måter å stilne kritikken, å la de gjeldende maktstrukturer bestå. Vi som kritiserer, men også mediene som løfter sakene videre, må være oppmerksomme på de nevnte reaksjonsmønstrene fra miljøene som blir kritisert. Vi kan nemlig ikke akseptere noen av de nevnte svarene som argumenter, for de er egentlig bare unnvikelsesstrategier.

Hvor er så mennene? Det er symptomatisk at når kvinner fra minoritetsmiljøer kritiserer sine egne, er det dørgende stille, særlig fra menn i de samme miljøene. Vi må forstå at kvinnene kjemper ikke bare for kvinners frihet, men for vår alles frihet. Når vi forholder oss stille aksepterer vi undertrykkelse og urettferdighet. Vi menn burde skamme oss!

Publisert i Aftenposten 18. mai 2016

Merket med , , ,

På tide med vårrengjøring i kristne privatskoler

Tirsdag morgen våknet jeg til at noen hadde delt et bilde på Facebook. Bildet viste et ark delt ut til 12-åringer på Danielsen barne- og ungdomsskole på Sotra. Elevene skulle som en del av religionsundervisningen lære om Jesus og Muhammed. Likheter og forskjeller ble formidlet i form av påstander som «Muhammed spredde Islam med krig, mens Jesus vendte det andre kinnet til og døde for våre synder» og «Jesus ba for fiendene sine. Muhammed fordømte dem og oppfordret etterfølgerne til å være harde mot dem og drepe dem».

Dette er bare to av en rekke påstander strukturert etter samme mønster. Det gjennomgående budskapet er, indirekte vel og merke, at Jesus var bra, Muhammed var ikke bra. I løpet av dagen ble saken omtalt på nettsidene til flere medier, deriblant VG.

Bakgrunn: – Muhammed helbredet ingen. Jesus helbredet mange

Vanligvis handler saker av denne typen om muslimske privatskoler. Vi blir skremte av ekstreme, reaksjonære og til dels autoritære holdninger enkelte muslimer gir uttrykk for. Men vi tenker aldri over hva som foregår i kristne miljøer, på kristne privatskoler rundt omkring i landet. Det er kanskje på tide med en vårrengjøring i kristne privatskoler, for vet vi egentlig hva elevene lærer på kristne privatskoler? Vet vi hva som formidles om andre religioner? Vet vi hvilke verdier og holdninger som formidles til barn?

Eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole er kanskje bare toppen av isfjellet. Riktignok beklager rektoren på skolen, men han beklager bare hvis noen har blitt provosert. I tillegg skal han følge opp undervisningen i den aktuelle klassen, men hva betyr nå egentlig det? Skal norske skolemyndigheter og utdanningsdirektorat slå seg til ro med at rektor følger det opp? Og hvor er Fremskrittspartiet nå, de som alltid er mot muslimske privatskoler uansett hva?

I frykten for parallellsamfunn bestående av muslimer eller innvandrere, glemmer man kanskje at vi muligens har noen kristne parallellsamfunn i dette landet også. Som sagt er eksempelet fra Danielsen barne- og ungdomsskole kanskje bare toppen av isfjellet. Jeg har selv besøkt noen kristne skoler, og mange av dem er gode, men det finnes også de som representerer en konservativ og reaksjonær kristendom som sår frykt og skam i unge sinn.

Norske skolemyndigheter må på banen, ikke bare i denne saken, men i privatskolesektoren generelt, og de religiøse privatskolene spesielt, og undersøke om undervisningen elevene får, er i tråd med de statlige læreplanene.

På lang sikt bør en også stille seg det prinsipielle spørsmålet; hvorfor skal vi ha religiøse skoler i det hele tatt, og hvorfor skal vi subsidiere dem? Slik jeg ser det, er det ingen rett å gå på en skole som er fundert på en religion. Især etter at kristendommen ikke lenger er statsreligion, og statskirken er avviklet, er det ingen grunn til at en sekulær stat skal subsidiere religiøse skoler. Ønsker foreldre at barna skal lære om kristendommen, utover det som står i læreplanen i religionsfaget, får de sende dem på søndagsskole.

Publisert  i VG 3. mai 2016

Glitrende kjærlighetshistorie

Gine Cornelia Pedersen er en av de unge lovende i norsk litteratur. Kjærlighetshistorie er hennes andre bok, utgitt i 2015.

Kjærlighetshistorie av Gine Cornelia Pedersen.

Kjærlighetshistorie av Gine Cornelia Pedersen.

Romanen åpner med en monolog fra Solveig:

detta er ikke noe epos
det er ikke den uendelige, udødelige visa
det er kalde føtter på kjøkkengolvet og du
som drar trusa mi til sia og tar meg sjøl om
jeg er tørr
og liker meg sjøl om jeg er guttektig
noen ganger
du skraper kinna mine røde

Monologen til Solveig fortsetter, men vi kan gå videre til neste side hvor vi finner en monolog fra Peer Pedro:

dette er et epos
moren min døde
men du ser meg inn i øynene, graver, og
krever allikevel
du er ofte et nek
en deilig babe
og en smart dame
samtidig et nek

Allerede i starten kommer det tydelig frem at Solveig og Peer Pedro ser ulikt på tilværelsen. Peer Pedre kaller det et epos, et ord brukt om de store fortellingene, om de store mennene, om krigerne og kongene, mens Solveig sier at det ikke er noe epos. Etter hvert blir det tydelig at det ikke er noe epos, men hverdag, hverdag og atter hverdag med småbarn, sorg, lengsel og venting.

Gine Cornelia Pedersen. Foto: Pernille Marie Walvik, forlaget Oktober.

Gine Cornelia Pedersen. Foto: Pernille Marie Walvik, forlaget Oktober.

Den som kjenner sin Ibsen oppdager raskt at Kjærlighetshistorie er Ibsens Peer Gynt men av Gine Cornelia Pedersen. Hos Ibsen er Solveig nesten en bikarakter å regne. Hun tar plass, men samtidig ikke, og de gangene man får høre om Solveig hos Ibsen er når hun venter på Peer Gynt. Hos Gine Cornelia Pedersen får Solveig mye mer plass, og hun får en stemme, en stemme som runger, skriker, forbanner. En stemme som tar plass, krever plass, krever sin rett og lar ingenting komme i veien for å fortelle mannen hva hun synes om hans egoisme.

Kjærlighetshistorie er en lek med Ibsens Peer Gynt, en tydelig referanse til en av de mest kjente litterære verk i Norge, og kanskje også verden. Å skrive Kjærlighetshistorie er derfor et dristig prosjekt, men Gine Cornelia Pedersen klarer det stort sett veldig godt. Styrken i romanen er språket som suger leseren inn i teksten, og holder en der. Det er vanskelig å rive seg løs fra teksten når man først er inne i den. Det er noen svakheter i fortellingen, men totalt sett er inntrykket svært godt, og jeg gleder meg til å lese mer fra Pedersen.

Som en kuriositet kan jeg jo nevne at Gine Cornelia Pedersen er den andre forfatteren jeg har lest i det siste som er født i 1986. Den forrige var Linn Strømsborg som skrev en god roman kalt Furuset.

Hvorfor leser vi?

Spørsmålet er verken nytt eller originalt. På Google gir det 8,5 millioner treff. Så hvor skal man begynne?

Å lese er å skape mening ut av det meningsløse. Det er å skape mening ut av enkeltbokstaver som i en bestemt kombinasjon gir et bestemt ord som representerer virkeligheten. Å lese er det du gjør akkurat nå. Det er å gi hver bokstav, hver lyd og hvert ord mening, og satt sammen i en setning, større mening enn hvert enkelt ord alene, hver enkle bokstav alene. Det tenderer til noe mekanisk, men er likevel langt fra å være noe mekanisk. Det er kanskje nærmere poesi, eller maleriet som skapes ut fra kunstnerens fantasi. Noe konkret, men samtidig noe abstrakt. Noe håndgripelig, men samtidig noe ufattelig. Det er både og. Men med fare for å gå seg bort i en filosofisk tankerekke, går vi heller videre med spørsmålet; hvorfor leser vi?

Fordi vi kan, vil kanskje noen si. I dag eksisterer ingenting hvis det ikke står skrevet. I så fall fantes det en tid da ingenting eksisterte. Ikke umulig at ikke-religiøse mennesker også har slike forestillinger. Men den gangen fantes ordet, kanskje til og med var mye sterkere enn i dag. Den gangen man satt rundt bålet under åpen himmel. Eller rundt ildplassen midt i huset, og så røyken stige til værs, ut gjennom hullet i taket. Den gang da ordtaket «å ha ordet i sin makt» faktisk betydde at man hadde makt hvis man eide ordet, språket. Den gangen hadde man ikke mye å lese, om noe i det hele tatt, men historien fantes, og den fanget, engasjerte, formidlet og alt det vi forbinder med å lese i dag.

Barn leser eventyr, de som en gang ble fortalt muntlig, rundt et bål kanskje, for å bli underholdt. Også før teksten ble skrevet ned, samlet stor og liten seg for å høre om heltene, om trollene, om raringene og alt det vidunderlige og fantastiske som kunne skje. Men det var, og er, også læring i det. Det er en moral, en norm, som formidles. Det er samfunnsoppbyggende, det er samfunnsopprettholdende, det er kontinuitetsskapende og alle de andre ting som er bra, positivt, attråverdig. Men er det derfor vi skal lese?

Har litteraturen som oppgave å oppdra, å opprettholde, å bevare, ja nesten oppbevare det som er og bør være? Det kan ligge noe i det. Det er kanskje ikke så dumt at litteraturen har en slik rolle, men samtidig kan det være drepende hvis litteraturen bare er slik. Hvis litteraturen bare er talerør for det moralsk opphøyde og det gode. Hadde ikke det bare blitt kjedelig? Men det er også ganske trygt.

Vi vil gjerne ha det trygt, vanemennesker som vi er. Vi vil gjerne ha de samme historiene, eller i hvert fall de samme rammene. Vi vil at det gode skal seire til slutt, at helten skal overkomme alle hindringer, vinne prinsessen og halve kongeriket. Det er den ene historien som fortelles, igjen og igjen og igjen. Hollywood har laget, og fremdeles lager, utallige versjoner av den samme filmen. Forfatterne har skrevet og skriver utallige versjoner av den samme fortellingen. Og vi leser. Mer enn gjerne.

Da Per Bang, mangeårig spaltist i Dagens Næringsliv med «På nattbordet» ga seg i 2006, som 85-åring vel og merke, fikk han spørsmålet «hvorfor bør man lese?». Bang svarte at han tror man blir mer menneske av å lese (Gudmundsdottir & Børja, 2006). Nå skal ikke jeg ta en lang utgreiing om hva som skiller menneskene fra dyrene, for det er mangt, men hvis vi legger Descartes «cogito, ergo sum», jeg tenker, derfor er jeg, kan vi si at litteraturen, det å lese bøker, gjør oss til mennesker fordi lesningen forer tenkningen. Men i det jeg skriver dette slår det meg at man like gjerne kan si at tenkningen forer skrivingen, og for at man skal lese må noen ha skrevet, for først da vil lesingen fore tenkningen. Da kan man lure på hva som kommer først, og jeg skal være ærlig og si at jeg ikke har noen svar å komme med.

Men det å lese kan gjøre oss til mer mennesker, og kanskje til og med bedre mennesker, fordi det forer evnen til å forestille, å leve seg inn i andres tanker og følelser, til å forstå, lære, og ikke minst, kanskje gjøre oss mer empatiske.

De aller fleste leser nok for å bli underholdt. Det er et stort og viktig behov å bli underholdt, sa Atle Kittang, Professor i litteraturvitenskap, til Marta Norheim (Ree, 2001). Noe som kan stemme, i hvert fall for de aller fleste jeg har snakket med. Folk flest som det også heter. Vi, nordmenn altså, er et lesende folk. Det er i hvert fall det jeg har inntrykk av. Kanskje det sier mest om min omgangskrets, men jeg framsetter påstanden likevel. Vi leser aviser, blader, magasiner, tidsskrifter og selvfølgelig bøker. Hvis man inkluderer alle nevnte publikasjoner blir det veldig mye tekst i forhold til innbyggertallet i dette kalde, lille landet i provinsielle Europa.

Og fortsatt like langt fra et svar på spørsmålet, hvorfor leser vi, vender jeg meg til andre. Raus som jeg er, eller med selvinnsikt nok til å forstå at andre helt sikkert har tenkt ut lurere svar enn det jeg klarer å komme med, sender jeg en melding til litteraturkritiker i NRK, Anne Cathrine Straume, og spør om hun kan si noe om hvorfor vi leser. Noen dager senere får jeg følgende melding på Facebook (som visstnok er blitt den viktigste kommunikasjonskanalen i våre dager):

Anne Cathrine Straume. Foto: NRK

Anne Cathrine Straume. Foto: NRK

Hei igjen, her kommer noen (kanskje ikke så originale, men dog) tanker om hvorfor vi skal lese: Nysgjerrighet er kanskje den egenskapen som i størst grad har bidratt til å bringe menneskeheten fremover. Nysgjerrighet og evnen til å kommunisere – også gjennom skrift. Er det en grunn til at vi leser, tenker jeg, så er det fordi vi er nysgjerrige. Vi kan lese for å få bekreftelse, gjenkjennelse, få trøst, vi kan lese for å bli provosert, sjokkert, eller rett og slett få innblikk i andre menneskers liv og tankesett. Det kan lett bli svulstig, når man skal snakke om lesingens velsignelse. Mange av oss leser jo først og fremst for å bli underholdt. Jeg tror likevel at litteratur kan flytte fjell. Kanskje ikke én bok, kanskje ikke akkurat én forfatter. Men ved å lese utvider vi, litt etter litt, vår egen horisont. Bøker gir en erkjennelse av at verden er stor og mangfoldig. Den som leser, utvikler seg som tenkende og (med)følende menneske. Den som leser, oppdager at språk er makt. Den som leser, erkjenner at vi alle er deler av et større samfunn, der det handler like mye om oss som om meg.

Det synes med andre ord at litteraturkritiker Straume og jeg er i stor grad enige om hvorfor vi leser. Mot slutten i sitt svar kommer Straume inn på det vi kan kalle danningsaspektet ved lesningen, og som norsklærer i videregående skole er jeg programforpliktet til å være en varm tilhenger av dannelsesperspektivet i både liv og lære. Jeg kan kalle det dannelse, Per Bang kaller det å bli mer menneske. I bunn og grunn handler det om det samme. Men det er litt kjedelig at alle er enige. Nesten litt besteborgerlig.

Så jeg sender det samme spørsmålet, hvorfor skal vi lese, til en jeg tror vil utfordre meg litt. Kristina Leganger Iversen, forfatter og litteraturviter, svarer til forventningene og sender tilbake følgende melding:

Kristina Leganger Iversen

Kristina Leganger Iversen

Eg veit ikkje om eg vil svare på om vi skal lese, det er så mykje som skal og bør og må i samfunnet vårt allereie. Og eg trur det seier noko om litteraturens posisjon, det er då ingen som spør om vi skal sjå film eller tv-serier eller høyre på musikk – for det gjer folk uansett. Litteraturen har ein underleg posisjon, storparten av han iallfall, ettersom han ikkje tener noko særleg pengar for nokon. Han finst fordi folk vil skrive og lese, kanskje føler mange at dei må, men det er eit må som kjem innanfrå og ikkje utanfrå. Sånn håper eg det held fram å vere, at det rommet finst, der alt det som følest viktig eller gøy for ein sjølv får eksistere, der litteraturen som eit rom for utforsking av både personlege historier, form, språk og samfunnskritikk får eksistere, blir utforska og sett og løfta fram. Eg trur på det som skjer i litteraturen, det gir meg glede og får meg til å føle meg som ein del av verda som ikkje er ferdig laga endå, men som er i endring. Derfor deltar eg, derfor les eg og skriv eg. Og eg vil gjerne invitere så mange andre eg kan med. Om dei vil, har lyst. Men ikkje fordi dei skal.

Mens jeg leser svaret fra Leganger går det plutselig opp for meg at jeg ikke hører på musikk. Eller i hver fall svært sjeldent. Men det er heller ingen som maser på meg om at jeg må høre på musikk, det er ingen som setter i gang lytteaksjoner, eller deler ut gratis musikk for å skape mer lyttelyst. Hvorfor ikke det? Jeg er jo ikke direkte ulykkelig av den grunn, og det er heller ikke slik at jeg savner å høre på musikk i det daglige. Andre har det muligens på samme måte med lesing. Men likevel mener vi at alle bør lese, at det er viktig, at vi må ha leselystkampanjer, få ungdommen til å lese, få de voksne til å lese, få de gamle til å lese, få alle til å lese.

Kanskje man bare skal la leselysten komme av seg selv, innenfra? La lesingen være drevet av en indre motivasjon, eller sagt med Ibsen (selvsagt må man sitere ham) Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp.

 

Kilder
Gudmundsdottir, T., & Børja, M. (2006, november 30). «Hvorfor man bør lese bøker? Jeg tror man blir mer menneske» – Litteratur – Dagbladet.no. Hentet 3. november 2015, fra http://www.dagbladet.no/kultur/2006/11/29/484483.html

Ree, A. (2001, mars 20). Den beste kunsten er farlig. Hentet 3. november 2015, fra http://www.nrk.no/kultur/den-beste-kunsten-er-farlig-1.542594

Merket med , , ,