Historie om et ekteskap – eller om en mann

Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen er nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2016. Det i seg selv, kan være, og er, et kvalitetsstempel. Litteraturkritikere har også vært begeistret, så når jeg går i gang med å lese boken har jeg mulignes ekstra høye forventninger.

Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Omslag fra Aschehoug sine nettsider.

Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Omslag fra Aschehoug sine nettsider.

Når det er sagt, leverer Gulliksen en særdeles god roman. Men, jeg er ikke begeistret fra perm til perm. Lenge var jeg ikke helt sikker på om jeg likte boken eller ikke, og det er en stund siden sist en roman har gitt meg den type motstand.

Historie om et ekteskap åpner med at en mann og en kvinne snakker sammen. Han vil at hun skal fortelle hva som skjedde mellom dem. Hun kan ikke, så han forteller det i steden. Det første en kan merke seg er tittelen. Historie om et ekteskap. Ikke historien i bestemt form, men historie, som om det er et hvilket som helst ekteskap, mellom hvem som helst, nesten som en slags generalisering. Men det er det jo ikke. Allerede med tittelen gir romanen motstand, for når jeg har snakket om boken til folk jeg kjenner, har jeg nesten alltid omtalt boken som Historien om et ekteskap, for så å rette meg selv og si Historie om et ekteskap. Det er som om den ubestemte formen er så unaturlig, at man ubevisst endrer den til bestemt form, for så å måtte rette seg selv og si tittelen slik den egentlig er. Slik kan man også lese romanen, hvor jeg-personen erindrer og forteller hva som skjedde mellom ham og hans kone, kanskje for å se og forstå noe han ikke så eller forstod den gang. Fordi han i ettertid kanskje kan forstå hvordan det egentlig var.

Det neste som gir motstand er synsvinkelen. Historie om et ekteskap er en førstepersonsfortelling, altså en jeg-fortelling. Denne fortellerposisjonen er som kjent upålitelig. I Gulliksens roman blir jeg-personen enda mer upålitelig enn det som er vanlig for jeg-fortellere, fordi han lar jeg-personen fortelle fra sin ekskones perspektiv. Jeg-fortelleren glir over til en tredjepersonsforteller, og tilbake igjen, og disse skiftene er så elegante og sømløse, at man som leser blir sittende og lure på om alt virkelig har skjedd (virkelig innen fortellingens univers). Man blir rett og slett usikker på, selv innen fortellingens univers, om det han forteller har skjedd, eller om det bare er noe han tror har skjedd.

Det tredje som kanskje gir motstand, er kjønnsperspektivet. Det er ikke et uttalt kjønnsperspektiv, men flere steder i romanen sier jeg-personen at han ikke vil gjøre det som er typisk, forstått som i den typiske mannsrollen. Kjønnsrollene er også i stor grad snudd, hvor mannen er hjemme, mest fordi han er forfatter og skriver på hjemmekontoret. Men han styrer også med ungene, de få gangene ungene faktisk er nevnt i romanen, og har middagen klar når kona kommer hjem fra jobb. Hun på sin side har en relativ høy stilling, er mye på farten, både i jobbsammenheng og på fritiden. Det er hun som er ute og løper, eller går på ski i marka før alle andre, noe man typisk forbinder med menn i 40-årsalderen. Jeg har fått høre at kjønnstematikken går igjen i bøkene til Gulliksen, men i og med at Historie om et ekteskap er det første jeg leser av ham, vet jeg ingenting om det. Men hvis de tidligere bøkene hans er like gode, og samtidig utfrodrende, som denne, skal jeg nok stifte et nærmere bekjentskap med Gulliksens forfatterskap.

Advertisements
Merket med , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: