Monthly Archives: april 2016

Historie om et ekteskap – eller om en mann

Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen er nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2016. Det i seg selv, kan være, og er, et kvalitetsstempel. Litteraturkritikere har også vært begeistret, så når jeg går i gang med å lese boken har jeg mulignes ekstra høye forventninger.

Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Omslag fra Aschehoug sine nettsider.

Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Omslag fra Aschehoug sine nettsider.

Når det er sagt, leverer Gulliksen en særdeles god roman. Men, jeg er ikke begeistret fra perm til perm. Lenge var jeg ikke helt sikker på om jeg likte boken eller ikke, og det er en stund siden sist en roman har gitt meg den type motstand.

Historie om et ekteskap åpner med at en mann og en kvinne snakker sammen. Han vil at hun skal fortelle hva som skjedde mellom dem. Hun kan ikke, så han forteller det i steden. Det første en kan merke seg er tittelen. Historie om et ekteskap. Ikke historien i bestemt form, men historie, som om det er et hvilket som helst ekteskap, mellom hvem som helst, nesten som en slags generalisering. Men det er det jo ikke. Allerede med tittelen gir romanen motstand, for når jeg har snakket om boken til folk jeg kjenner, har jeg nesten alltid omtalt boken som Historien om et ekteskap, for så å rette meg selv og si Historie om et ekteskap. Det er som om den ubestemte formen er så unaturlig, at man ubevisst endrer den til bestemt form, for så å måtte rette seg selv og si tittelen slik den egentlig er. Slik kan man også lese romanen, hvor jeg-personen erindrer og forteller hva som skjedde mellom ham og hans kone, kanskje for å se og forstå noe han ikke så eller forstod den gang. Fordi han i ettertid kanskje kan forstå hvordan det egentlig var.

Det neste som gir motstand er synsvinkelen. Historie om et ekteskap er en førstepersonsfortelling, altså en jeg-fortelling. Denne fortellerposisjonen er som kjent upålitelig. I Gulliksens roman blir jeg-personen enda mer upålitelig enn det som er vanlig for jeg-fortellere, fordi han lar jeg-personen fortelle fra sin ekskones perspektiv. Jeg-fortelleren glir over til en tredjepersonsforteller, og tilbake igjen, og disse skiftene er så elegante og sømløse, at man som leser blir sittende og lure på om alt virkelig har skjedd (virkelig innen fortellingens univers). Man blir rett og slett usikker på, selv innen fortellingens univers, om det han forteller har skjedd, eller om det bare er noe han tror har skjedd.

Det tredje som kanskje gir motstand, er kjønnsperspektivet. Det er ikke et uttalt kjønnsperspektiv, men flere steder i romanen sier jeg-personen at han ikke vil gjøre det som er typisk, forstått som i den typiske mannsrollen. Kjønnsrollene er også i stor grad snudd, hvor mannen er hjemme, mest fordi han er forfatter og skriver på hjemmekontoret. Men han styrer også med ungene, de få gangene ungene faktisk er nevnt i romanen, og har middagen klar når kona kommer hjem fra jobb. Hun på sin side har en relativ høy stilling, er mye på farten, både i jobbsammenheng og på fritiden. Det er hun som er ute og løper, eller går på ski i marka før alle andre, noe man typisk forbinder med menn i 40-årsalderen. Jeg har fått høre at kjønnstematikken går igjen i bøkene til Gulliksen, men i og med at Historie om et ekteskap er det første jeg leser av ham, vet jeg ingenting om det. Men hvis de tidligere bøkene hans er like gode, og samtidig utfrodrende, som denne, skal jeg nok stifte et nærmere bekjentskap med Gulliksens forfatterskap.

Merket med , ,

Norsk Islam – å tro og tenke samtidig

Usman Rana har nylig gitt ut boken Norsk Islam – Hvordan elske Norge og Koranen samtidig

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Norsk Islam av Usman Rana. Bokomslag hentet fra Aschehoug sine nettsider.

Usman Rana har i flere år vært en aktiv og synlig samfunnsdebattant i norsk offentlighet som forsvarer av en tradisjonalistisk tolkning av Islam. I boken kaller han seg selv sosialkonservativ, og gjør det klart og tydelig for leseren hvor han står.

I religionsdebatten i Norge har han blitt en mørkemann, blant annet på grunn av en paneldebatt i 2007 hvor Rana ikke ville svare på spørsmålet om han er mot dødsstraff for homofile. Det ble selvfølgelig slått stort opp i norske medier. Jeg var selv til stede på den etter hvert famøse debatten, og stemningen var mildt sagt amper. Men Rana var ikke alene om å ikke ville si hva han mente om dødsstraff for homofile. Det var en annen person, daværende nestleder i Islamsk Råd Norge, og aktiv Ap-politiker, som også nektet å svare på spørsmål om dødsstraff for homofile. Han måtte trekke seg fra verv i Arbeiderpartiet, og forsvant dermed ut av soga, og den norske offentligheten.

Usman Rana gjør det tidlig klart i boken at han ikke er for å reformere islam. Hvis man ønsker å høre etter, så er resonnementet forståelig. Han er for tradisjonalisme i tolkningen av koranen, men sier samtidig at tolkningene må kontekstualiseres. Det innebærer at man går inn for en erkjennelse av at relgionen har et fundamen som er uforanderlig, for eksempel de fem søylene i Islam, samtidig som at det finnes en rekke aspekter i religionen som må tolkes ut i fra konteksten av tid og sted. Det er dette han kaller norsk Islam, en Islam som er tolket i en norsk kontekst, i vår tid. Rana vender tilbake til spørsmålet om homofili. Han har, slik jeg leser ham, kommet et godt stykke på vei i riktig retning siden 2007. Fra å ikke ville svare på spørsmålet om homofili bør straffes med døden, resonnerer han seg frem til at det er en sak mellom den homofile og Allah.

Selv er jeg ikke enig med Rana i alt, men jeg forstår resonnementene hans. Rana fremstår som en reflektert, konservativ ja, men samtidig nytenkende, når han i så stor grad vektlegger at tolkningen av koranen og andre autoritative tekster må kontekstualiseres. Særlig interessant er det også å lese Ranas bok i lys av den senere tids imam-kontrovers. Han skriver om og henter inspirasjon fra religiøse lærde i USA, som behersker arabisk like godt som amerikansk, som kjenner den arabiske eller islamske kulturen like godt som den amerikanske. I utviklingen av en norsk Islam, vil man trenge islamske lærde i Norge som ikke bare har religiøs kompetanse, men også kultur- og språkkompetanse om norsk og vestlig kultur og språk.

Usman Ranas bok kommer i grevens tid, for tiden har vært overmoden for en mer reflektert og ikke minst mer intellektuell debatt om Islam.

Merket med , , , ,

Fantastiske Furuset

Noen ganger blir man så beveget av en bok at man kan sitte på t-banen, med boken oppslått i hendene, og begynne å grine. Nettopp det skjedde med meg da jeg leste Furuset av Linn Strømsborg.

Furuset handler om Eva som nettopp har levert masteroppgaven og skal for alvor begynne på voksenlivet. Men voksenslivet kommer ikke. Bestevenninnen flytter til Paris, og Eva flytter hjem igjen til foreldrene sine på Furuset i Oslo.

Furuset av Linn Strømsborg. Flamme forlag.

Furuset av Linn Strømsborg. Flamme forlag.

Til å begynne med kan Furuset virke som en relativt enkel bok om å vokse oppp og være ungdom, men etter hvert som man kommer inn i bokens univers viser det seg at det ligger lag på lag med tematikk som går over i hverandre. Det handler om å finne seg selv, finne ut hva man vil med livet. Det kan være vanskelig når man er femten, men Strømsborg skildrer på en sår, og samtidig fin, måte at det kan være vel så vanskelig når man er noen og tyve, ferdigstudert og for alvor voksen. Samtidig kan Furuset leses som en oppvekstroman, et delvis nostalgisk blikk tilbake på ungdomslivet, da man var ungdomsskoleelev, da man bare hang et eller annet sted, da man selv var universets sentrum, eller ikke. Furuset kan også leses som en bok om musikk, eller om å høre til, om et sted, identitet, om alt som gjør en til den en er. Den kan også leses som heimstaddiktning, og det gjør Furuset til en unik skildring. Boken kan derfor være et møte mellom det gamle og det nye, hvor bygda er erstattet med drabantbyen, hvor naturen er erstattet med blokker, asfalt og urbanitet. Men i stedet for å være sosialeralistisk kritikk av drabantbyen er Furuset er en hyllest til drabantbyen, og alle de fantastiske folka som kommer derfra.

Furuset av Linn Strømsborg er så bra at jeg for første gang i mitt liv følte et genuint behov for å skrive til forfatteren. Så jeg skrev

Kjære Linn, det er første gang jeg skriver til en forfatter etter å ha lest boken til vedkommende. Jeg leste den ferdig i går, på t-banen, på vei fra Ellingsrudåsen til Tøyen. Jeg er selv født og oppvokst på Furuset, gikk på Gran skole, og vi er nesten like gamle. (Jeg er født i 85). Å lese boken din (Furuset) var nesten som å lese om seg selv. Jeg synes du klarer å fange hvordan det var å være ungdom da vi var ungdom, på Furuset. Eller kanskje det bare er at det handler om Furuset og jeg aldri har lest en bok som handler om det stedet jeg er fra, og menneskene der. Samtidig er det noe allmennt over det. Så satt jeg der på t-banen i går og leste kapittelet som heter: «Furuset Eskilstuna Haugenstua Åmål Holmlia Malmø Høybråten Kalmar Oslo Stockholm». Og nå kommer jeg til hvorfor jeg skriver til deg, for jo lenger ut i kapittelet jeg kom, jo større ble klumpen i halsen, og til slutt satt jeg der på t-banen med tårevåte øyne. Ikke fordi det var trist (jo litt) men fordi jeg aldri hadde trodd at noen kunne skrive så fint om Furuset. Jeg har lest tonnevis av bøker, men aldri opplevd noe sånt. Så ville bare si tusen takk for at du skrev Furuset.

Hvis du ikke har lest Furuset foreløpig, forslår jeg at du gjør det, umiddelbart.

Merket med , , , ,