Kinofilmer i påsken

For noen er påske synonymt med fjell, snø og ski. For andre er påske filmtid. Jeg har sett en god del filmer, så her kommer det litt om noen av filmene jeg har sett de siste ukene (og særlig den siste uken).

 

10 Cloverfield Lane

En ung kvinne våkner lenket fast til veggen i et kjellerrom. Snart viser det seg at en eldre mann har brakt henne dit etter at noen kolliderte med bilen hennes. Etter hvert viser det seg også at de er i et bunker mannen har for å kunne overleve i tilfelle noe forferdelig skulle skje. Nå skal det forferdelige ha skjedd og folk der ute er døde. Men den unge kvinnen tror ikke helt på mannen, og som seere er heller ikke vi fullstendig overbeviste. 10 Cloverfield Lane er en skikkelig bra thriller, en sjeldenhet kan man se. Jeg satt på kanten av setet nesten hele filmen igjennom. Nesten fordi slutten ble rar, fullestendig uventet, og selv i filmens univers urealistisk. Men, til tross for den litt dårlige slutten, absolutt en film man bør få med seg.

 

London has fallen

Londons has fallen er en slags oppfølger til Olympus has fallen (2013). I bunn og grunn er de to filmene helt like. Den britiske statsministeren er død. Alle verdens ledere kommer til London for å delta i begravelsen. Terrorister slår til i stor stil. Filmen er forutsigbar, karakterene arketypiske, plottet er oppbrukt. Riktignok er eksplosjonene store og spesialeffektene ekstravagante, men film som helhet kjedelig. Da vil jeg heller se Die Hard 1-3, hvis jeg vil se en actionfilm.

 

 

Welcome to Norway!

Dette er den beste norske filmen jeg har sett på lenge. Veldig lenge faktisk. Primus har et hotell på fjellet som ikke går så bra. Så han bestemmer seg for å starte asylmottak og tjene seg rik på det. Kan da ikke være så vanskelig, og de jævla utlendingene burde jo være fornøyd med en madrass på gulvet og frossen kneip. Sine holdninger til tross så føler vi med han. Vi har trua på at Primus innerst inne er en kjærlig mann som bryr seg om sine medmennesker. Og vi får etter hvert bekreftet at vi hadde rett. Men veien dit er ikke enkel, og filmen treffer med både humoren og alvoret. Det er sjelden jeg gapskratter av en film, men da jeg så denne lo jeg høyt.

 

Superman V Batman: Dawn of Justice

Det var knyttet store forventninger til denne nye superman-filmen, eller batman-filmen. Men filmen skuffet stort. Det var rett og slett et eneste langt gjesp. Denne filmen kan være et godt eksempel på at spesialeffekter, slåssscener, eksplosjoner og lignende ikke lenger gjør det store inntrykket. I hvert fall ikke når plottet er platt, og filmen egentlig ikke handler om noe som helst. Etter å ha kommet ut av kinosalen tenkte jeg at de 150 minuttene kunne jeg brukt på å lese en bok eller det spennende tidsskriftet jeg tilfeldigvis oppdaget på Narvesen dagen før. Jeg kunne gjort hva som helst annet egentlig.

Ulitterær pining fra Linnéa Myhre

Har du noen gang lest en bok og tenkt; hvordan kunne dette utgis på et kjent og velrennomert forlag? Nettopp det tenkte jeg da jeg leste Evig søndag av Linnéa Myhre.

Evig søndag er en roman om Linnéa Myhre som har et problematisk forhold til mat. Hun spiser svært lite. Hun går til en terapeut, Finn, for å snakke om det, eller noe annet, vi får aldri helt greie på hva de snakker om. Ellers handler romanen om Linnéa. Jeg leser og prøver å se etter noe som kan forklare hvorfor denne romanen bør leses, men klarer ikke å finne noe. Det er kun navlebeskuende selvpining. Noen anmeldere har kalt romanen modig, og at den utfordrer tabuer. Men jeg tror de har lest Evig søndag som noe annet enn roman. Boken har ingen litterær kvalitet. Det er rett og slett bortkasta tid å lese den.

Evig søndag. Bokomslag fra Tiden forlag

Men, som om jeg ikke hadde pint meg selv nok, bestemte jeg meg for å lese Linnéa Myhres andre roman, Kjære. Jeg tenkte å gi henne en sjanse til. Kanskje hadde det blitt bedre. Men det hadde det ikke. Kjære er like dårlig som Evig søndag. Det fortsetter i samme lei.

Det er noen anmeldere som mener at man skal være litt snill med unge, særlig debutanter. Jeg kan forstå at man sier det, men når det ikke finnes noe av litterær kvalitet, i ikke bare en, men to romaner, så må man være ærlig.

 

 

Kjære. Bokomslag fra Tiden forlag

Rosa Prosa – ti år etter

Det er ti år siden Rosa Prosa – Om jenter og kåthet kom ut på Gyldendal forlag. Jeg leste deler av boken da den kom, men nå har jeg lest den på nytt, fra perm til perm. Mest fordi jeg holder på å skrive en tekst (usikker på om det blir en artikkel  eller et essay) om samme tema. Men også fordi det stadig er et aktuelt tema. Kvinners seksualitet altså. Ja, de har en faktisk, tro det eller ei.

Som menn tenker vi kanskje ikke så mye på kvinners lyster og begjær, med unntak av når de tilfredstiller våre egne. Tabloidpressen fortell oss mer enn gjerne hva som skal gjøres hvordan for at sengevalsen skal bli bedre, for alle parter. Men i kulturen, også den vestlige, er det mannen som har lyster, mens kvinnen i stor grad kun er et objekt for mannens lyster.

Rosa Prosa – Om jenter og kåthet

Men ikke i Rosa Prosa. Her forteller kvinnene selv om egne erfaringer og lyster. De forteller, som om det er det mest naturlige i verden, og for å være ærlig så er det jo det. Hvorfor i det hele tatt påpeke at det er det mest naturlige verden. Jeg må innrømme at jeg først tenkte det var spennende å lese, at jeg leste det nesten som erotikk. Til dels kan det kalles erotikk, men etter hvert ble det mye mer. Rosa Prosa er tekster som handler om å bryte ned kjønnsnormene, noe som ble klarere og klarere for meg jo mer jeg leste.  Så selv om boken er ti år gammel, er den fortsatt aktuell, den kan gi folk (les: menn) innsikt de ellers ikke har.

SKAM – tidenes beste norske dramaserie du sikkert ikke har hørt om engang

Promoteringsbilde fra NRK P3

Skam er en dramaserie om fem førsteklassinger på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Om vennskap, intriger, å være en del av gjengen, om å høre til, om å finne seg selv. Men mest av alt er Skam en serie om å være ungdom i dag (i Noge).

På mandag startet sesong 2. Jeg har nylig sett sesong 1, og er ovebegeistra. Det er svært sjeldent at jeg lar meg rive fullstendig med av en norsk dramaserie. Jeg vil gå så langt som å påstå at Skam er den beste norske dramaserien gjennom tidene. Den har slått an blant ungdom, og vi voksne har nesten ikke hørt et ord om det. Det er ungdomskultur slik ungdomskultur skal være. Serien har ikke blitt markedsført, ikke blitt reklamert for på tv, i aviser eller andre medier, men blir oppdaget av ungdom gjennom andre ungdom, og får fortsatt nye seere.

Så, hvis du ikke har sett serien anbefaler jeg at du går inn på http://skam.p3.no/ og tar en titt. Hele  sesong 1 finner du på NRK sine nettsider.

Sammenlignet med Skam fremstår Unge lovende og Mammon som amatørteater.