Monthly Archives: februar 2016

Innvandrerromaner eller bare romaner

Det skal visst være helt spesielle bøker, innvandrerromanene, siden mange stadig er på jakt etter dem. Stemmene, som de sier. Menneskene med innvandrerbakgrunn som kan fortelle historier ingen andre kan, og som på død og liv skal løftes frem, skrives, trykkes og ikke minst selges, til folket.

Men hva er egentlig en innvandrerroman? Er det en roman skrevet av en innvandrer om innvandrere? Eller holder det at forfatteren er innvandrer, uavhengig av hva hen skriver om? Holder det hvis romanen handler om innvandrere, selv om den er skrevet av en som selv ikke er innvandrer? Videre kan man også spørre hvem man ser på som innvandrer. Første- andre- eller kanskje tredjegenerasjonsinnvandrer? Er man egentlig innvandrer da? Jeg tror ikke folk tenker på en hvit britisk innvandrerfamilie bosatt på Oslo vest, når de hører ordet innvandrerroman. Tankene går vel snarere til Grønland eller Groruddalen et sted. Til innvandrere fra Afrika eller Asia. Til tvangsekteskap, voldelige fedre, kuede mødre, gangstergutter og jenter i hijab, også de undertrykte og kuede.

Her definerer jeg innvandrerroman som en roman skrevet av en innvandrer (eller etterkommer av en innvandrer) og som handler om innvandrere. Tre eksempler på slike romaner er Desiland (2010) av Mala Wang Naveen, Oslostaner (2011) av Noman Mobashir og Pakkis (1986) av Khalid Hussain.

Vi kan begynne med den eldste, Pakkis av Khalid Hussain. Det er en relativ kort og lettlest roman om en ung gutt med pakistansk bakgrunn. Oppbyggingen er enkel, og plottet er bygget opp rundt 15 år gamle Sajjads identitetskrise, eller søken etter å finne ut hvem eller hva han er. Norsk eller pakistaner.

Bokomslag: Pakkis av Khalid Hussain

Bokomslag: Pakkis av Khalid Hussain

Pakkis er en ganske snill bok. Hussain roter seg ikke bort i klisjeene om den rotløse innvandrerungdommen som havner i et kriminelt miljø. I stedet finner han en venn i ei nabojente, slik at han kan få utløp for sine tanker og følelser. Pakkis kan like godt kalles en oppvekstroman. Men den blir plassert i båsen innvandrerroman. Kanskje først og fremst fordi den kom ganske tidlig. I 1986 var det veldig få stemmer fra innsiden av innvandrermiljøene. For å illustrere hvor lenge siden det er boken ble publisert første gang, var jeg kun ett år gammel i 1986. Pakkis fyller altså 30 år i 2016, og leses fortsatt av ungdom. Selv om boken er enkel formidler den budskapet veldig klart og tydelig.

Den andre, Oslostaner av Noman Mubashir er en eneste lang klisje. Momi og Rumi er bestekompiser og driver Oslos hotteste utested. Momi viser seg frem som den store helten når han redder Rubina da hun mister hijaben en dag. Han beskriver henne som overjordisk vakker, og faller pladask for henne innimellom alle klisjeene og blødmene fra forfatterens side. Momi blir etter hvert dratt inn i en religiøs fundamentalisme, men boken er så dårlig gjennomført at det fremstår som en parodi. Da ville jeg heller ha lest novellen My son the Fanatic av britiske Hanif Kureishi, eventuelt sett filmen med sammen navn. Filmen avviker litt fra novellen, men budskapet og tematikken er den samme.

Bokomslag: Oslostaner av Noman Mubashir

Bokomslag: Oslostaner av Noman Mubashir

Så var det den tredje, og etter min mening den beste av de tre bøkene nevnt her, Desiland. Mala Wang Naveen er til daglig journalist i Aftenposten, og så vidt jeg vet er Desiland hennes eneste skjønnlitterære verk.

Desiland er fortellingen om fire mennesker som alle på sitt vis prøver å finne meningen med tilværelsen. Fire mennesker som bryter ut av sine liv, bryter ut av de forventninger som stilles til dem fra andre, og gjør hver sin reise. Desiland er en moderne dannelsesroman som tilfeldigvis handler om en familie med indisk opprinnelse.

Bharati og Shyam er til å begynne med typiske desi-foreldre (desi er en person fra det indiske subkontinent, som regel India eller Pakistan). Bharati er oppgitt over sønnen Suraj som ikke vil gifte seg, og datteren Mita som har droppet ut fra universitetet og har ingen retning i livet. Bharati er opptatt av hva de indiske venninnene vil si. Shyam er som fedre flest i pakistanske og indiske såpeserier, nesten en kulisse i bakgrunnen. Men det meste snus på hodet etter hvert. Shyam begynner å oversette gamle sanger fra Raj Kapoor sine filmer, Bharati kommer i klinsj med desivenninnene sine, Suraj er i India for å slå seg opp som forretningsmann, men etter en nær døden-opplevelse begynner andre store spørsmål å oppta ham. Mita vil lage film, men aner ikke om hva, og dessuten forelsker hun seg i en type foreldrene aldri vil akseptere. Kort sagt, det skjer mye i Desiland.

Bokomslag: Desiland av Mala Wang Naveen

Bokomslag: Desiland av Mala Wang Naveen

Som lesere følger vi Bharati, Shyam, Mita og Suraj parallellt, og et spenningsoppbyggende element er at vi som lesere hele tiden vet mer enn karakterene, og lurer på når alt vil komme for en dag. Det er spennende nesten helt til slutt, men avslutningen blir etter min mening litt dvask. Alt som er bygget opp blir løst litt for lett.

Men, den litt svake avslutning til tross, er boken gjennomført godt, både i oppbyggingen av karakterene og språket. I deler av boken har særlig Mita en ironisk distanse til det å være typisk desi, som lett kunne ha blitt klisjé, men er smart nok til at det ikke faller gjennom.

Hvis jeg skulle velge én av de tre som er nevnt her, ville jeg ha valgt Desiland. Den har litterær kvalitet, mens de to andre er klisjeer på hver sin måte. Pakkis var ikke en klisjé i 1986, men i 2016 har den blitt det. Den gir et veldig forenklet bilde av hva det vil si å være flerkulturell, mens Desiland gir et mer komplekst bilde som nok også ligger nærmere virkeligheten.

Pakkis og Oslostaner er typiske innvandrerromaner. Desiland er en skikkelig god roman.