Karakterdanning

Vi bør ha en skole som er mer opptatt av karakterdanning enn karaktersetting.

Politikerne er godt i gang med å gjøre læreren til en pliktoppfyllende og resultatleverende byråkrat (helst i et diagram). Det er i løpet av de siste tiåra innført ulike typer standardtester for å måle kompetansenivået til elevene – et resultat av det såkalte PISA-sjokket etter at Norge for første gang deltok i undersøkelsen i år 2000.

Noen folkevalgte er mer ivrige enn andre, og det resulterer i at noen kommuner og fylker er mer ivrige enn andre når det gjelder kartlegging og testing. Femten år etter PISA-sjokket måler skolene så å si alt som kan telles og plasseres i et kolonneskjema. Det betyr selvsagt at skolene bruker mer tid til å gjennomføre ulike målinger.

Spørsmålet er; kan vi måle oss til en god skole? Kan vi få bedre undervisning ved å stirre på kolonneskjemaer?

Gudmund Hernes, utdanningsminister på 1990-tallet, klarte å gjøre seg upopulær da han innførte læreplanen som ble kalt reform 94, men hans generelle del til lærerplanen har blitt videreført, av flere gode grunne, på tross av at læreplanene har blitt endret flere ganger de siste 20 åra.

I Generell del av læreplanen, som altså er en del av dagens gjeldende læreplan for alle elever i grunnskolen og videregående skole, sies det en god del om overordnede verdimessige mål for opplæringen.

I innledningen slås det fast at målet er å ruste barn og unge til å møte oppgaver og utfordringer i livet, at opplæringen skal gi kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og overskudd og vilje til å hjelpe andre.

Videre i Generell del av læreplanen er det brukt ord som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndanna, samarbeidende og miljøbevisste i underoverskriftene. Det gir en viss pekepinn om hvilke verdier og holdninger som trekkes fram som viktige.

Helt til slutt, under overskriften Det integrerte mennesket presenteres en del motstridende formål opplæringen har. For eksempel å utvikle selvstendige og uavhengige personligheter, og samtidig utvikle evne til samarbeid. Eller å skape respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon, men også øve opp kritisk sans til å gå løs på innarbeidet tenkning, forestillinger og ordninger. Opplæringen skal balansere ulike formål og gjøre usikre, men søkende, unge til dugelige voksne som kan ta ansvar for seg selv, sine medmennesker og det samfunnet de lever i.

Men Generell del av læreplanen synes å være glemt av de folkevalgte, av utdanningsbyråkratene og alle andre som mener noe om norsk skole. Vi er så opphengt i hvordan Norge gjør det i internasjonale undersøkelser, at det virker som vi har glemt hva formålet med opplæringen egentlig er.

Gjennom å innføre et regime hvor læreren og skolen er fratatt enhver autoritet, har norsk skolepolitikk vært å strømlinjeforme skolene til å bli fabrikker som produserer best mulig resultater på ulike internasjonale og nasjonale tester. Og resultatene måles blant annet gjennom karakterer.

Hvor god skolen, rektoren og læreren er blir målt gjennom antall elever som gjennomfører og består, antall elever som ikke får nedsatt i orden og atferd, eller hvor mye bedre karakterene har blitt fra elevene startet på skolen til de gikk ut av skolen.

Men politikere og byråkrater som bare er opptatt av tall, evner ikke å forstå at for eksempel karakteren fire på Vg1 er ikke det samme som karakteren fire på Vg3. Selv om karakteren er uforandret, har kravene for å få karakteren endret seg. Selv om det ikke synes i en tallmatrise, har eleven faktisk lært noe.

Hvor god skolen er, blir også målt gjennom hvor godt læreren gjør det på undervisningsevalueringen elevene gjennomfører, eller på elevundersøkelsen som gjennomføres en gang i året. Etter hvert vil kanskje en god skole måles etter hvor mange lærere som har en mastergrad, det synes å gå i den retningen. Vi har, kanskje i tråd med tidsånden, blitt så opphengt av innpakningen, at vi nærmest glemmer innholdet.

Det er bra at så mange som mulig fullfører videregående skole. Det er også bra at færrest mulig får nedsatt i orden og atferd. Men det er ikke bra hva ungdommene indirekte lærer når de er en del av et klientsystem med mange rettigheter og få plikter.

Alle foreldre vil kunne huske at barnet deres maste om et eller annet, eller gjorde noe han eller hun ikke fikk lov til. Barnet fortsatte å mase eller gjøre det samme, og du som forelder måtte si nei eller irettesette ørten ganger. Hvis du til slutt ga etter ville barnet ditt ha lært at hvis han eller hun maste lenge nok så ville det få lov.

En slik ettergivenhet er satt i system i norsk skole anno 2015. Fordi myndighetene er så opptatt av tall, vil man i slutten av hvert skoleår finne lærere som gjør alt for å hanke inn elever slik at de kan få vist sin kompetanse i faget og få en vurdering i karakterform.

Ofte er det de samme elevene som har mye fravær gjennom skoleåret, men det får heller ingen konsekvenser fordi de alltid får en ny sjanse. Det siste, fravær, skal det gjøres noe med nå og vi vil etter hvert få fraværsgrenser. Tiden får vise hva det fører til.

Mange lærere opplever at elever uteblir fra vurderingssituasjoner. Noen på grunn av reelle og godkjente årsaker, andre for å kjøpe seg mer tid til å øve.

Skolen skal gi elevene muligheten til å vise sin kompetanse, men spørsmålet er hvor mange muligheter eleven skal få? Mange steder overlates dette til læreren, noe som etter min mening er et uttrykk for feighet fra høyere hold, en vegring mot å lede. Det er en vegring mot å stille krav til elever, muligens fordi de har fått alle rettigheter en klient skal ha. Resultatet til slutt blir ofte at eleven får en ny mulighet, så en til, og kanskje enda en. Hva tror du eleven da har lært?

Norsk skole trenger en fokusendring. Vi må skifte fokus fra tall og statistikk til innhold og det prinsipielle verdigrunnlaget som vi blant annet finner i Generell del av læreplanen. Vi må rett og slett børste støv av noen gamle tanker om hva opplæringen skal gi elevene av kunnskaper og ballast.

For å sitere Generell del av læreplanen: Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet.

Opplæringens mål er å bygge karakter, i dag bruker vi all vår tid på å gi karakterer.

 

Publisert i Dagbladet 26. oktober 2015

Advertisements
Merket med ,

2 thoughts on “Karakterdanning

  1. Marirosa Seu Stokkmo sier:

    Kan jeg henge den på veggen? Takk, du er som alltid klar og sier det mange av oss tenker, men ikke klarer å uttrykke like bra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: