Monthly Archives: oktober 2015

Karakterdanning

Vi bør ha en skole som er mer opptatt av karakterdanning enn karaktersetting.

Politikerne er godt i gang med å gjøre læreren til en pliktoppfyllende og resultatleverende byråkrat (helst i et diagram). Det er i løpet av de siste tiåra innført ulike typer standardtester for å måle kompetansenivået til elevene – et resultat av det såkalte PISA-sjokket etter at Norge for første gang deltok i undersøkelsen i år 2000.

Noen folkevalgte er mer ivrige enn andre, og det resulterer i at noen kommuner og fylker er mer ivrige enn andre når det gjelder kartlegging og testing. Femten år etter PISA-sjokket måler skolene så å si alt som kan telles og plasseres i et kolonneskjema. Det betyr selvsagt at skolene bruker mer tid til å gjennomføre ulike målinger.

Spørsmålet er; kan vi måle oss til en god skole? Kan vi få bedre undervisning ved å stirre på kolonneskjemaer?

Gudmund Hernes, utdanningsminister på 1990-tallet, klarte å gjøre seg upopulær da han innførte læreplanen som ble kalt reform 94, men hans generelle del til lærerplanen har blitt videreført, av flere gode grunne, på tross av at læreplanene har blitt endret flere ganger de siste 20 åra.

I Generell del av læreplanen, som altså er en del av dagens gjeldende læreplan for alle elever i grunnskolen og videregående skole, sies det en god del om overordnede verdimessige mål for opplæringen.

I innledningen slås det fast at målet er å ruste barn og unge til å møte oppgaver og utfordringer i livet, at opplæringen skal gi kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og overskudd og vilje til å hjelpe andre.

Videre i Generell del av læreplanen er det brukt ord som meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndanna, samarbeidende og miljøbevisste i underoverskriftene. Det gir en viss pekepinn om hvilke verdier og holdninger som trekkes fram som viktige.

Helt til slutt, under overskriften Det integrerte mennesket presenteres en del motstridende formål opplæringen har. For eksempel å utvikle selvstendige og uavhengige personligheter, og samtidig utvikle evne til samarbeid. Eller å skape respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon, men også øve opp kritisk sans til å gå løs på innarbeidet tenkning, forestillinger og ordninger. Opplæringen skal balansere ulike formål og gjøre usikre, men søkende, unge til dugelige voksne som kan ta ansvar for seg selv, sine medmennesker og det samfunnet de lever i.

Men Generell del av læreplanen synes å være glemt av de folkevalgte, av utdanningsbyråkratene og alle andre som mener noe om norsk skole. Vi er så opphengt i hvordan Norge gjør det i internasjonale undersøkelser, at det virker som vi har glemt hva formålet med opplæringen egentlig er.

Gjennom å innføre et regime hvor læreren og skolen er fratatt enhver autoritet, har norsk skolepolitikk vært å strømlinjeforme skolene til å bli fabrikker som produserer best mulig resultater på ulike internasjonale og nasjonale tester. Og resultatene måles blant annet gjennom karakterer.

Hvor god skolen, rektoren og læreren er blir målt gjennom antall elever som gjennomfører og består, antall elever som ikke får nedsatt i orden og atferd, eller hvor mye bedre karakterene har blitt fra elevene startet på skolen til de gikk ut av skolen.

Men politikere og byråkrater som bare er opptatt av tall, evner ikke å forstå at for eksempel karakteren fire på Vg1 er ikke det samme som karakteren fire på Vg3. Selv om karakteren er uforandret, har kravene for å få karakteren endret seg. Selv om det ikke synes i en tallmatrise, har eleven faktisk lært noe.

Hvor god skolen er, blir også målt gjennom hvor godt læreren gjør det på undervisningsevalueringen elevene gjennomfører, eller på elevundersøkelsen som gjennomføres en gang i året. Etter hvert vil kanskje en god skole måles etter hvor mange lærere som har en mastergrad, det synes å gå i den retningen. Vi har, kanskje i tråd med tidsånden, blitt så opphengt av innpakningen, at vi nærmest glemmer innholdet.

Det er bra at så mange som mulig fullfører videregående skole. Det er også bra at færrest mulig får nedsatt i orden og atferd. Men det er ikke bra hva ungdommene indirekte lærer når de er en del av et klientsystem med mange rettigheter og få plikter.

Alle foreldre vil kunne huske at barnet deres maste om et eller annet, eller gjorde noe han eller hun ikke fikk lov til. Barnet fortsatte å mase eller gjøre det samme, og du som forelder måtte si nei eller irettesette ørten ganger. Hvis du til slutt ga etter ville barnet ditt ha lært at hvis han eller hun maste lenge nok så ville det få lov.

En slik ettergivenhet er satt i system i norsk skole anno 2015. Fordi myndighetene er så opptatt av tall, vil man i slutten av hvert skoleår finne lærere som gjør alt for å hanke inn elever slik at de kan få vist sin kompetanse i faget og få en vurdering i karakterform.

Ofte er det de samme elevene som har mye fravær gjennom skoleåret, men det får heller ingen konsekvenser fordi de alltid får en ny sjanse. Det siste, fravær, skal det gjøres noe med nå og vi vil etter hvert få fraværsgrenser. Tiden får vise hva det fører til.

Mange lærere opplever at elever uteblir fra vurderingssituasjoner. Noen på grunn av reelle og godkjente årsaker, andre for å kjøpe seg mer tid til å øve.

Skolen skal gi elevene muligheten til å vise sin kompetanse, men spørsmålet er hvor mange muligheter eleven skal få? Mange steder overlates dette til læreren, noe som etter min mening er et uttrykk for feighet fra høyere hold, en vegring mot å lede. Det er en vegring mot å stille krav til elever, muligens fordi de har fått alle rettigheter en klient skal ha. Resultatet til slutt blir ofte at eleven får en ny mulighet, så en til, og kanskje enda en. Hva tror du eleven da har lært?

Norsk skole trenger en fokusendring. Vi må skifte fokus fra tall og statistikk til innhold og det prinsipielle verdigrunnlaget som vi blant annet finner i Generell del av læreplanen. Vi må rett og slett børste støv av noen gamle tanker om hva opplæringen skal gi elevene av kunnskaper og ballast.

For å sitere Generell del av læreplanen: Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet.

Opplæringens mål er å bygge karakter, i dag bruker vi all vår tid på å gi karakterer.

 

Publisert i Dagbladet 26. oktober 2015

Merket med ,

Islam og moral

Moralens tyngende hånd har alltid stått over mennesket. Siden tidenes morgen. Det er ikke noe jeg vet, men det er noe jeg tror. Og nettopp det er noe annet jeg også tror; at troen alltid har stått i ledtog med moralen. De går som hånd i hanske for å si det slik. Og det er her den tyngende hånd kommer inn også. I første setning var det et bilde. Nå er det noe faktisk. Den hånden, moralens tyngende hånd, har tilhørt, og gjør det den dag i dag, troens autoriteter. Og der hvor det ellers kan være tvil, eller ikke, har hånden alltid slått ned like selvsikkert.

I sommer hadde Shakil Rehman et innlegg i aftenposten hvor han kritiserte blant annet Usman Rana for konservatisme, eller noe slikt. Uansett er ikke det viktig. Jeg bet meg merke i at han, Rehman, oppfordret unge muslimer, som kanskje også i tillegg var liberale, om å finne ut av de store moralske spørsmål på egenhånd. Gjennom egen tenkning og fornuft. Og jeg må jo si at det hørtes meget fornuftig ut. En skulle i hvert fall ikke «søke hjelp» hos imamene.

Denne kjeklingen som foregår mellom liberale og konservative muslimer er en maktkamp om retten, eller troverdigheten, til å definere rett og galt. Til å være moralens håndhever og vokter. Eller det er kanskje mer rett å si, en kamp mellom det å være moralens vokter, og det å ikke være en moralens vokter.

Desverre får de konservative mest oppmerksomhet i media fordi de er de mest «ekstreme» og dermed bekrefter den uvitende og passiviserte menigmanns fordommer om ekstreme og «rabiate» muslimer. Men de mer liberale musilmene må ta sin del av skylda også. (Undertegnede inkludert). Det er kun Carl I. Hagen som kan legge skylda på pressen for alt og (delvis) komme unna med det. Liberale muslimer, kan det virke som, har vært så redde for å støte andre muslimer fra seg at de har latt være å fremsette kritikk, selv når det har vært grunn til det. Det har kommet noen drypp, men den store debatten venter vi fortsatt på.

Den store debatten handler om hva det vil si å være muslim, og hvem som har rett til å være dommer over det. Det er en viktig debatt, og som må tas om det plurale, flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet skal gå en harmonisk framtid i møte. Med harmoni menes det her et pluralt, integrert samfunn, og ikke et utopisk samfunn uten motsetninger. Den slags finnes ikke i den virkelige verden. Men de motsetningene som finnes, og de fins ja, må opp og frem i lyset. Som i Sokrates` samtalens kunst må det fremsettes teser som må møtes med antiteser og de igjen må munne ut i en syntese. Nå har det seg slik at antiteser blir framsatt, men som oftest er det antiteser som bekrefter ens egen posisjon, og ingen ser frem mot, eller jobber for å komme frem til en syntese. Derfor kan den samme debatten fortsette, år etter år, uten at en kommer frem til noen ting. En del av forklaringen kan også ligge i at den polariserte debatten dyrkes frem, mens de mer konstruktive og nyanserte faller mellom to stoler. Det eneste en oppnår er at påhørerne til slutt blir lei og ikke gidder å engasjere seg lenger, eller i verste fall melder seg helt ut. Vi behersker altså ikke samtalens kunst.

Men hva vil det da si å være muslim? Eller en god muslim, slik jeg har hørt mange si. Er det å bære hijab? Be fem ganger om dagen? Faste? Den siste tiden har det oppstått noe som kan karakteriseres som nyreligiøsitet blant unge muslimer i Norge. Unge menn og kvinner har «funnet» religionen, unge kvinner har tatt på seg hijaben og de unge mennene har grodd skjegg. Det i seg selv er det ingenting galt med. Og det kan til en viss grad forklares. I et polarisert samfunn hvor unge mennesker er i en prosess for å skape og finne sin identitet, men ikke føler seg hjemme, kan noen finne sammen i gjenger, og andre i et religiøst fellesskap. Beklageligvis kan det virke som at disse religiøse fellesskapene dannes i en konservativ ånd, og ikke i en liberal ånd.

Derfor må unge liberale muslimer samle seg som en motpol. Derfor må unge liberale muslimer stå frem og si at det finnes ikke bare en type muslimer. Unge liberale muslimer må stå frem og si at det finnes muslimer som ikke bruker hijab. Det finnes muslimer som ikke ber fem ganger om dagen. Det finnes muslimer som ikke faster. Det finnes mange måter å være muslim på. En muslim kan be fem ganger om dagen og faste under hele ramadan. Men så lenge han snyter på skatten er han ikke et godt menneske i min øyne. Og det er det som er viktig. Å være et godt menneske. En muslim som aldri ber, aldri faster vil mest sannsynlig bli fortalt at han vil havne i helvete. Men han betaler skatten sin, han lyver ikke, han bryr seg om sine medmennesker, og han tror på Gud og hans profet Muhammed. Hvem er den «ordentlige» muslimen?

Det samme kan sies om synet på homofili og homofile. En liberal muslim vil se på den homofile, ikke som homofil, men som et menneske. Først og fremst et menneske. Den konservative vil rope synder og ønske dødsstraff.

Kanskje man skulle finne frem dydsetikken igjen. Hvor det viktigste er å være god, dydig, og ikke lydig. Og kanskje man skulle komme til den erkjennelsen at det må være mulig å være personlig muslim. At det ikke er så nøye om man utfører alle pliktene, oppfyller alle forventningene og gjør alle «ofrene», så lenge hjertet er rent og hensikten er god.

Skal vi komme noen sted så må de liberale muslimene tre frem. Hvis ikke så kan Aslak Nores «Ekstremistan» bli en realitet.

Publisert i Klassekampen 08.10.2009

Kommentarer til reklamen for Hege Storhaugs siste bok

I disse dager gir Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) ut sin siste bok Islam. Den 11. landeplage.

Jeg har ikke lest boken, men jeg har lest reklamen som HRS har lagt ut på sine nettsider. Dette innlegget handler altså om REKLAMEN,  ikke om BOKEN. (Håper at jeg har vært tydelig nok).

Det første man legger merke til er tittelen. Den er fengende og tabloid. Hovedsynet kommer tydelig fram allerede i tittelen, så det er bra. Men Den 11. landeplage? Hva var de ti foregående? Vel, her må vi vende oss til bibelen (Det gamle testamentet), historien om Moses.

Moses ber Farao om å sette fri de jødiske slavene. Farao nekter. Moses prøver i flere omganger å overtale Farao, men han skifter ikke mening. Gud sender så noen landeplager over Farao og hans folk.

Først blir alt vann i Egypt til blod, så ingen kan drikke det.
Så kommer frosker i uhorvelige mengder.
Etter froskene kommer svermer av mygg som legger seg som et teppe over Egypt.
Etterfulgt av klegg.
Deretter blir alle egypternes husdyr syke og dør.
Så følger støv og verkebyller.
Farao er sta, så syvende landeplage var haglbyger
Etter haglbygene kom de berømte gresshoppene.
Og så ble alt mørkt i tre dager. Mørket er den niende landeplagen.
Den tiende landeplage Gud sendte var at alle eldstefødte døde (bortsett fra hos israelittene for de hadde ofret lam og malt dørkarmer med blod fra offerlammene).

Gud sendte altså ti landeplager over det egyptiske folk. Med andre ord må vi arrestere både Arnulf Øverland for å ha kalt kristendommen den tiende landeplage, og dermed også Hege Storhaug for å kalle islam den ellevte. Her har man rett og slett mistet tellingen litt tror jeg. Eller så kan det vises fram som bevis på at den kristne kulturarven allerede på 1930-tallet hadde sitt å slite med.

De ti landeplager: http://www.skoletorget.no/abb/kr/GT/Moses/mos3.htm

 

Vi leser videre i reklamen og finner følgende sitat:

En intellektuell kapasitet innen feltet sier følgende om boken:
Det er en genial bok. Stor i enhver forstand. Velskrevet og spennende, og om det viktigste temaet i vår tid. 

Det er ofte bra å bruke hva andre (formodentlig kjente og troverdige kilder) mener om en bok man har gitt ut. Men det er litt betenkelig at den intellektuelle kapasiteten er anonym. Hvorfor sier man ingenting om hvem det er? Vil ikke vedkommende stå frem med navn (og bilde)? Står ikke vedkommende inne for det h*n sier her? Dette går rett og slett på troverdigheten løs.

 

Til slutt får man lese baksideteksten som er slik:

Høsten 2015 opplever Norge og Europa en dramatisk høy folkevandring fra islamske land i Midtøsten, Afrika og Asia.

Vår frihetsorienterte kultur er allerede under stadig sterkere press fra islam. Islam er i kamp med kvinner, jøder, homofile, frihetsorienterte muslimer og enhver som ikke underkaster seg dens doktriner. 

Folk er med rette bekymret for fremtiden, mens vårt politiske lederskap både tier og lyver om islams motstand mot frihet.  

I denne engasjerende boken er Hege Storhaugs budskap at Norge og Europa nå beveger seg inn i en ukultivert og udemokratisk tidsepoke. For å bevare vår livsform trenger vi at folket tar til motmæle og bruker det Arnulf Øverland kalte Den første menneskeretten: Ytringsfriheten.

Hege Storhaug er folkets utrettelige røst mot godhetsfeberen i politikken, akademia og mediene.

 

Baksideteksten har som formål å gjøre en potensiell leser enda mer interessert i å lese boken. Slik sett fungerer teksten greit. Men, det er et spørsmål som dukker opp allerede etter første setning. Hvorfor står det ingenting om årsakene til at mange fra muslimske land flykter til Europa nå? Og hvorfor kaller hun det folkevandring i stedet for flukt?

Vi kan oppsummere det hele slik: Hvis det er så mye bemerke/kommentere i en kort reklametekst, hvor mye vil det være å kommentere i boken?

Merket med , , ,