Når sa du nei sist?

Når sa du nei sist? Når sa du NEI med store bokstaver sist?

Her er en påstand: Vi lever i en ja-kultur. Vi lever i en medgjørlighetskultur, en føyelighetskultur, ja jeg vil gå så langt som å si en unnvikelseskultur. En kultur hvor man ikke kan si nei. En kultur hvor man skal føye seg etter hva alle andre mener, tenker og gjør.

Det kan være at du sitter på et kurs du ufrivillig deltar på med en som kaller seg coach som nekter deg å bruke ordet nei fordi det hindrer kreativiteten.

Det kan være at du sitter i et møte på jobben og får olme blikk fra kolleger og ledelse fordi du påpeker en mangel eller svakhet ved en plan, en idé eller en praksis. Da blir du den negative og den sure.

Det kan være at du sammen med dine venner ikke ønsker å delta på noe de synes er morsomt, men du tenker er banalt og enkelt, som å kle seg ut og drikke seg fra sans og samling. Da blir du den usosiale og rare.

Hva gjør dette med oss? Vi vil jo bli likt, og vi vil jo være en del av gruppen, en del av fellesskapet. I sosiale medier blotter vi oss for alle og enhver, hopper i havet fordi vennene våre gjør det og dynker oss med bøtter med kaldt fordi vennene våre gjør det, alt for en god sak, og en god latter.

Men nei. Hva om du sier nei. Er det lov å si nei?

Vi er stolte av kongens nei i 1940. Vi lærer ungene våre om det i historiefaget i skolen. Vi forteller dem om kongens mot og vilje, og vi er så stolte. Men hva om noen sier nei i dag?

Da steller de seg på bakbeina. De er vrange og vanskelige. De sutrer og klager og bidrar ikke til utvikling og det som er til alles beste. Slikt må du regne med å høre hvis du sier nei. Slikt må du regne med å høre hvis du har en ryggrad, hvis du har noen prinsipper og du følger dem. Det krever mot å si nei. Det krever mot å stå imot denne medgjørlighetens og føyelighetens kultur, enten det er til din egen unge midt i butikken så det blir skrik og skrål, eller til en arbeidsgiverorganisasjon som ikke har noe innsikt i hvordan du faktisk kan gjøre jobben din på en god måte, så det blir enda verre skrik og skrål.

Har vi glemt kraften i et nei, har vi glemt at det er de som går mot strømmen som leder til forandring, eller er det rett og slett blitt slik at vi mennesker har blitt som alle andre medier. De teller seere og lesere, vi teller likes og hjerter.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: