Enkelthetens mare

Tittel: Piketty på 1-2-3
Forfatter: Esben S. Titland
Utgitt: 2014
Forlag: Manifest

Piketty på 1-2-3 av Esben S. Titland. Utgitt av Forlaget Manifest

 

Altså, jeg er ikke motstander av at ting skal være enkelt, men noen ganger blir det litt for enkelt. Kanskje det bare er meg, kanskje jeg omsider har blitt den sure gamle gubben nå som jeg har fylt 30, men Piketty på 1-2-3 kunne egentlig ikke fortelle noe nytt.

De rike blir rikere, de fattige bli fattigere. De som har mye penger gir dem videre til sine barn, de som har lite penger har ikke så mye å gi videre til sine barn (forhåpentligvis gir de dem gode verdier som samhold, samarbeid, omsorg for mennesker og natur, viktigheten av hardt og ærlig arbeid, og alt annet som ikke kan kjøpes for penger).

Da jeg leste de første rutene tenkte jeg at det muligens kunne være en vittig tegnserie som viste kapitalismens sanne ansikt (ja jeg er sosialist). Men Piketty på 1-2-3 finnes ikke vittig.

Men vi lever i kapitalismens tidsalder, og som gode kapitalister vet noen å smi mens jernet er varmt. Ingenting i veien med det. Men jeg hadde nok ikke brukt mine hardt tilegnede penger på denne boken.

 

Er kebabnorsk den nye sexen?

Tittel: Alle utlendinger har lukka gardiner
Forfatter: Maria Navarro Skaranger
Utgitt 2015
Forlag: Oktober

Bokomslag «Alle utlendinger har lukka gardiner», Forlaget Oktober.

Maria Navarro Skaranger. Foto: Pernille Marie Walvik

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tradisjonelt har det vært slik, beklageligvis kan man si, at vil du selge en bok så skriver du om sex. (Fifty Shades of Grey kan vel sies å være det siste i den kategorien). Dette gjelder selvsagt ikke bare bøker, alt kan selges med litt sex-appeal, men her handler det om bøker så vi lar alt det andre ligge. Alle utlendinger har lukka gardiner handler ikke om sex, men om Mariana som går i åttende klasse på ungdomsskolen og livet hennes i en drabantby i Oslo. Familien hennes er noen ganger på grensen til dysfunksjonell, og den kjekkeste gutten på skolen enser ikke Mariana. Alt er som det (nesten) alltid har vært i skildringer av livet til ungdom.

Litterært sett er ikke Alle utlendinger har lukka gardiner noe stort å snakke om. Det er en relativ enkel historie, kronoligsk fortalt. Hovedpersonen møter noen utfordringer som må løses på et vis, men hun gjør ikke noe spesielt selv for å løse dem, det bare ordner seg litt etter hvert. Her kan man diskutere hva som formidles til leseren når ting ordner seg på egenhånd. Det er også en av flere svakheter ved romanen, den utfordrer ikke leseren, verken den voksne eller tenåringen.

Den eneste utfordringen er å lese kebabnorsken fordi ordstillingen er ikke slik den skal være på norsk. Men etter noen sider blir man vant til det også. Noen av kapitlene kan leses som kortprosa eller noveller, og har visse kvaliteter, men boken som helhet, og fordi forlaget har gitt den ut som roman så må den vel bedømmes deretter, imponerer ikke litterært. Språklig sett er det til dels imponerende at boken gjennomgående er skrevet på kebabnorsk. Derfor tror jeg at boken ikke hadde blitt gitt ut hvis den var skrevet på normert norsk hvor ordstillingen følger V2- regelen.

Spørsmålet er, har kebabnorsk blitt den nye sexen?

Hørt om mannen som roper i alle kanaler: Jeg er knebla

Christian Tybring-Gjedde skriver i Aftenposten at mediene knebler meningsmangfoldet. Jeg leser kronikken hans og prøver iherdig å forstå hva han mener, men det er lettere sagt enn gjort.

Indirekte sier Tybring-Gjedde at han er en av disse som representerer meningsmangfoldet. Jeg regner i hvert fall med det siden eksemplene han gir handler om ham selv.

Måtte blottlegge karakterbrist
Eksempel 1: Tybring-Gjedde forteller at han for en tid tilbake fikk en forespørsel om å delta i en debatt om norsk flyktningpolitikk. Han fikk invitasjonen litt sent, så tydeligvis sleit de med å finne en person som i uanstendighetens navn ville blottlegge sin karakterbrist og avvise akademias unisone ønske om å øke den norske flyktningekvoten. Det er Tybring-Gjeddes egne ord.

Takket nei igjen
Eksempel 2: Noen dager senere ringer NRK og vil ha Tybring-Gjedde til å gå i debatt mot Jan Erik Vold. I sin kronikk skriver han at temaet for debatten skulle være Volds påstand om at dagens asylpolitikk minner om nazistenes jødeutryddelse. Tybring-Gjedde takket nei til debatten. Men NRK slapp Vold til likevel, og da fikk han komme med voldsomme karakteristikker av Regjeringens politikk – ispedd en påstand om at landets justisminister er rasist.

Les også: Tybring Gjedde fører en «Norge for nordmenn»- retorikk.

Den brunsvidde politikeren
Eksempel 3: Tybring-Gjedde blir oppringt fra NRK igjen, denne gangen vil de ha ham med i en debatt for å støtte Carl I. Hagens kommentar om at Max Hermansen bør ha ytringsfrihet. Tybring-Gjedde skriver: I debatten var jeg tiltenkt rollen som den noe brunsvidde politikeren som støtter opp under stigmatiseringen av muslimer. Igjen, det er Tybring-Gjeddes egne ord.

Deretter følger et langt hjertesukk om at hvis man ikke mener det som oppfattes som det moralsk riktige, så blir man stemplet som både det ene og det andre. At det ikke er rom for å mene noe som motsier de etablerte og godkjente meningene.

Blir invitert gang på gang
I første eksempel får vi ikke vite om Tybring-Gjedde deltok i debatten eller ikke. Men hvis han ikke deltok i debatten, var det ikke fordi han ble kneblet. Han ble jo invitert. Det han derimot gjør, er å tillegge debattarrangøren noen spekulative motiver for å invitere ham.

I andre eksempel skriver Tybring-Gjedde at han takket nei til å delta i debatten. Så går han over til å skjelle ut NRK for å gi Jan Erik Vold ti minutter til enetale. Men Tybring-Gjedde ble invitert til å delta i debatten, og hadde han deltatt så hadde ikke Vold fått ti minutter til enetale.

I tredje eksempel gjør Tybring-Gjedde det samme som i første eksempel, han tillegger NRK motiver for å invitere ham, og det er fortsatt spekulativt.

Les også: God jul fra Tybring Gjedde, men ikke til de fremmede

Ikke særlig kneblet
Det virker som at Christian Tybring-Gjedde klager over at hans meninger blir møtt med motargumenter. Og fordi hans meninger møter så stor motstand så er det et elitistisk meningsfelleskap, en politisk korrekthet, som stenger Tybring-Gjedde og andre som ham ute fra å være en alternativ røst i samfunnsdebatten. Ja, og så er det veldig belastende å ha visse meninger.

Derfor er det litt rart at et søk på Christian Tybring-Gjedde i avisdatabasen a-tekst gir 119 treff hittil i år, altså i løpet av de to første månedene i 2015. Hvis vi går litt lenger tilbake i tid finner vi 691 treff i 2014, 848 treff i 2013, 318 i 2012 og 611 i 2011. Det høres absolutt ikke ut som en mann som er knebla.

Publisert på radikalportal.no 27. februar 2015