Monthly Archives: februar 2015

Jødehat og islamkritikk

Etter terroren i Paris, og nå i København, har det offentlige ordskiftet naturlig nok handlet om terrorister og islamister. Men bør vi også snakke om hvordan vi snakker om muslimer?

I januar ble Max Hermansen kjent som lederen for den norske grenen av Pegida, en islamfiendtlig organisasjon som vil stoppe all innvandring fra muslimske land. I stort sett alle medier ble Hermansen presentert som ”islamkritiker”. Han fikk muligheten til å fremme sine synspunkter, men viste ganske tydelig at han hadde lite å stille opp med. Islamkritikken han kunne komme med var uten substans. Man kan jo bare ta en titt på hva Hermansen legger ut på Facebook og vurdere selv.

Les hele innlegget på radikalportal.no

Kronikk: Skolen trenger ikke coacher

For å bli god i noe er det ikke utslagsgivende med en heiagjeng som roper tomme ord. Det avgjørende er hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Coachene tar over klasserommet. Det kunne vi lese i Aftenposten 30. januar.

Av en eller annen grunn er en del skoleansvarlige blitt overbevist om at norsk skole og norsk ungdom trenger noen som med entusiasme og iver i stemmen forteller selvfølgeligheter om at man må tenke positivt.

Nå skal vi bruke millioner av kroner på motivasjonstalere, en slags alternative «lærere», som fôrer oss med løgnen «hvis du tenker positivt og virkelig har lyst til noe, så får du det til». Det er som om legen min skulle ha sagt «hvis du bare tenker at kreftsvulsten forsvinner, så vil du bli frisk».

Et hovedmål å fullføre og bestå

Spørsmålet er hvorfor man ikke tar tak i de egentlige utfordringene? Hvorfor snakker man ikke om hva som faktisk bør og kan gjøres?

Svarene kan gis på to nivåer. Først kan vi se på struktur- eller makronivå:

Med jevne mellomrom forteller mediene at norske skoleelever gjør det sånn passe i internasjonale undersøkelser, som for eksempel PISA. At det er for bråkete i norske klasserom, og at det er høyt fravær og ikke minst frafall.

Hver gang kommer politikerne på banen og setter i gang tiltak av ulikt slag, tiltak som skal motivere elever, som skal få flere til å fullføre og bestå.

Det siste, fullføre og bestå, er faktisk hovedmålet til norsk skole. Så mange som mulig skal fullføre og bestå videregående skole.

Da er det kanskje ikke rart at resultatene blir litt middels.

Men ikke alle har evner til høyere utdannelse

En av de største tabbene i norsk utdanningspolitikk var å gi alle elever rett til videregående utdanning.

Uavhengig av hvilke karakterer du har fått på skolen, eller om du har fått noen karakterer i det hele tatt, så har du rett til videregående utdanning. Du får ikke gå på akkurat den skolen du vil, eller følge det utdanningsprogrammet du ønsker, men du får en skoleplass.

Du kan for eksempel ha et karaktersnitt på 3 eller mindre og likevel begynne på studieforberedende linje (tidligere kalt allmennfag). Der er de faglige kravene høyere, og du vil fortsette å få lave karakterer, noe som ikke akkurat bygger opp selvtilliten og gir deg mer motivasjon.

Men heldigvis har skolen hyret inn en coach som forteller deg og dine medelever at du må tenke positiv, tenke fremover, for da kan du bli så god som du kan tenke deg. Det går like dårlig på neste prøve.

Skolen trenger ikke motivasjonstalere, men mer faglighet.

Politikere er glad i å snakke om kvalitet i skolen, men de er for feige til å fortelle folk at ikke alle har evner til å ta høyere akademisk utdanning.

Vi kan se på studieforberedende utdanningsprogram igjen. Det er et utdanningsprogram som skal forberede elever til videre utdanning. Altså er det en teoretisk og akademisk utdanning.

Politikk som la til rette for frafall i skolen

Man bør ha god kompetanse fra ungdomsskolen for å kunne klare seg godt på studieforberedende på videregående. Men i Norge har vi fått for oss at alle skal ta mastergrad.

Derfor har vi bestemt at også de som velger yrkesfag, en god del fordi de er lei av teoretiske fag, også skal ha allmenne teoretiske fag med samme læreplan som de på studieforberedende utdanning. Dette fordi de skal ha mulighet til å ta allmenn påbygging og få generell studiekompetanse.

Men da må man spørre seg: hva skal en elev med generell studiekompetanse hvis karaktersnittet ikke holder til å komme inn på særlig mange studier? Hadde det ikke vært bedre å fullføre fagutdanningen, gjennomføre læren og ta fagbrev?

Politiske myndigheter må ta en stor del av skylden for frafallet i skolen.

Politikere har gjennom mange år svekket yrkesfagene. Det har de gjort ved å beholde en ordning hvor man sier at det er vel og bra at du går på yrkesfag, men se her, her har du fortsatt mulighet til å få generell studiekompetanse, til å starte på høyskole og universitet. Her er gull og grønne skoger.

Mye kos – få plikter

Vil vi ha mer kvalitet i skolen, er det bare å stille klare og tydelige krav.

For eksempel kan man si at for å gå studieforberedende utdanning, må den som søker ha et snitt på minimum 4. Man kan legge ned allmenn påbygging som et alternativ og skille tydeligere mellom yrkesfag og studieforberedende utdanning.

Fellesfagene kan enten fjernes helt eller innarbeides som en del av programfagene i den studieretningen en ha valgt å gå på.

Til slutt kan en fjerne rett til videregående utdanning.

På individ- eller mikronivå trengs det også endringer:

En kollega av meg kaller dagens ungdom og deres foreldre for taco-generasjonen. De kjennetegnes ved at det er mye kos, men få plikter. Det er mye trøst og oppmuntring, men lite oppdragelse.

De blir også kalt forhandlergenerasjonen. De forhandler om absolutt alt. Hvordan undervisningen skal være, hva det skal undervises i, hva som skal være med på prøven, når prøven skal være, hva som skal vektlegges i vurderingen, hva vurderingen skal være.

Ta oppdrageransvaret alvorlig

Det er litt vanskeligere å få til endringer på individnivå fordi man ikke kan vedta at alle foreldre nå skal ta oppdrageransvaret sitt alvorlig. Men alle foreldre må tenke gjennom hvilke holdninger og vaner man , bevisst eller ubevisst, lærer bort til ungene.

Som forelder hjelper du ikke ungen din hvis han eller hun alltid får viljen sin. Det er heller ikke til stor hjelp for din datter eller sønn aldri å bli skuffet eller lei seg.

Men dessverre har mange fått en oppfatning av at skolen skreddersyr undervisningen til akkurat dem, slik at de kan ta prøver når det passer dem og ta en langhelg i en storby midt i semesteret. Samtidig forventer veldig mange toppkarakterer fordi de har hørt at «du kan bli akkurat det du vil, så lenge du ønsker og vil det nok».

Hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid

Vi trenger ikke coacher i skolen, men vi trenger å realitetsorientere en god del. Vi trenger å innse at for å bli god i noe er det ikke en heiagjeng som roper tomme ord som er utslagsgivende, men hardt arbeid, hardt arbeid og hardt arbeid over lengre tid.

Foreldrenes og skolens viktigste oppgave er, slik det også står i den generelle del av læreplanen, å gi hver elev kompetanse til å ta hånd om seg selv og sitt liv. Det betyr å bygge selvtillit, men også evne til å takle motgang, møte utfordringer livet byr på uten coach.

Publisert i Aftenposten 6. februar 2015

Lov om tigging

Den som er fattig og ber om penger, og den som har en samvittighet og hjelper et medmenneske kan straffes med inntil ett års fengsel.

Kongeriket Norge 2015:

§1 Du skal ikke være fattig.

§2 Hvis du er fattig, så skal du ikke be folk om hjelp.

§3 Hvis du er fattig og likevel vil be folk om hjelp, så kan du kun be om hjelp fra folk på ditt lokale NAV-kontor (men ikke ha for høye forventninger).

§4 Du skal ikke be folk om penger på gata.

§5 Du skal ikke sitte med en pappkopp foran deg på gata, selv om du ikke aktivt ber om penger.

§6 Du skal ikke gi penger til folk på gata.

§7 Du skal ikke legge penger i pappkoppen til en kald og forfrossen person som sitter på gata.

§8 Du skal ikke gi klær til en som fryser.

§9 Du skal ikke gi mat til en som er sulten.

§10 Du skal ikke gi husly til en som er hjemløs.

§11 Den som er fattig og ber om penger, og den som har en samvittighet og hjelper et medmenneske kan straffes med inntil ett års fengsel.

Publisert i Dagbladet 5. februar 2015

Det er ikke ord, men mennesker som dreper

27. januar kunne en lese Kamilla Sadols kronikk «Ytringsfrihet – deres «fredelige» måte å drepe på» på Aftenpostens nettsider. Hovedbudskapet i kronikken, slik jeg forstår den, er at ord kan drepe.

Kronikken er lang og til dels ufokusert, men med litt godvilje og tålmodighet kommer man seg gjennom den. Sadol gir uttrykk for en avmakt overfor norsk, og kanskje til dels også europeisk, presses skildring av muslimer. Men hennes påstand om at ord dreper, og at pressen gjennom å bruke ytringsfriheten dreper muslimer, faller på sin egen urimelighet.

Ord dreper ikke

Jeg er enig i at pressen ofte kan gi et bilde av muslimer (og mange andre grupper) som ikke stemmer med virkeligheten, men det gir på ingen måter grunnlag for å sette likhetstegn mellom terroristers drap på mennesker og journalister og andres ytringer.

Det er ikke ord, men mennesker som dreper.

De siste ukene har det vært mye snakk om ytringsfrihet, og flere, både muslimer og ikke-muslimer har gitt uttrykk for at man for eksempel ikke bør krenke religioner og profeter. Sadols kronikk er også en del av den pågående diskusjonen om ytringsfrihet, og ikke minst ytringsfrihetens grenser.

Men det er et viktig poeng som illustreres godt i Sadols tekst, og det er at vi muslimer blir personlig krenket hver gang noen sier noe stygt om islam, eller gjør noe som blir ansett av oss som vanhellig.

Det er forståelig, fordi religion er noe som ligger ens hjerte nær og som en har sterke følelser knyttet til. Men samtidig må vi kanskje bli litt flinkere til å ikke alltid anse andres ytringer mot vår religion som et angrep på oss som personer. Hvis man skal bli personlig fornærmet og krenket hver gang noen kritiserer islam, eller tegner profeten, da får en ikke gjort mye annet.

Ytringsfriheten beskytter

Samtidig er det litt skremmende å lese at unge mennesker i Norge i dag kan tendere mot å ha udemokratiske holdninger som å ville begrense ytringsfriheten fordi noen kan føle seg krenket eller støtt.

Ytringsfrihet er en rettighet som nettopp skal beskytte individets rett til å mene og si (nesten) hva han vil. Jeg kan på ingen måte, selv om jeg er muslim, gå med på at man skal innskrenke retten til å ytre seg fritt.

Publisert i Aftenposten 31. januar 2015