Norsk-pakistaneren i Rolfsens bilde

Jeg blir så matt og sliten. Hva tenker folk når de ser meg på bussen, butikken eller når jeg er ute med min lille Adam? Tenker de at der går en som sikker gift med ei foreldrene valgte ut? Tenker de at der går en kjønnsfascist som mener at kvinner skal holde seg innenfor husets fire vegger, lage mat, passe unger og pleie svigerforeldrene når de blir gamle og skrøpelige? Tenker de at der går en som lever et liv i ufrihet, kuet av kollektivistisk orienterte normer og verdier, lenket av religionens dogmatisme og tynget av familie og slekts forventninger, og som stilltiende godtar det?

Kanskje det bare er meg, men jeg blir så matt og sliten når det støtt og stadig gis en virkelighetsbeskrivelse av noe som angivelig skal være min virkelighet, men som jeg ikke kjenner meg igjen i. Tidligere i høst var det i forbindelse med lanseringen av Ulrik Imtiaz Rolfsens siste spillefilm «Haram». Da ble Rolfsen en som skulle fortelle hvordan det norsk-pakistanske miljøet egentlig er, og hvor han enten tok eller ble gitt, mest sannsynlig en kombinasjon av begge, rollen som ekspert på det norsk-pakistanske miljøet og alt som er galt med det.

Nå skjer delvis det samme i etterkant av Rolfsens brennpunkt-dokumenter på NRK, «Frivillig tvang». Men det verste er medienes dekning og oppfølging av denne type saker. Rolfsen retter pekefingeren mot problemer og utfordringer i deler av det norsk-pakistanske miljøet, og jeg skal være den første til å innrømme at det er problemer og utfordringer, men det jeg har vanskeligheter med å akseptere er at en del av virkeligheten presenteres som hele virkeligheten. Nå vet ikke jeg hvor som har sett spillefilmen som kom tidligere i høst, eller dokumentaren som ble sendt nå, men jeg er rimelig sikker på at det er langt flere som leser om filmen og dokumentaren enn de som ser den. Derfor har mediene og journalistene et relativt stort ansvar for hvilket virkelighetsbilde som presenteres, og ikke minst hvilken del av virkeligheten som presenteres.

Det er høyst betenkelig at journalister og medier gjengir og gjenforteller den virkeligheten som blant andre Rolfsen presenterer, uten å stille et eneste kritiske spørsmål, uten å stoppe opp og si «men er det nå slik?». Man tar alt som kommer for god fisk, og man tror tydeligvis at Rolfsens virkelighetsbeskrivelse er hele bildet. Enten det eller så er mediene såpass kyniske at de kjører på med det som selger, og den stigmatiserte minoriteten får betale prisen. Mest sannsynlig er det nok en kombinasjon av begge deler.

Elin Ørjasæter kommenter dokumentaren på sin blogg (4.11), og kjøper åpenbart Rolfsens virkelighetsbeskrivelse. Hun spør om man virkelig skal ta i mot flere når man ikke klarer å integrere de som allerede er her. Det er godt mulig at Rolfsen prøver seg som samfunnsforsker, slik Ørjasæter skriver, men det er ingen god samfunnsforsker. Man kan reise til de stedene i Pakistan hvor norsk-pakistanere har sin bakgrunn og finne kvinner som tar utdanning på alle nivåer og kvinner som jobber, så at vi får se noen eksempler på kjønnsfascistiske holdninger og praksiser betyr ikke at alle er slik. Pakistan er et land full av kontraster, og det samme er det norsk-pakistanske miljøet. Det er viktig å få frem.

Videre kan fremstillingen av norsk-pakistanere og det norsk-pakistanske miljøet i høst oppsummeres med at det både er etnosentrisk og orientalistisk. Fremstillingen synes å bære preg av slik man tror norsk-pakistaneren er, og resultatet blir et enkelt og overfladisk bilde heller enn at man får frem kompleksiteten. For eksempel er det svært svakt av Elin Ørjasæter å forklare manglende integrering med segregering alene. Virkeligheten er mye mer kompleks enn som så, og det er altfor enkelt, banalt og ikke minst etnosentrisk å forklare manglende integrering med at man har innvandrerbakgrunn. Hvorfor spør man seg for eksempel ikke hvorfor segregering oppstår? Det er også svakt å ikke se at et klasseperspektiv kan forklare en del integreringsutfordringer mer enn selve innvandringsbakgrunnen. Så når Ørjasæter henvender seg til naive SV-ere, sier jeg at hun heller bør henvende seg til Høyre som har styrt Oslo i mange år, og spørre hva de har gjort for å minske de sosiale og økonomiske forskjellene. Eller hva de har gjort for å motvirke segregering.

Vi bør ha kommet dithen at vi kan diskutere problemer og utfordringer uten å overforenkle årsaksforklaringer og uten å trekke forhastede feilslutninger. Vi bør klare å nyansere og se at virkeligheten er mer enn hva noen enkelte personer viser frem. Her må vi alle stoppe opp og spørre, men er det nå slik da?

Publisert på dagbladet.no 5. november 2014

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: