Monthly Archives: november 2014

Adventkalender 2014

Det har etter hvert blitt en tradisjon at jeg har adventskalender på bloggen min. Et år la jeg ut et dikt hver dag, et annet år hadde jeg scannet inn første side i 24 bøker slik at folk kunne gjette hvilken bok den var fra. I år har jeg tenkt at tema for adventskalenderen skal være norsk-pakistanere, litt i lys av høstens debatt om norsk-pakistanere. I tillegg passer det godt fordi jeg for tiden jobber med en bok om norsk-pakistanere.

Kalenderen vil bestå av 24 spørsmål, et for hver dag frem til jul, om norsk-pakistanere. Alle som vil kan svare på spørsmålet, og blant de som svarer riktig vil jeg hver dag trekke en vinner som får ett eksemplar av boken min Noe. Med andre ord vil det være 24 sjanser til å vinne premie.

Da er det bare å spre ordet, følge med og glede seg til 1. desember.

Slutt

MELLOMBELS

Jeg kom over en artikkel på nettsidene til KK (ikke Klassekampen, altså, men Kvinner og Klær) med overskriften «Er «busken» på vei ut igjen?» hvor de skriver at naturlig hår ikke er moderne mer, fordi Kim Kardashian har stilt opp naken og glattbarbert.  Det gjorde meg rasende fordi:

1) kvinners underliv er ikke mote

2) Kim Kardashians nakenbilder skal da sørenmeg ikke ha innflytelse på NOE SOM HELST

Så jeg sendte linken til ei venninne for å klage, og hun svarte ved å sende meg denne videoen, som tydeligvis har skapt stort oppstyr uten at jeg har fått det med meg:

Og det stopper ikke der. Veet har en hel serie av reklamer i samme stil:

Jeg er ikke den første som hisser meg opp over disse reklamene, men ærlig talt, hva er det som skjer med synet på kvinnekroppen? Nå må vi alle bli enige om å skjerpe oss, for det her blir for dumt…

View original post 27 more words

Må man gifte seg av kjærlighet?

For 40 år siden var det ikke uvanlig at brudgom og brud aldri hadde snakket med hverandre før selve bryllupsdagen. Da var arrangerte ekteskap noe annet enn det er i dag.

Forestillingen om at kjærligheten kommer før ekteskapet synes å være brent fast i oss. Bare tanken på at noen gifter seg uten å ha falt pladask for hverandre, eller ha kjent hverandre særlig lenge, og for ikke å snakke om, uten å ha hatt kjønnslig omgang med hverandre, synes å virke så absurd og fjern at det kan brukes som bevis på at når kultur endres så kan den endringen være så gjennomgripende at man glemmer og fortrenger både nær og fjern fortid.

Det er kanskje derfor så mange sliter med å skille mellom arrangert og tvangsekteskap. Og muligens er det kanskje også derfor mange har vanskeligheter med å se at noen faktisk, også i dag, inngår det man kan kalle fornuftsekteskap. Tvangsekteskap kan defineres som at en gutt eller jente blir tvunget gjennom fysisk eller psykisk press til å gifte seg med en han eller hun ikke vil gifte seg med. Jeg tar sterk avstand fra tvangsekteskap og mener at vi som samfunn må gjøre alt vi kan for å hjelpe de unge som utsettes for dette, og straffe de som begår slike straffbare handlinger.

«Arrangert ekteskap» betyr ikke bare én ting, dette er ikke en type ekteskap som er fast definert. Jeg kjenner den norsk-pakistanske kulturen best, men det jeg skriver vil også kunne gjelde andre kulturer og innvandrergrupper i Norge. For 40 år siden var arrangert ekteskap noe annet enn det er i dag. Da var det ikke uvanlig at brudgom og brud aldri hadde snakket med hverandre før selve bryllupsdagen. Den typen arrangerte ekteskap kan vi finne flere steder i Pakistan, men så vidt jeg vet ikke blant norsk-pakistanere i dag. Det er to andre typer arrangerte ekteskap som kan sies å være vanlige blant norsk-pakistanere anno 2014. Den første er at foreldrene finner aktuelle kandidater som de forteller sin sønn eller datter om, og så kan vedkommende ta en avgjørelse av egen fri vilje. Avgjørelsen kan også være at ingen av kandidatene passer og man derfor avslår alle, sikkert til en viss frustrasjon for foreldrene som egentlig bare vil bli ferdig med sin forelderplikt, å få sønnen eller datteren gift. Men da prøver foreldrene å lete videre, og sønnen eller datteren kan tidvis også få høre, med muligens en viss oppgitthet i stemmen «Men hvis det er noen du liker eller er interessert i så si i fra, vi kan snakke med foreldrene.»

Den andre typen arrangerte ekteskap, som begynner å bli mer og mer vanlig blant norsk-pakistanere anno 2014, er det vi kaller for kjærlighetsekteskap. Gutt møter jente, de faller pladask for hverandre, er kjærester i skjul, gjemmer seg for tanter i niqab og onkler som kjører drosje for å gjøre kjæresteting. Etter hvert finner de ut at de vil gifte seg og går til sine foreldre, som da igjen snakker sammen og «arrangerer» ekteskapet. Jeg er ganske sikker på at det ikke er helt slik mange nordmenn tenker et arrangert ekteskap er, men slik er det etter hvert for en god del, og godt er det.

Såkalte henteekteskap er det som blir sett på som mest problematisk eller utfordrende. Begrepet er i seg selv noe problematisk. Det blir brukt som om den som blir «hentet» er et vesen uten egne tanker eller vilje, man reduserer et menneske til et objekt som man bare henter til Norge. For det andre blir praksisen stort sett omtalt i negative ordelag, at det vil medføre ulemper, og ikke minst utgifter, for det norske samfunnet. Men det kan jo godt hende at folk har kunnskaper og ferdigheter vi trenger og har behov for, vi bare evner ikke å se det fordi vi har utstyrt oss med skylapper og på forhånd bestemt oss for at disse hentebrudene og brudgommene ikke har noe som helst å bidra med i Norge. Hvis man møter folk med den type holdninger så er det vel ikke så rart at de vil holde seg for seg selv?

Men hvor mange inngår såkalte henteekteskap? De fleste som snakker om dette operer med prosenter. Jeg vil heller se på faktiske tall. I 2010 var det 110 tilfeller av henteekteskap fra Pakistan til Norge, to år senere, altså i 2012 var det bare 50. Statistisk sentralbyrå skriver at man hadde en topp i perioden 2003-2005 med omtrent 130 tilfeller årlig. Samtidig har potensialet for slike ekteskap økt fra 2 500 i 1998 til 12 000 i 2012. Med andre ord, omtrent 100 tilfeller i året er nesten ingenting når man vet at det kunne vært 12 000. Spesielt betenkelig blir det å bruke prosenter når det er snakk om så få i faktiske tall. Da skal det nemlig ikke så mye til før den prosentvise økningen blir «dramatisk».

Da kan en jo rett og slett bare konkludere med at det faktisk ikke er så ille som en del skal ha det til.

Publisert i Dagbladet 14. november 2014

89 prosent bestod muntlig norskprøve

Akkurat som skattenivået er integrering noe hele det norske folk er opptatt av. Men hva vil det si å være integrert?

Hvis man spør folk, svarer mange at det er å kunne språket, å jobbe og tjene egne penger, å respektere og følge norske lover og regler, og å støtte opp om norske verdier.

Jeg er ikke uenig i noe av dette, men ønsker her å undersøke nærmere hva man legger i alle disse kravene, og se på om innvandrere er integrerte eller ikke.

Perfekt språk ikke et mål
For å kunne være et fullverdig medlem av et samfunn er det viktig å beherske det språket man har til felles, og i tilfelle Norge vil det si norsk. Det er viktig i arbeidslivet, og det er ikke minst viktig for å kunne delta på lik linje med alle andre i samfunnet, politisk og sosialt. Men hvor godt skal man kunne det norske språket før det er godt nok? En kan nesten få inntrykk av at man skal kunne snakke og skrive norsk flytende, det vil si like godt som innfødte. Men det vil være et ekstremt strengt krav. Du kan jo tenke deg hvordan det hadde vært hvis du flyttet til Spania eller England, og det ble forventet at du snakket spansk eller engelsk som spanjolene eller engelskmennene. Det hadde blitt en smule frustrerende. Men du måtte ha lært deg nok til å kunne klare deg, og da bør en ikke forvente mer av folk som innvandrer til Norge. Tross alt vet vi at det er vanskelig å lære seg et nytt språk i voksen alder, og det er vanskeligere å lære seg et nytt skriftspråk enn et nytt talemål.

Gode muntlige ferdigheter
I Norge har vi egne norskprøver for innvandrere. Disse prøvene er nivåstandardiserte i hele EU. Fram til februar 2014 hadde vi den såkalte norskprøve 2 og norskprøve 3, mens prøven i dag bare heter «norskprøven». Norskprøve 2 var det grunnleggende nivået. I 2013 klarte hele 89 prosent å bestå den muntlige prøven på dette nivået, og 62 prosent klarte å bestå den skriftlige prøven. Resultatene for den skriftlige prøven kunne selvfølgelig ha vært bedre, men mange av de som ikke består går opp til ny prøve, og over tid klarer altså en større andel å bestå enn det tallene for hvert år viser. Det neste nivået var Norskprøve 3. Denne prøven kunne tas uavhengig av norskprøve 2. Her var resultatene selvfølgelig noe dårligere, men det er også en vanskeligere prøve. I 2013 klarte 76 prosent å bestå den muntlige prøven på nivå 3, og 49 prosent bestod den skriftlige prøven. For de muntlige prøvene var ikke resultatene så aller verst. For de skriftlige prøvene kunne resultatene selvfølgelig ha vært bedre, men da er det viktig å huske på at hvis du har lite skolegang, er det vanskelig å lære seg et nytt skriftspråk, hvis du i tillegg ikke kjenner til det latinske alfabetet, skal du lære deg det først, før du lærer deg å skrive tekster. Med andre ord, det tar tid, og for noen tar det lenger tid enn andre. Slik er det for alle, enten man er født i Norge eller ikke. Det viktigste er å kunne kommunisere, og å kunne nok til å jobbe og klare seg selv.

Høy sysselsetting
Når det gjelder arbeid, vil jeg begynne med å vise til noen tall. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var 69,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere sysselsatt i 2013. Med andre ord var 30,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere ikke sysselsatt. Hvis man skal si at det å være integrert betyr at man har en jobb og forsørger seg selv, så var 30,5 prosent av nordmenn ikke integrert i det norske samfunnet. For innvandrere, det vil si de som ikke er født i Norge, er sysselsettingsprosenten 63,1. Noe lavere enn for majoritetsbefolkningen, men ikke så veldig mye lavere. Forskjellene blir større hvis man deler innvandrerbefolkningen etter hvor de opprinnelig kommer fra. For eksempel har innvandrere fra Norden en sysselsettingsprosent på over 70. Der finner vi nok mange svensker som kan flytte til Norge og gå rett inn en jobb uten å måtte bruke år på å lære språket først. Jo lenger unna innvandrerne kommer fra, desto lavere sysselsetting er det. Men det kan også ha en sammenheng med botid. Jo kortere tid i landet, desto lavere sysselsetting. Det har dermed også noe å si for språkferdighetene. Jo kortere tid i landet, desto mindre språkbeherskelse og derfor lav sysselsetting. Men det kan også forklares med at man ikke har den rette utdanningen, eller de ferdighetene som arbeidslivet krever. Med andre ord må man først kvalifiseres til arbeidslivet i Norge, som kan være veldig annerledes fra det landet man utvandret fra. At noen innvandrere, eller innvandrere fra bestemte land, har lav sysselsetting, kan ha flere forklaringer, men det kan aldri forklares kun med at vedkommende er innvandrer. Det blir rett og slett for banalt og dumt.

Lav kriminalitet
Fordyper man seg i faglitteratur og rapporter om kriminalitet, kan man gå seg bort i tallrekker. Jeg vil derfor ikke presentere veldig mange tall her, men bare vise til NOU 2011:14 Bedre integrering. Det står det at i perioden 1992-2001 ble 17 prosent av ikke-vestlig ungdom i alderen 15-24 år siktet for minst en forbrytelse. Her vil jeg påpeke at det skrives siktet, ikke dømt. Hvorfor man ikke heller bruker tallet på dømte, forstår jeg ikke, men det er en annen sak. Tilsvarende tall for nordmenn var 10 prosent. SSB som har laget rapporten tallene er hentet fra, sier også at forklaringen kan finnes i sosiale forhold, som for eksempel foreldrenes utdanning, ikke innvandringsbakgrunn. Med andre ord kan man trekke inn et klasseperspektiv. Samtidig ble 83 prosent av ikke-vestlig ungdom i alderen 15-24 år i perioden 1992-2001 ikke siktet for noen forbrytelse. 83 prosent var med andre ord lovlydige borgere av kongeriket Norge.

Omfavner norske verdier
Til slutt var dette med de norske verdiene. Man kunne skrevet side opp og side ned om hva de norske verdiene er eller ikke er. Jeg vil kalle dem internasjonale verdier, fordi de ikke er akkurat typisk norske, selv om vi gjerne vil tro det. For eksempel har det vært store, og til dels voldelige demonstrasjoner siden august i Pakistan. Folk har tatt til gatene fordi de ønsker demokrati og et mer rettferdig system. Det samme har innbyggerne i Hong Kong gjort. Man kunne ha listet opp mange andre steder i verden også. Men de norske verdiene kan kort oppsummert sies å være demokrati, ytringsfrihet og likestilling. I 2010 skrev Nettavisen en artikkel om en undersøkelse som var gjort blant innvandrere i Norge. Der kom det frem at 90 prosent av de spurte mente at demokrati, ytringsfrihet og likestilling var viktige verdier. Det bør være gode nyheter, og mange kan trekke et lettelsens sukk. Noen vil kanskje bli nødt til å spise en hatt eller to.

Konklusjonen er da at på alle punkter jeg har gjennomgått her, kan flertallet sies å være integrert. Selvfølgelig er det utfordringer, og visse ting må man fortsette å jobbe med. Det skal en ikke legge skjul på, men det er ikke så mørkt som noen skal ha det til.

Publisert på Utrop.no 13.11.2014

Norsk-pakistaneren i Rolfsens bilde

Jeg blir så matt og sliten. Hva tenker folk når de ser meg på bussen, butikken eller når jeg er ute med min lille Adam? Tenker de at der går en som sikker gift med ei foreldrene valgte ut? Tenker de at der går en kjønnsfascist som mener at kvinner skal holde seg innenfor husets fire vegger, lage mat, passe unger og pleie svigerforeldrene når de blir gamle og skrøpelige? Tenker de at der går en som lever et liv i ufrihet, kuet av kollektivistisk orienterte normer og verdier, lenket av religionens dogmatisme og tynget av familie og slekts forventninger, og som stilltiende godtar det?

Kanskje det bare er meg, men jeg blir så matt og sliten når det støtt og stadig gis en virkelighetsbeskrivelse av noe som angivelig skal være min virkelighet, men som jeg ikke kjenner meg igjen i. Tidligere i høst var det i forbindelse med lanseringen av Ulrik Imtiaz Rolfsens siste spillefilm «Haram». Da ble Rolfsen en som skulle fortelle hvordan det norsk-pakistanske miljøet egentlig er, og hvor han enten tok eller ble gitt, mest sannsynlig en kombinasjon av begge, rollen som ekspert på det norsk-pakistanske miljøet og alt som er galt med det.

Nå skjer delvis det samme i etterkant av Rolfsens brennpunkt-dokumenter på NRK, «Frivillig tvang». Men det verste er medienes dekning og oppfølging av denne type saker. Rolfsen retter pekefingeren mot problemer og utfordringer i deler av det norsk-pakistanske miljøet, og jeg skal være den første til å innrømme at det er problemer og utfordringer, men det jeg har vanskeligheter med å akseptere er at en del av virkeligheten presenteres som hele virkeligheten. Nå vet ikke jeg hvor som har sett spillefilmen som kom tidligere i høst, eller dokumentaren som ble sendt nå, men jeg er rimelig sikker på at det er langt flere som leser om filmen og dokumentaren enn de som ser den. Derfor har mediene og journalistene et relativt stort ansvar for hvilket virkelighetsbilde som presenteres, og ikke minst hvilken del av virkeligheten som presenteres.

Det er høyst betenkelig at journalister og medier gjengir og gjenforteller den virkeligheten som blant andre Rolfsen presenterer, uten å stille et eneste kritiske spørsmål, uten å stoppe opp og si «men er det nå slik?». Man tar alt som kommer for god fisk, og man tror tydeligvis at Rolfsens virkelighetsbeskrivelse er hele bildet. Enten det eller så er mediene såpass kyniske at de kjører på med det som selger, og den stigmatiserte minoriteten får betale prisen. Mest sannsynlig er det nok en kombinasjon av begge deler.

Elin Ørjasæter kommenter dokumentaren på sin blogg (4.11), og kjøper åpenbart Rolfsens virkelighetsbeskrivelse. Hun spør om man virkelig skal ta i mot flere når man ikke klarer å integrere de som allerede er her. Det er godt mulig at Rolfsen prøver seg som samfunnsforsker, slik Ørjasæter skriver, men det er ingen god samfunnsforsker. Man kan reise til de stedene i Pakistan hvor norsk-pakistanere har sin bakgrunn og finne kvinner som tar utdanning på alle nivåer og kvinner som jobber, så at vi får se noen eksempler på kjønnsfascistiske holdninger og praksiser betyr ikke at alle er slik. Pakistan er et land full av kontraster, og det samme er det norsk-pakistanske miljøet. Det er viktig å få frem.

Videre kan fremstillingen av norsk-pakistanere og det norsk-pakistanske miljøet i høst oppsummeres med at det både er etnosentrisk og orientalistisk. Fremstillingen synes å bære preg av slik man tror norsk-pakistaneren er, og resultatet blir et enkelt og overfladisk bilde heller enn at man får frem kompleksiteten. For eksempel er det svært svakt av Elin Ørjasæter å forklare manglende integrering med segregering alene. Virkeligheten er mye mer kompleks enn som så, og det er altfor enkelt, banalt og ikke minst etnosentrisk å forklare manglende integrering med at man har innvandrerbakgrunn. Hvorfor spør man seg for eksempel ikke hvorfor segregering oppstår? Det er også svakt å ikke se at et klasseperspektiv kan forklare en del integreringsutfordringer mer enn selve innvandringsbakgrunnen. Så når Ørjasæter henvender seg til naive SV-ere, sier jeg at hun heller bør henvende seg til Høyre som har styrt Oslo i mange år, og spørre hva de har gjort for å minske de sosiale og økonomiske forskjellene. Eller hva de har gjort for å motvirke segregering.

Vi bør ha kommet dithen at vi kan diskutere problemer og utfordringer uten å overforenkle årsaksforklaringer og uten å trekke forhastede feilslutninger. Vi bør klare å nyansere og se at virkeligheten er mer enn hva noen enkelte personer viser frem. Her må vi alle stoppe opp og spørre, men er det nå slik da?

Publisert på dagbladet.no 5. november 2014