Monthly Archives: oktober 2014

God innføring i samfunnsvitenskapelig metode

Boken jeg nå skal fortelle dere om er ikke like kjedelig som overskriften på dette innlegget. Men fordi jeg ikke orket å finne på noe mer snasent, og du mest sannsynlig leser dette fordi du vil finne ut noe om samfunnsvitenskapelig metode, tjener overskriften sin hensikt, nemlig å fortelle deg hva dette innlegget handler om.

Vel. Jeg har lest noen bøker om samfunnsvitenskapelig metode, og dessverre er de litt for ofte litt for kjedelige. Eller så er de litt for tunge. Ofte en kombinasjon av begge deler. Noen ganger kan en lure på om professorene presser den mest kjipe til den utakknemlige oppgaven å skrive en bok om metode, så kan de kule professorene drive med ordentlig forskning. Men metode kan formidles på en lettfattelig og morsom måte, noe denne boken til dels gjør (den er ikke morsom akkurat, men den er lettfattelig).

Å forske på samfunnet. En innføring i samfunnsvitenskapelig metode er en av de bedre metodebøkene jeg har lest. Det til tross for at den første gang kom ut i 1987. Den er skrevet av Knut Halvorsen og utgitt på Cappelen Akademisk Forlag.

Å forske på samfunnet.

Å forske på samfunnet.

Boken er delt inn i kapitler, som seg hør og bør, og tar for seg alt en fersk student i samfunnsvitenskap måtte lure på om metode. Halvorsen gir en introduksjon til metode og diskuterer noen sentrale teorier, men uten at det blir for inngående og vanskelig.

Leseren blir veiledet i hvordan han kan gjennomføre et vitenskapelig arbeid på en god og metodisk måte. Hvordan han skal formulere og arbeide frem en problemstilling. Hvordan han skal designe et forskningsprosjekt, og alle de valg en måte ta når en skal planlegge og gjennomføre et forskningsarbeid. Hvilke metoder han skal bruke, hvordan han skal samle inn data osv.

Boken er på i underkant av 300 sider, men den er lettfattelig og lettlest. Begreper blir forklart, og en får eksempler gjennom hele boken for å lettere kunne forstå teorien.

Med andre ord, anbefales på det sterkeste.

Tendensiøst av Rolfsen

Filmskaper Ulrik Imitiaz Rolfsens påstander om arrangerte ekteskap motsies av forskning og fremstår som et kynisk publisitetsfremstøt, mener Assad Nasir. Les hvorfor i dette innlegget!

Så var vi i gang igjen. Arrangert ekteskap, frivillig eller tvang? Vi nordmenn er ivrige på å ta debatten. Så ivrige at vi tar debatten gang på gang, år etter år, uten at vi, eller debatten for den saks skyld, beveger seg i noen bestemt retning. Vi er verdensmestere i å ta debatter, og viker ikke for noe.

I høst har debatten blomstret opp igjen, ”aktualisert” av Ulrik Imtiaz Rolfsens film Haram. Jeg skriver ”aktualisert” fordi det fremstår mer som et kynisk publisitetsfremstøt for å selge kinobilletter enn noe annet. Rolfsens tendensiøse og unyanserte utspill om arrangert ekteskap som arrangert voldtekt bidrar ikke til å hjelpe de unge som faktisk blir utsatt for tvang.

Angrep og forsvar
Som respons rykker unge med minoritetsbakgrunn ut for å forsvare arrangert ekteskap, men er like unyanserte i sitt forsvar. Når debattantene låser seg i disse posisjonene, levner det ikke mye håp for en virkelig debatt. Basert på utspill om arrangerte ekteskap i norske aviser den siste tiden, skulle en tro at vi fortsatt lever på 80-tallet og at integreringsprosessen ikke engang har startet, men slik er det ikke.

Ja, tvangsekteskap forekommer. Ja, vi burde alle ta avstand fra det. Og ja, vi må straffe de som utsetter barn og unge for slike overgrep. Det finnes et lovverk, man må bare ta det i bruk. Men når Rolfsen får sette premissene for debatten ved å si at arrangert ekteskap er det samme som arrangert voldtekt, er det et bevis på at vi lever i utkanten av sivilisasjonen, og ikke minst et uttrykk for norsk provinsialisme. Det kan også ses på som nok et eksempel på norsk presses ignoranse, og i ekstreme tilfeller en tilstand som ikke kan beskrives som annet enn hjernedødt. Rolfsen må få lov til å si akkurat hva han vil, og norske medier må få publisere hva enn de måtte ønske, men da må jeg spørre hvorfor Rolfsen får slippe til i en avis, som i hvert fall tidligere var seriøs, og anklage en gruppe menn i Norge for å være voldtektsmenn? På hvilket grunnlag kan han komme med slike påstander og dermed bidra til å stigmatisere en kanskje allerede stigmatisert gruppe i samfunnet?

Svært sjeldent
Rolfsens virkelighetsbilde selger sikkert aviser og annet, men samsvarer ikke med hvordan det norsk-pakistanske miljøet er i dag. Jeg skal være den første til å innrømme at det finnes ukultur og at tvangsekteskap forekommer. Men det betyr ikke at arrangert ekteskap er det samme som tvangsekteskap. Jeg må også ærlig innrømme at jeg synes det er tragisk å måtte drive med det samme opplysningsarbeidet i dag som for ti til femten år siden.

Men vi kan ta det nok en gang. Arrangerte ekteskap forekommer i ulike former. De eksemplene jeg vil gi nå, er hentet fra det norsk-pakistanske miljøet, men gjelder sikkert andre også. For 30-40 år siden var det gjerne foreldrene som fant en passende ektefelle til sin sønn eller datter og arrangerte bryllup. Dette ble et bånd mellom familier, ikke bare individer, slik det ofte er i kollektivistiske samfunn. Blant norsk-pakistanere i dag kan et ekteskap arrangeres på ulike måter. En måte kan være den tradisjonelle hvor foreldrene finner en passende partner for sitt barn, barna gir sine samtykker og det arrangeres bryllup. Dette er svært sjeldent i våre dager. Den andre måten er at foreldrene finner en passende partner, de unge introduseres for hverandre, blir kjent med hverandre og foreldrene håper at det vil ende i bryllup. Det er ganske vanlig. Den tredje typen arrangert ekteskap er at jente og gutt møter hverandre, forelsker seg, blir kjent, har sine krangler og slikt, og bestemmer seg for at de vil gifte seg. De går til sine respektive foreldre og forteller hvordan ståa er. Guttens familie tar kontakt med jentas familie og ber om hennes hånd til sin sønn, familiene blir enige og det arrangeres bryllup. Dette begynner å bli ganske vanlig blant norsk-pakistanere etter hvert. Her er det mange nyanser som forsvinner hos Rolfsen.

Gode statistikker
Rolfsen beskriver det norsk-pakistanske miljøet nærmest som barbarer, men faktisk er forholdene ganske så annerledes. Et doktorgradsarbeid gjort ved Universitetet i Oslo viser at etterkommere av pakistanske innvandrere har andre holdninger til kjønnsroller, arbeid og barneomsorg enn sine foreldre. Nesten 60 prosent av norsk-pakistanske kvinner som er etterkommere av pakistanske innvandrere er sysselsatt. For etnisk norske kvinner er tallet 67 prosent. Forskjellen er med andre ord ikke så stor.

Når det gjelder ekteskap, venter flere med å gifte seg, blant annet fordi man tar høyere utdanning. I tillegg er det i utgangspunktet få som inngår såkalte ”henteekteskap”. Avisene liker å presentere prosenter, men når det for eksempel i 2010 innvandret 137 personer til Norge gjennom ”henteekteskap”, og tallet gjelder for alle innvandrere, ikke bare norsk-pakistanere, så sier det seg selv at det er lite hensiktsmessig å bruke prosenter med så lave absolutte tall. Tallene varierer fra år til år, men det er bortimot 15 000 ugifte innvandrere og etterkommere i Norge, så egentlig burde det ha vært mange flere ”henteekteskap”, men det er det ikke.

Hvis en ser på utdanning, er etterkommerne av norskpakistanere overrepresentert i høyere utdanning. Blant etterkommere av norskpakistanere tar 39,4 prosent av kvinnene høyere utdanning, mot 36,4 prosent blant kvinner generelt. Blant mennene tar 29,9 prosent høyere utdanning mot 23,4 prosent blant menn generelt. Tallene er fra 2010. I 2005 var 10 prosent av medisinstudentene i Oslo norsk-pakistanere.

Gal virkelighetsoppfatning
Virkeligheten er med andre ord ikke slik Rolfsen beskriver, og han bør holde seg for god til å komme med tendensiøse og unyanserte utspill, som han har gjort i dette tilfellet. Han kan få mene hva han vil om norsk-pakistanere på hvilket som helst grunnlag, men det stiller seg annerledes når han i rikspressen svartmaler en hel gruppe som både det ene og det andre. Pressen og journalistene er ikke noe bedre når de bare flyter med og lar være å bruke sine små grå.

Nå har Rolfsen riktignok beklaget at han kalte arrangert ekteskap for voldtekt på generelt grunnlag, men i den samme kronikken (VG 2. Oktober 2014) fortsetter han å presentere et forvrengt bilde av det han kaller indisk og pakistansk kultur. Han holder fast på at arrangert ekteskap er det samme som at slekten bestemmer hvem en skal gifte seg med. Det finnes ingen nyanser hos Rolfsen. I sin videre utdypning forklarer han hvorfor det er slik, men forklaringene er overflatiske og ikke minst funksjonalistiske. Slik Rolfsen ser det er ekteskapets funksjon å opprettholde en sosial orden, og han gir uttrykk for et syn på kultur som noe statisk.

Som jeg allerede har nevnt, er jeg den første til å innrømme at tvang forekommer, og at arrangerte ekteskap i noen tilfeller kan være tvangsekteskap. Men samtidig er ikke det norsk-pakistanske miljøet slik Rolfsen beskriver det, totalitært og fullstendig upåvirket av flere tiårs kontakt med det norske samfunnet. Viktige og gjennomgripende endringer med tanke på kjønnsroller, arbeid, oppdragelse har skjedd på bare en generasjon, og finner sted hver dag.

Debatten må gjerne komme, men da må vi være redelige. Jeg leser Rolfsens innlegg som hans personlige meninger og oppfatninger. Men han fremstår som en ekspert. En blir ikke ekspert på en kultur fordi en har levd i den eller har kjennskap til den.

Publisert på utrop.no 2. oktober 2014