Norsk-pakistaneren leser Pakkis

Pakkis av Khalid Hussain kom ut første gang i 1986, og tok Norge med storm. Siden har boken vært kjent som den første romanen skrevet av en norsk-pakistaner, en såkalt innvandrerroman. Jeg hadde ikke lest boken, mest fordi jeg lenge har hatt en aversjon mot den typen litteratur som ofte befinner seg på kanten til stereotypisk. Men siden jeg nå jobber med mitt lille prosjekt om norsk-pakistaneren (ja jeg ser ironien i det hele) så kunne jeg jo ikke gå videre uten å ha lest den første romanen skrevet av en norsk-pakistaner. Ved første ledige stund tok jeg derfor turen innom skolebiblioteket og de fantastiske rysjedamene på jobb, og fikk lånt 2005-utgaven av boken. Samme kveld la jeg meg godt til i sofaen hjemme, etter at ungen var langt inne i drømmeland, og begynte å lese.

Pakkis

Den 15 år gamle Sajjad bor i en leilighet med foreldrene sine og to ynge søstre. Han er en rolig type som strever litt med å finne seg selv. Faren er litt streng på enkelte ting, og maser tidvis om at Sajjad er pakistaner, noe han ikke må glemme. Men Sajjad føler seg også norsk, og i dette brytningspunktet mellom det pakistanske og det norske prøver han å finne ut hva han selv vil. Det må jo bli konflikt.

Slik jeg ser det er Sajjad den første norsk-pakistaneren i norsk litteraturhistorie. (Jeg kjenner ikke til noen tidligere bøker om en eller flere norsk-pakistanere) Boken er ikke et litterært mesterverk, men den er godt skrevet og ikke minst godt oppbygget. Noen dramatiske topper er det, særlig når konflikten mellom Sajjad og hans far utarter seg og etter hvert eskalerer, men også de indre monologene og refleksjonene Sajjad har om hvem han er og hvem han vil være er spennende. Jeg kan tenke meg at mange interesserte seg for boken fordi man får et innblikk i hvordan det er å vokse opp i to kulturer, og nesten daglig stå i rollekonflikter fordi man blir stilt overfor to ulike sett av forventninger.

Overraskende nok, eller kanskje det bare er deprimerende, synes jeg at boken tåler tidens tann. Temaene boken tar opp er universelle og vil alltid være aktuelle, men også det problematiske og utfordrende i å vokse opp med to kulturer er til dels aktuelt og relevant i dag. Omtrent to og en halv time senere var boken lest og jeg kunne også forsvinne inn i drømmeland.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: