Monthly Archives: mai 2014

Vi må lære oss å tenke sjæl

Vi muslimer trenger å selvstendiggjøre oss, intellektuelt, fra religiøse ledere.

Det er gledelig å se at det den siste tiden har kommet nye stemmer til i debatten om religion, og særlig islam. Det er et sunnhetstegn at religion, religiøse praksiser og ikke minst religiøse autoriteters rolle diskuteres i det offentlige.

For mange muslimer vil det nok være en litt uvant øvelse fordi man ikke har en etablert praksis rundt religionskritikk og kritikk av religiøse ledere. Ytterst sjelden har jeg møtt muslimer som betviler en religiøs leders autoritet i religiøse spørsmål.

En årsak kan være at det å kritisere en religiøs praksis eller en religiøs leder kan oppfattes som å kritisere troen i sin helhet. Forståelig nok kan folk være engstelige for å bli oppfattet slik, fordi det i verste tilfelle kan få fatale følger.

En annen årsak kan være at man er oppdratt og opplært til å tro, ikke tvile. Da blir det heller ikke naturlig å tvile, og i hvert fall ikke kritisere.

En tredje årsak kan være at muslimer flest ikke kan nok om sin egen tro. Mangel på kunnskap er den største grunnen til at religiøse ledere ikke blir møtt med kritiske spørsmål.

Vi kan ta utgangspunkt i et islamsk begrep, nemlig «jahiliyya». Det er et uttrykk som blir brukt om tiden før islam ble gitt til menneskene. Det beskriver en tilstand av ignoranse og uvitenhet om Gud og guds eksistens. I moderne urdu blir ordet jahil brukt om en kunnskapsløs og uvitende person, det kan også brukes om en som ikke har boklig lærdom. Svært mange muslimer befinner seg i en tilstand av jahiliyya i dag. Man leser koranen på arabisk uten å forstå et ord av det, man hører på imamen uten å vite noe om hvorvidt det han sier stemmer eller ikke.

Med andre ord trengs det en kunnskapsrevolusjon. Muslimer, som en gang fant opp doktorgraden, må finne tilbake til bøkene. Slik jeg ser det, er det den eneste måten å demokratisere troen på. Det er å ta makten fra noen få religiøse autoriteter, og selv kunne lese og forstå religiøse tekster.

Kun det vil føre til at vi muslimer igjen kan på et selvstendig grunnlag, gjennom refleksjon og ikke minst diskusjon kunne definere troens innhold og praksis. Uten å drepe hverandre.

Islam handler om å skaffe seg kunnskap, ikke bare om religiøse spørsmål, men også om verdslige spørsmål. Ofte blir det trukket frem at det første ordet som ble åpenbart for profeten Muhammad (fvmh) var «Iqra» som kan oversettes til «Les». Det er fra Surat al-Alaq, som de aller fleste kilder mener er det første som ble åpenbart for profeten (fvmh). Nettopp denne tanken om å lese, å skaffe seg kunnskap, kan sies å ha ført til muslimenes storhetstid. En tid da muslimene styrte over store landområder, gjorde store oppdagelser innen vitenskap, fostret store tenkere, filosofer og diktere.

I dag sitter vi fast i denne svunne historiske tid, mens vi slår hverandre i hodet med en bok vi ikke forstår noe av. Hvis vi ønsker endring så gjelder det å følge guds ord. Iqra.

Vi må lese og vi må forstå. For eksempel må en spørre seg hva ungene lærer i koranskolene. Der sitter en mullah med altfor mange unge som alle skal lære seg å lese koranen. Hvor mye de forstår av det er ofte ikke så viktig. Det viktigste er å kunne uttale de arabiske ordene riktig, å kunne «lese». De lærer bønn og viktigheten av det, men på en slik at måte at bønnen til slutt blir en tvangstrøye. Den skal gjennomføres til enhver pris slik at det blir mer stress enn kontemplasjon. Resultatet blir skinnhellighet.

Altså trengs en reform. Vi muslimer trenger å selvstendiggjøre oss, intellektuelt, fra religiøse ledere. Vi trenger å lære oss å tenke sjæl.

Publisert i Dagbladet 28. mai 2014

Gips er søren meg kult!

Gjesteblogg

SanneMathiassen

Foto: Observatoriet

Sanne Mathiassen er forfatter og jobber for tiden i en musikkbarnehage. Mathiassen debuterte med romanen Dagene før mai i 2012. I år har hun utgitt sin andre roman, Bare en time til.

 

 

 

 

 

 

 

 

I disse vi-må-beskytte-barna-våre-ellers-dør-de-tider, der barn helst skal sitte på en benk iført hjelm og tvinne tomler for ikke å skade seg, må jeg bare si noe.

Jeg vokste opp i Nord-Norge. Jeg vokste opp med et klatretre, som var så høyt at om vi tråkket feil på en morken kvist, ville vi ramle med hodet først ned i de spisse fjæresteinene. Men vi klarte det mest utrolige. Vi klarte å klatre helt opp. Og ikke bare det, vi klarte også å klatre helt ned igjen.

Vi lekte ute hele dagen. Det satt ingen voksne på en benk i umiddelbar nærhet som kunne løpe mot oss om vi falt, ble uvenner eller gjorde noe galt. Vi lekte boksen går, gi et lite vink (Eller psykiskterrorlek mot den som står, som det egentlig burde hete). Vi vasset halvnakne nede i fjæra selv om det var knappe ti grader i lufta. Vi gikk oss vill med vilje i skogen, med den forutsetningen at foreldrene våre hadde sagt at går du deg vill, er det bare å gå ned mot havet, da ville vi finne veien hjem. Og det gjorde vi!

Forskning viser at barn som vokser opp med overbeskyttende foreldre har større sjanse for å få dårlig selvtillit, angst og depresjoner senere i livet.

Vi vil jo ha robuste barn som tåler en støyt, ikke bomullsbarn, understreker Ellen Beate Sandseter.Hun er førsteamanuensis ved Dronning Mauds Minne Høgskole, og har forsket på barn og risikofylt lek i over ti år.

Kilde: (VG) 14.07.2013 Forsker:- Overbeskyttede barn kan få dårlig selvtillit skrevet av Astrid Øvre Helland, Victoria Kumwenda og Siri Eggen.

Nå kan man ikke huske i et huskestativ uten at det er korrekt underlag. For da kan man tydeligvis hoppe fra huska og dø. Vi fant et tau vi, som ikke var EU-godkjent. Vi festet det i et tre, og da vi svingte oss i dette tauet, svingte vi over en elv.

Foto: Henning Kulander

Foto: Henning Kulander

Vi spiste meitemarker og edderkopper og all slags rare biller uten at det stod noen voksne over oss og sa æsj og vi lærte helt selv at det er jævlig ekkelt. Vi rodde som tiåringer ut med robåten som lå nede i fjæra og mistet åra helt inne på dypa og innså, det her var ikke så lurt.

Og vi var skitne. Vi var så skitne at da vi kom hjem, sent på kvelden, kjente ikke foreldra våre oss igjen og sendte oss på dør, igjen!

Joda, jeg fikk noen skader. Jeg hoppet en gang fra en køyeseng, for så å gjøre triks i luften, og lande skeivt med stortåa da jeg var fem. Den (hold deg fast) knakk. Da jeg var ti, stupte jeg kråke fra et tre på skolen og (hold deg fast igjen) knakk høyrearmen. Og jeg knakk lillefingeren to ganger ved å spille basketball på ungdomsskolen. (Det er ingenting å holde seg fast for, det er bare regelrett dumt!) Men jeg overlevde! Og jeg lærte at alt det der kanskje ikke var så lurt. Særlig det med å gjøre triks i luften i et rom hos naboen der jeg og søskenbarnet mitt hadde barrikadert døren med en kommode.

Men vi i Norden er langt fra de verste. Ledende privateide barnehager (1-5 år) i Palo Alto i Nord-California innførte for kort tid siden en regel om at barn som biter andre barn mer enn én gang blir bortvist fra barnehagen – for alltid! I samme område risikerer du som forelder å bli saksøkt av andre foreldre om ettåringen din kaster sand opp i luften og et annet barn dermed får sand i øynene. Konsekvensen er at alle barna er på lekeplassen, men ingen leker med hverandre.

Kilde: Jesper Juul Artikkel: “Overbeskytter vi barna våre?”

Det het en gang “brent barn skyr ilden” I dag burde det hete: “Brent barn får ikke lov å være i nærheten av ilden (Stearinlys, engangsgrill og lightere) for det er farlig og skummelt og staten burde forby det!”

Selvfølgelig vil ikke jeg, som mange andre, at det skal finnes lekeapparater som fører til kvelning, avkutta fingre og død. Men jeg vil at barn skal få lov til å slå seg. Og at de også skal få lov til å reise seg igjen og kjenne at det gikk bra. For det gjør det, stort sett alltid! I mine syv år som barnehageassistent har jeg opplevd et benbrudd en gang. En unge klatret i et klatrestativ og falt med armen litt skeivt. Vi var fire voksne i nærheten som ikke fikk hindret det. Med mindre vi hadde fjernet klatrestativet og hatt samlinger fem ganger i uka om at: “Å klatre i trær og klatrestativ kan være farlig, for man kan falle og slå seg, og å slå seg er det verste som kan skje!” Gutten fikk gips han, og sannelig var han ikke den mest populære gutten de neste ukene, for gips er søren meg kult!

Neste gang barnet ditt får et skrubbsår, ikke få panikk. Det er bare bra. Da kan du heller si: “Neimen så kult, de hadde jeg også mange av da jeg var barn!”

 

Nattåpent

Under en skyfri himmel ruller bilene inn på parkeringsplassen. På rad og rekke, i sakte tempo, ruller de under bakken, inn i p-hus. De følger anvisningene til vakten som står ved veikanten i gul refleksvekst og peker. Han peker mot p-huset under bakken, en bunker av betong. Men noen ruller likevel nonchalant forbi og inn på parkeringsplassen foran bygningen, som om de skulle finne en plass å hvile der. Vakten står og peker i retning p-huset, blottet for autoritet. Man kunne likegodt ha satt opp et skilt, det hadde gjort den samme jobben, like godt.

Innunder bakken, mellom søyler av betong og sirlig malte linjer, ruller de videre på leting etter en ledig plass, et tomrom å fylle. Og når de har funnet rom så velter menneskene ut i den eksostunge bunkeren og haster mot døren. Inn i den lyse og fargerike himmel som i kveld, bare i kveld, holder nattåpent.

Gatene innenfor er opplyste og gulvene behagelige så man kan vandre i timevis uten å bli trett. Og skulle en bli trett så er det bare å sette seg ned på en benk eller en stol, og om ikke lenge vil noen komme bort og friste deg med noe friskt og noe godt. Da kan du samle krefter til vandringen videre for himmelen annonserer med tilbud på alt du måtte ønske og behøve. Store skilt og plakater i sterke farger skriker mot deg at i dag er det halv pris, og i morgen vil det være for sent. Tør du virkelig å vente?

Så setter vi i gang, etter å ha satt fra oss avkommet på et passende rom med ansvarlige voksne, med å gjøre det vi kom for. I kveld er vi alle handlingens menn og kvinner, og vi gir oss i vold for handlingens skyld. For hvordan kan man si nei når grytene vi sikkert ikke trenger bare koster halvparten av hva de vil koste i morgen? Og vi haster fra kremmer til kremmer, som hodeløse kyllinger, og plukker med oss det meste vi kommer over.

Vi handler i blinde, og vandrer i blinde. Følger strømmen. Konsumerer. Forbruker. Forkaster. Forsøpler. Forpester. Og forbanner regjeringen for avgifter på gifter som dreper. Krever mer og vil mindre.

Det er med en viss flauhet og skam jeg ser denne tankeløse menneskeheten forgå i ting.

Islamsk (suppe)råd

Islamsk Råd Norge har ikke livets rett. Skal de være en konstruktiv kraft i det offentlige ordskiftet, må man legge om strategien og vende blikket innover.

I karikaturstriden i 2005 og 2006, etter at en ubetydelig norsk avis trykket en faksimile av originaltegningene i danske Jyllands-Posten, fikk Islamsk Råd Norge (IRN) en sentral rolle i det vi kan kalle forsoningsarbeidet i etterkant. Fremstillingen i media tilsa at det skulle bryte ut full krig når som helst, men til slutt klarte daværende leder i IRN og redaktøren i den ubetydelige norske avisen å begrave stridsøksen. Siden har IRN vært et kjent talerør for muslimer i Norge. Et dårlig talerør etter mitt skjønn, men likefremt et talerør.

Problemet oppstår når Islamsk Råd Norge ønsker å være en paraplyorganisasjon for alle muslimske menigheter i Norge. Det er like enkelt som å samle alle kristne menigheter i Norge under samme paraply, det vil ikke resultere i annet enn lettsaltet suppe. Man vil ikke ta de store prinsipielle debattene, man vil fremstå så samlet som mulig, og det eneste man sitter igjen med da er bønn og halalmat. Når disse to tingene blir stort sett det eneste man kjemper for, sier det seg selv at man har utspilt sin rolle som samfunnsaktør.

Men, i stedet for å bare klage over hva IRN ikke gjør skal jeg nå komme med noen forslag til hva man burde gjøre. IRN har et ansvar for å lære medlemsorganisasjonene eller menighetene om styre- og organisasjonsarbeid, ikke minst hvordan demokratiske prosesser skal og bør foregå. Menighetene står selvsagt fritt til å bestemme selv, men vil man ha en relevans i samfunnet, ikke minst for ungdommer, må man skape en kobling mellom hva som foregår i menigheten og i samfunnet utenfor. Hvis man isolerer seg i en religiøs boble plasserer man seg selv også utenfor samfunnet, det er ikke veien å gå for å skape en norsk-muslimsk identitet.

Det andre punktet er imamenes rolle, ikke bare som religiøse ledere, men også som samfunnsaktører. Det er et stort problem at altfor mange imamer verken kan norsk godt nok, eller har inngående kunnskap om det norske samfunnet. Det fører til at disse religiøse lederne preker utenfor den norske samfunnsmessige og kulturelle konteksten. Da må en spørre seg hvordan disse kan lære norske muslimer å være muslimer i Norge? Dette sammen med en nærmest sekterisk organisering, og styrearbeid med innslag av nepotisme i enkelte menigheter, gjør at man plasserer seg selv utenfor samfunnet og skriker om urett begått mot en som gruppe når man ikke får halalmat eller mulighet for å be.

Det tredje punktet er å fungere som moralske og etiske rettesnorer, ikke bare som muslimer, men også som borgere i samfunnet. Det innebærer at man noen ganger må være kritiske til seg selv. Da må man både innse og innrømme at dobbeltmoralen herjer våre sinn og vår praksis. Selv om jeg ikke liker det så ser jeg meg nødt til å reise en moralsk pekefinger mot enkelte.

Men først må jeg presisere at det ikke er en beskrivelse av den gjengse muslim jeg gir her. Men enkelte muslimer, og det må IRN også klare å innrømme, er fromme muslimer og tjuvradder på en og samme tid. De burde bli fortalt av imamer at det er haram å snyte på skatten, å lure unna midler som skulle ha gått til fellesskapets beste. Dessverre har jeg titt og ofte sett at imamene trykker nettopp disse til sine bryst fordi de gir bidrag til moskeene. Her må en kunne si at de religiøse lederne, som Islamsk Råd Norge er en paraply for, gjør en slett jobb.

Nå vil sikkert mange anklage meg for å kritisere bare for å kritisere. Men jeg hører ofte fra folk, enten de er innvandrere selv, eller har foreldre som har innvandret til Norge, ofte også muslimer, at nordmenn er rasister og at de ikke liker innvandrere og muslimer. Og ja, det finnes rasister i Norge, og det finnes folk i Norge som ikke liker innvandrere og muslimer, men hva gjør vi, muslimer og folk med innvandrerbakgrunn, for å gjøre et godt inntrykk? Det hjelper lite når vi ikke klarer å identifisere og diskutere utfordringer innad i ulike muslimske miljøer, og det hjelper i hvert fall ikke når vi ikke klarer å gi klar beskjed til våre venner som for eksempel bryter både norsk lov og moralske og etiske prinsipper i islam om at det er galt.

Helt til slutt vil jeg ta opp et siste viktig poeng. Det er en stor utfordring for oss muslimer i Norge som vi i liten grad har klart å gjøre noe med hittil. De aller fleste av oss er født muslimer. Vi er muslimer fordi våre foreldre er muslimer. Det gjør at veldig mange av oss kan svært lite om vår egen religion, vi har bare blitt født inn i den. Her har moskeene og Islamsk Råd Norge en viktig jobb å gjøre. Hvis man vil være gode representanter for islam så bør man kunne en del om religionen, ulike praksiser, tanker og tolkninger som har blitt gjort. Det er blant annet denne kunnskapsløsheten som gjør at ungdom radikaliseres og trekkes inn i ekstreme miljøer. Det innebærer med andre ord at man må være opptatt av mer enn halalslakt og muligheter for bønn. Det innebærer at man må ha religiøse ledere som kjenner og behersker den norske kulturen og språket. Det ser ikke ut til å skje med det første, så kan man like godt legge ned hele supperådet.

Publisert i Dagbladet 7. mai 2014