Monthly Archives: mars 2014

Lønn som fortjent

Tidligere denne uken fikk vi vite at DNB-sjef Rune Bjerke får en bonus på 2,17 millioner kroner av styret i banken. Dette er 457 000 mer enn i 2012. En økning på 26 prosent, kan E-24 fortelle oss.

Folk reagerer, naturlig nok vil mange si. Etter et år hvor DNB har sagt opp 1.500 ansatte og sagt til kundene at renta må opp for å styrke likviditeten til banken, virker det underlig med stor bonus til toppsjefen. Men vi burde jo ikke være så overrasket. Det er slik det fungerer, og slik har det vært lenge. Vi lever tross alt i en kapitalistisk økonomi hvor noen få forsyner seg av store deler av kaken. Massene får nøye seg med smuler. Folk flest skal selvsagt vise moderasjon i lønnsforhandlinger.

Men hva er en fortjent lønn? Jeg er sikker på at alle toppsjefer mener de fortjener den lønnen de får. Det store spørsmålet er hva du hadde ment hvis du hadde tjent det samme som Rune Bjerke. Hadde du vært like forarget over den latterlig høye lønnen din?

Trenger vi kvinnedagen?

Det er 8. mars, også kjent som kvinnedagen, og jeg har i den anledning gjort meg noen tanker. Hvert år er det noen som sier at vi ikke trenger kvinnedagen, at likestillingen har gått for langt, at det rett og slett er noe gammeldags, radikalt og sosialistisk.

Selv om det sikkert har vært og er flere på den politiske venstresiden som har kjempet for kvinners likestilling i samfunnet, er ikke kvinnekampen partipolitisk. Så, å si at kvinnekamp er sosialisme er en avsporing, og derfor skal jeg heller ikke si noe mer om det.

I år kan det se ut til at veldig mange kommer til å delta i markeringen av kvinnedagen. Mange har nok våknet i år når de har sett at ingen kamp er vunnet for alltid. Selv om kvinnene på 1960- og 70-tallet kjempet for retten til selvbestemt abort, så finnes det fortsatt krefter i vårt samfunn som vil tilbake til slik det var på 1950-tallet. Jeg synes det er besynderlig at vi i det hele tatt diskuterer hvor vidt leger skal ha en reservasjonsrett i abortspørsmål. Debatten vi har hatt gående den siste tiden hadde blitt kontant avfeid hvis det hadde vært snakk om andre yrkesgrupper. Hva om en politibetjent ville reservere seg mot å arrestere og tvangsutsende asylsøkere som har fått avslag på asylsøknaden? Det kan nesten virke som om vi tillegger legers personlige samvittighet og etiske vurderinger større vekt enn andres. Her er det sikkert mer en nok mat for absurdister.

I tillegg er det jo fortsatt slik at en større andel kvinner jobber deltid. Kvinner tjener mindre enn menn. Kvinner har sjeldnere lederstillinger enn menn. Det siste har jo blitt bedre den senere tiden, i dag er det jo slik i Norge at statsministeren, finansministeren, leder i LO og leder i NHO, alle fire er kvinner. Det er bra, i et likestillingsperspektiv, men samtidig må vi huske på at det er ikke veldig mange år siden vi fikk vår første kvinnelige finansminister.

Samtidig må vi ikke glemme kvinnene i resten av verden. Kvinner over hele verden blir utsatt for vold, opplever å ikke ha frihet, økonomisk, juridisk og sosialt. Dette må vi også sette søkelys på.

Og til slutt. Jeg støtter kvinners rett til selvbestemt abort, og kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Derfor vil jeg også støtte sexarbeideres rett til å bestemme over egen kropp.

Med andre ord er svaret et klart og tydelig ja.

I en pøl av piss

De kaller det det største gjennombruddet i dansk litteratur. Og det er det nok, ikke bare i dansk, men i nordisk litteratur. For det er sjeldent litteratur, og især en diktsamling, treffer som et kraftig slag i magen.

YahyaHassanHele diktsamlingen er skrevet i versaler og treffer med en kraft som er sjelden i våre dager. Aller mest fordi Hassan er dønn ærlig og sier det som det er. Men også fordi han forteller oss om en virkelighet vi ikke trodde fantes. I den sosialdemokratiske middelklassen i Norden er integrering noe man gjerne snakker om, men ikke nødvendigvis noe man forholder seg til i det daglige. Det viser Hassan veldig godt gjennom sin debut ”Digte”.

Men hvorfor det store gjennombruddet? Det er nok ikke litterariteten som er årsaken, for den svakt tilstede. Selv om diktene har visse kvaliteter, og noen av dem er virkelig gode, så er det aller meste av tekstmaterialet stemmen til en sint ung mann som vil få utløp for sin aggresjon. Nei, det er nok historien bak som selger, og da kan en lure på om det er det sosialpornografiske dyret som vekkes i oss, for det kan umulig være slik at litteratureliten i Danmark, eller i norden, ikke ser at Hassan til tider blir banal og enkel. For eksempel på side 153 i den danske utgaven:

(…) FASTER VENLIGST DIN TØRKLÆDE
BEHOLD DEN PÅ MÅ ALLAH BELØN DIG
MIG JEG KLØR MIN VENSTRE BALLE MED HØJRE HÅND
OG PISSER NÆRMEST I BUKSERNE AF NYDELSE
MIG JEG PISSER PÅ ALLAH OG PÅ HANS SENDEBUD
OG PÅ HANS ALLE MULIG UDUELIG DISCIPLE (…).

Det er ikke elegant. Det er banalt og barnslig enkelt. Det er som å lese kommentarfeltene på avisenes nettsider. Det har muligens en viss dramatisk effekt i den historien Hassan forteller, og jeg har et ganske åpent sinn når det gjelder kunst og litteratur, men vi bør kunne forvente noe mer enn piss.

Når det er sagt, så ser jeg også noen kvaliteter. Hassan har noen gode dikt i samlingen sin, og han skaper noen bilder fra sin virkelighet, en virkelighet de fleste av oss høyt utdannede middelklassetilhørende (kjedelige og trygge) kulturarbeidere på et eller annet nivå, ikke kjenner til og dermed ikke kjenner oss igjen i. Men vi har alle forestillingsevne, så det fungerer på et vis likevel, selv om det er litt for mye piss.

Folk bør være glade lærerne protesterer

Folk flest bør være glade for at lærerne protesterer når KS legger frem forslag til en ny arbeidstidsavtale. Forslaget fra KS er ikke annet enn et gedigent mistillitsforslag

Ikke minst bør politikere, både lokalt og nasjonalt, være glade for at lærerne protesterer. Det er nemlig et godt tegn. Det viser at lærerne er opptatt av kvalitet i opplæringen. Det viser at lærerne er opptatt elevene og deres læring.

KS-forslaget
I forslaget fra KS, som ble lagt frem 14. januar 2014, vil de at lærernes arbeidsoppgaver skal kunne fordeles på inntil 45 uker. Altså skal antallet arbeidstimer være de samme, men arbeidsåret skal kunne utvides slik man selv finner det best. I dag er det slik at elevene har undervisning i til sammen 38 uker i løpet av et år. I tillegg har lærerne 6 planleggingsdager. Altså har lærerne et arbeidsår på 39 uker og 1 dag. I sitt komprimerte arbeidsår har lærerne en arbeidsuke på 43 timer. I løpet av den tiden skal man planlegge undervisning, undervise, gjøre etterarbeid som å vurdere egen praksis og vurdere elevarbeider, ha samarbeidstid med kolleger, uviklingssamtaler med elevene, tid til fellesmøter og ikke minst utvikle god pedagogisk praksis

Kvaliteten på undervisningen vil forringes
La oss nå si at en skole fordeler lærernes arbeidstid over 45 uker. Da skal lærerne jobbe 37,5 timer i uken. Innenfor den tiden skal lærerne gjøre alt som er nevnt i avsnittet over. Problemet oppstår, slik mange allerede har påpekt, når man skal gjøre alt som er nevnt over, men på mindre tid. Det sier seg selv at man må kutte ned på noe. Og hvis man skal gjøre like mye, bare på kortere tid, så vil man måtte jobbe raskere. Det igjen vil føre til at kvaliteten på arbeidet vil forringes. For hva skulle man ha kuttet ned på? Man må forberede og gjennomføre undervisning. Man må gjøre etterarbeid og vurdering av prøver. Man må samarbeide med kolleger. Man må ha utviklingssamtaler med elever, og ikke minst må man ha samtaler med foreldre. Fellesmøter er også viktige, og ikke minst er det viktig å drive med pedagogisk utvikling. Så hva er det man ikke skal gjøre?

Ta en tenkt skole
På vår tenkte skole, hvor det er innført et arbeidsår på 45 uker, vil lærerne ha 7 uker hvor de skal jobbe, men uten at elevene er der. De kan drive med vurderingsarbeid, men det kommer ikke elevene til nytte. De kan planlegge undervisning, men de vet ikke hvem de planlegger for, fordi de ikke vet hvem elevene er eller hvilket nivå de er på i ulike fag. Man kan drive med pedagogisk utvikling, men det utviklingsarbeidet må jo knyttes til praksis, noe som er litt vanskeligere når man ikke har elever, men det lar seg vel løse på et vis. Man kan ha samtaler med foreldrene i høst- og vinterferien, i hvert fall med de som ikke har reist til hytta eller til en europeisk metropol. Og til slutt kan man oppdatere seg faglig, forutsatt at man klarer å overbevise universitets- og høyskoleansatte om å kutte litt ned på sommerferien. Personlig kan jeg godt ha et arbeidsår på 45 uker, men da må skoleåret også utvides til 45 uker. Det ser ikke ut til å skje.

Vil gi rektor økt sjefsmakt
Det andre punktet i forslaget fra KS er at undervisningsomfanget, det vil si hvor mange undervisningstimer hver enkelt lærer har i løpet av året, skal fastsettes lokalt på skolen. Riktignok skal man ta utgangspunkt i hva som er rammene for undervisningsomfang i dag, og hensyn til arbeidsmengde, gruppestørrelse, erfaring osv, men i realiteten blir det til at ledelsen på hver enkelt skole skal bestemme hvor mye hver enkelt lærer skal undervise. Da kan rektor pålegge lærerne å undervise flere timer i uken, uten at det vil føre til høyere utgifter for skolen. Vi kan se på et eksempel for å illustrere dette. La oss si at det er en videregående skole med hundre lærere. Hver lærer får beskjed om å ha tre timer mer undervisning i uken. Bare ved å gjøre dette vil skolen ha dekket inn omtrent 16 heltidsstillinger, og det vil være noen millioner spart. Så får lærerne noe mindre tid til forberedelse, og noe mer etterarbeid, men det får så være.

Riktignok er siste punkt i forslaget fra KS at lærerne skal få tilstrekkelig tid til planlegging og etterarbeid, men hva er egentlig tilstrekkelig? Og hvem skal avgjøre hva som er tilstrekkelig?

Ulike skoler, ulik praksis
Hvis forslaget fra KS skulle bli gjennomført så vil det kunne resultere i at det blir veldig ulik praksis ved forskjellige skoler. På den ene skolen kan det hende at lærerne underviser 25 timer i uken, ved en annen skole underviser de kanskje 20 timer i uken. Ved en skole har kanskje lærerne et arbeidsår på 45 uker, ved en annen skole har de 40 uker.

Man kan spørre seg hvorfor KS ønsker å få gjennomslag for sitt forslag. Hva er deres motiver? De sier at man vil øke kvaliteten i opplæringen, men forslaget deres vil gi lærerne mindre tid til alt som kan gi økt kvalitet i opplæringen.

Gedigent mistillitsforslag
Forslaget fra KS er ikke annet enn et gedigent mistillitsforslag til lærerne og det arbeidet som undervisningspersonalet gjør i skolen. Derfor bør vi være glade for at lærerne protesterer. Man protesterer fordi man vil ha kvalitet i opplæringen, fordi man er opptatt av elevene. Det er ikke fordi lærerne er arbeidssky, for da hadde man ikke jobbet kvelder og helger for å vurdere prøver, man hadde ikke brukt ettermiddager og kvelder på foreldresamtaler, og i perioder jobbet mer enn de 43 timene i uka man egentlig skal jobbe. Det hadde vært enklere å jobbe 37,5 timer i uken, 45 uker i året, men det hadde også gitt en dårligere skole.

Jeg vil mye heller jobbe for en bedre skole.

Publisert på radikalportal.no 4 mars 2014